tirsdag 29. november 2022

Mette Karlsvik: Surtsey

Øya Surtsey steg fram fra havet sør for den islandske øygruppa Vestmannaeyr fra 1963 til 1967. Mette Karlsvik lar dette skje i løpet av en eneste natt, jonsoknatten. De to ungdommene Soley og Vidar er på midtsommerfest på Heimaey, den største øya på Vestmannaeyr. og begge to kjenner seg litt utenfor. De finner en båt og seiler ut i den lyse sommernatten og blir vitne til det kolossale vulkanutbruddet der lava og aske spruter opp og danner nytt land, en ny verden. For akkurat slik virker det på meg, som om de to ungdommene ser verden bli skapt på ny.

Det er en farlig ferd, de klarer ikke å håndtere båten midt i askeskyen. De mangler vann og det blir vanskelig å puste, men midt i faren de står i er de mest av alt overveldet og overmannet av den fantastiske opplevelsen. 

Soley er hovedpersonen.  Hun vokste opp i Danmark med dansk mor og islandsk far. Moren tilhørte et kunstnermiljø som var åpen for alt som rørte seg og eksperimenterte med narkotika, og så ble hun avhengig av stoff og fikk et distansert forhold til sin datter. En stund etter at lillebroren Ægir ble født døde hun og faren bestemte seg for å flytte med barna tilbake til Island. Soley klarer seg godt på det nye stedet, hun er den flinkeste i klassen og har ambisjoner om å sudere. Samtidig føler hun seg utenfor i ungdomsmiljøet og er svært ensom.

Vidar er en gutt som virker kjekk og selvsikker på alle måter men har sine egne problemer. Møtet mellom Soley og Vidar er famlende og ubehjelpelig, men på en eller annen måte finner de en slags tone denne midtsommerkvelden som fører til den farefulle båtturen som kommer til å gi dem et minne for livet.

Surtsey er den tredje hovedpersonen i boka. Mette Karlsvik beskriver hvordan Surtsey utvikler seg fra en inferno til en fast masse, en landskapning der mikroorganismer blander seg med mineralene i asken, mose vokser fram, encellede dyr blir næring til andre arter, planter slår seg ned,  insekter og fugler.  Øya blir et bilde på hvordan livet oppsto på jorda.

Jeg synes dette var en helt nydelig bok og annerledes enn noe annet jeg har lest. Det dukker opp en del islandske ord og uttrykk, jeg synes dette passer i boka men jeg har registrert negative kommentarer hos noen anmeldere.



søndag 27. november 2022

Stine Pilgaard: Meter i sekundet

Hovedpersonen er en ung kvinne som flytter med sin kjæreste til en småby på Vest-Jylland der han har fått jobb som lærer på en folkehøyskole. Hun tar seg av deres lille sønn som også går i en slags familiebarnehage. Hun skaffer seg også en liten jobb i lokalavisen der hun betjener en slags Klara Klok-spalte. Innimellom tar hun kjøretimer og det burde ikke være så vanskelig i en så liten småby, men hun har svært dårlige evner som sjåfør. 

Boka består av småpussige betraktninger om livet på og omkring en landsens skole, om mer eller  mindre katastrofale kjøretimer, små pussigheter fra babyen og en mengde innlegg til avisspalten som  hun har nokså originale svar på. Og ikke nok med det, det dukker også opp sangtekster til kjente (for dansker) melodier. 

Det kan virke som om kjæresten er noe eldre enn henne, og han har kanskje et større barn fra før, det kommer ikke helt klart frem. I det hele tatt synes jeg forholdet til kjæresten er litt uklart. Det er det kanskje også for hovedpersonen og hun kan av og til virke litt bortkommen der ute på landet. Hun finner litt hjelp og støtte hos dagmammaen, hos hotelleieren og venninnen Krisser og hos Sebastian som også er "lærervedheng", dvs. hans samboer er keramikklærer på folkehøyskolen. Også er det den danske TV-programlederen Anders Agger som pussig nok dukker opp på de merkeligste steder. Hun er veldig nysgjerrig på ham, på en nesten stalker-aktig måte men til slutt får de litt kontakt og han gir henne noen sikkert velmente råd.

Jeg synes den litt småpludrende stilen gjorde seg bedre i den forrige boken jeg leste av Stine Pilgaard, "Leilighetssanger", jeg hadde glede av boken da jeg leste den, men jeg ventet på en måte på at det skulle skje noe, at noe skulle dukke opp, en eller annen hendelse som aldri kom. 


lørdag 26. november 2022

Johan Theorin: Beinrester

Jeg har lest alle Theorins tidligere kriminalromaner fra Öland og satte meg opp på venteliste så snart jeg hørte at han hadde skrevet en ny. Alle de andre har vært blant mine favoritter. Jeg liker når en kriminalroman beskriver et helt samfunn slik som disse bøkene gjør.

Også i denne boka er den gamle kapteinen Gerlof Davidsson sentral, men nå er han riktig gammel, bor på gamlehjem og beveger seg mest rundt med rullator. Grandniesen Tilda er politietterforsker og hun og Gerlof blir også her et radarpar i etterforskningen av av et dødsfall på en av Ölands øde strender. I de innledende kapitlene hører vi om noen andre mistenkelige dødsfall, det første helt tilbake til like før 2. verdenskrig. 

Ved siden av den døde på stranden finnes en slags gravhaug med en krans av roser oppå, og i denne graven ligger beinrester fra femtitallet. Finnes det en sammenheng mellom disse dødsfallene? Det viser seg at beinrestene stammer fra en person som Gerlof var i kontakt med i sin tid som kaptein, like før båten hans brant opp på sjøen. Dette trigger Gerlof til å drive på som amatørdeteltiv, selv om Tilda prøver å holde litt igjen. Det blir en riktig spennende oppklaring og forbryterjakt før vi har hele historien.

Det er artig å sammenligne Theorins bøker fra Öland med bøkene til Johanna Mo. De er svært forskjellige, og jeg synes også at Öland fremstår svært forskjellig, som om det var to forskjellige verdener. Theorin har mye stein, forblåste klipper, opprørt hav, mye maritimt. Johanna Mo har bølgende åkre, småbyer og flere mennesker. Jeg liker bøkene til begge forfatterne. 

Boka var riktig spennende, og Gerlof er som alltid et sjarmerende bekjennskap. Likevel har jeg noen innvendinger mot intrigen som jeg ikke fant helt troverdig på alle punkter. Jeg synes rett og slett at mordmotivene var litt for svake til at jeg kunne helt tro dem. Jeg må innrømme at jeg ikke synes denne var den sterkeste av Theorings Ölandsbøker, selv om den har blitt rost helt opp i skyene. 

Og nå venter jeg på den tredje av Johanna Mo's Ölandsbøker der jeg regner med vi får svaret på hva som skjedde med den draspssaken der faren hennes tilsto og ble dømt.

onsdag 16. november 2022

Jogvan Isaksen: Grå oktober

I sommer så jeg "Trom", en færøysk kriminalserie på Viaplay som var basert på romanene til Jogvan Isaksen. Det inspirerte meg til å få tak i et par av kriminalromanene hans.

Journalisten Hannis Martinsson er hovedpersonen i denne, i likhet med "Blid er den færøyske sommernatt" som var den første Isaksenkrim jeg leste. I denne romanen skjer det en serie riktig brutale drap, og Hannis Martinsson er tett på, dels av nysgjerrighet, dels for å sikre seg et scoop til avisen han for tiden jobber for. Han blir enda mer nysgjerrig når noen av drapene skjer kort tid etter at han har hatt kontakt med drapsofferet.

Det lugubre investeringsselskapet Gaia, forlengst nedlagt, står sentralt. Mange færøyinger satset penger i det og tapte alt. Noen er riktig sinte og fulle av hevnlyst. Så er det rederen Hanus i Rong, en forretningsmann og predikant som muligens sto bak Gaia. Hanus tilhører sekten Apostlene, en karismatisk sekt med røtter i USA med forkjærlighet for lukrative investeringer paret med gudsord. Hannis lurer seg inn i huset til Hanus og kommer på sporet av noen pengeplasseringer. Veien går via Roma og Vatikanstaten til en bank i Sveits.

Vel tilbake i Torshavn skjer det flere mord. Men så får vår Hannis nyss om en uventet ankomst av et av skipene til Hannis i Rong. Han mistenker at det skal ut på en smuglertokt og sniker seg ombord. På båten er både Hanus selv og flere av hans nærmeste medarbeidere. Mannskapet virker som de er vanlige sjøfolk. Kapteinen er bestukket med brennevin. Det blir en del katt-og-mus-lek mellom Hannis og banden men vår helt klarer merkelig nok å hamle opp med forbryterne.

Jaja. Dette var en virkelig røverhistorie, litt for blodig og full av testosteron etter min smak og jeg synes den manglet den litt eventyrlige snerten som var i "Sommernatten" så det blir neppe mer Jogvan Isaksen på meg. Men "Trom" var bra.


tirsdag 15. november 2022

Anders de la Motte: Höstdåd

På jakt etter en god kriminalroman på en utenlandstur kom jeg over en anbefaling av svenske Anders de la Motte. Jeg leser gjerne krim på Kindle om kvelden (eller natten) og trengte noe nytt. Denne boken er nr. 2 i "Årstidskvartetten" som viser seg å være fire bøker som egentlig ikke henger sammen bortsett fra at titlene har med årstidene å gjøre.

Drapsetterforsker Anna Vesper har reist med sin sekstenårige datter Agnes til Mörkaby i Skåne der hun har fått en stilling som politisjef. Eller flyktet, kan man si. Den søvnige småbyen har lite interessant å tilby en med hennes erfaring. Men hun har reist fra ubehageligheter i Stockholm som gradvis blir avdekket gjennom boka. Det dreier seg om en internutredning i forbindelse med hvordan hennes kreftsyke eksmann Håkon døde. Anna var glad i Håkon og hun hører stadig hans stemme, særlig når hun er i vanskeligheter. Hun har også et anstrengt forhold til datteren.

Anna får et tøft møte med sitt nye arbeidssted. Hennes forgjenger har styrt politistasjonen i 30+ år og er en mann med gode forbindelser til politikere og forretningsmenn i byen og blir sett opp til av alle på stasjonen.  Det er helt klart at han, og alle de andre på stasjonen ville ha foretrukket et lokalt opprykk i stedet for dama fra hovedstaden.

I huset de leier oppdager Anna et stort veggmaleri der en kan skimte en død ung gutt som ligger i et skogstjern. 27 år tidligere døde Simon på en skogstur sammen med fire andre ungdommer. Dødsfallet ble raskt kategorisert som en ulykke. Simons mor er den som har leid ut huset til Anna og hun mener dødsfallet ikke ble sjekket grundig nok. Simons far er kunstneren som malte bildet og som i mange år har vært innlagt på et mentalsykehus. Anna er nysgjerrig og hun blir også oppfordret av Simons mor til å gjenoppta saken. Tre av de fire ungdommene bor fortsatt i Mörkaby, den ene er sønn av den avgående politisjefen, den andre datter av en lokal toppolitiker og gift med den tredje som er sønn av den lokale chef'en på byens beste restaurant. Den fjerde er sanger og forlot byen kort tid etter dødsfallet.

Det skjer et nytt dødsfall kort tid etter en bygdefest der to av de nevnte ungdommene havner i slåsskamp med en tredjemann og med Anna som griper inn i kampen. Og nå blir det etterforskning for alvor. Anna får et tøft løp, for byen lukker seg rundt alt som har med det gamle dødsfallet å gjøre, ikke minst hennes forgjenger som bruker all sin innflytelse til å legge saken død. Flere dramatiske situasjoner oppstår, og Anna blir selv utsatt for drapsforsøk. Samtidig puster internutredningen i Stockholm henne i nakken.

Det er mange kjente elementer i denne kriminalromanen. Den som kommer fra storbyen til småb yen og blir uglesett og motarbeidet av alle (men det er første gang jeg leser det om en kvinne) Ubehagelige hendelser på en ungdomsfest for mange år siden som skaper traumer har jeg også lest om før. Men det er godt snekret sammen og elementer som det store steinbruddet og gården til Simons foreldre skaper en slags skånsk herregårdsfølelse som jeg synes kler boka.  

I denne typen kriminalromaner forventer en at hovedpersonen overlever og at saken blir oppklart, og slik går det også. Men det var mange skjær i sjøen og jeg var på ingen måte sikker på hvem som var ansvarlig for de to dødsfallene før boka avslørte det.

Jeg synes boka var godt skrevet, intrigen var troverdig og beskrivelsen av de tette miljøet i småbyen og hvordan det kan legges lokk på ubehagelige sannheter bare en har de rette forbindelsene var glimrende. Noen gode personskildringer var det også, selv om jeg synes kanskje at hovedskurken ble vel mye  demonisert under den dramatiske episoden på slutten, men det fikk jo opp spenningen et par hakk. Det kunne kanskje vært greit å visst hvordan det gikk senere med Anna som politisjef, men en slik småby har nok ikke plass til flere mord på noen år!  

En god kriminalroman, selv om den ikke kommer helt opp mot "Fädernas misgärningar". Jeg har allerede skaffet meg en til av årstidskvartetten.

mandag 14. november 2022

Åsa Larsson: Fädernas missgärningar

Jeg lastet ned denne fra en svensk ebokhandel for ganske lenge siden. Jeg har likt alle bøkene om Rebecka Martinsson svært godt. Åsa Larsson har gjort det helt klart at dette er hennes siste bok i denne serien. Derfor har jeg grudd meg litt til å lese den fordi jeg vet at det ikke kom flere.

Hendelser i nåtiden peker tilbake på fortiden, dette er ikke noe nytt i kriminallitteraturen og Åsa Larsson bruker det også mye i bøkene sine. I denne boka finner sykepleieren Ragnhild Pekkari et lik i en fryseboks i huset til Henry, hennes drukkenbolt av en bror. Henry selv ligger død på sofaen, tilsynelatende av naturlige årsaker. Mannen i fryseboksen døde for mer enn femti år siden så saken er  foreldet. 

Rebecka blir noe motvillig engasjert i uoffisielle undersøkelser på vegne av fryseboksmannens sønn, den tidligere bokseren Börje Ström. Han brenner etter å få vite hva som egentlig skjedde med faren hans den gangen da han forsvant fra far-og-sønn-turen på motorsykkel. Senere blir det offisiell etterforskning når det viser seg at Henry heller ikke døde en naturlig død. Flere lik dukker opp. Rebecka går på med sin sedvanlige stahet. Rebeckas mor var i fosterhjem hos foreldrene til Henry og Ragnhild så vi kommer inn på hennes forhistorie også. Dette bruker Rebeckas erkefiende på anklagerkontoret som påskudd til å ta henne fra saken, men hun klarer ikke å slippe den.

Det er svært mange gamle mennesker i denne romanen. Ragnhild Pekkari er nylig pensjonert, Börje er selv godt oppi årene, to tidligere boksetrenere på 80+ fra aldershjemmet er med, patologen er langt over pensjonsalderen og Rebeckas samarbeidsparter i etterforskningen er pensjonert politimann. Ja, selv mafialederen med tilnavnet Tyttebærkongen synger på siste verset. Hans nokså unge utenlandske kone er derimot i god form og bringer nye impulser til bandevirksomheten, godt hjulpet av to uspiselige voldsmenn av russisk herkomst. Mye av kriminalintrigen dreier seg om grov økonomisk kriminalitet innenfor byggebransjen. (En liten innvending: Ondsinnede østeuropeiske voldsforbrytere er en litt for velbrukt klisje i kriminallitteraturen.)

Rebecka trives godt sammen med disse gamle menneskene. Hun trives mindre godt med at hennes tidligere kjæreste Krister har flyttet sammen med sin nye kjæreste Marit (etter at Rebecka åpenlyst bedro ham i forrige bok). Hun dras fremdeles mellom advokatmiljøet i Stockholm og de faglige mulighetene der og hennes barndoms elskede Norrland. Når Åsa Larsson beskriver noen av hennes naturopplevelser skjønner jeg hvorfor hun føler denne tiltrekningen til det kalde og barske klimaet i Kirunaområdet.

Konflikter er det ellers nok av rundt Rebecka. Hun kommer på kant med sin gode venninne politisjef Anna Maria Mella og hun blir pålagt å rapportere til sin ufordragelige kollega Carl von Post mens hennes faste sjef er på ferie. 

Det er ikke så ofte jeg leser sex-skildringer i kriminalromaner, i alle fall ikke noen gode skildringer. Men i denne boka er det faktisk flere og alle sammen foregår i kjærlighetsforhold. Spesielt er det en nydelig beskrivelse av det gryende forholdet mellom den barske sykepleieren Ragnhild og bokseren Börje.

Alle trådene i boka - og det er mange - blir nøstet opp på en eller annen måte, men ikke alt  kommer for retten. Noen detaljer blir avslørt for oss lesere men ikke for etterforskerne. Og dessverre får vi ikke vite hva som kommer til å skje med Rebecka. Men det tilgir jeg Åsa Larsson.

Dette var en helt strålende kriminalroman. Forholdet mellom menneskene, den barske naturen, grådighet, fornedrelse, hat og misunnelse er bakgrunnen for forbrytelsene som finner sted. Frysebokshistorien kan høres latterlig ut, men den fungerer faktisk godt i boka. Rebecka selv og hennes kolleger blir fremstilt som hele mennesker med gode og dårlige egenskaper. Gruvebyen Kiruna som skal flyttes fordi den raser sammen er et godt bakteppe for handlingene. Et ekstra pluss for  de fine beskrivelsene av boksemiljøet som går som en rød tråd gjennom boka.

Jeg kommer til å savne Rebecka Martinsson! 


lørdag 12. november 2022

Jenny Erpeneck: Kairos

Det var lang ventetid på denne boken på biblioteket, men den var absolutt verdt å vente på. 

Dette er fjerde boken jeg leser av Erpenbeck. Det er også den som jeg synes var mest krevende å lese. Den nittenårige setterlærlingen Katharina treffer tilfeldigvis forfatteren Hans som er tretti år eldre og gift under en bro på Alexanderplatz i et kraftig regnvær. Han inviterer henne med på en kafe, de prater godt sammen, han invitere henne hjem og det er begynnelsen på det heftige kjærlighetsforholdet som denne boka handler om. Året er 1986, det bobler under overflaten i DDR som i de andre østeuropeiske landene.

Katharina bor hjemme hos sin mor som så mange andre ungdommer i DDR, foreldrene er skilt for lenge siden, faren er professor i Leipzig. Hun har hatt flere kortvarige forhold, men tiltrekningen til Hans er kraftigere og mer gjennomgripende enn noe hun har vært borte i før. Hun kommer fra en familie av sosialister, hennes bestefar kjempet i borgerkrigen i Spania og måtte gå under jorden.

Hans' far var glødende nazist og han vokste opp som privilegert under krigen, var ivrig medlem i Hitlerjugend. Men etter krigen tok han avstand fra nazismen og flyttet frivillig til DDR. Han har hatt utallige kvinnehistorier som han tildels har holdt skjult for kona Judith. De har en halvvoksen sønn.

I begynnelsen er det bare lykke, bortsett fra at de må holde forholdet skjult. Elskovsstundene er intense men de finner også mye glede i felles interesse for kunst, særlig klassisk musikk og litteratur. De treffer hverandre ofte men har også lengre opphold. Katharina får innvilget en reise til Köln for å besøke mormoren. Hans reiser til Rügen på badeferie med kone og barn. Begge ønsker å være sammen bestandig.

Forholdet blir oppdaget av Judith. Det blir støtet til at de flytter sammen for en periode.  Det blir en lykkelig periode, men Hans er en dominerende og sjalu natur og er stadig opptatt av at Katharinas tidligere elskere eller andre menn kan utkonkurrere ham. Hans tenner også på sadistiske fantasier. Katharina blir med på sado-masochistiske leker fordi hun elsker ham. 

Katharina får et års praksisplass ved et teater i Frankfurt an der Oder og flytter dit for en periode. Hun trives svært godt med sitt arbeid der, men ikke med fraværet fra Hans som har flyttet hjem til sin kone av praktiske årsaker. Hun får et nært vennskap til Vadim, en av kollegaene. Hans gir flere ganger uttrykk for tvil over forholdet.  Katharina går til sengs med Vadim. En gang. En stund etter oppdager Hans dette, og sjalusien hans vokser til de store høyder. Forholdet går inn i en ny fase. Hans leser inn kassetter til Katharina som hun går med på å høre på. Det blir en slags besettelse der han øser ut sin sjalusi og fornedrer henne på det groveste. Katharina fortsetter å elske ham, men forholdet går likevel langsomt mot sin avslutning.

Parallelt med kjærlighetsforholdet som går mot slutten går også DDR mot slutten. Hans og Katharina er en del av folket som er i opprør men deltar ikke aktivt. Vi opplever også den første perioden etter at muren faller, hvordan det øst-tyske samfunnet først er i nysgjerrig spenning på hva som vil komme og så merker at samfunnsstrukturene faller sammen. Universitet og kulturinstitusjoner blir nedlagt, folk blir oppsagt. Nye varer kommer i butikkene. Det er fritt å reise. Men sammen med friheten kommer tapet av at samfunnet sørger for hver enkelt.

Dette er også en svært intellektuell bok. Det er proppfullt av referanser til klassiske musikkstykker, til greske og romerske guder og til litterære og historiske personer fra Tyskland. Noen av dem har jeg hørt om (Bertold Brecht og Hanns Eisler, blant annet) men mange kjenner jeg ikke til. Men jeg synes det er interessant å lese om tilværelsen i et så totalitært samfunn som DDR, hvordan mange oppfattet dette livet som det naturlige: Vinen i butikkene kommer fra østblokkland eller land med gode forbindelser til østblokken, litteraturinteresserte leser klassisk litteratur, russiske eller øst-tyske forfattere men ikke Günther Grass, Doris Lessing eller Göran Tunström, og ikke minst forbudet mot å reise til land utenfor østblokken. Men Erpenbeck sparker også mot verdiene i Vest-Europa - på reisen til Köln reagerer Katharina over tiggerne på gata samtidig med den enorme tilgangen på konsumentvarer. 

Jeg syntes til tider det var tungt å lese om det svært ubalanserte forholdet. Av og til fikk jeg lyst til å skrike til Katharina at hun måtte komme seg vekk. Hans velger fritt mellom familielivet og livet med Katharina men opphever seg til dommer over hennes valg. Det er nesten en lettelse når bruddet kommer mot slutten samtidig som DDR går mot sin oppløsning.