torsdag 30. november 2017

Laila Stien: Over elva


Over elva

Laila Stien vokste opp i Hemnes, i Rana kommune og debuterte med en novellesamling i 1979. På den tiden bodde vi i Mo i Rana og jeg husker godt navnet hennes, men hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap. Seinere har jeg kommet over navnet hennes flere ganger, både novellesamlinger og barnebøker. Dette er hennes nyeste novellesamling og den kom ut i 2015. Jeg la merke til at den fikk skamgod kritikk i NRKs "Bok i P2". Jeg kom over den på et eller annet boksalg, husker ikke hvilket og dermed havnet den i bokhyllen min.Nå er jeg nettopp ferdig med den og tenker: hvor i all verden har jeg vært som ikke har lest Laila Stien før?

Det er en glimrende novellesamling. Noen få steder er det stedsangivelser, men jeg føler at alle på en eller annen måte er knyttet til Finnmark der Laila Stien nå bor. Likevel er ikke dette lokallitteratur, hun berører hele tiden almengyldige tema - svik, søskenkjærlighet, ensomhet, sorg over et barn som døde, mennesker mellom forskjellige kulturer. Noen av temaene er tunge, men jeg blir ikke trist av å lese dette, det er rikelig med raus menneskelighet i den. Språket er kortfattet, fortettet, hun skriver på en måte som gjør at du må tenke på hva som ligger bakom ordene.

Enkelte novellesamlinger er slik at jeg bare kan lese en novelle av gangen, så må jeg ha en pause før jeg går løs på neste - slik er denne. Boken lar seg ikke sluke, den må nytes. Gå og les!

Long Litt Woon:Stien tilbake til livet


Stien tilbake til livet

Dette var en bok som plutselig dukket opp - jeg tror jeg hørte en anmeldelse på radioen og så dukket boken opp i hyllen for nye bøker på biblioteket. Tittelen er jo uvanlig: Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg. Den måtte jeg bare lese.

Long Litt Woon er en norsk magister i sosialantropologi med bakgrunn fra Malaysia. Mannen hennes, Eiolf Olsen døde plutselig og helt uventet for noen år siden. I boken skriver hun om sorgen sin, og om hvordan hun engasjerer seg i soppforeningen og gjennom det langsomt kommer tilbake til en normal tilværelse.

Dette er en helt spesiell bok. Den veksler mellom kapitler der hun skriver nokså åpent om sin kjærlighet og sin sorg og sin ensomhet som enke, og kapitler med fagstoff om sopp, om soppforeningen og hennes opplevelser på soppjakt. De to delene er satt med forskjellige typer, til og med litt forskjellig farge. Dette synes jeg fungerer godt. Hun skriver lett og flytende og jeg synes nesten det er aller best i beskrivelsene av soppmiljøet, om skrevne og uskrevne lover, om gleder og om manier. Her merker vi tydelig hennes bakgrunn som sosialantropolog og hun er like nådeløs mot seg selv som sine soppkolleger der hun analyserer "vi rare mennesker".

Hvis du har en liten anelse av interesse for matsopp (og det har jeg), vil du få stor glede av de saklige og lærerike kapitlene om diverse sopparter, de fleste hentet fra norsk natur. Hun skriver også riktig fornøyelig om hvordan synet på sopp - hva er spiselig, hva er godt, hva er farlig - noen ganger varierer mellom landene og hun selv fremstår som nokså pragmatisk. Det er et artig kapittel om Fleinsopp og fleinsopprus - det var visst ikke lett å finne saklig informasjon om dette temaet, sikkert på grunn av en tanke om at det vil virke som ruspropaganda å informere om Fleinsopp, men dette skremmer ikke Long Litt Woon. Jeg synes hun gjorde dette på en bra måte - jeg kan ikke skjønne at dette kan virke fristende på noen som leser om det, men det var interessant lesestoff.

Dette var en perle av en bok! Når jeg leser boken får jeg en følelse av at sopp-plukkeren tar den sørgende enken i hånden og leier henne videre i livet - kapittel for kapittel. Synd det er vinter nå - men sesongen begynner visst allerede på våren igjen (det er en av de tingene jeg har lært).

Hari Kunzru: Den uekte


Den uekte av Hari Kunzru (Innbundet)

Denne boken fikk jeg av barna mine i 2002 og jeg begynte å lese den på en togreise fra Mosjøen til Stavanger. Men så glemte jeg den igjen på toget og den ble siden en slags dårlig samvittighet overfor de som ga den til meg, inntil den gikk i glemmeboken. Men så fant jeg den tilfeldigvis på Byttebua på Forus gjenvinningsstasjon og da var det jo bare en ting å gjøre....

Bokens hovedperson er gutten Pran som blir unnfanget under svært spesielle omstendigheter: Amrita, en ung og vakker kvinne av god, muslimsk familie er blitt foreldreløs og er på vei til onkelen i Agra for å giftes bort til Amar Nath, en rikung  mann. Under et forrykende uvær blir hun skyllet opp av flommen på en fjellhylle sammen med en engelsk forsker. Hun kommer frem til Agra, bryllupet skjer fort og ni måneder etterpå dør Amrita under fødselen. Pran vokser opp i luksus hos Amar som har lite kontakt med ham og ikke undrer seg over guttens nokså lyse hud. Han utvikler seg til en ondskapsfull og egoistisk gutt som plager tjenere og fattigfolk han treffer på gaten. Når faren ligger for døden av spanskesyken avslører tjenestepiken Anjali at Pran ikke er sønnen hans. Amar dør og Pran blir kastet på gaten. Han har ingen venner, selv tiggerne avskyr ham.

Kampen for å overleve blir beinhard og han havner snart på et bordell. Så blir han solgt til fyrsten av Fatehpur som hejraen Rukshana (og unngår såvidt kastreringskniven). Rukshana blir kastet inn i et vell av intriger og han lærer gradvis å gli inn i rollen sin, helt til han får en mulighet til å rømme. Hans neste "tilværelse" blir i Mumbai, denne gangen som Robert/Bobby, en slags fostersønn til misjonærekteparet Macfarlane. Pastoren er fanatisk opptatt av raseforskning, Elspeth søker tilflukt i teosofi og har en venninne, Mrs Pereira som driver med spiritisme. Bobby blir snart Mrs Pereiras fortrolige og medhjelper.

Samtidig har Bobby gjort seg godt kjent med havneområdene i Mumbai og fått sine venner og partnere der. Noe av dette blir det forretninger av. En dag treffer han den unge, foreldreløse Jonathan Bridgeman. Han er født og oppvokst i India og er nå på vei tilbake til sin onkel i England for å få en britisk skolegang. Men først vil han kjøpe seg en indisk hore og ha et skikkelig grøftefyll. Bobby har sine kontakter og finner en jente til ham. På veien til Jonathans hotell blir de angrepet av mobben. Bobby kjenner faresignalene og stikker, Jonathan er døddrukken og ikke i stand til å gå selv og blir stukket ned og drept. Bobby finner Jonathan sine papirer og dagen etter er han på vei til England med en ny identitet.

Livet som engelsk kostskolegutt og seinere student blir nesten like fargerikt, og etter en stormende men ulykkelig kjærlighetshistorie blir Jonathan med på en antropologisk ekspedisjon til Afrika ledet av den unge damens far. Ekspedisjonen får problemer, den afrikanske stammen som professoren hadde et godt forhold til på tidligere reiser er nå under press og er lite velvillig stemt overfor inntrengerne. Jonathan fanger opp signalene som den kameleonen  han har blitt, og når resten av ekspedisjonen bukker under for de innfødtes raseri står han klar til å følge en kamelkaravan videre - hvor den nå må bringe ham.

Bokens engelske tittel er "The impresionist". Jeg synes den er mye mer dekkende. Pran/Robert/Jonathan er jo ikke først og fremst uekte, han er en kameleon, han omskaper seg selv etter som situasjonen krever av ham. Boken er full av burleske historier - en av de saftigste er tigerjakten i Fatehpur der alle skyter på hverandre og Pran klarer å rømme. Kunzu maler med bred pensel, vi møter en masse bipersoner og flere av dem får en skikkelig introduksjon. Det er noe Dickensk over måten han skriver på. Noen av personene er ganske ufyselige, men de fleste har fullt opp med både laster og dyder.

Pran selv fremstår som en som overlever ved å tilpasse seg omgivelsene og situasjonene han opplever. Borte er det ondskapsfulle barnet han engang var (og som kanskje var et produkt av et liv i luksus og uten kjærlighet). Han lever seg fullt og helt inn i alle de rollene han får tildelt - helt til det blir nødvendig å gå videre, og da er han åpen for alt som måtte by seg.

Boken gir oss et svært fargerikt møte med India i første halvdel av 1900-tallet, og også med engelsk kostskolemiljø. Boken er akkurat passe lang. Drøye 400 sider må til for å presentere oss for alle de fargerike miljøene som Pran opplever. Hadde den vært skrevet i dag med tidens megaboktrend hadde den kanskje vært over 800 sider..... Jeg har lest bøker fra India som har gjort dypere inntrykk på meg, men dette var likevel artig lesning.

onsdag 22. november 2017

Annie Proulx: Barkskin


Barkskins

Dette er et stort, monumentalt verk der vi følger to slekter i grenseområdene mellom USA og Canada gjennom 250 år. Den ene slekten starter et tømmerfirma som etterhvert vokser seg opp til et imperium, og tømmerdrift (eller heller rovdrift) er et gjennomgående tema i boken.

Vi begynner på 1700-tallet med to franske gutter som har seilt over til Amerika og blir leid av en brutal nybygger til å hjelpe ham med å rydde skog. Den ene, Charles Duquet rømmer nokså tidlig fra kontrakten og begynner ved hjelp av kjeltringstreker og voldelige metoder å gjøre forretninger på tømmer og tar senere navnet Duke. Den andre, Rene Sel er en sindig og tålmodig gutt som finner seg i den brutale nybyggeren sine nykker. Etterhvert blir han pådyttet hans godt voksne innfødte husholderske Mari som ektefelle - sjøl skal han gifte seg med en litt finere frue. Paradoksalt nok blir ekteskapet med Mari lykkeligere enn en skulle tro, de får flere barn og Rene får bygd seg opp en fin liten farm før han blir drept av stedatteren sin. Det er flere Sel-slekten blir en slekt som lever i krysningspunktet mellom den innfødte kulturen og settlerkulturen. Tømmerhogsten er aldri langt unna.

Vi følger begge disse klanene videre gjennom nærmere 250 år helt frem til i dag. Charles Duquet blir rik, reiser til Europa, får innpass hos en velstående kjøpmann, blir med på flere ekspedisjoner til Kina og gifter seg med en pike av god familie. De får et barn og adopterer flere. Charles har sin base i Amerika og reiser tilbake dit, men konen, Cordelia blir aldri med. Det har han heller ikke bruk for så lenge hun oppdrar hans sønner. Selv møter Charles sin skjebne inne i de store skogene der han treffer på faren til en unggutt hvis liv han har på samvittigheten. Liket til Charles blir aldri funnet. Hans fire sønner driver selskapet videre.

Tømmerhugsten blir stadig mer omfattende. Det er farlig arbeid og mange arbeidere setter livet til i fløteuhell. Svært mange av dem er innfødte og vi finner flere av Sel-klanen i de store tømmerhuggerleirene opp gjennom tiden. I begynnelsen er det et uuttømmelig tilfang av skog.  Men det er mange om beinet, og ettersom årene går søker Duke-kompanitet seg videre vestover mot mer av den opprinnelig skogen. Og her er vi ved bokens hovedtema - menneskenes rasering av skogen. De nordamerikandske skogene ble sett på som uendelige. Når det ble slutt på de beste hogsområdene i øst var det bare å trekke lenger vestover. Og ikke nok med det - etterhvert dukker det opp andre skogsområder: New Zealand, Amazonas.

Slik følger boken Barkskin Duke-imperiet over hele verden i jakten på de optimale hugstområdene og de beste markedene. Boken er lagt opp som en slags slektskrønike, men det er tømmerhugsten (eller kanskje vi heller skal si raseringen av skogene) som er det egentlige temaet.  Men Annie Proulx er en ypperlig forteller og vi møter noen spennende og uforglemmelige personligheter i begge slektene, det er den nederlandske konen til Bernhard, Birgit som forblir barnløs og overlever sin mann. Når hun selv dør får de som skal stelle liket et sjokk - Birgit er en mann! Lavinia er Charles sitt tippoldebarn og blir overhode for Duke-klanen i flere tiår, deres dronning Victoria. Lavinia gifter seg med den eneste i og omkring Duke-klanen som har et snev av interesse for skogspleie, Dieter Breitsprecher. Han får lov (!) til å bygge opp et lite skogreisingsselskap, ironisk nok skjer deet samtidig med at Duke-imperiet under Lavinia raserer større og større skogsområder rundt de store sjøene .

Sel-klanen lever i skyggesiden av nybyggersamfunnet. Noen av dem prøver å følge sine røtter og leve som Mi'kmaw, men det vil som regel bety et liv forvist på ugjestmilde steder, ofte prisgitt de tilbudene de får om å jobbe i tømmerhogst og tømmerfløting. Mange tyr til flasken, andre dør i epidemier. Vi møter bl.a. Kuntaw som svikter sin første kone og barn og bor noen år sammen med Beatrix som tilhører Dukefamilien. Men han trekker igjen mot det innfødte samfunnet. Så har vi Jinot som får jobb hos en økseprodusent, gifter seg med datteren hans og reiser sammen med sin sjef til New Zealand for å hjelpe ham å bygge opp en økseproduksjon der, en av de mange uforglemmelige historiene i boken.

Boken er i det hele tatt full av eventyrlige historier. Annie Proulx en mester i å skildre bisarre dødsepisoder, i en av dem forsvinner store deler av Duke-klanen i en brann i en familiemiddag, for ikke å snakke om hvordan Jinot sin sjef blir tatt av dage i New Zealand.

Til slutt møter vi Sel-søskenbarna Jeanne og Felix som begynner å jobbe for en miljøorganisasjon sammen med sin eldre slektning Sapatista og vi er nå kommet frem til vårt eget hundreår.

Dette er tankevekkende lesning, og jeg ser paralleller til den vanvittige nedslaktingen av buffalo for å selge skinn mens prisen er høy, i boken "Butcher's Crossing" av John Williams. Det er også blitt en storartet familiesaga. Men temaet avskoging er ofte det som driver fortellingen fremover og det kan noen ganger gå utover romanen. Av og til blir det også litt overtydelig. Boka er på over 800 sider, men jeg synes nesten den måtte være såpass. En bok jeg er glad jeg har lest.

mandag 20. november 2017

Sara Stridsberg: Beckomberga


Beckomberga

Dette er en bok som Sara Stridsberg har basert på sine egne erfaringer - hennes egen far var innlagt på det enorme mentalsykehuset Beckomberga i perioder av hennes barndorm. Men det er nok ingen selvbiografi i den forstand. Sara Stridsberg er opptatt av å undersøke behandling av sinnslidelser, "hvordan kan en holde noen i lyset som ikke ønsker å være der", Beckomberga er en egen verden, der er mer eller mindre syke pasienter, mer eller mindre "normale" pleiere, der er kjærlighet og vennskap men også total galskap.

Hovedpersonen Jackie er er barn i 12-årsalderen når faren, Jimmie Darling blir innlagt etter et selvmordsforsøk. Jim bor for seg selv, han har flyttet fra Lone, Jackies mor og Jackie (kastet ut?). Jim er en urolig sjel og hadde selv en mor som tok livet av seg før han var voksen. Han drikker mye og han har er nærmest besatt av tanken på selvmord som han deler med sin ekskone og også med sin datter. Lone orker ikke å pleie kontakt med ham. Men Jackie vil gjerne ha kontakt og blir fast gjest på Beckomberga i flere år, ja i perioder flytter hun nesten inn.

Hele boken er et møte med mentalomsorgen i det svenske "folkhemmet" på 60-70tallet på sitt beste og verste. Beckomberga er et  fantastisk anlegg, store, grønne parker, skogen og elven bakenfor. Vi blir kjent med noen få av de innlagte - den gamle Olav som har vært der i det meste av sitt liv og som gruer seg for å bli tilbakeført til samfunnet, den unge Sabina som har forhold til flere - til Jim og til legen Edvard Winterson, Jackie blir i en periode leverandør av noen mystiske pakker til Sabina (kokain?)den schizofrene Paul som kanskje er farlig og antagelig har drept kona si og som Jackie får et forhold til.

legen Edvard er den Jim har mest kontakt med. Han tar av og til noen av pasientene med seg ut av sykehusområdet til noennokså utsvevende fester. Og så er det Inger Vogel, sykepleieren som har nøkkel til medisinskapet og som Jim har sex med for å få litt ekstra medisintilgang.

Vi får også noen korte møter med Vita, mor til Jim. Senere møter vi Jackie som voksen. Hun har bodd sammen med Rickard og fått et barn med ham, gutten som hun har kalt Marion. Hun er lykkelig fordi det ble en gutt, av en eller annen grunn tror hun at det er med på å bryte en slags arvelig forbannelse. Og her kommer det frem noe av det som jeg ser som det viktigste temaet i boken - galskap, selvdestruksjon, hvordan kan vi beskytte oss mot det, hordan kan vi hjelpe de som er angrepet av det?

Beckomberga er for lengst fraflyttet. Edvard Winterson er død. Pasientene er plassert ut i samfunnet, noen går til grunne og andre klarer seg bedre utenfor institusjonstilværelsen. Jackie lever et godt liv sammen med Marion. Samtidig har hun kontakt med Jim som stadig trekkes mot døden og underholder både sin datter og sitt barnebarn med sine planer om å legge på svøm til han drukner. Men Jackie er sterk og Marionhar trygghet nok til å klare seg.

Sara Stridsberg har et vakkert og av og til vemodig språk som gravis maler det store samfunnet på Beckomberga for oss samtidig som vi blir kjent med personene rundt Jackie. Boken er oversatt til norsk - jeg leste den på svensk for jeg fant den i en svensk bokhandel i sommer. Jeg liker at hun presenterer den store sentralinstitusjonen for oss som et levende samfunn, slik hun ser den uten å gjøre dette til en "for- eller imot"-bok. Det var slik det var i etterkrigstiden. Noen fikk det bedre, andre ikke. Dette var en god bok å lese.

lørdag 18. november 2017

Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake


Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

Dette er andre bok om de fire guttene som reise til Afghanistan og hvordan det går med deres pårørende etter at tre av dem blir drept av en bilbombe.

Jeg likte godt den første boken, "Bli hvis du kan. Reis hvis du må". Den lager et godt bilde av de fire guttene, hva som var de bakenforliggende årsakene til at de vervet seg og hva som skjer med familiene til de tre. Det var en bok som ble mer og mer dyster og tung etterhvert som sorgen legger seg over den vesle Telemarksbygda.

Jeg synes ikke denne boken egentlig står på egne bein, den er helt sammenfiltret i den førstem men det er helt i orden, en kan lese den som en del av et sammensatt verk. Helga Flatland bruker omtrent samme fortellerteknikk - boken er delt i kapitler som følger en av i alt tre personer. Jeg synes hun bruker denne teknikken på en god måte - en del av historien får vi fortalt fra flere kanter og det gir et godt perspektiv.

Denne gangen er det Julie (søster til Tarjei, en av de drepte), Mats, som var Julies kjæreste og blir far til hennes datter Solveig, og Sigurd som hadde et forhold til Trygve, en annen av de drepte, men som ikke ville stå frem med det som som føler at han er skyld i at Trygve reiste.

Julie husker jeg som Tarjeis sterke og "velfungerende" storesøster fra bok 1. Hennes store problem var at faren ikke ville erkjenne odelsretten hennes, og hun var genuint interessert i å drive gården i motsetning til Tarjei. Etter Tarjeis død faller hele familien sammen, faren Hallvard stirrer bare tomt ut i luften og moren, Karin låser seg inne på Tarjeis rom og søker trøst i rødvin. Hun får litt hjelp av legevenninnen Ragnhild. Ingen hjelper Julie. Julie tar med seg Solveig til gården, Mats bryr hun seg lite om, hun synes han har sveket henne. Det blir et blodslit, men hun får det til. Så begynner Hallvard å gå i fjøset og Julie reiser til Oslo. Bare for å oppdage at Hallvard ikke steller dyra, han må legges inn og Julie må ordne opp i kaoset.

Mats sin historie begynner tilbake i hans barndom. Dette kan virke litt forvirrende, for ellers er de andre fortellingene nokså kronologisk lagt opp. Mats kommer fra en åpen og varm familie og har nok lett for å se andre mennesker gjennom hans "lykkelig familie"-briller. Nå ser vi Julie og hennes familie gjennom hans øyne. Plutselig blir Julie fremstilt som vanskelig, ja nesten nevrotisk og familien hennes fullstendig dysfunksjonell (før tragedien). Det er en ganske interessant vri. Mats går så lang at han vurderer å gå rettens vei for å få eneansvaret for Solveig, men heldigvis kommer han på bedre tanker og blir med for å hjelpe Julie å etablere odelen.

Sigurd går mer eller mindre i hundene - han klarer ikke å gjennomføre noen studier, leser ikke til eksamen, drikker mye. Han får flere kvinnelige kjærester, den ene blir hos ham lenge, helt til han får en kollaps - vi vet ikke helt hva som blir fremtiden.

Det er mye tungt her. Det er godt skrevet og med god innsikt i forhold mellom mennesker.  Jeg kan godt tenke meg at det er realistisk og Flatland legger ikke fingrene i mellom, spesielt scenen der Julie kommer over Hallvard i fjøset er rystende skrevet. Likevel synes jeg at sorgen ikke er helt nok til å bære boken. Det mangler litt balanse. Det eneste lyspunktet er vel at Mats på slutten bretter opp armene og slutter å synes synd på seg selv og tar et tak på gården.

Helga Flatland: Det finnes ingen helhet


Det finnes ingen helhet

Dette er tredje og siste bok i trilogien om de tre guttene fra en Telemarksbygd som dør i Afghanistan. Jeg måtte jo lese denne også for å få med hele historien. Akkurat som bok nummer to synes jeg denne ikke står på egne ben men må leses i sammenheng med de to andre. Det er egentlig ikke ment som negativ kritikk av boken, jeg vil bare slå fast at når  Helga Flatland bestemte seg for å gå videre med historien måtte disse to bøkene bli en del av en større fortelling. Helga Flatland kunne godt ha stoppet med den første boken - den sto for seg selv.

To år har gått siden tragedien. Vi har også nå flere fortellere - Det er Ragnhild, legen i bygda og venninnen til Karin, mor til Tarjei (en av de døde) og  til Julie. Så får vi både Hallvard (mannen til Karin) og Karins stemmer og Bjørn, den fjerde av Afghanistanfarerne - han som kom levende hjem igjen.

Jeg synes fortsatt det fungerer svært bra å høre historien fortalt gjennom flere personer. Det gir en fortettet stemning og flere synsvinkler, av og til overraskende. Det er vel Ragnhild som har den mest sentrale rollen i denne boken, Ragnhild som har stått som en bauta i bygda i hele tiden hun har vært distriktslege og kjenner alle personene inngående. Men hvor har det blitt av Ragnhild selv? Hun er i virkeligheten dypt ensom, det er ikke nok å være hjelperen til alle menneskene i bygda, hun trenger også noen som kan strekke en hånd ut til henne av og til. Dette får Flatland godt frem. Det er også spesielt at Ragnhild kunne gjøre en total feilvurdering av Hallvard - hun var sikker på at han var sterk og ville stå gjennom tragedien mens hun fulgte Karin tett opp. Men vi lesere så Hallvards katastrofe allerede i den første boken.

Det var nokså spesielt å møte Bjørn - han som klarte seg og som ikke har blitt inkludert i sorgen og omsorgen til de andre personene i boken. Hans problemer er godt beskrevet her, men jeg synes likevel at hans historie blir den svakeste. Det ble ikke plass for ham i de to første bøkene, og det virker som om han har fått sin plass her for å få den siden av historien komplett. Jeg ser dette som et utslag av å ville fortelle absolutt alt til leseren. Det er ikke alltid nødvendig.

Det er ikke noe spesielt overraskende i Karin og Hallvard sine fortellinger - Karin opplever en stormende forelskelse etter at Ragnhild nærmest har tvunget henne på et bibliotekseminar. Forholdet er ikke liv laga, men det får likevel Karin til å våkne opp av dvalen, til et forsatt liv med Hallvard. Forholdet deres skrantet lenge før tragedien og det er ikke bedre nå, det blir som den blinde som skal lede den halte og det kan kanskje gå.

Jeg er glad for at jeg leste alle tre bøkene, men personlig mener jeg det hadde vært bedre om Helga Flatland hadde sluttet etter den første - og gjerne lagt litt mer inn i den. Jeg synes at hele trilogien tværer ut sorgen og sorgarbeidet for mye. Det hele blir overtydelig.