torsdag 30. desember 2021

Mattis Øybø: Den siste overlevende er død. P2-lytternes romanpris del 4

Denne romanen er satt sammen av fem langnoveller som har noen fellestrekk og noen personer og/eller hendelser som går igjen. Vi møter personer, par som på forskjellige måter kommer til å grave i historien. De har alle sammen en forbindelse til det jødiske miljøet i Norge og det som skjedde under krigen. 

Jonathan får beskjed om at hans biologiske far Jacob er død. Jacobs far Isak Meyer var jøde og flyktet til Sverige under krigen. 

Louise og Henrik finner noen kjærlighetsbrev fra en tysk soldat til en norsk kvinne. De begynner å undersøke historien hans. Soldaten hadde gjort det mulig for Isak Meyer å flykte fra en tysk vaktpost da han var på vei til Sverige, men senere var soldaten involvert i utryddelse av jøder i Øst-Europa.

Tessa hadde et hemmelig erotisk eventyr som tenåring. Dette blir avdekket i en selvbiografisk roman som også forteller en historie fra krigen om en jødisk student som kalles "M"

Tomas blir kontaktet av sin ekskone som har kort tid igjen å leve. Hun er filmskaper og vil ha ham til å hjelpe henne å få ferdig en film der et av temaene er å avsløre hvem som var faren hennes - en ung, norsk flyktning under krigen.

Samlivsbrudd, utroskap og  fraværende fedre er gjengangere i disse historiene. Det er også måten personene forholder seg til historien på. Prøver vi å fortolke historien slik den skal passe inn i livet vært, slik vi har lyst til å leve det? 

Historien er godt fortalt, og det er jo spennende og ikke så rent lite fiffig at Jacob Meyer og hans far Isak Meyer har nær forbindelse med de viktigste personene i alle historiene. Det er et ganske ambisiøst opplegg, og jeg synes ikke det blir helt vellykket. Jacob og Isak - vi ser dem ikke helt, de blir bare skygger, de er ikke hele personer, de har verken varme eller kulde og klarer ikke å gi liv til historiene. Det jødiske innslaget blir heller ikke helt troverdig, det blir litt påklistret, jeg blir ikke engasjert i det jødiske miljøet, det kunne like gjerne være noen italienere eller spanjoler som var tråden i fortellingene. Så jeg synes vi står igjen med fem langnoveller som ikke står helt på egne ben.

Ideen om å bygge opp en roman rundt flere fortellinger med felles tema har jeg ingenting imot, jeg synes bare ikke det er godt gjennomført her.

Linn Ullman: Jente, 1983. P2-lytternes romanpris del 3

Linn Ullman skriver i denne romanen om opplevelsene hun hadde i 1983 da hun som 16-åring ble invitert av en fotograf til å reise fra New York til Paris for bli modell. Dette forteller hun ganske utførlig om, men boka handler like mye om hvordan dette påvirket henne midt under pandemien når hun var nede i en depresjon. Eller kanskje minnene fra den gangen kom opp til overflaten og var med på å forårsake depresjonen?

Historien i Paris ble såvidt nevnt i hennes forrige roman "de urolige". Dette er en skikkelig metoo-historie.  Den unge jenta som kaller seg Karin lar seg dupere av en ganske stilig mann i 40-årene som tilsynelatende tar henne på alvor. Karin har lyst til å reise. Moren setter seg imot det, men Karin trumfer viljen sin igjennom. Det hun opplever er helt i tråd med det vi kunne forvente. Fotografen utnytter henne på det groveste. Vi kan ikke akkurat si at det er voldtekt. De seksuelle relasjonene mellom de voksne mennene med makt og de unge, sårbare men også ambisiøse jentene ville kanskje ikke ha blitt rettslig dømt selv i dagens samfunn. Men det er et iskaldt miljø. Alkohol og kokain florerer.  Jentene blir brukt seksuelt av menn med makt som totalt mangler omsorg og respekt for dem. Heldigvis for romanens Karin blir hun grepet av hjemlengsel og reiser hjem etter en liten uke.

Vi får ikke mange spektakulære detaljer fra moteverdenen i Paris. Det som står klarest for meg er bildet av den unge jenta som virrer rundt i gatene den første natten hun er i Paris for å finne tilbake til hotellet sitt. Hun har adressen til den førtiårige fotografen i lomma, han er en av dem som har satt henne i denne situasjonen og hun går hjem til ham.  Naiviteten hos den unge Karin og hensynsløsheten hos de middelaldrende maktpersonene i moteverdenen kommer tydelig frem. Likevel legger Ullmann vel så mye vekt på hva som skjer med den voksne kvinnen når hun blir konfrontert med disse 28-årgamle minnene. 

Linn Ullmann skriver svært godt, både om den voksne kvinnen og den unge jenta. Likevel synes jeg ikke denne romanen kan måle seg med "De urolige". Det virker mer som en bok hun har kjent behov for å skrive enn en bok som jeg har behov for å lese. Selvsagt blir jeg opprørt over den hjerterå utnyttelsen av de unge jentenes men historien berører meg ikke helt. 


mandag 27. desember 2021

Majgull Axelsson: Inställd resa til Sabarmati



Majgull Axelsson er en forfatter jeg stadig vender tilbake til. Jeg likte veldig godt "Aprilhexan", det var et absolutt høydepunkt, men jeg har likt de andre jeg har lest også. Jeg synes etablerer gode miljøer i bøkene sine. For hver roman er jeg på et nytt sted og møter helt nye persongallerier.

Denne romanen dreier seg først og fremst om Lykke. Lykke er enslig, nærmer seg pensjonsalderen og er lærer på en videregående skole. En mørk høstettermiddag blir hun brutalt slått ned når hun går tur med hunden sin, havner på intensiven og overlever såvidt.

Lykke har ikke alltid vært alene. I mange år var hun fostermor for Fatima, et hittebarn som hennes kusine Magdalena adoptere sammen med sin ektemann Henrik da de i en periode bodde og arbeidet i India. Henrik er en alkoholisert prest. Da Magdalena fikk kreft og døde viste Henrik svært lite interesse for datteren og Lykke meldte seg som en slags fostermor. Hun og Fatima hadde mange gode år sammen inntil Fatima plutselig forsvant like etter sin studenteksamen.

Vi følger Lykke gjennom overfallet og tiden etterpå, delvis sett fra hennes eget ståsted, delvis fra andre personer som hun omgås. Hennes hjelpsomme nabo er med, det er også en taxisjåfør som i sin tid var i klammeri med Lykke på skolen etter et rasistisk utfall mot Fatima. Den mer og mer forfyllede Henrik kommer vi også nærmere innpå til vi til slutt treffer på Fatima. Eller Meera som hun kaller seg nå og som var det navnet hun ble "fratatt" av sine adoptivforeldre.

Det altoverskyggende temaet i boka er rasismen i det moderne Sverige. Først og fremst gjennom nynazistiske miljøer og organisasjoner, men også "hverdagsrasismen", den som Fatima møter på skolen gjennom stikk og slengbemerkninger fra andre ungdommer og den hun møter hos adoptivforeldrene som i sin grunninnstilling mener hun må være dem dypt og evig takknemlig for at de tok henne med til det rike Sverige. I tillegg møter vi personer med forbindelser til det gammelnazistiske miljøet i  Sverige der antisemittisme og jødehat florerer.

Boka viser noe av det rasistiske grumset i vårt fredelige Norden i all sin brutalitet, men jeg synes ikke den tipperover til å bli noen slags pamflett. Den personlige historien står stødig i sentrum. Lykke er et menneske som jeg blir litt glad i, men hun blir ikke bare fremstilt i et fordelaktig lys. Og det er når vi treffer Fatima/Meera at vi forstår hvorfor hun  måtte bryte alle bånd til fortiden sin, også til Lykke.

Den personen jeg har vanskeligst for å forsone meg med er Henrik som vi ser nokså mye til. Han er den totale egoist uten antydning til selvinnsikt. Han blir et slags vrengebilde på et anstendig menneske, og derfor fremstår han heller ikke som helt ekte. Her synes jeg Axelsson rett og slett har smurt litt for tjukt på. 

Boka er fortalt gjennom mange forskjellige personer fra deres ståsted, men i 3. person og fortellerstemmen er den allvitende forfatteren. På den måten kan hun la små detaljer få en rolle i de mange tablåene som hu  bygger opp. Jeg synes dette fungere svært godt i denne romanen. Forfatteren inviterer oss inn for å betrakte alt hun skriver om på nært hold. Dette er ikke hennes "standard" måte å skrive på, jeg har lest andre av hennes romaner som ble fortalt på helt andre måter. Men her fungerer det godt.


onsdag 22. desember 2021

Stein Torleif Bjella: Fiskehuset. P2 - lytternes romanpris del 2

Visesangeren Stein Torleif Bjella har skrevet bok. Jon Aslesson Aal blir invitert med på fisketur med onkelen Ivar Helgesen Aal til fiskevatnet Storsenn der onkelen eier fiskerettighetene og et fiskehus som far hans satte opp en gang i tida. Det er ei lita koie - ikke bygget som noe slags fritidsbolig men for å gi tak over hodet til matauke om høsten. Ivar ønsker av en eller annen grunn å overdra eiendommen til Jon, ikke til en av sine to døtre.

Jon blir med på turen som varer en uke. I løpet av denne uken får han onkelen ganske tett inn på livet. Ivar er en vellykket bedriftseier, han er en mester på hardingfele og en dyktig fisker. Han mener å være en ekspert på dette og på mye annet, og Jon blir nødt til å finne seg i å ta imot Ivars synspunkter på alt mellom himmel og jord, ikke minst på hans eget liv, på hvordan Jon har stelt det til med kjærlighetslivet, på hans (u?)dugelighet som visesanger og dikter, på hans roferdigheter osv. 

Men fiske gjør de, setter ut garn tidlig om morgenen og tar inn på kvelden, renser fisk og renser garn. Det meste blir til rakfisk, slik som Ivar pleier. Og på slutten av turen og boka virker det som om Jon likevel har fått noe ut av samværet med den nokså egenrådige onkelen. 

Det er en fin, liten bok men nydelige naturskildringer. Spenningen mellom de to hovedpersonene driver boka fremover, vi kjenner på og forstår Jons irritasjon samtidig som vi fornemmer at han har rotet seg litt bort i livet sitt, kanskje har Ivar litt rett likevel?  Og kanskje kommer det noe godt ut av denne fisketuren?

En god bok som  jeg hadde glede av å lese. Jeg vil nesten kalle den en kortroman.

Hilde Susan Jægtnes: Jeg grunnla de forente stater. P2-lytternes romanpris del 1

Jeg prøver å lese ferdig de seks nominerte bøkene før radioprogrammet der et panel av lyttere stemmer frem årets beste bok. Dette er den første jeg er ferdig med.

Jeg har ikke hørt om Hilde Jægtnes før, og hun har altså skrevet en historisk roman om en person fra USA's tidlige historie som var tett på makteliten men likevel litt perifer. Kan det bli en bra bok av det?

Boka handler om Alexander Hamilton, uekte sønn av en relativt fattig kvinne på den karibiske øya St. Croix og hans vei til stjernene, nærmere bestemt finansministerposten i George Washingtons regjering. Det er han som er avbildet på ti-dollarseddelen, likevel er han ikke av de mest kjente. Det er en historie så usannsynlig som bare virkeligheten kan være, og den blir fortalt med bravur.

Alex Hamilton er en intelligent og oppvakt guttunge som presten Hugh Knox fatter interesse for. Han blir en slags mentor for ham og gir ham tilgang til sitt bibliotek. Pastor Knox sørger for at han får støtte til å reise til Nordamerika for å utdanne seg. 

Hamilton er en flittig student og går inn i 1700-tallets debatt om hvordan de amerikanske koloniene skal forholde seg til England og han gjør det med liv og lyst. Hans flid, engasjement og gode franskkunnskaper skaffer ham innpass hos George Washington og blir en av hans nærmeste medarbeidere i den amerikanske uavhengighetskrigen. Når krigen var over ble Washington valgt til president. Nå begynte den vanskelige striden om hvordan det amerikanske samfunnet skulle organiseres. Det var mange som bare ville reise tilbake til sine slavefarmer, drive på som før og unngå noe som helst slags statsdannelse. Hamilton var en av dem som gikk inn for å bygge den amerikanske føderale staten med felles lover, skattesystem, bankvesen og annet som hørte til et moderne samfunn på 1800-tallet. Han gjorde en enorm innsats i de årene han satt som Washingtons finansminister, det er dette bokas tittel henspeiler på. Dette arbeidet skaffet ham også mange fiender. En av dem ble hans banemann -  Hamilton ble drept i en duell med visepresident Aaaron Burr (under Thomas Jeffersons presidentperiode).

Hilde Jægtnes har stablet på bena et kor av stemmer for å fortelle Hamiltons historie. Vi møter han først gjennom storebror James når Alex og moren ligger for døden i gul feber. Moren dør, men Alex klarer seg. Siden møter vi ham selv, pastor Knox, slavegutten Ajax som var som en bror for ham, rektoren ved universitetet han går på, en geit, en ekspressbudbringer, den franske statsmannen Marki Lafayette, Hamiltons kjære kone og mange andre. Det var litt forvirrende i starten, men jeg begynte å like denne måten å fortelle på. Det fikk meg tett på Hamilton, men også tett på de begivenhetene som utspilte seg i samtiden. Vi opplever et tropisk orkan med en voldsom ødeleggelseskraft, vi er på slagmarken, vi er i rennesteinen, vi er på barnerommet, vi er i maktens sentrum, kanskje særlig det siste. 

Jægtnes har et levende språk, malerisk og av og til nesten poetisk. Det er også noe lekende lett over det, nesten litt sprelsk. Duellscenen på Weehawken er fabelaktig - fortalt av et sedertre ....

Ja, denne boken har nok foreløpig lagt seg på toppen i min liste og det skal godt gjøres å rykke ved den posisjonen.  Marta Norheim i NRK skrev om boka at "dette er ein roman eg ikkje såg kome ....men det er all grunn til å rydde plass for"