mandag 30. september 2019

Arnaldur Indridason: Fluktruten


Fluktruten av Arnaldur Indridason (Innbundet)

Den tredje boken til Arnaldur Indriðason om den islandske politimannen Flovent og den canadis/islandske Thorsson som jobber for den amerikanske okkupasjonsstyrken i 1940-årenes Island.

Flovent får i oppdrag å etterforske det som ser ut som en drukningsulykke mens Thorsson får i fanget liket av en ung amerikansk soldat som er brutalt stykket ned og dør på sykehuset. Men det viser seg at han er islending likevel, til tross for uniformen. Dermed blir dette en sak som Flovent og Thorsson samarbeider om.

Men helt først møter vi en ung islandsk kvinne som forlater sin kjæreste i København. Han er blitt engasjert i undergrunnsarbeidet i den tidlige fasen av okkupasjonen. Litt senere er det meningen at de skal møtes i Petsamo i Finland der båten Esja er gitt tillatelse til å seile til Island med islandske statsborgere. Men kvinnens kjæreste dukker ikke opp som han hadde lovet og hun må gå ombord uten ham.

Underveis på overfarten får kvinnen informasjon om at kjæresten sannsynligvis er tatt av Gestapo. En  ung antinazist som hun snakker med på båten er engasjert  i saken, så forsvinner han plutselig og blir antatt falt overbord.

Etterforskningen av den drepte islendingen kommer til å kretse dels rundt en pub med frynsete rykte og tvilsomme brennevinskilder, dels et belastet boligstrøk i Reykjavik og dels en brutal gjeng amerikanske soldater og en uspiselig underoffiser. Forskjellige påstander kommer frem om svik, homofile kjærlighetsforhold, prostitusjon og hallikvirksomhet. Hvem snakker sant, hvem lyver? Kanskje alle lyver litt?

Drukningsulykken er sannsynligvis ingen ulykke, det viser enkelte funn under obduksjonen, og Flovent etterforsker miljøet rundt den avdøde. Men så dukker det opp andre mulige kontaktpunkter, for den avdøde har vært ombord på den kjente "Esja" transporten.

Alle tråder samles til slutt, og det blir ikke noen store overraskelser her, men i stedet for overraskelser får vi en interessant miljøskildring av livet på Island med de amerikanske soldatene under krigen, særlig livet rundt kneipene og kasernene.

Alle tre bøkene som Inðridason har skrevet fra denne tiden beskriver forskjellige aspekter ved denne historien. Jeg elsker dem!

Gail Jones: The death of Noah Glass


Bilderesultat for gail jones the death of noah glass

En forfatter som jeg har et spesielt forhold til, helt siden jeg hørte henne lese opp en nydelig novelle på Hay on Wye-festivalen i 2007. Jeg har likt alle bøkene hennes, noen veldig godt , andre bare godt. I flere av bøkene spiller ulike former for kunst en viktig rolle.

Kunstkjenneren Noah Glass dør og etterlater seg de voksne barna Martin og Evie. Noah har vært alenefar det meste av tida og har hatt et godt og kjærlig forhold til sine barn, i motsetning til sin egen far som var en strengt religiøs prest på en leprainstitusjon der Noah vokste opp i et pietistisk og kjærlighetsløst hjem.

Kort tid før sin død hadde Noah et lengre opphold på Sicilia der han studerte barokk kirkekunst som var hans store interesse.

Etter begravelsen blir Martin og Evie oppsøkt av politimannen Frank som stiller dem noen underlige spørsmål. Disse leder frem til mistanken om at Noah kunne være blandet inn i et tyveri av en skulptur fra 19-hundretallet fra et museum i Palermo. Dette er utenkelig for Martin og Evie, både fordi det ikke stemte med Noah's karakter, og også fordi han ikke hadde vært interessert i såpass moderne kunst.

Martin, som selv er kunstner, blir nysgjerrig nok til å reise til Palermo for å finne ut mer om farens sitt opphold der. Evie blir ikke med. Hun har nettopp fått en svært spesiell jobb - en ung, velstående mann ved navn Sebastian har blitt blind etter en ulykke. Han er svært filminteressert og Evie skal "lese" filmer for ham, se dem sammen med ham og fortelle om hva vi ser på bildene mens han hører dialogene og alle lydene for øvrig.

I romanen følger vi dels Martin og Evie, dels Noah som vi først møter som bar i leprakolonien, deretter som voksen og ikke minst gjennom hans dager på Sicilia der han blir kjent med kvinnen Dora som han blir svært tiltrukket av.

Slik beveger vi oss frem og tilbake både i tid og mellom kontinentene. Det er hele tiden en melankonsk tone over beretningen. Ingen av personene har levd et lyst og lett liv. Martin lå under for narkotika i mange år, noe som han har kommet nokså godt over men som likevel preger ham. Evie har alltid hatt et spesielt sinn, hun er svært intelligent men uten evne eller vilje til å gjøre noe med det utover en hang til å lage alfabetiske lister over fenomener hun støter på, nesten en mani. Noah bærer sin barndoms ensomhet på ryggen gjennom livet. Av og til opplever vi likevel øyeblikk av sann glede og lykke sammen med dem.

Vi får gradvis avdekket historien med skulpturen, men det er ikke sikkert at Martin og Evie får vite like mye, og hva er egentlig sannheten? Hva er mafiaen sin rolle, hva er Dora sin? Fremdeles flere åpne spørsmål etter at boka er ferdig. Men vi har hatt mange fine vandringer gjennom Palermos gater, på kafeer og  restauranter og drukket mye god vin. Noe av det fineste i boka synes jeg er blandingen av Martin sine bevegelser og Noah sine bevegelser - det er akkurat som den ene er et ekko av den andre. Og så har hun et nydelig språk - fullt av varme og svært ordrikt, så jeg må ofte slå opp. Men jeg leste på Kindle og der får jeg opp ordboka bare ved å trykke på ordet.

Jeg gleder meg allerede til neste bok fra Gail Jones. Jeg tror dessverre ikke noen av bøkene hennes er oversatt til norsk.

Agota Kristof: Tvillingenes dagbok


Tvillingenes dagbok

Denne boka fikk jeg lyst til å lese da den ble anmeldt i Bok i P2 for noen måneder siden. Den ungarske forfatteren flyktet fra Ungarn etter den antikommunistiske oppstanden i 1956 og skrev siden på fransk. Dette var hennes første roman og den kom ut i 1986. Først nylig er den oversatt til norsk.

Et tvillingpar, gutter, reiser med sin mor fra storbyen (Budapest) til en småby der bestemoren bor. Det er krig (2. verdenskrig) og moren etterlater dem der fordi det er stor nød og matmangel i hovedstaden. Bestemoren blir rasende for hun har ikke hatt kontakt med datteren på mange år. Guttene får aller nådigst sove på en benk på kjøkkenet.

Men tvillingene klarer seg. De går sammen om å gjøre mest mulig av livet hos bestemoren. Hun forlanger at de jobber hardt. De jobber hardt. De får mat nok og finner etterhvert ut at det er mange måter å skaffe seg fordeler på. De fanger fisk med hendene i elven. De får tak bøker og underviser seg selv. De blir kjent med (den tyske) offiseren som også har losji hos bestemoren og som har lært ungarsk av sin mor. De skaffer seg lærebok i offiseren sitt språk (tysk) og lærer det. Hele tiden skriver de opp hva de gjør i dagboken.

I dagboken skriver de bar helt ugjendrivelige ting - hva de foretar seg. Hva de observerer. Men ikke subjektive saker. "Jenta gråter" kan de skrive men ikke "jenta er lei seg". De eksperimenterer på seg selv - prøver å sulte noen dager for å kunne tåle sult. Prøver å slå hverandre for å tåle slag.

Lenge er livet i småbyen nøysomt men uten de helt store problemene. I møte med folk i landsbyen tar tvillingene ofte de svakestes parti, som når de gir mat til en desertør eller utpresser sognepresten til å gi mat og brensel til en fattigjente som han tidligere har utnyttet seksuelt. Så begynner krigen å nærme seg.  En lang rekke magre og fillete mennesker (jøder?) blir drevet gjennom landsbyen. Noen håner dem. Tvillingene sørger for at de får sin grusomme straff.

Slik går tiden frem mot slutten av krigen. Tvillingene snor seg frem gjennom livet. Stadig nye utfordringer. Mer enn en gang tar de dødsengelens rolle. Moren kommer for å hente dem, men de klorer seg fast. Så blir bestemoren syk, og får en interessant endelikt.

Krigen er over, og nå er det andre krefter som har makten (Sovjet). Faren dukker opp etter opphold i fangeleir. Han ønsker å flykte over grensen (mot Østerrike). Tvillingene lover å hjelpe ham, og denne flukten med en litt åpen ende er det som avslutter boka.

Dette er ikke en realistisk roman, og jeg betrakter romanpersonene mer som bilder på menneskelige egenskaper enn som troverdige personer. Men den gir et rått bilde av krigens påvirkning på menneskene. Tvillingene selv opptrer sjelden som gode eller onde, de er som regel mer amoralske enn umoralske når de for eksempel "hjelper" medmennesker å dø. Men overfor krigens verste grusomheter er de observatører og ikke utøvere. Det er ingen steds-eller tidsangivelser, heller ikke er nasjonaliteter nevnt, mine tolkninger står i parentes.

Jeg har hørt noen kommentarer om at tvillingene kanskje skal være en og samme person, men jeg deler ikke den tolkningen. Jeg kan ikke se at de trekker i hver sin retning eller representerer noen slags dualisme, bortsett fra på den siste siden, da.

David Mitchell: The bone clocks


Bilderesultat for the bone clock

Nok en koloss fra forfatteren av "Cloud Atlas". Jeg leste den med stor glede og likte også godt filmen. Det er mange likhetspunkter mellom The Bone Clocks og Cloud Atlas. Også denne romanen er bygd opp som flere fortellinger, men her er tidsspennet ikke så stort. Vi begynner i 1984, og fortsetter i 1991, i 2004, 2015, 2025 (nær fremtid) og avslutter i 2043 (ikke fullt så nær, men likevel gjenkjennbar fremtid). Den som kan sies å representere den røde tråden her er Holly Sykes som vi møter som en nokså vanlig tenæring i England og som er med i alle historiene i mer eller mindre sentrale roller.

Dette er likevel en mørkere, dystrere roman. Allerede i den første historien der Holly rømmer hjemmefra møter vi de mørke understrømningene i noen merkelige, dramatiske hendelser med tildels nokså blodig utfall. Det dukker opp noen mystiske personer og andre hun møter er slett ikke det de gir seg ut for å være. Og så forsvinner hennes elskede lillebror Jacko. For godt.

I 1991 er det Hugo Lamb som er hovedpersonen og fortelleren, og vi oppdager gradvis for en avskyelig person han er. Ung student i et utsøkt snobbete universitetsmiljø, lurere vennene sine opp i stry, sørger for å tjene på deres spillegjeld mens han har seg med kjærestene deres, alt sammen for å tjene penger så han kan leve et utsvevende og innholdsløst liv. På et alpinsenter møter han barservitøren Holly Sykes. De har et svært kort forhold, men så blir han oppsøkt av en gruppe som gjerne vil inkludere ham. Gevinsten? Evig liv - på den mørke siden.

I 2004 er Ed Brubeck på en større bryllupstilstelning sammen med sin elskede kone Holly Sykes og deres felles datter. Han er nettopp returnert fra Bagdad som berømt krigsreporter og har vanskelig for å velge mellom en videre karriere som stjernejournalist og nærheten til familien. Så forsvinner datteren Aoife fra hotellrommet og en storstilt leteaksjon blir satt igang. Men det er bare en mystisk melding fra Hollys underbevissthet med linjer tilbake til hennes opplevelser i 1984 som gir nøkkelen til at hun blir funnet igjen.

Rammen rundt fortellingen fra 2015 er "Hay on Wye in Cartagena".  Den fremgangsrike forfatteren Crispin Hersey har fått lunkne anmeldelser for sin aller siste bok. Det er mer misunnelse og spisse albuer enn kjærlighet til bøker i dette miljøet. En av dem som Crispin møter er den nokså ukjente Holly Sykes som har hatt suksess med sin nye bok "The Radio People" der hun skriver om sine merkelige eringdinger. Crispin har ikke noe imot Holly, men har desto mer imot anmelderen Richard Cheeseman og spiller ham et pek som får denne til å havne i columbiansk fengsel for forsøk på narkotikasmugling. Dette skal han komme til å betale dyrt for mot slutten av historien der han både blir konfrontert med Richard Cheeseman og representanter for den dunkle gruppen vi har støtt på tidligere.

Det er først når vi kommer til 2025 og møter horologisten Marinius at vi får mer inngående kjennskap til de mørke kreftene vi har møtt tidligere i boken, men også de lyse kreftene. Anchoritene og horologistene. De første søker evig liv ved å drepe barn og unge og har bygd opp et mørkt nettverkt for å ivareta sin styrke. Horologistene har mer humane måter å forlenge livet på og deres misjon er å gjøre godt. Her blir vi kjent med flere av deres mestere som vi har møtt tidligere i boken, noen under helt andre navn og forkledninger. Nå viser det seg en mulighet for å knuse anchoritene en gang for alle ved å tilintetgjøre den borgen i Sveits der det hele begynte og de samler gruppen sin til et hemmelig fremstøt. Holly Sykes er ikke en av dem, men hun bærer på noen erindringer som gjør at hun blir med på denne avgjørende og dramatiske kampen.

Det er ikke utfallet av kampene mellom de to overnaturlige kreftene i 2025 som har skapt det verdensbildet vi møter i 2043, men derimot menneskenes ødeleggelse av kloden. En av følgene av klimaendringene er gigastormer som har ført til store ødeleggelser. Holly Sykes har slått deg ned i en landsby sør i Irland sammen med sitt barnebarn og en guttunge hun tok til seg da han ble reddet iland fra et flyktningeskip på vei til Norge. Store deler av infrastrukturen har brutt sammen. De overlever på grønnsaksdyrking, noen høner og litt sauehold. Et svært svakt statsapparat prøver å skape en viss orden og holde de verste kriminelle bandene i sjakk. De får noe støtte fra stater som Kina som fortsatt har en viss infrastruktur intakt. Og så er trusselen fra et forlatt kjernefysisk kraftanlegg i England stadig i bakgrunnen. Dette er et "etter-katastrofe-samfunn" på linje med "the Road", men egentlig litt mer troverdig fordi Mitchell greier å trekke så tydelige linjer tilbake til vår egen tid. Til slutt i boka blir Holly stilt overfor en mulig redning for barna hennes....

Deler av denne boka var tung å komme igjennom, spesielt gjaldt det fortellingen om Hugo Lamb. Fortellerstilen hans var så til de grader preget av den bråkjekke gutteklubben grei - og så på engelsk - at jeg hadde problemer med å motivere meg. Det var heller ikke alltid så givende å lese om de feterte forfatterne på bar i solsteken i Colombia - men da var jeg tross alt drevet av trangen til å få vite mer og i tillegg var det jo litt morsomt. Så ble det i overkant mye esoteriske og psyko - et - eller - annet stridigheter i den mystiske borgen etter min smak. Men det hele henger godt sammen. Det er masse frempek i de første historiene som vi først oppdager lenger ute i boka, det synes jeg er glimrende løst. Holly er en srålende antihelt-heltinne, bare en helt vanlig jente som møter en masse uvanlige hendelser og møter dem oppreist. Så alt i alt likte jeg godt å lese boka. Den er på 600 sider, men for en gangs skyld synes jeg den fortjener å være så lang.   

onsdag 25. september 2019

Jón Kalman Stefansson: Historien om Ásta


Historien om Asta - 
      Jón Kalman Stefánsson
    
      Tone Myklebost

Denne siste romanen til Jón Kalman Stefansson var vel verdt å vente på. Noen av romanene hans handler om flere personer, fra en bygd (Sommerlys) eller en hel slekt (Fiskerne har ingen føtter). Men denne boken dreier seg om Ásta som blir unnfanget i en blomstrende sexscene på bokens aller første sider på 1950/60-tallet engang og som vi møter i flere faser av livet til hun selv er i sekstiårene.

Boken går på ingen måte i en rett, historisk linje, den hopper frem og tilbake og fortelles fra mange ståsteder. Ikke minst fra Sigvaldi, faren hennes, som forteller om livet hennes og sitt eget der han ligger på fortauet i Stavanger etter et fall fra en stige. Ástas og den ett år eldre søsteren sine tidlige barneår hos Helga og Sigvaldi er preget av en mor som er vakker, egenrådig, seksualfiksert og svært selvopptatt og en far som prøver å være elsker, husmor, forsørger og pappa på engang. Det lyktes han ikke med til tross for sine gode intensjoner. Begge døtrene vokser opp hos fosterforeldre og Sigvaldi finner et bedre liv sammen med norske Sigrid.

Ásta har en god og kjærlig fostermor og får en trygg oppvekst, men hun er en urolig sjel. En sommer blir hun sendt til et opphold på en svært øde gård på Islands Nord-vestkyst hos bonden Arni som bor sammen med sin halvt demente mor Kristin. Arni pleier å ta til seg et par uregjerlige ungdommer i sommersesongen. Unggutten Josef bor der også denne sommeren. Det blir et røft men begivenhetsrikt opphold for Ásta og vi blir beriket med flere historier, bl. a. om Kristin sin søster som utvandret til Canada.

Senere møter vi Ásta i studietiden i Praha, i Paris og i Wien bl.a. gjennom en serie brev som hun skriver til sin elskede. Men hvem er det? Ásta har flere elskere, noen betyr mye for henne, andre betyr mindre. Blant dem er far til datteren Sesselja som hun forlot for å dra på sine studiereiser og aldri vendte tilbake til, men først helt på slutten av boka får vi vite hvem som er hennes store kjærlighet.

Her er både kjærlighet og hat, trofasthet, svik og forsømmelse, ja hele spekteret av menneskelighet. Forfatteren har også skrevet seg selv inn i boka der han sitter og skriver i en hytte i bygda Strandir i Vestfjordene. Det siste synes jeg ikke bidrar noe særlig til fortellingen, men jeg synes ikke det er ødeleggende heller, en må bare slippe taket i forestillingen om at disse partiene er mer "realistiske" enn resten av boka.

Boka er et vakkert lappeteppe av bruddstykker som gradvis blir vevet sammen til en helhet. Mange huller står igjen, men det er helt i orden. Det var en stor leseropplevelse og en av de beste bøkene jeg har lest av forfatteren.