Johanna Mo: Skuggliljan

Johanna Mo sine krimbøker fra Øland har blitt presentert som "Ølandskrim", som om det skulle være noe nytt med krim fra denne øya.  Johan Theorin har jo for en del år siden skrevet 4 meget gode kriminalromaner fra Sveriges nest største øy og er nettopp ute med en ny som jeg gleder meg til å lese.

Men det er plass til flere Ølandsforfattere og Johanna Mo sin andre krim med Hanna Duncker forsvarer absolutt sin plass. Liksom i den første, "Nattsångaren" ligger den gamle mordbrannsaken mot Hanna sin far som et bakteppe. Faren ble en drukkenbolt etter at moren døde, men Hanna kan ikke slå seg til ro med at han skulle være skyldig i mord selv om det forelå svært håndfaste beviser. Dommen mot faren skulle prege Hanna i hele oppveksten og gjorde at hun flyttet vekk fra øya så snart hun kunne.

Hanna og kollegene hennes blir satt til å etterforske en forsvinningsak. Jenny Ahlstrøm kommer hjem til Øland og finner at ektemannen Thomas og deres 14 måneder gamle sønn Hugo er sporløst forsvunnet.  Så blir liket av Thomas funnet, men ikke Hugo. Det blir en kamp mot tiden å prøve å finne ungen før det er for seint. Samtidig etterforskes drapet på Thomas. Sporene går i flere retninger, det er spenninger i miljøet i eiendomsmeglerfirmaet der Thomas jobbet. Thomas har muligens noen uheldige kontakter med sin barndomsvenn Mille, tobakkshandleren som sannsynligvis opererer på feil side av loven. Og Thomas sin 22-årige datter fra sitt første samboerskap har tatt kontakt og hun virker som en relativt ustabil person. Men ingen av disse kan vel ha hatt motiv til å gjøre babyen Hugo noe????

Dette er en kriminalroman der selve etterforskningen spiller hovedrollen. Gjentatte samtaler, turer frem og tilbake, mange vitner lyger litt, ikke nødvendigvis fordi de er kjeltringer men fordi det ikke er alt de vil være åpne om. Noen av dem følger vi også litt fra "innsiden", det gir litt bredere perspektiv til historien. Ingen er feilfrie, heller ikke etterforskerne.

Boka er bygd opp kronologisk. Vi følger først og fremst Hanna og teamet hennes, eller noen ganger kollega Erik. Som en slags sidehandling følger vi også Thomas sin datter Lykke som sliter med sitt. Og så har vi noen korte kapitler med tittel "Den sista dagen" der vi følger Thomas gjennom den siste dagen han var i livet. Den første  boken var lagt opp noenlunde på samme måte. Jeg synes det fungere bra, en må bare skille mellom hva vi vet og hva etterforskerne vet, det er ikke nødvendigvis det samme. Men det gir et bredere perspektiv på fortellingen, og det gir den velmenende men litt ustadige Thomas en stemme. 

Hanna møtte vi i den første boka som en dyktig etterforsker, men relativt utrygg på seg selv i den nye jobben og i tilbakevendingen til sin barndoms Øland. Nå er hun litt mer stø på beina, men sliter fremdeles litt sosialt. 

Øya Øland har først og fremst betydning gjennom menneskene vi møter. Vi møter naturen, men det er ingen lange utbroderinger eller imponerende naturskildringer. Boka henger så mye mer på relasjonene mellom personene vi møter. 

Oppklaringen er litt uventet og blir kanskje et slags antiklimaks, men jeg synes ikke det gjør noe. Men jeg mener Johanna Mo er på tynn is mht. vesle Hugos utviklingstrinn, de glimtene vi hører om ham virker han mer som en toåring enn en ettåring.

Neste bok i serien  er på vei. Jeg gleder meg. 

Sasha Filipenko: Red Crosses

På jakt etter nyere russisk litteratur kom jeg over denne som så lovende ut. Forfatteren er hviterusser og er oversatt til flere språk, men denne er den første som er oversatt til engelsk.

Den unge fotballdommeren Alexander, kalt Sasha, flytter inn i en leilighet i Minsk. Den nittiårige naboen Tatyana Alexeyevna er svært så ivrig til å komme i prat med ham, men Sasha vil helst være for seg selv med sine sorger og dype traumer. Likevel utvikler det seg gradvis et slags vennskap mellom disse to med svært forskjellig bakgrunn og historie. Tatyana holder på å miste hukommelsen men forteller Sasha likevel stadig flere bruddstykker av sitt dramatiske liv. Og hvilket liv! 

Tatyana ble født i London av russiske foreldre, moren dør tidlig og faren tar datteren med til Moskva i 1919 for å være med å bygge opp det nye samfunnet. I ungdomstiden reiser Tatyana reiser en del rundt i Europa, opplever den store kjærligheten, gifter seg og flytter tilbake sammen med sin ektemann til Moskva når Stalin holder på å bygge opp sitt maktapparat. På grunn av sine språkkunnskaper får hun jobb som oversetter i NKID, kommisariatet for utenlandssaker. Da får hun også anledning til å observere hva som foregår rundt Stalins maktapparat. Ikke minst blir hun vitne til Sovjetstatens håndtering av fangeutveksling under og etter 2. verdenskrig. Det sovjetiske statsapparatet så på russiske krigsfanger som forrædere, svært mange som kom hjem ble drept eller sendt til fangeleirer i Sibir.

Ektemannen til Tatyana kjemper i den røde hær, blir tatt til fange og sendt tilbake til Sovjet etter krigen. Der blir han regnet som forræder, og det inkluderer automatisk hans kone og datter også. Tatyana blir sendt til Gulag, datteren blir tatt fra henne og sendt til en leir for forlatte barn. 

Slik følger vi Tatyana gjennom Stalin-terroren, de lange årene i fangeleiren, savnet etter ektemannen, og etter datteren og livet hennes i Minsk etter hun ble benådet gjennom et av Khrutsjovs amnestier. 

Sasha sin e traumer er knyttet til hans unge liv og korte kjærlighetshistorie, hans kones sykdom og død og håpet om et slags liv sammen med sin tre måneder gamle datter.

Det var mye bra i denne boka. Først og fremst gir den et innblikk i Sovjetsamveldet og øststatenes mangfoldige historie. Av og til kanskje litt for mye en "historiebok"? Sasha blir på en måte mest et slags bakteppe for Tatyanas utrolige historie. Hans egen fortelling blir veldig underordnet, og henger lite sammen med Tatyanas, men det gjør ikke så mye for mitt utbytte av boka.

Jogvan Isaksen: Den femte mand

Jeg kom over en kriminalroman av samme forfatter, oversatt til dansk i en bokhandel i Torshavn for en del år siden - "Blid er den færøske sommernat". Det viste seg å være en ganske røff og ellevill historie med tilknytning til den færøyske natur, bortgjemte saker i utilgjengelige grotter. Dramatisk, litt usannsynlig men ganske festlig å lese - ikke uten humoristisk snert. 

TV-serien Tron på Viaplay bygger på bøker av samme forfatter, og etter å ha sett den ble jeg inspirert til å lese mer Isaksen-krim. Jeg fant flere e-bøker på et dansk forlag, så da var jeg i gang.

I likhet med sommernatten har denne boken tema fra krigen. Juristen William Hammer er opprinnelig fra Færøyene. Han har en fortid fra militæret. Myndighetene på Færøyene er under press fra Storbritannia til å gjøre nye undersøkelser om en en skotsk meteorolog som telegraferte værdata fra Færøyene til Storbritannia under krigen. Han skal ha vært "hemmelig" passasjer på et rutefly som forulykket i 1970, men ble ikke funnet, verken død eller levende. Ny informasjon har dukket opp, og det færøyske politiet henter William Hammer til å etterforske saken.

Med seg på lasset får Hammer to dyktige politifolk med hver sine særegenheter. Deres overordnede er ikke veldig engasjert i saken, men de tre går løs på den med liv og lyst. De kommer bort i øyboere med frynsete krigsfortid, spionasje, forræderi, lik dukker opp. Er forretningsmannen med en avdød nazipappa innblandet? Hvordan dukket de samme værdata som engelskmennene fikk under krigen også opp hos tyskerne?

Vi møtes på brune kneiper, reiser Færøyene rundt i solskinn og snøstorm, ofte godt over fartsgrensen. Noen slag og spark blir det også. Tonen er av og til litt for eplekjekk etter min smak, men jeg liker denne gravevirksomheten som Hammer og medhjelperne hans driver. Og Færøyene er kanskje den egentlige hovedpersonen med øyenes historie og dramatiske natur. 

Heldigvis har jeg ennå en Isaksen-krim på lur.

Louise Erdrich: The Night Watchman

Louise Erdrich er en av mine yndlingsforfattere. Hun er av Chippewa/tysk avstamning og skriver fra indianermiljøene i Nord Dakota og Minnesota. Det meste hun skriver er ren fiksjon, selv om det ofte gjenspeiler seg på myter og historier.  Men denne romanen er basert på bestefaren hennes, i boka kalt Thomas Wazhashk. Bestefaren var småbruker og samtidig nattevakt på en fabrikk. På 50-tallet organiserte han motstand mot nye lover og regler som ville forverre situasjonen til urbefolkningen i USA, samlet underskrifter, reiste til Washington og la frem saken deres i kongressen. De vant noen delseire og klarte å opprettholde livet i i reservatet slik de ønsket.

Historien er vevet sammen med skildringer av livet på reservatet, naturen, gledene og utfordringene de møter. En annen hovedperson i boka er Thomas’ niese Patricia som også blir med i den gruppen som reiser til Kongressen. Gjennom Patricia blir vi kjent med miljøet blant de unge jentene på fabrikken, jenteprat, kjærlighet og innpåslitne og av og til truende gutter. Patricia tar på seg å finne søsteren Vera som har forsvunnet i Minneapolis og havner opp i uhyggelige situasjoner i barmiljøet der.

Erdrich idealiserer på ingen måte miljøet i reservatet, vi møter både fyll, vold, dårlig kosthold og overtro. Likevel er det mye varme i beskrivelsene og hun får hele historien og det store persongalleriet til å henge godt sammen. Men den røde tråden er likevel det nye lovutkastet og kampen for å bli hørt i Kongressen. 

Dette synes jeg er en av de sterkeste romanene hennes. Ikke fordi den er basert på hennes familiehistorie og bygger på historiske fakta, men fordi hun klarer å gjøre det til en levende fortelling som lever sitt eget liv. Burde den ikke vært oversatt til norsk??

Boken fikk Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2021, en av de mest prestisjetunge litteraturprisene i USA.

SvarVideresend

Daniela Krien: Brannen

Dette er den tredje romanen jeg leser av den tyske forfatteren Daniela Krien. Krien vokste opp i Leipzig i tidligere DDR.

Hovedpersonen Rahel er psykolog og ektemannen Peter er litteraturprofessor. De er i 50-årene og har det ikke godt sammen. Deres planlagte sommerferie har nå gått i vasken, i stedet har de tatt på seg å passe småbruket til Ruth og Victor. Ruth var venninnen til Edith, Rahels mor, og de to ble en slags reserveforeldre for henne, hun har aldri visst hvem som er hennes far. Nå har Victor fått slag og skal på rekonvalesering og Ruth følger ham.

Rahel og Peter har hatt et godt samliv men har nå glidd fra hverandre.  Peter lukker seg for det meste inne i seg selv. Han er en dyktig akademiker men har nylig fått hard medfart på universitetet. En av elevene hans har beskyldt ham for å være transfob etter en tilsynelatende nokså bagatellmessig episode og universitetet klandrer bare Peter for dette. Han tar dette tungt og han synes ikke han har fått noe særlig støtte fra Rahel.

De har to voksne barn, Simon som Rahel elsker og  Selma som hun er glad i men har et anstrengt forhold til.

Peter går opp i stellet av dyrene på gården, Rahel lager mat, plukker bær og nyter tilværelsen på det som var hennes elskede fristed i barndommen. Men de har aldri sex og nesten ikke noe samkvem ellers. Så dukker Selma og Simon opp, Selma med sine to litt krevende smågutter, selv er hun enda mer krevende. 

Dette kunne ha vært en svært traurig samlivsroman. Og riktignok er handlingen i seg selv lite spennende, men Krien fletter inn så mange eksistensielle spørsmål på bakgrunn av kontrasten mellom det moderne Tyskland og det gamle, stivbeinte DDR at det blir riktig spennende å lese. Vi leser romanen gjennom Rahel og får i begynnelsen svært mye sympati for hennes følelser og vurderinger. Men gradvis klarer Krien å vri på det slik at mye av det Rahel står for også blir utfordret. Og er ikke den sutrende og stadig kritiserende Selma en mer kjærlig og omsorgfull mor enn det Rahel har vært? Krien går inn i dette uten å slippe tak i sårheten som Rahel legger for dagen og varmen som i alle fall jeg føler for henne.

Denne romanen er svært forskjellig fra Kriens forrige, «Kjærlighet i nødsfall»som jeg også var kjempebegeistret for. Men noen likhetspunkter er det nok, jeg synes begge bøkene har en litt melankolsk tone over seg. De står også begge midt i likhetene og ulikhetene mellom Vest- og Østtyskland. 

Jeg ser frem til neste roman fra Daniela Krien