Jo Spain: Dity little secrets

Jo Spain er en irsk forfatter av krimbøker, bl.a. serien med den svært så hyggelige politiinspektøren Tom Reynolds i hovedrollen. I denne romanen utforsker vi et typisk øvre middelklassestrøk: seks villaer i et inngjerdet og beskyttet boligområde. Men ikke beskyttet nok - Olive Collins, en enslig kvinne i femtiårene blir funnet død i huset sitt og ser ut til å ha ligget der i tre måneder. Hvordan kunne dette ha skjedd i et lite samfunn der alle kjenner alle? 

Gjennom romanen følger vi beboerne i alle de seks husene og i tilleg de to inspektørene som etterforsker saken - enkemannen Frank som nærmer seg pensjonsalderen og Emma som er ung og ambisiøs og likevel bærer på tung livserfaring.

Beboerne er en herlig blanding av personer som er mer eller mindre er lett karikert: Den pornoavhengige George, casanovaen Rob, den vakre og ulykkelige Chrissie med den dominerende ektemannen Matt, Alison og Holly som er på flukt fra en voldelig far og ektemann, natur- og vegetarfreakene Lily og David, de velstående pensjonistene Ed og Amelia og ikke minst Olive selv som forteller sin historie fra det hinsidige. 

Alle har sine hemmeligheter, noe de holder skjult av ulike årsaker. Og etter hvert som disse blir avdekket flytter fokuset fra den ene til den andre. Olive viser seg å ha vært en nokså ubehagelig type. Hun var ekspert på å finne svakhetene hos folk, og utnyttet disse på det groveste, så det var ingen av naboene som ikke hadde en nokså god grunn til å ønske henne ut av veien.

Jeg like hvordan historien svinger fra den ene til den andre, og på slutten dukker det opp en forklaring som ikke jeg hadde sett komme. En stund virket det som om noen av konfliktene i boka ville løse seg litt for lett, og jeg var redd for at det ville ende opp i rene idyllen, men slik gikk det ikke. Likevel fantes det faktisk noen sympatiske mennesker i denne boka.

En artig kriminalroman, og jeg leser gjerne flere

Nina Lykke: Vi er ikke her for å ha det morsomt

Men er Nina Lykke her for å ha det morsomt med oss? Som i de to foregående romanene bruker hun satiren som våpen og kaster opp en rekke absurde situasjoner med tette koblinger til fenomener i samtiden. Her er det forfattere som får gjennomgå, eller kanskje først og fremst autofiksjonen som genre og alt som kan blomstre opp rundt den.

Hovedpersonen er forfatteren Knut. Knut skrev en roman for ti år siden som både ble bestselger og fikk mye oppmerksomhet og skryt i bokbransjen. Årene etter har det gått jevnt og trutt nedover. Han har gitt ut flere romaner men ingen har fenget i markedet. Også i privatlivet går det nedover. Det har begynt å gå opp for ham at skilsmissen fra Lene var et stort feilgrep. Hans nærmeste omgangsvenn er naboen Frank som i lange perioder er fullstendig oppslukt av et håpløst homofilt forhold til den sympatiske pakistanske legen M.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer for å delta i en panelsamtale om utroskap sammen med bl.a.  "Virkelighetsforfatteren" som har stor suksess med en roman der hun henger ut Knut med fullt navn for en fylleepisode for noen år siden når Knut fremdeles var i vinden. Knut er invitert i siste liten, sannsynligvis fordi at noen andre har trukket seg.

Knut gjennomgår diverse sjelekvaler, men reiser til Lillehammer der han roter det kraftig til, både for seg selv men også for "Virkelighetsforfatteren".  Jeg skal ikke røpe hva som kommer ut av dette, men det blir i alle fall noen interessante dykk i virkelighetslitteraturens mange krumspring, muligheter og fallgruber. For hva er virkeligheten, er det noen som eier den og er det egentlig sannheten som kommer frem?

Jeg kjenner (heldigvis) ikke godt nok til forfattermiljøet i Norge til å vite om denne historien er knyttet til spesifikke personer eller hendelser, så jeg velger å lese den som en kommentar til alle diskusjonene som har vært i kjølvannet av Knausgård sin "Min Kamp"-serie og Vigdis Hjorts "Arv og miljø" og autofiksjonen i sin alminnelighet. Kanskje også noen innslag av kritisk blikk på deler av  "Metoo" - bevegelsen. Jeg ser Knut som et slags talerør for Nina Lykke, han blir ingen helt, men en person som vi likevel kan sympatisere litt med. 

Nina Lykke svinger pisken mot forfattermiljøet, men kanskje like mye mot dem som svermer rundt forfatterne, forleggerne, litteraturjournalistene og alle som koser seg over pikante glimt inn i sexlivet til forfatterne i moderne liberal og frigjort stil.

Er det bra? Er det morsomt?  Og er det virkelig?  Heldigvis behøver det ikke være virkelig/realistisk, for Nina Lykke presenterer det ikke som virkelighet men som en fabulering over fenomener i samtiden.  Morsomt er det til tider, men kanskje blir Knut litt for mye fanebærer for Nina Lykkes kritikk av autofikasjonshysteriet? Likevel synes jeg vi trenger bøker som dette og jeg er spent på hvor forfatteren svinger pisken neste gang.  Men jeg holder fremdeles "Nei og atter nei" som hennes beste roman, den fikk meg til å tenke på Fay Weldon på hennes beste. 

Helene Flood: Terapeuten

En norsk krimforfatter jeg ikke har vært borti før. Boka har fått gode anmeldelser og er nokså hypet opp, så jeg ga den en sjanse.

Ekteparet Sara og Sigurd har et tilsynelatende idyllisk forhold. Sara er psykolog med kontor i den gamle villaen de har kjøpt seg. Sigurd er arkitekt og medeier i et arkitektkontor.

En morgen står Sigurd tidlig opp, kysser Sara farvel og drar på tur med gutta til Norefjell. Han ringer litt senere og tøyser med kameratene som holder på å bære ved. Utover dagen har Sara terapitimer med tre av pasientene sine. Hun regner med å høre mer fra Sigurd. Men Sigurd hadde ikke ringt fra Norefjell, kameratene ringer og etterlyser ham og ikke så lenge etter blir han funnet skutt i nærheten av familiens hytte på Krokskogen.

Sara får selvsagt etterforskningsteamet på døren og oppi all sin fortvilelse over Sigurds død må hun gjøre rede for seg selv og sine bevegelser. Hun merker at hun sannsynligvis er i søkelyset, kanskje til og med hovedmistenkt. Samtidig har hun ubehagelige opplevelser i huset - er det ubudne gjester? Er det noen som er ute etter henne?

Vi opplever denne historien helt og holdent fra Sara sin side, og etter hvert får vi mer og mer innblikk i hvordan forholdet mellom henne og Sigurd har utviklet seg etter at de ble kjærester. Det virker ikke lenger som det varme og stabile kjærlighetsforholdet vi fikk inntrykk av i begynnelsen.

Intrigen blir gradvis avdekket med forgreninger både til Saras profesjon og til den nære familien. Ikke helt som jeg hadde tenkt meg, men heller ikke helt overraskende.

Jeg synes styrken ved boka er skildringen av Saras situasjon, hvordan hun føler seg mer og mer trengt inn i et hjørne. Det var nok av spenning selv om det på ingen måte er noen actionroman. Men jeg synes beskrivelsen av Saras profesjon ikke holder helt mål. Hun fremstår som usikker og det virker som hun mangler livserfaring og menneskekunnskap til å gjøre den jobben hun gjør, og hun har veldig få pasienter. Dette kan umulig være realistisk.

Jeg hadde nok ikke gitt den terningkast 6, men kanskje 4?

Ingeborg Arvola: Neiden 1970

Denne boka kom jeg over nokså tilfeldigvis etter å ha lest en novellesamling av forfatteren som jeg likte, men den har blitt liggende i bokhylla.  Jeg fikk nylig lest den fantastiske historiske romanen hennes fra den kvenske familien hennes - "Kniven i ilden". Da fant jeg frem denne boka også. Dette er kanskje en krysning mellom en roman og en biografi. Boka inneholder korte glimt fra hennes oppvekst i Neiden i Pasvikdalen sammen med sin nokså alkoholiserte far. Den er på ingen måte kronologisk oppbygd og etterlater oss nokså uvitende om svært mange forhold rundt familiesituasjonen. Men det vi får i stedet er noen varme og nesten poetiske beskrivelse av hendelser fra livet hennes, for det meste gode hendelser men også en del negative.

Faren til Ingeborg Arvola er av finsk avstamning, og det er mye finsk språk og finske skikker i denne greinen av familien hennes. Ingeborg selv har ikke lært finsk og forstår bare et og annet ord når familien samles. Hun er sammen med faren ute i naturen, det er nattlige fisketurer og det er turer over isen og i sprengkulde vinterstid. Noen ganger er det farlige situasjoner. Det er også tilfeller av fravær, det er drikk og tilfeller som grenser til vanskjøtsel. Det er ikke alt som kommer klart frem, men det som kommer klart frem er barnets hang til å dekke over og nedtone problemer i hjemmet av lojalitet til sin far. Og av kjærlighet - det er mye gjensidig kjærlighet i disse beretningene.

De bor i på et lite småbruk inne i Pasvikdalen, seinere flytter de til Neiden der faren jobber som lærer på en skole. 

Vi får glimt fra Ingeborgs voksne liv, forholdet til faren når han er blitt gammel og mer drikkfeldig, og hun beskriver med brutal ærlighet hvordan enkelte mønster i oppveksten har påvirket livet hennes som voksen.

Boka hopper frem og tilbake. Dette fungerer svært godt, det blir som det kommer lapp på lapp av glimt fra de forskjellige fasene i oppveksten. De legger seg oppå hverandre så det blir et bilde, ufullkomment og fullt av sprekker men et vakkert bilde.

Det er enkelte sider ved denne boka som minner meg om Åsa Lindeborgs "Meg eier ingen"som også er en bok om en datters oppvekst med sin alkoholiserte far. Denne er mer poetisk og vakker mens Åsa Lindeborgs bok er mer nøktern og har mer informasjon om forholdene hun vokste opp i.

Dette var i alle fall en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Anders de la Motte: Vinterild

Dette er den fjerde boken jeg leser i forfatterens årstidskvartett. De fire bøkene har mye til felles - de foregår alle i Skåne der forfatteren vokste opp. Alle bøkene har en dramatisk hendelse i fortiden som kommer opp på overflaten.  Historiene fortelles dels i fortid, dels i nåtid. Konfliktene/intrigene har basis i relasjoner mellom personene både i fortid og i nåtid. Det er også visse gotiske og/eller mytiske elementer tilstede.

De tre andre bøkene har jeg likt svært godt, men denne synes jeg hadde store svakheter. Hovedintrigen er spennende og godt fortalt. Laura har arvet etter sin tante Hedda et ferieanlegg ved en innsjø i Skåne som har vært Hedda sitt levebrød. Tanten ble funnet i vannet ved sin brygge. På grunn av sin helsetilstand har hun ikke tålt det iskalde badet selv om  hun har isbadet hele sitt voksne liv. Laura har et dobbelt forhold til tanten sin - hun tilbrakte flere måneder i året der når hun hadde jule- og sommerferie fra skolen sin i Hongkong og det var som et annet hjem for henne. Men etter den katastrofale Luciafeiringen da danselokalet ble overtent og bestevenninnen Iben omkom sluttet invitasjonene å komme, tante Hedda brøt kontakten og svarte ikke på Lauras brev.

Laura skal være med i begravelsen og så har hun tenkt å få solgt eiendommene og dra tilbake til sitt nåværende liv som godt betalt headhunter i et firma som hun er medeier i. Og det er i beskrivelsene av dette livet jeg synes boka ikke henger helt med. Hennes egentlig nokså dysfunksjonelle familie blir så overdrevet skildret at det går ut over troverdigheten til historien. Og så er det den særdeles irriterende venninnen Steph som snakker et uhyre barnslig svenglish men likevel skal være en slags velstående og verdensvant overklassedame. Henne tror jeg ikke på i det hele tatt. 

Jeg synes at forfatteren ikke har klart å få til en god balanse mellom Laura sine to liv - kontrasten mellom den idylliske innsjøen med den varme og jordnære tante Hedda med sin marihuana og det glamorøse og kalde jetset-livet som Laura vokste opp med blir for stor, det henger ikke i hop, dvs. Laura som person henger ikke helt i hop.

I sine Skånetilvårelse blir Laura konfrontert med de dramatiske hendelsene i ungdomstiden på flere måter, ikke minst ved at det oppstår flere branner i nærheten av personer som var involvert i ulykken. Med et par unntak er de fleste personene fremdeles i bygda og noen er også involvert i salget av eiendommene til Laura, og det er slett ikke så enkelt å bare selge til høystbydende. 

Styrken i boka er spenningen rundt hva som egentlig skjedde Lucianatten og når tante Hedda døde. Og så er det skildringen av forholdene i den vesle bygda. Det er mange bånd mellom de impliserte og alle har noen lik i skapet.  Dramatikk er det også selvfølgelig, og jeg blir nysgjerrig nok til å lese videre for å finne løsningen. Så lenge vi er i Skåne fungerer boka greit, men når vi ser mot Laura sin Stockholmtilværelse, for ikke å snakke om Hongkong synes jeg det blir rett og slett kjedelig og uinteressant.

Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske

Thue er en gutt som vokser opp på landsbygda på Jylland i et hjem preget av fattigdom og utenforskap fra det "gode selskap". Faren driver et lite småbruk og tar seg diverse strøjobber for å holde hodet over vannet. Han går heller ikke av veien for litt mer lyssky virksomhet.

Moren bryter sammen etter en fødsel der spebarnet dør og tilbringer dagene innendørs fremfor en PC med pengespill på lånte penger. 
Thue selv må ta altfor mye ansvar, særlig for moren. Han er en nysgjerrig og oppfinnsom gutt og kommer derfor ofte i vanskeligheter. Men han har likevel en evne til å komme på beina, komme ovenpå, klare seg. 

Gårdsbygningene er forfalne, vi fornemmer skitt, avfall og forråtnelse over alt og det går heller nedover enn oppover med familieøkonomien. Og det gjør ikke Thues situasjon noe særlig bedre at det går opp for han at han antagelig er homofil.  Men han finner likevel et lyspunkt i samværet med Iben. Hun er også en outsider og de finner hverandre i en slags felles utenforskap. Mot slutten av boka skal de begynne på gymnaset.

Boka er skrevet  fra Thues ståsted og er fortalt med en slags barnslig naivitet som modnes etter hvert. Det er fullt av saftige observasjoner og mye humor og også en god porsjon ømhet og varme. Det er mye bra her, men jeg synes likevel at skildringene av det sosiale forfallet i Thues omgangskrets kommer litt for nær det jeg vil kalle sosialpornografi. 

Dette er første bind i en trilogi som visstnok bygger på forfatterens personlige erfaringer. Det kan være spennende å se hvordan Thue møter andre deler av det danske samfunnet, så jeg henger vel med.

Anders de la Motte: Våroffer

Dette er 3. bok jeg leser i forfatterens årstidskvartett. Denne har også handlingen lagt til Skåne, til Østerlen. Legen Thea Lind flytter sammen med sin mann kjendiskokken David Nordin til et litt forfallent slott i mannens barndomstrakter der han skal starte en luksusrestaurant.

I likhet med de andre bøkene ligger det skygger fra en skummel fortid over historien. Thea får snart høre historien om vårofferet - den unge, vakre Elita Svartling ble funnet død etter noe som så ut som et planlagt rituelt selvmord. Dette skjedde når mannen hennes var en guttunge på 12, og det skal vise seg at han var nokså nær tilknyttet tragedien. Historien kommer til å overskygge livet til Thea, til mannen hennes og en stor del av familien og omgangskretsen deres.

Thea har også sine egne demoner. Hun sliter med ettervirkninger etter en voldsopplevelse under jobben hun hadde for Leger uten grenser - og det kommer også opp noe fra hennes tidlige barndom. 

I denne boka er det ingen etterforsker som nøster opp i de gamle familiehemmelighetene, det er Thea selv som må til pers, og det skjer ikke uten en god porsjon dramatikk. I dette ligger bokas styrke, og kanskje også dens svakhet, eller tilløp til svakhet, for jeg synes hele tiden den ligger på den rette siden. Men det blir store porsjoner melodramatikk og lek med gotisk-liknende symbolikk, mystiske og tildels skremmende fruktbarhetsritualer osv. Men intrigen faller godt på plass og det finnes troverdige forklaringer på alt - også på Thea og hennes forhistorie. 

De tre første bøkene jeg har lest i serien har vært en avveksling fra den skandinaviske hverdagsrealistiske kriminalfortellingen for meg, og jeg tror det skal bli kjekt å gå i gang med den siste boka også.

Solvej Balle: Om udregning af rumfang IV

Dette er fjerde bok i den danske forfatterens romanserie som handler om at tiden stopper opp. 18 november legger Tara Selter seg på et hotellrom i Paris. Neste morgen er det fremdeles 18 november og hun opplever detaljer utover dagen som er identisk med gårsdagen, dvs. forrige dag 18. november. Og menneskene rundt henne opplever 18. november som om det var for første gang.

Boken starter dag 1892, så antall dager som er gått tilsvarer mer enn 5 år. Det begynner å dukke opp flere og flere mennesker i boka som har samme oppfatning av tiden som Tara. Utover i boka utvikler dette seg til et større samfunn med forgreninger i mange land. De utveksler erfaringer, har samlinger og prøver å hjelpe hverandre. Vi aner nok at det er en del meningsforskjeller som kan ha potensiale til å utvikle seg i negativ retning, men det er heldigvis foreløpig et "samfunn" mest preget av samhold. Men ressurstilgang kan utvikle seg til å bli et problem, siden det er svært vanskelig å produsere noe nytt.

Gjennom boka vokser samfunnet stadig, og mye av handlingen dreier seg om de mange praktiske gjøremål de engasjerer seg i for å bl.a. løse felles ressursproblem og så foregår det en mange diskusjoner om alt fra mer dagligdagse spørsmål til mer teoretiske problemstillinger.  

Også i denne boka skjer det en brytning mot slutten når Taras mann Thomas ringer henne. Han tilhører den andre gruppen mennesker, den overveldende majoriteten som hver dag våkner opp til 18. november som om det var den første, og det har vært umulig for Tara å leve sammen med ham og måtte fortelle alt til ham på nytt, hver dag. Men å virker det som om han har oppfattet at det er noe galt med tiden -  han vil at Tara skal komme hjem fra Paris (han tror det er der hun er fremdeles). Kan det være en endring på gang? Kan det være flere folk som endrer forhold til tiden? Det får vi se i neste bok..........Og vi er nå kommet til dag 3637, dvs. tilvarende nesten 10 år.

Jeg synes nok det er partier i boka som er noe stillestående, og samfunnet som Tara er kan av og til virke i overkant akademiske uten at de VIRKELIG tar tak i de filosofiske og fysiske problemstillingene rundt dagene som gjentar seg og årstidene som har stoppet opp. Men jeg føler likevel at vi er på vei videre mot et eller annet, og fremdeles henger jeg med glede med Tara.

Jørn Lier Horst: Grenseløs

Jeg leste nylig forfatterens siste kriminalroman, "Forræder" og var litt mellomfornøyd med den, bl.a. fordi mye av intrigen var kjent og det dreide seg mest om å finne beviser og så den historien som William Wisting blir involvert i, og jeg syntes ikke forfatteren hadde så godt grep om den vinklingen. 

I denne boka er det nitid etterforskning som gjelder. Men boka starter med at Wisting blir kontaktet av lederen for et nettforum som driver med en slags kollektiv etterforskning av en forbrytelse. En ung kvinne med kodenavn er funnet drept på en strand i en småby i nærheten av Barcelona. En norsk kvinne fra forumet med kodenavn "Astria" har vært i småbyen og er forsvunnet, data fra nettforumet tyder på at hun kan befinne seg i Norge, Larvik-området og navnet på politietterforsker William Wisting kom opp - har politiet fått noen meldinger om saken?

Wisting finner ingen meldinger som kan knyttes til denne saken, og selv om han synes nettforumet har en interessant sak er ikke dette noe norsk politi kan engasjere seg i.  

Så finner noen en forlatt bil i nærheten av et hytteområde, eieren har en ung slektning som heter Astri Arctander og snart finner letemannskaper også liket av Astri Arctander i en snøfonn i nærheten av bilen. Da blir det åpnet etterforskning som bringer Wisting rundt i hytteområdet, til familien til Astri og til den lille byen i Spania der Astri sist oppholdt seg. 

I tillegg til vanlige etterforskningsmetoder har også Wisting og kollegaen hans Maren en viss kontakt med det internasjonale nettforumet, og det er denne konstellasjonen som gjør denne boka spesiell. Forfatteren viser de utrolige mulighetene som ligger i et slikt nettforum. Det er alltid noen som vet noe, som har sett eller hørt noe og kan respondere på opplysninger som blir lagt ut der på en måte som politiet ikke har muligheter til. Samtidig viser han oss også svakhetene som ligger i denne metoden. Folk kan bli urettmessig mistenkt, og når først mistanken er lagt ut på nettet vokser den å blir til en "sannhet" som kan ødelegge et menneske. Det er også svært lett for at et blindspor blåses opp og engasjerer mange og får helt feil fokus. For ikke å snakke om alle mulighetene for misbruk - useriøse aktører kan legge ut falske spor, morderen kan også bli medlem og bevisst villede forumet.

Jeg synes Jørn Lier Horst har laget et svært godt og troverdig komplott og en god historie rund etterforskningen og nettforumet. Også litt artig om samarbeidet (og av og til mangel på samarbeid) mellom spansk og norsk politi. Litt spenning var det også mot slutten. Det eneste jeg savnet var en del løse tråder rundt et par av medlemmene av nettforumet - jeg skulle gjerne visst litt mer om et par av dem.

Ali Smith: Companion piece

Denne romanen er ment å være et slags tillegg til Ali Smith's årstidskvartett. Tittelen henspiller på det, et slags "følgestykke", men har også andre betydninger. For Ali Smith er en ordkunstner og elsker å krydre bøkene sine med ord som har dobbeltbetydninger eller som ligner på andre ord. Et eksempel på dette er ordene "curlew" og "curfew", "curlew" er en fugleart i snipefamilien mens "curfew" betyr portforbud. Disse ordene er en viktig del i et budskap som bokas hovedperson Sandy blir fortalt om fra en gammel klassekamerat. Hun ble satt på en enecelle når tollerne undersøkte en antikk gjenstand hun hadde med seg til museet hun jobbet på, og da hørte hun en merkelig stemme som bl.a. sa "curlew or curfew".

Sandy er en kvinne i 50-årene. Vi er midt i Covid-epidemien. Sandys far er innlagt på sykehus for hjerteproblemer og Sandy flytter inn i huset hans og tar seg bl.a. av hunden hans. Imens dukker tvillingdøtrene til skolevenninnen Martine opp, de tre invaderer huset hennes, fulle av tomprat og et slags moderne forkortelsesspråk. De er litt småmorsomme men også svært irriterende. Og de er anti munnbind og vaksiner og alt som har å gjøre med bekjempelse av pandemien så det blir en prøvelse for Sandy som har lyst til å besøke faren på sykehuset.

Den andre handlingen i boka foregår i mange hundre år tidligere. En ung jente vokser opp hos en familie der faren er smed. Hun lærer seg smedfaget og blir umåtelig dyktig, men det blir en torn i øynene for enkelte som ikke aksepterer at en kvinne kan utøve et fag. Jenta blir forfulgt og forsøkt drept og det eneste som hindrer henne i å gi opp er omsorgen for en fugl i snipefamilien som hun tar seg av. Jenta blir en tidsreisende og dukker opp både i Martines opplevelser og senere også hjemme hos Sandy.

Det er også mange likhetspunkter mellom Sandy og Ali Smith selv. Sandy er også oppslukt av språk og ordspill, hun er intelligent og kunnskapsrik, hun er på samme alder som Ali Smith, hun er lesbisk som henne. Men dette er på ingen måte noen selvbiografisk historie, det virker mer som om Ali Smith leker med ord og egenskaper og personligheter som hun kjenner svært godt.

Dette er en ganske kort roman og handlingen er nesten som et dykk inn i "livet under pandemien", og som i årtidsbøkene er det i starten ikke lett å se hvilken vei dette går. Jeg ble for alvor engasjert når vi gikk inn i historien til den unge smedjenta, det fikk på en måte ting på plass.

Det må ha vært skikkelig utfordrende å oversette denne boka. Den norske tittelen er blitt til "Andre tider", det virker som en god løsning. Lurer på hva oversetteren har gjort med Curlew og Curfew? Det er litt utfordrende å lese Ali Smith på engelsk, denne kjøpte jeg før den norske oversettelsen kom. Men det er likevel verdt strevet.

Etter å ha lest denne og ha hørt Ali Smith på Lillehammer litteraturfestival i fjor er det klart for meg at jeg blir nødt til å lese alle bøkene i årstidskvartetten på nytt, det er alt for mange forbindelser mellom bøkene som jeg ikke har fått med meg og jeg er overbevist om at jeg vil få enda større utbytte hvis jeg går løs på dem igjen.

Lurer på hva Ali Smith finner på neste gang?

Petraq Rautiainen: Et land av snø og aske

Finland hadde flere vanskelige perioder i det forrige århundre som fremdeles bringer frem vonde minner og som også har gitt stoff til en lang rekke glimrende romaner. 

Først var det borgerkrigen i 1918 som kom i kjølvannet av den russiske revolusjon. De som kom seirende ut av borgerkrigen trakk Finland altfor nær Tyskland 20 år etter - så kom vinterkrigen, deretter alliansen med Tyskland og fortsettelseskrigen i 1941 samtidig som tyskerne marsjerte mot Moskva. Først i 1944 når det var klart at Tyskland kom til å tape krigen skiftet Finland side. Lappland befant seg da i et kaos mellom Tyskland og Sovjetunionen. 

Den ene delen av romanen handler om den unge soldaten Väinö som jobber som vakt og tolk i en tyskledet fangeleir i Lappland i 1944. I den andre delen kommer journalisten og fotografen Inkeri til området for å skrive om gjenoppbyggingen av Lappland tre år etter krigen. Men Inkeri har også en egen agenda - mannen hennes forsvant under krigen og Inkeri har fått opplysninger om at han kan ha vært i fangeleiren. Vi følger denne historien, snart fra 1944-perspektivet, snart fra 1948-perspektivet. 

Boka gir et innblikk i nazismens innflytelse i Finland under krigsårene, men også i årene etterpå og viser hvordan Hitlers raseteorien fant gjenklang også her. Dette ga seg bl.a. utslag overfor den samiske befolkningen. Men dette er likevel først og fremst en roman som har malende naturskildringer og interessante personer. Både Väinö og Inkeri er personer som interesserer meg, og ikke minst Bigga, samejenta som blir Inkeris assistent med sin glødende interesse og talent for fotografering. Det er også flere interesante bipersoner, ikke minst den nesten mytiske samekvinnen Saara som vi ikke møter noe særlig direkte men som har en sterk påvirkning på historien.

Bakteppet er et nedbrent og ruinert Lappland med krigens dystre minner - men samtidig en viss forsiktig optimisme og håp om en bedre fremtid.

 

Anders de la Motte: Slutet på sommaren

De la Motte var en av de svenske forfatterne jeg fant sterke anbefalinger av på nettet et eller annet sted. Kanskje som påskekrim eller noe sånt. Han har bl.a. skrevet årstidskvartetten ( i likhet med skotske Ali Smith - uten sammenligning forøvrig!). Jeg leste først "Høstdåd" og likte den svært godt. Det første jeg kan si om denne romanen er at den er svært, svært ulik "Høstdåd" der politietterforskning sto svært sentralt mens her spiller politiet i beste fall en liten birolle.

I prologen møter vi en liten gutt, Billy, som følger etter en kaninunge og oppdager noe skummelt.

Året er 1983 og Billy forsvinner. Det blir satt i gang en stor leteaksjon. Folk leter i dagevis - uten resultat. Men mistanken rettes mot Tommy som skal ha et horn i siden til familien. Mange tror at det kan være en kidnapping som har gått galt og at Billy finnes bortgjemt eller nedgravd noe sted.

Billy hadde mor og far, søsteren Vera og broren Mattias. Moren bryter sammen etter at Billy forsvant og tar livet sitt. 

Nåtiden er 20 år etter - 2003. Vera kaller seg nå Veronica. Hun leder en samtalegruppe som jobber med sorgterapi. Hun har med nød og neppe fått beholde denne jobben etter å ha drevet med stalking av sin ex-samboer. En dag dukker det opp en ung mann i gruppen som sier han har levd med en sorg etter at hans barndomsvenn forsvant for tjue år siden. Historien er identisk med Billys historie. Dette blir et sjokk for Veronica og med litt research finner hun at gutten ikke kan ha vært vennen til Billy men derimot er helt lik et fantombilde av hvordan Billy ville ha sett ut i dag.

Tapet av moren og av lillebroren gikk i sin tid svært hardt inn på Vera. Veronica klarer ikke å slippe saken nå. Er det mulig at Billy lever? Hun reiser tilbake til sitt barndomshjem der hun knapt har vært siden hun ble voksen. Faren er gammel men tar henne varmt imot. Hun gjør flere undersøkelser, snakker med folk, intervjuer den nå pensjonerte politimannen som ledet etterforskningen i 1983. Hun får mange skremmende opplevelser i huset og i hagen og ikke minst når hun undersøker et område i skogen der det ligger en nedlagt gruve. Men Veronica er også relativt skjør og noen ganger kan en lure på om hun har tatt seg vann over hodet.

Forklaringen på hva som skjedde den gangen for tjue år siden kommer nokså uventet, selv om det faktisk er lagt ut spor i romanen. Men det får mange brikker til å falle på plass.

Jeg synes dette var en svært god kriminalroman. Nok av spenning, både ytre spenning og i hvordan menneskene utvikler seg og/eller avslører seg. Jeg synes også at sorgtemaet er svært godt behandlet, det var jo også et element i "Høstdåd" men på en helt annen måte. Og det beste av det hele er at det er to bøker i årstidskvartetten som jeg ikke har lest ennå!

Solvej Balle: Om udregning af rumfang III

Tara Selter sitter fremdeles fast i 18. november. I begynnelsen av boka er hun i Düsseldorf men nå har hun en avtale - hun har møtt en mann som også sitter fast i 18. november. Det er Henry Dale. Han er skilt og hans ekskone og lille sønn har flyttet til USA. I løpet av de nesten 4 "årene" som har gått har han oppholdt seg i USA i lengre perioder for å ha kontakt med sønnen sin, selv om sønnen aldri vil huske at han var sammen med faren sin forrige dag. Men Henry får sikkert mangfoldig glede av samværet likevel.

Det er nemlig slik at ALLE sitter fast i 18 november, hver morgen starter dagen på nytt, det blir ikke vinter, vår, sommer eller høst på nytt. Men spesielt for Tara og Henry er at de husker forrige dag, de kan gjøre forskjellige ting hver ny 18. november. De fører regnskap med dagene og det har nå gått nesten 4*365 dager. Alle andre glemmer dagen som har gått.

Henry flytter inn hos Tara, ikke som et par men fordi de begge har glede av å oppleve tiden sammen med et annet menneske som husker forrige dag.  Men de er også nokså forskjellige, har forskjellig tilnærming til tidsproblemet og etter en tid reiser Henry til USA igjen og Tara reiser "hjem", til huset hun deler med Thomas som hver morgen tror hun er på antikvitetsmesse i Paris.

Tara og Thomas elsker hverandre og det er godt for henne å treffe ham igjen, men det er tungt når hun hver morgen må forklare på nytt at for henne er 18. november ikke en ny dag men en gjenopplevd dag. Hun prøver til sist å få han med på en tur til Düsseldorf, men han vegrer seg, han vil holde fast ved det gamle, trygge sikre. Så Tara drar igjen - det spiller ingen rolle for Thomas om hun er der eller ikke. Men så dukker tenåringen Olga opp - hun har også opplevd at tiden har gått i stykker, sammen med Ralf som nå er forsvunnet.

De fire kommer sammen i Düsseldorf - Ralf er opptatt av å forebygge ulykker - kan de redde noen som ville ha blitt skadet eller drept 18. november? Få dem til å ta toget i stedet for bilen? Gå i en annen gate? De kan jo skaffe seg kunnskap om alt som skjer og har da mulighet til å påvirke det?  Dette er en eksistensiell diskusjon som ikke blir løst helt opp i - Tara er skeptisk, forebygge ulykker - skape nye handlinger - hvordan vet de at ikke det igjen kan forårsake nye ulykker?

På de siste sidene i boka dukker det opp noen nye personer. Hva vil skje nå? Er de egentlig mange? Blir det flere og flere?

Dette er den siste av de tre bøkene som ga Solvej Balle Nordisk råds litteraturpris i 2022. Hun har visstnok planlagt 7, nr. 4 er allerede utgitt på dansk. Jeg var litt lunken når jeg leste den første - jeg synes kanskje ikke personen Tara  med sin antikvitetshandel i seg er så veldig interessant. Men alt hun opplever og alle tankene som settes i gang rundt forholdet mellom livet og tiden og historien blir bare mer og mer interessant og nå er jeg hekta. Nr. 4 ligger allerede på stuebordet mitt og det blir vanskelig å vente på de neste. Håper hun holder koken helt til det siste, spent på hva slags tvister som kan komme ut av dette.

Noah Gordon: Legen

Det har vært et visst påtrykk for å få meg til å lese denne boken som er en favoritt hos flere i familien min og nå har jeg gjort det. Dette er en bemerkelsesverdig historisk roman fra 1986, skrevet av en journalist som bl.a. har vært svært interessert i av medisinsk stoff. Den handler om en ung gutt som klarer å komme seg til Persia og oppnår sitt livs drøm - å tilegne seg det som da var det ypperste av legekunst og få titelen hakim - lege.

Boka starter i 1021. Robert Cole er 9 år. Hans far er tømrer og faren og moren dør i løpet av noen uker. Ved hjelp av tømrerlauget blir han og hans søsken plassert hos forskjellige voksne. Robert havner hos Barber, en mann som er omreisende bartskjær, tryllekunstner, gjøgler og produsent av eliksir mot all slags sykdommer. Han får en tøff oppvekst, men Barber er slett ikke ondsinnet og har mye å lære fra seg. Og noen pasienter klarer han faktisk å hjelpe. Men Robert finner gradvis en trang til å lære mer seriøs legekunst og en jøde han treffer forteller ham om legeskolen i Isfahan i Persia drevet av den store Ibn Sina. Det blir Roberts livsmål å komme dit.

Når Barber dør arver Robert litt penger og utstyr etter ham og han begir seg ut på den lange reisen til Persia, til sjah Ala-el-Dawlas rike. Dit kommer han omsider frem og mirakuløst klarer han å bli opptatt ved skolen.  På veien har han omskapt seg til jøden Isai Ben Benjamin, for det er mange jødiske samfunn i Østen og det er lettere å fremstå som jøde enn som kristen.

Vi følger Robert gjennom legestudiet og alle utfordringene det er å leve som kristen jøde i et muslimske Persia. Legefakultetet er nær knyttet il sjah'en og livet i nærheten av den eneveldige sjah'en er mange ganger farligere enn på landeveien. Robert er nysgjerrig og i tillegg til å måtte tilegne seg hebraisk, persisk og østlig filosofi er det store mengder medisinsk kunnskap. 

Noe som plager Robert gjennom hele læretiden er at islam har totalforbud mot å åpne menneskekroppen og det finnes heller ikke nedtegnelser fra andre folkeslag der dette ikke har vært forbudt. Han kommer mange ganger borti en sykdom som kalles buksott, som vi snart skjønner er det samme som blindtarmbetennelse og den gang førte til en sikker død.

Robert oppnår omsider tittelen hakim og blir en av Ibn Sinas betrodde medarbeidere. Han finner også en skotsk kvinne som han gifter seg med. Han kommer godt overens med sjah'en, men det er også svært farlig å være for nær toppen og det er bare med et nødskrik han klarer å få med seg familien sin tilbake til England når han står i fare for å bli drept.

Men det er ikke enkelt å komme hjem ti London. En lege med utdannelse fra Østen er ikke akseptabelt i London og den religiøse intoleransen i den engelske kirken er verre og farligere enn i det muslimske Persia. Til slutt må Robert flykte fra London og nøye seg med en nokså tilbaketrukket tilværelse som lege på det skotske høyland.

Dette er virkelig en fantastisk historisk roman. Noah Gordon må ha gjort et enormt researcharbeid. Livet i bakgatene i London og på den engelske landsbyen virker like troverdig som skildringene av karavanene på reisen og i og rundt hoffet til sjahen i Isfahan. Selvfølgelig finnes det hendelser som virker for utrolige til å kunne ha skjedd, men i det store og hele kjøper jeg hele historien. Sentralt står Robert sin intense vitebegjærlighet og interesse for menneskekroppen - ikke for å bli en rik lege men for å kunne bruke sine kunnskaper til å lindre plager og kurere sykdommer. 

Det er kanskje noe som kan minne om den fantastiske romanen "Egypteren Sinhue" av Mika Waltari. Jeg syntes nok den fungerte bedre som roman, men "Legen" forteller en masse om den seine middelalderen - om livet og om legekunsten på en svært underholdende måte.

Peter Strassegger: Om stein og jord

Peter Strasseggers morfar, Stein Rygstad var nazist. Under krigen meldte han seg som frontkjemper og deltok i den beryktede beleiringen av Leningrad. Han ble alvorlig såret og vendte hjem. Etter krigen fikk han en landssvikdom i rettsoppgjøret. Senere fikk han på beina en fabrikk som han drev parallelt med familiebedriften som broren Egil hadde overtatt. Faren ble selv etterforsket pga. bedriftens økonomiske samarbeid med tyskerne under krigen men ble frifunnet. Men Stein ble aldri tatt inn i familievarmen igjen.

I 1965 begynte Stein å skrive på notatet «Skriftemålet» som ble en viktig kilde til denne boka. Der prøver han å rettferdiggjøre sine egne, og delvis også tyskernes handlinger. Det er tydelig at Stein fortsatt var forgiftet av nasjonalsosialistisk tankegods helt til han døde.

Strasseggers beretning er todelt. Han beskriver morfarens oppvekst, ungdomstida, møtet med den norske nasjonalsosialismen, krigsutbruddet og konfliktene i familien om hvilken retning de skulle ta, beslutningen om å studere i Tyskland, hvordan han vervet seg til krigstjeneste og så om de månedene han holdt til i skyttergravene utenfor Leningrad. Og der stopper det, når han blir såret. Resten av hans livshistorie får vi ganske summarisk.

Den andre delen handler om Strasseggers dypdykking i sin morfars liv og livsvalg. Den ender opp på stedet der hvor morfarens krigsinnsats ender - Strassegger reiser til St. Petersburg for å få en slags nærkontakt med morfarens fortid: en togstasjon der Stein var i ferd med å kjøpe sex av storesøsteren til en gutt ham traff på, stedene der skyttergravene lå og selve byen der russerne døde i hopetall av sult.

Innimellom stanser Strassegger opp for å gi oss ofrenes historie, kanskje som en motvekt mot at morfaren utelater dette helt i sitt "skriftemål". Vi får høre hvordan det gikk med familien til den jødiske gutten som Stein og broren kjente som barn og vi får informasjon om livet (og døden) i det beleirede Leningrad.

Jeg synes det var mye bra i denne boka. Stein sin fascinasjon for den nasjonalsosialistiske ideen som et alternativ til bolsjevismen er forståelig selv om vi som sitter på fasiten og historiens dom vet at han tok feil. Forvirringen etter invasjonen i 1940 - det var ikke like opplagt for alle at det skulle ytes motstand. Og konfliktene i familien: faren som ville prøve å drive bedriften så mye som mulig som før - for å holde folkene sine i arbeid og sikkert også for å sikre sin egen familie. Storebroren Egil som trekker seg fra alt som heter politikk og går helhjertet inn sammen med faren. Lillebroren Georg som tar klart avstand fra den tyske okkupasjonen, drar til England og kjemper for Norge som pilot. Og så Stein som blir Quislingtilhenger og senere deltar aktivt i utsultingen av russerne i Leningrad.

Et annen høydepunkt synes jeg er Stein sin reise til St. Petersburg der vi får med hans refleksjoner til morfarens historie, refleksjoner som morfaren så til de grader mangler.

Likevel synes jeg det er en del som halter i boka. Jeg synes ikke Strassegger klarer helt å forene sin egen og morfarens versjoner av historien. Kanskje blir ikke Stein Rygstad levende nok, blir ikke helt en romanperson men blir en person som er oppdiktet? Jeg savner også noe mer om hva som skjedde med Stein etter Leningrad, hans fengselsopphold, hans ekteskap, det virker som om livet hans stoppet vinteren 1942, men det gjorde det jo ikke. Hvis innholdet i «Skriftemålet» skal ha betydning for boka burde vi kanskje ha blitt kjent med livet han etter krigen. 

Ida Hegazi Høyer: Kirurgen

Henrik Wold er en erfaren og svært dyktig kirurg ved en gastrokirurgisk avdeling på et sykehus. Han er ambisiøs og ser for seg at han er en god kandidat til lederstillingen når sjefen hans går av. Henrik er fremfor alt opptatt av å klatre oppover, gjøre det bedre enn andre, ha en penere elskerinne, ha bedre sex, kulere klær, virke utad perfekt. 

Og innad? Som jeg leser boka er det ikke noe innad. Når Henrik av og til støter på problemer kommer han med de forklaringene som han tror vil fungere for å opprettholde fasaden, enten han skal fortelle faren hvorfor han ikke kunne besøke ham eller han skal unnskylde seg for kjæresten Hedda fordi han snakket nedsettende om pasienter med ME uten å vite at hun har en søster som faktisk lider av ME. Han beklager uttalelsen, ikke fordi han har såret henne (anger), men fordi det setter ham i et dårligere lys hos henne (redde fasaden).

Henrik har ingen substans, og er ikke engang klar over at han mangler substans. Derfor synes jeg ikke han fungerer godt som hovedperson i en roman. Han blir endimensjonal, en fyr det er lett å mislike. 

Hovmod står for fall, det er kanskje essensen i romanen. Henrik gjør en gang en mikroskopisk feil, kanskje det ikke er en feil engang, bare en litt uheldig omstendighet som får katastrofale følger. En rutinemessig operasjon som dessverre ikke går bra. Men fordi han ikke kan tåle å vise svakhet gjør han en del dumme ting som sender ham utfor stupet. Dette lærer han jo ingenting av, han betrakter seg som offer for omstendighetene. I løpet av er kort periode klarer han å komme på kant med alt og alle rundt seg - sin kjæreste, sin far, sin nåværende og sin kommende sjef. Han taper fullstendig ansikt - og når det er det eneste han har?

Romanen er greit nok skrevet, tilforlatelige beskrivelser av sykehuslivet, godt språk ,men jeg synes likevel ikke den er god, mest fordi hovedpersonen blir så til de grader karikert.

Leander Djønne: Oskespiralen

Det begynner både dystert og dramatisk. En veiløs gård langs en vestlandsfjord.  En mann (faren) og ei kvinne (mora).Mannen er voldelig, drar kvinna etter håret nedover ei ur, slår henne i hjel og senker liket i fjorden. Forfatteren skildrer det grufulle drapet nesten som en urkraft i naturen, så full av stein og fjell.

I tillegg til faren og mora er det tvillingene. Sonen er fengslet for en alvorlig forbrytelse. Broren er kristelig, har en lederstilling i et gallupinstitutt, er gift og har to barn. Når Sonen slipper ut etter å ha sittet inne i 9 år kjenner han mora kalle på seg, «Kom heim». Mora svever over vannene, inn og ut av fjellmassiv, full av kraft og lys. Er det hun som vil ha hevn? I alle fall vil Sonen ha hevn. Han tar kontakt med Broren som får det for seg at han skal frelse både Sonen og Faren.

I årene som har gått har faren begynt et møysommelig arbeid med å hugge løs stein fra ura, bygge steingjerder og fylle husene på gården med stein.  Sonen og Broren reiser dit, i et forrykende uvær. For å komme over til gården må tvillingene kjøre til Naboen, den siste personen i boka, og låne den gamle, morkne båten hans over fjorden.

Det sier seg selv at dette ikke kan ende bra, og det ender også helt forferdelig. En dyster historie. Er det noe bra her? Jeg synes forfatteren har et dristig og malerisk språk, det er av og til helt fantastiske skildringer av tung og mørk vestlandsnatur. Det er litt Jon Fosse. Jeg kjøper også morens etterlivstilværelse, hun opptrer nærmest som en hevnende engel. Men jeg synes ikke historien henger helt sammen. Det er jo litt realisme her, Broren har mobiltelefon, de må ha vokst opp på 80-tallet, de må ha gått på skole, truffet lærere og andre barn, ingen spor av dette. Broren med lederstillingen må ha fått en del skolegang. Og faren som har brukt år på å ødelegge gården og livsgrunnlaget sitt, han kan ikke ha levd av stein og Naboens eplesider de siste årene. Brorens gjennombløte bil - jeg har da vokst opp i Bergen, og selv der klarer bilene å holde regnet ute! Det er for mange svakheter i det som finnes av realisme i fortellingen.

Og så blir det rett og slett for mye elendighet. Åpningens nokså direkte skildring av drapet er grusom nok - jeg synes ikke det er plass til så mye mer brutalitet. Moras spektakulære reise over himmelvelvingen og inni fjellet er storslått og står opp mot all vondskaoen. Men Sonens hevntanker, drømmen om å slå faren ihjel med en stein, det blir smått og puslete i forhold. På slutten av boka tårner all elendigheten seg opp så jeg synes det tipper over i det parodiske. 

Dette kunne kanskje blitt en bra, om enn en dyster roman hvis forfatteren hadde spart litt på konfekten. Nå synes jeg dessverre boka er blitt dårlig.  Men det er forfatterens første, og han kan sikkert utvikle seg til en bra forfatter.

Trude Marstein: Egne barn

Anja og Pål drar på helgeopphold til torpet Anja eier sammen med eksmannen Ivar. Det skal holdes dugnad. På torpet er også Ivar, samboeren hans Solveig og Anja og Ivars barn Lotta og Falk. Anjas eldste datter Tuva dukker opp med psykologistudenten Adrian. Påls datter Nora fra sitt tidligere samlivet er ikke med. Anjas tanker går også til Henrik, sønn av Tuvas første samboer Torstein. Og Tuvas andre halvsøsken dukker også opp i historien. Det er i det hele tatt et nettverk av forbindelser og relasjoner og det sitter barn i de fleste krysningspunkt. Hvorfdan forholder de voksne seg til det?

Det er Anja som er hovedpersonen og som forteller om dugnadshelgen. Det oppstår nesten forbausende få store kriser når det er ligger så mange potensielle konflikter på lur. Likevel ligger det mye spenninger i luften, og Anja drar oss inn i hele forhistorien hennes, forholdet til mennene i hennes liv og til egne og andres barn på veien. Forholdet til barna er ikke alltid på topp, kanskje har ikke barna fått den sentrale plassen i livet til de forskjellige foreldrene som de burde hatt?

Svært mye dreier seg om Anja og Ivar, om deres samliv, om deres dragning mot hverandre, om deres litterære ambisjoner, om deres av og til svært intense sexliv, om hvilken plass barna har i livet deres. Ivar er snill og sjarmerende og veldig, veldig full av seg selv. Anja har ofte følt seg som gledesdreper, den som må ta støyten mens Ivar tar all æren. Men er det for barnas skyld hun har gjort dette? Hvor mye har forholdet til barna egentlig betydd for henne?

Trude Marstein har samlet mange gode observasjoner i denne romanen om samværet mellom barn og voksne i et miljø preget av seriemonogami. Ingen av personene er bare sympatiske, heller ikke barna, men ingen er heller helt usympatiske. Jeg får jo en viss sympati med Anja og synes at Ivar på mange måter er som et stort barn. Men så er det det at jeg kan ikke helt stole på at Anja er helt ærlig med leserne heller, det virker i alle fall ikke som hun er helt ærlig med seg selv.

På slutten av boka føler jeg med Pål når han ber Anja pent om å ikke ta han som en selvfølge og jeg håper Anja klarer å leve opp til det så livet deres kan gå videre på en eller annen måte.

Jeg synes det er svært mye bra i denne romanen, selv om jeg likte bedre Marsteins siste bok «Så mye hadde jeg». Kanskje jeg av og til synes det blir litt tett på det lille torpet, litt lite handling, litt for mange litt traurige tilbakeblikk? 

Zeshan Shakar: De kaller meg ulven

Zeshan Shakar skriver fremdeles fra innvandrermiljø i Oslo. Denne gangen er hovedpersonen sønn av en pakistansk innvandrer og en norsk kvinne med bakgrunn fra Finnmark. Nå har han virkelig plassert seg (eller romanen) midt mellom norsk og pakistansk kultur. 

Gutten vokste opp i Groruddalen. Foreldrene er et nokså umake par, men litt har de da felles -  pakistanerne overtok på mange måter den rollen som nordlendinger i Oslo hadde hatt tidligere. Men tidene har forandret seg og guttens mor som er svært så ressurssterk får en egen rolle som den som hjelper faren i de mange vanskelig møter med norsk byråkrati og andre uheldige møter med det norske samfunnet.

Gutten er voksen når boka starter. Han er gift med norske Ada og har datteren Mariam. Han har en grei jobb, noe uklart hva han gjør men han jobber en del hjemmefra. Foreldrene har lenge vært skilt. Mora har flyttet tilbake til Finnmark men viser fremdeles en viss omsorg for eksmannen. Faren er nå uføretrygda og bor i en leilighet i et strøk som skal saneres. Han har hittil klart seg greit, men nå blir han tvunget til å flytte fra leiligheten der han har bodd i mange år til en annen leilighet han blir tilbudt i et annet strøk.  Han bestemmer i stedet seg for å dra tilbake til Pakistan, til slekten, til familien. Hva kommer det til å bli igjen i Oslo etter ham? 

Romanens hovedperson vakler mellom å gå videre i den klassereisen han har holdt på med hele livet og å opprettholde kontakten med pakistaneren i seg. Han spiser fortsatt aldri svin, han har lært seg den først og den siste suraen i koranen utenat og kan snakke litt urdu. Når han treffer moren og halvsøsteren på en tur til Finnmarks har de alle stor glede av å høre på kasetter med gamle populære pakistanske sanger. Men han går aldri i moskeen og har ikke lært datteren noe urdu. Og det eneste som er igjen etter faren er noen gamle klær og et bilde av Pakistans første president.

Det er mye som minner om de andre to bøkene til Shakar, ikke minst en lett vemodig tone. Vi får mange eksempler på norsk «hverdagsrasisme» men det er likevel på ingen måte hovedtema i verken denne eller de tidligere bøkene hans. Miljøsettingen i denne boka er likevel ny, vi får litt mer innblikk i situasjonen for 1. generasjons innvandrerne og brytningene mellom kulturene i innvandrermiljøene i Oslo.  Skildringen av forholdet mellom far og sønn er aldeles nydelig, og det er også mye fin varme mellom mor og sønn og mellom mor og far. 

Dette er, i likhet med Shakars tidligere bøker, svært viktig litteratur og jeg håper han fortsetter med å skrive. Han utvider stadig sitt register og det er mange historier som behøver å komme frem.

Alex Schulman: Glöm mig

Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har skrevet denne boka om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg opplever  den mer som en selvbiografisk beretning. 

En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.

Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og barn. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver inn i dem selv.

Senere i  boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.

Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene.  Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske.  Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.

Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.

Jørn Lier Horst: Forræderen

Det går et stort jordras i Larvikområdet. Mange hus blir revet med, men heldigvis ser det ut til alle beboerne har klart seg. William Wisting er med i søkearbeidet og klarer å frigjøre ei jente som ligger fastklemt. Mens mannskapet søker gjennom området oppdages en annen fastklemt kropp. Det er en død mann, men det er ikke raset som har tatt knekken på ham, han har et kulehull i nakken. 

Det viser seg at mannen var involvert i spaning på en gjeng kidnappere fra Sverige som har spesialisert seg på å angripe svært rike familier for å ta ut løsepenger i rent gull.  Det oppstår en ny kidnappingssituasjon. Svenske etterforskere blir også med på jakten. Wisting selv blir direkte angrepet av kidnapperne og det blir svært vanskelig for han å gjøre jobben sin.

Etterforskningen ender opp i en ganske forrykende jakt med både livet og jobben som innsats. 

Dette er ikke den beste Wisting-romanen jeg har lest. Politiet vet hele tiden hvem forbryterne er, det dreier seg om å få has på dem, redde livet til de kidnappede og samle bevis. Og dermed mangler mye av det som jeg synes Horst er bra på - etterforskning av vanlige mennesker som har eller ikke har rent mel i posen, vanlige mennesker som plutselig blir dradd inn i en farlig situasjon, forskjellige reaksjonsmønstre som noen ganger bringer politiet videre, andre ganger inn på ed blindspor.  I denne boka blir det i stedet en betydelig del som handler om Wisting selv og det dilemmaet han befinner seg i. Og der synes jeg Horst kommer til kort, dette er han ikke så god til å beskrive. Jeg kjenner ikke på Wisting sin fortvilelse og desperasjon, jeg tror nesten ikke på den.

Den dramatiske avslutningen er kanskje det som er best i denne romanen.

Sara Strömberg: Sly

Dette var for meg et nytt bekjentskap innenfor svensk utkantskrim. Sara Strömberg er journalist og oppvokst i Västerbotten og Jämtland og denne boka var hennes debut. Bokas "heltinne" er Vera Bergström, 50+, ble dumpet som journalist i en distriktsavis på grunn av nedskjæringer, har nå en lærerjobb og bor på en nedlagt togstasjon i Åre i Jämtland.

En kvinne blir funnet myrdet i skogen et sted. Nokså motvillig tar Vera på seg å skrive en artikkelserie om mordofferet. Etter hvert blir Vera mer og mer interessert i mordofferet, hennes bakgrunn og forhistorie. Det dukker opp flere og flere personer som kan ha hatt ulike motiver for mordet og Vera graver seg videre innover i historien som bringer henne på kryss og tvers gjennom Jämtland og helt ned til Stockholm. Selv blir hun også stalket og truet på livet.

Vi er midt i Sveriges skisportsmekka. Dette er samtidig utkantstrøk som i Sverige er utsatt for mer brutal avfolkning enn tilsvarende bygder i Norge. Boka handler like mye om miljøet i Åre som om kriminalintrigen. Kontrasten er slående mellom luksushotellene og hverdagslivet utenom turistsesongen med nedlagte butikker og ikke andre kulturtilbud enn det lokalbefolkningen selv finner på. 

Sara Strömberg skriver lekende lett om dette miljøet. Vera Bergström er en litt sær, men likevel sympatisk hovedperson, nysgjerrig og pågående, nokså introvert og med sine demoner i skapet. Gjennom mordintrigen møter vi tragiske skjebner, men også mennesker som prøver å gjøre det riktige. Vera må grave dypt ned i historien for å finne løsningen, så dypt at det også rammer henne selv.

Dette er både en bra roman og en god krim. Jeg merker at jeg roter litt mellom Bergström og Strömberg - navnevalget er nok ikke tilfeldig, kanskje ser Jämtlandsjournalisten Sara seg selv om 10 år i hovedpersonen? 

Hva er det som gjør at Sverige har fått så mange gode krimbøker fra utkantsmiljø de siste årene? Det er Åsa Larsson sine Kirunabøker, Stina Jackson sine bøker fra Norrland (Sølvvegen, Utmark), det er Tove Alsterdal som også skriver fra Norrland, kanskje flere også. De har jo også noe å slekte på når jeg tenker på Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Det er kanskje noe med at det er lett å forestille seg at de store mørke skogene i nord kan gjemme på dystre hemmeligheter? 

Jeg kommer selvsagt til å være på utkikk etter Sara Strömbergs bok nr. 2 om Vera Bergström.

Judith Schalansky: Atlas over fjerne øyer

Jeg husker godt når jeg kjøpte denne boka.  Jeg var på den nokså nyåpnede bokhandelen Eldorado i Oslo i lokalene til den gamle kinoen. Det var en himmel for bokelskere, bøker i to etasjer, all slags kriker og kroker, bøker fra store og små forlag, nye og gamle, bredt og smalt. Det var her jeg for alvor oppdaget bøkene til islandske Jon Kalman Stefansson. Denne boka var også en ny oppdagelse og jeg tok den nok med mest på grunn av tittelen.

Judith Schalansky ble fascinert av atlas og litteratur om andre land under oppveksten i det innelukkede DDR. Dette var den eneste måte å ta en utenlandsreise som var innafor rekkevidde. Her har hun skrevet om 50 av verdens øyer som hun også ville hatt problemer med å reise til i 2009 når boka ble gitt ut i Tyskland, 20 år etter Berlinmurens fall. Så er også undertittelen "Femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til".

Øyene er sortert etter hvilket hav de ligger i. Det er en kort oversikt med tidslinjer, antall beboere (hvis det er noen), hvem som oppdaget den osv.  og så kommer det en fortelling fra øyas historie på under en side. Det kan være noe som har skjedd på øya, fra dens oppdagelse, fra livet på øya eller fra den må evakueres. Mange av øyene har aldri vært bebodd, som regel pga. et ugjestmildt klima. Andre har fått militærbaser. Noen ble evakuert pga. vulkanutbrudd, eller fordi øya ikke lenger kan skaffe livsgrunnlag for befolkningen. Så er det også en del som fortsatt er befolket, som f.eks. Påskeøya. En av historiene jeg leste i dag er om August Gissler som bygger opp en liten koloni på Kokosøya utenfor Costa Rica i den tro at han skal finne en nedgravd sjørøverskatt. Kolonien går i oppløsning men han blir der i 16 år . Hvor mye han enn graver i den ellers nokså fruktbare jorda finner han ingenting.

Jeg la boka vekk etter å ha jobbet meg gjennom ca. halvparten, men nå tok jeg den frem igjen når jeg leste en roman fra St. Kilda utenfor Skottland som er nevn i boka. Og da var det bare å lese videre, øy for øy, noen sider av gangen til jeg i dag kom til slutten og leste om den iskalde Peter 1. øy i Sørishavet.  Og den øya tror jeg russerne kan få ha i fred.

Dette er ikke en bok en pløyer seg gjennom. Noen av beskrivelsene trigger fantasien, det er akkurat som om det gjemmer seg flere historier bakenfor. Det er ikke alle historiene som er like spennende og noen ganger slår det meg at alt dette blir fortalt fra et europeisk ståsted, der vi blir tilskuerne til de fungerende øysamfunnene som finnes på en del av øyene.  Men alt i alt blir denne boka for meg en eventyrlig reise rundt på vår fantastiske jordklode som jeg bare kan gjøre fordi noen har fortalt meg om den.

Judith Schalansky kommer visstnok til litteraturfestivalen på Lillehammer i år.

Elisabeth Gifford: The lost lights of St. Kilda

Jeg fikk først høre om St. Kilda i boka "Atlas over fjerne øyer" av Judith Schalansky, boka som forteller om " femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til". Den åpner jo for mange nye fortellinger, som denne!  

St. Kilda er en liten øygruppe utenfor Skottland, et godt stykke vestover fra Hebridene. Disse øyene var bebodd inntil 1930. Øyene har en spektakulær natur med høye klipper og er svært vanskelig tilgjengelig. Det finnes bare en eneste noenlunde trygg havn der. Befolkningen (som visstnok hadde sterke nordiske innslag) livnærte seg på sauehold, litt poteter, fiske og fuglefangst og etterhvert noe salg av tweed og av andre håndverksprodukter til turister. Utover de fastboende var det ansatt en prest og en sykepleier, begge på åremål. Hele vinteren var det så godt som umulig for båter å legge til. Et hardt liv, og selv om en del av innbyggerne var sterkt knyttet til øya og den fantastiske naturen ble det en gradvis avfolkning og forgubbing. Til slutt innså de gjenværende 40 øyboerne at det ikke var forsvarlig å bli boende og  de fikk hjelp fra staten til å etablere seg ulike steder på fastlandet. Nå er øyene ubebodd.

Dette er jo en utrolig historie i seg selv. Når jeg fant denne romanen på en reise i Skottland syntes jeg det virket utrolig kult med en roman med handlingen lagt til St. Kilda, så den havnet på min Kindle og nå har jeg lest den.

Boka fortelles som tilbakeblikk fra 1940-41. Den tidligere øyboer Chrissie Gillies forteller til sin 13-årige datter Rachel Anne om begivenhetene på St. Kilda 1927-31.  Og soldaten Fred Lawson er i tysk fangenskap i Frankrike, senere på flukt til Spania og forteller i tankene til sin elskede Chrissie om de samme begivenhetene sett fra hans side. 

Styrken i boka er fortellingene fra St. Kilda, om naturen og det barske livet der. Om når øyboerne henger i reip utenfor stupbratte fjellsider for å fange sjøfugl som er en vesentlig del av vintermaten. Om arbeidet ved vevstolene for å lage tweed som er deres viktigste valuta. Om ceilidh, om salmesang og kirkegang, om samhold og om nabosladder. På en måte gir nok Gifford  et nesten romantisk skjær til beskrivelsen av livet på St. Kilda, men hun legger heller ikke fingrene imellom. Hun forteller om gamle og helsefarlige skikker som drepte mange spedbarn i flere generasjoner, om menn som falt i døden fra klippene og om en blindtarmbetennelse som tok liv fordi det var nesten umulig å få båtskyss til fastlandet.

Gløden og innlevelsen er sterk i de partiene som handler om livet på øyene, særlig det som dreier seg om dagliglivet og om naturen. Kjærlighetshistorien blir litt mindre interessant synes jeg, den blir litt for forutsigbar og opplagt. Beskrivelsen av en britisk soldats flukt gjennom Frankrike etter slaget ved Dunkerque og den franske undergrunnsbevegelsen er interessant som historiefortelling, men jeg synes heller ikke den blir en levende romanfortelling. Fred Lawson blir en litt endimensjonal karakter.

Bruken av flere fortellere og tilbakeblikk kan fungere bra i en roman, men i denne boka synes jeg den ødelegger alle muligheter til spenning om hva som kommer til å skje i kjærlighetshistorien siden fasiten er lagt på forhånd. I det hele tatt synes jeg ikke dette er en veldig god roman. Det er likevel uhyre interessant historisk og kulturhistorisk lesestoff, derfor var boka absolutt verdt å lese.  

Og for to dager siden var jeg på Sola Strikkefestival og hørte et foredrag av Ingeborg Lura om hennes årelange arbeid med ull og ullkvaliteter. Hun fortalte bl.a. om en tur til St. Kilda for å hente ull fra Soay-sauer, en forvillet tamsaurase som holder til der og har klart seg helt på egen hånd siden 1930. Hun hadde prøver av Soay-ulla ved siden av ullprøver fra mange andre saueraser. Det ble jo for meg et flott punktum for denne boka!

Alex Schulman: Gløm mig

Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har en populær blogg og leder TV-program. I denne boka har han skrevet om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg ser den mer som en selvbiografisk beretning. 

En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.

Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og omsorgen for barna. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver også inn i dem selv.

Helt mot slutten av boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.

Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene.  Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske.  Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.

Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.

Jeg synes boka var svært lesverdig. For meg ble det ikke først og fremst en avsløring av familieforholdene til en kjendis, det ble mer et dypdykk i hva fortrengning av alkoholisme gjennom et helt liv kan gjøre med et menneske, med en hel familie.