J.B.Mylet: The homes

Dette er en kriminalroman skildret gjennom Lesley på 12 år. Lesley bor på The Homes utenfor Glasgow. The Homes er oppdiktet barnelandsby for barn som av en eller annen grunn ikke kan bo hos foreldrene og vi befinner oss på 60-tallet. Landsbyen består av en rekke bygninger med en gruppe barn oge noen få voksne som tar seg av de. Det er skole på området. Oppdiktet, ja, men slike landsbyer fantes og kunne ha mange hundre beboere.

Lesley er ei kvikk jente og fordi hun er skoleflink har hun fått plass på en skole i byen mens bestevenninnen Jonesy går på den lokale skolen. Barna på the Homes lider ikke fysisk nød, de får nok mat og blir passet på, men det vanker ofte fysisk avstraffelse hvis de går litt utover streken og kjærlig omsorg er det lite av. Lesley har god kontakt med sin mormor som relativt ofte kommer på besøk. Moren er i live, men Lesley ser henne nesten aldri og vi aner en vond historie der. 

Det store lyspunktet i Lesleys liv er de gangene hun får snakke med psykologen Eadie, besøkene på kontoret hennes er et slags fristed der hun kan snakke om hva som helst.  

En ung jente blir funnet død i området og kort tid etter en annen. Det ser ikke ut som om politiet kommer noen vei med etterforskningen av de to drapene. Lesley og Jonesy er skremt over hendelsene men også nysgjerrige og det foretar undersøkelser på si egen måte. Men sporene de følger er ofte mer preget av overfladiske og fordomsfulle betraktninger enn på fakta. Men de kommer nærmere og nærmere sannheten og havner selv i livsfare.

Boka er fortalt med Lesleys litt veslevoksne stil, og det synes jeg forfatteren gjør på en glimrende måte. I denne boka opplever jeg ikke krimplot'et som så vesentlig, det er mer interessant å høre om livet på en barnevernsinstitusjon i Storbritannia for 60 år siden. Og dette er noe som forfatteren selv har inngående kjennskap til fra sin mor som vokste opp i en tilsvarende barnelandsby.

Gail Jones: Salonika Burning

Jeg hørte Gail Jones lese fra en av novellene sine på Hay-on-wayfestivalen i 2007. Det var noe der jeg falt pladask for, siden har jeg lest det meste hun har skrevet og det varierer fra bra til veldig, veldig bra. Jeg tror dessverre ikke hun er oversatt til norsk.Romanene hennes har svært forskjellige tema men de er alle sammen preget av et nydelig, nesten poetisk språk.  

Handlingen i denne romanen er lagt til et feltsykehus i Montenegro under 1. verdenskrig, et sykehus organisert av den skotske suffragettebevegelsen (!)  Vi møter kirurgen Grace, sykepleieren (og journalisten) Stella, ambulansesjåføren Olive og Stanley som jobber med transport av syke og døde for en militærleir i området og som var kunstmaler før krigen.

Boka starter ved de rykende brannruinene av byen Salonika i 1917 og vi følger de fire hovedpersonene i tiden etterpå helt til boka avsluttes med en dramatisk episode som illustrerer det meningsløse ved krigen. Soldater blir brakt inn til sykehuset mer døde enn levende, noen klarer de å lappe sammen. Mange får malaria som herjet rundt Middelhavet på den tiden. Mange dør også av malaria, datidens medisiner var utilstrekkelige og  hygieneforholdene var vanskelige. 

De tre kollegene ved sykehuset jobber tildels tett sammen, men de holder seg likevel for seg selv, unngår etter beste evne å engasjere seg følelsesmessig i den verden de har rundt seg, lever i hver sin boble med minnene hjemmefra og det lille de får av brev. Det er som om de lever i en slags isolasjon, og boken er også skrevet under pandemien da forfatteren selv levde i en helt annen type isolasjon.

Romanen står svært godt på egne ben, men jeg synes det satte en ekstra spiss på det at de fire hovedpersonene løselig bygger på fore kjente personer som alle faktisk deltok i det medisinske feltarbeidet i Makedonia, om enn ikke samtidig. Brannen i Salinika er også historisk, den var ikke forårsaket av krigen men av en gnist som antente noe tørt materiale og spredte seg med vinden. Hendelsen med zeppelineren som falt ned er også en historisk hendelse. 

Gail Jones har fått mange australske litteraturpriser og har vært nominert til flere internasjonale priser. Jeg skulle gjerne sett henne vinne en av disse!

Johanna Mo: Vänd om och var stilla

Dette er nr. 2 av bøkene med etterforskeren Helena Mobacka i hovedrollen. Hun klarer nå ubehagelige intervjusituasjoner selv om de minner henne om drapet på hennes sønn Anton. Nå tar hennes fraskilte mann Stefan kontalt - men det er ikke noe hyggelig budskap han kommer med og Helena kommer til å slåss med å takle sinnet og skuffelsen gjennom hele boka. Det som også blir en gjenganger er kollegaen Niklas som nå er besatt av tanken på at Helena er skyld i at han sliter med karrieren og han bruker mer energi på å pønske ut "avsløringer" enn på selve jobben

Og jobben er etterforskning av to drap. En ung jente blir funnet slått i hjel i en bydel i Stockholm. Hun heter Lovisa og var dagen før på byen med venninner. Ifølge foreldrene var hun student og relativt pliktoppfyllende - det skal vise seg at hun hadde mørke sider også. Og så treffer vi Malin sombor sammen med andre ungdommer i et slags kollektiv. Det kan virke som en religiøs sekt. Men Malin har hørt noe som hun må fortelle noen om. Og det blir det siste hun gjør.

I denne romanen får vi ganske snart greie på hvem som er ansvarlig for drapene. Vi vet altså mer enn etterforskerne. Men også for oss er mye uklart og skal avsløres litt om litt. Den ufordragelige journalisten fra første bok har nå funnet sammen med Terese, en av etterforskerne som prøver å holde dette skult for Helena. Men han havner altfor nær det fanatiske kollektivet og det skal få fatale følger.

Spenningen i boka ligger i hvordan det skal gå for dem som kommer i nærheten av den fanatiske sekten før de blir avslørt og det hele topper seg opp helt mot slutten. Det blir nesten litt forhesblesende mot slutten - jeg savner nok noe mer om hva som skjer etter pågripelsen, noen ord til ettertanke, at boka landre, på en måte. Likevel - en god krim og jeg leser gjerne nr. 3 i serien om Helena Mobacka.

Helle Helle: Hafni forteller

"Hafni forteller" er tittelen på boka, og første setning i boka er "at hun skal skilles", dvs den utgjør andre del av setningen. Hafni legger ut på en rundtur i Danmark - Sjælland, Fyn, Langeland, Als var det flere? Og hun forteller fra turen til en venninne hun ikke har sett på 14 år. Men i  mesteparten av boka er det forfatteren som forteller. 

Hafni er i slutten av 40-årene og det er ikke helt klart hvorfor hun skal skilles. Jeg får inntrykk av at hele ekteskapet har vært et feilgrep men at Hafni bare har latt det skure og gå inntil nå.

Hun har noen vage ideer om hvor reisen skal gå, men underveis lar hun seg gjerne lokke inn på sideveier og blindspor. Hun legger seg inn på de hoteller hun kommer over og det handler mye om mat og om alkohol. Hun er åpen for kontakt med mennesker hun møter på sin vei, men hun er ikke akkurat ute etter sex. Det er ikke godt å si hva hun er ute etter.

Hafni var en biperson i romanen "de", en av de nærmeste venninnene til hovedpersonen.  Bob  (kjæresten til hovedpersonen i "De" og fra boken om ham) dukker også opp, såvidt. Kan hovedpersonen i "De" være venninnen  som hun forteller til? Men jeg klarer uansett ikke å se betydningen av disse sammenhengene. For meg ser det  ut til at boka handler om en kvinne på vei mot full oppløsning, men oppløsning fra hva og mot hva? 

Hafni er i alle fall opphengt i hva folk tenker om henne, hun kommer stadig tilbake til historier om tilfeller der hun muligens har kommet i skade for å såre eller irritere noen på grunn av noe som hun har sagt. Og så er det en del avsnitt som lekser opp hvordan man opptrer eller utfører huslige eller andre sysler. Som om det er svært viktig å gjøre alt 100% korrekt. Er det et slikt liv Hafni kommer fra? 

Boka er blitt rost opp i skyene, selv er jeg litt lunken. Men det kan  komme av at jeg leste den nokså stykkevis og delt, og med Helle Helle's minimalistiske stil kan det godt hende at det er mye jeg ikke har fått med meg. Jeg liker ellers godt Helle Helle's bøker - jeg tror nok jeg skal prøve meg på en lesning nr. 2.

Robert Seethaler: Jordet

Dette er en samling fortellinger fra en tysk landsby, innrammet av en gammel mann som besøker kirkegården. 29 døde som forteller hver sin historie. Siden de har levd i samme landsby går historiene ofte inn i hverandre og mer enn en gang får vi høre om en sak fra vidt forskjellig ståsted. Det er en nydelig bok og til sammen gir de oss et riktig godt innblikk i livet i landsbyen. Kan anbefales!

Johanna Mo: Döden tenkte jag mig så

Johanna Mo kjenner jeg fra den ypperlige Ölandsserien hennes. Denne er nr. 1 fra en tidligere krimserie med Helena Mobacka i hovedrollen som jeg måtte lese mens jeg venter på den fjerde av Ölandsbøkene.

Helena Mobacka er tilbake i Stockholmspolitiet etter et lengre fravær. Fraværet skyldes en grusom tragedie knyttet til jobben hennes. Sønnen  Anton på 9 år ble kidnappet av en som Helena etterforsket og Anton ble drept. Sorgen er ikke til å bære.

Helena er en svært anerkjent etterforsker og har fått ny jobb som leder for et etterforskerteam. Kort tid etter blir hun satt på skjer et mord på tunnelbanen i Stockholm. En ung mann blir dyttet foran toget. Politiet har svært lite å gå etter, selv om det er mulige konflikter både i familieforhold og blant tidligere og nåværende kamerater.

Så skjer det et mord til, også i tunnelbanen, denne gangen er det en psykiater som blir drept. Det er vanskelig å se at det er en sammenheng mellom de to sakene bortsett fra metoden. Men når det skjer et tredje tunellbanedrap, denne gangen på en kantor i den svenske kirken er Helena helt overbevist om at det er en og samme morder. Men er det en sinnsyk seriemorder eller finnes det noe konkret motiv i dette?

Dette er en typisk politiroman. Vi følger nitid etterforskning, gjennomgang av hundrevis av videoopptak, krysskjøring av lister og utallige intervjuer. Helena selv befinner seg hele tiden på grensen av hva hun kan mestre med sine egne demoner, samtidig som det gjør henne godt å jobbe hardt. Hun har et dyktig team, men en av dem er misunnelig på at hun ble utpekt som leder.

Mange spor og blindspor blir fulgt opp, og til slutt er det et av dem som fører frem til morderen. Klarer de å nå frem før det skjer flere mord?

Helena Mobacka er en etterforsker som er lett å like, trass i hennes mutte og innesluttede stil og mange hissige utfall. Jeg liker at etterforskerne lir fremstilt som hele mennesker, uten at privatlivet deres blir bærende for romanen. Det er mange klisjeer og arketyper i boka, for eksempel journalisten som ikke skyr noen ting for å være først ute med en story som kan løfte karrieren hans, eller den unge politimannen som er overbevist om at han er bedre enn alle andre, spesielt når han blir løftet frem av sin politipappa. Men jeg synes ikke det går utover drivet i boka.

Ann Cleeves: The Rising Tide

Jeg synes TV-episodene om Vera etter hvert begynner å gå på tomgang. Slik er det ofte når TV-selskap begynner å lage egne episoder basert på populære kriminalromaner. De har rett og slett ikke gode nok manusforfattere. Men Ann Cleeves har fortsatt grepet i denne siste boka med Vera i hovedrollen. 

Vi er på Lindisfarne eller Holy Island som den også kalles, øya utenfor Northumberland som er landfast bare ved lavvann. Øya med det berømte klosteret som ble overfalt av vikinger i 793. I dag blir øya oversvømt av dagturister, men er ellers et nokså rolig sted for de knapt 200 innbyggerne. I boka møtes en gruppe eldre mennesker her hvert 5. år. Dette har de gjort siden siste år på skolen. Men en av deltakerne blir funnet hengt om morgenen etter samlingens høydepunkt. Alt tyder på selvmord, men jeg har ennå ikke lest om noen som har tatt livet av seg på denne måten i en kriminalroman og jeg røper vel ikke for mye når jeg sier at den endelige konklusjonen er mord.

Så er det også andre spesielle dødsfall knyttet til denne vennegjengen - for svært lenge siden var det en av deltakerne som kjørte på land etter en opphetet diskusjon. Tidevannet kom strømmende og hun ble funnet druknet dagen etter.

 Vera og hennes medhjelpere Joe og Holly får nok å gjøre på Lindisfarne og det blir mye gammel historie å nøste opp i. Det har vært både ekteskap og skilsmisser i og rundt vennegjengen, og en av dem holder nå sammen med en av Veras overordnede, noe som ikke gjør etterforskningen lettere. Og før saken er løst skal det skje dramatiske hendelser som vi ikke aner følgene av.

Jeg synes historien er godt lagt opp. Vi møter gode, troverdige personer med tilknytning til en felles fortid (fra 70-tallet) som i alle fall jeg kan kjenne meg igjen i. Miljøet på Lindisfarne blir skildret slik at jeg synes jeg ser disse trange gatene og de grå, gamle engelske steinbygningene. Om det stemmer med virkeligheten aner jeg ikke - jeg har såvidt vært der selv som dagturist på sommeren for over 30 år siden. Håper ikke Ann Cleeves legger Vera på Hylla slik hun har gjort med Jimmy Perez!

Elizabeth Strout: Lucy ved havet

Lucy er Lucy Barton fra "Jeg heter Lucy Barton". Lucy vokste opp i ekstrem fattigdom i den oppdiktede landsbyen Amgash i Illinois. Familien var fattig på penger, men like mye på omsorg og omtanke. Lucy fikk et stipend, reiste på college, begynte å skrive bøker, ble en suksessrik forfatter. Gift først med William og fikk to døtre, skilte seg fra ham på grunn av hans notoriske utroskap, ble sammen med musikeren David som forgudet henne men nå er han død.

I boka "Å, William" har Lucy og William gjenopprettet et vennskapelig forhold. Nå insisterer William på å ta Lucy med vekk fra New York til et hus han har leid ved havet et sted i Maine. William er naturforsker og er bekymret over viruset som det er så mye snakk om. Lucy går med på å reise etter det dukker opp flere alvorlige sykdomstilfeller i nærheten. Og så opplever vi pandemien sammen med Lucy og William fra en liten by nord i Maine, omtrent frem til tiden da mobben stormet Capitol.

Dette er på mange måter en ganske stillestående bok. Lucy og William hanskes med karantene, isolasjon og munnbind. Det sosiale livet er gått i dvale. Kontakten med de døtrene er så som så - de har begge tydeligvis problemer men tar lite kontakt med foreldrene og det plager særlig Lucy. Lucy har i det hele tatt lett for å gå i mørke, og det er det jeg synes flere av bøkene om henne er så bra på å beskrive. Det finnes en stor floskel om folk som har kommet seg vekk fra en traurig barndom: "og han så seg aldri tilbake". Lucy ser seg ikke tilbake men det mørket som hun vokste opp i blir hun aldri helt kvitt og det truer av og til med å trekke henne ned, selv om hun selv er blitt en person som er raus og full av omtanke for andre. 

Om den ytre handlingen ikke er så omfattende foregår det svært mye på det indre planet, først og fremst i Lucy Bartons egen tankeverden, hvordan hun møter omverdenen, hvordan hun takler den nære kontakten med en mann som var fullstendig upålitelig mot henne, hvordan hun klarer alderdommen.  

Og så møter vi personer fra de andre universene Elizabeth Strout har skapt gjennom bøkene sine. Bob Burgess ("The Burgess Boys") har hun og William kontakt med gjennom hele boka. Katherine ("Abide with Me") er også med. Til og med Olive Kitteridge dukker også opp gjennom sin hjemmehjelp Carlene.

Når jeg begynte å lese denne boka følte jeg nesten at jeg hadde kommet hjem. (Litt av et paradoks, for det som Lucy sliter med selv er at hun lengter hjem, men hun synes ikke hun har noe hjem å lengte til.) Jeg ble samtidig tvunget til å se meg selv på nye måter. Men jeg har også noen innvendinger. av og til synes jeg det blir litt mye Lucy, hun har vært i sentrum for 4 av Elizabeth Strout sine bøker og jeg ønsker meg nye universer, nye persongallerier fra hennes side.

Sara Strömberg: Skred

Sara Strömberg er en av de svenske forfatterne av "utkantkrim" som jeg har sånn sans for. Dette er den andre jeg har lest av henne. Vi er i nærheten av Åre, svensk vintersportsmekka. Vera Bergström har fått tilbake jobben som lokalredaktør i en innlandsavis etter forrige roman ("Sly").  I første kapittel opplever hun et formidabelt jordskred som i alle fall gir henne nok av lokalstoff å skrive om. Og mer skal det bli. 

Noen finner et armbånd i Stockholm som har tilhørt  25-årige Jonte Andersson. Han ble meldt savnet av halvsøsteren Stina for to års siden og hun har aldri gitt opp å lete etter ham. Opprydningen etter skredet får tilknytning til forsvinningssaken. sentrale personer er Stina og Martin, det unge paret som sliter med å drive familiegården og Stinas onkel Henning som deler tiden sin mellom Jämtland og bedriften sin i Trøndelag.

Så blir vi kjent med Claes af Sandeberg, hans kone Vicky som er en populær dansebandssanger. Det er i begynnelsen vanskelig å se hvilken forbindelse dette Stockholmsparet har med det som går for seg i Åre, men det kommer etter hvert. 

Det er også en lokal investor med store utbyggingsplaner og som muligens kan ha hatt endel kontakt med unge Jonte.

Vera selv har jo sitt - barndomsvennen Thomas reiste til Sydamerika for å oppfylle drømmen om å danse tango og kommer hjem med en vakker kvinne. Vera som i sin tid avviste Thomas synes ikke dette er så greit men  vil ikke innrømme at hun rett og slett holder på å gå under i sjalusi.

Vera er jo ikke etterforsker, vinklingen hennes er å finne de gode historiene, men de leter hun etter vel så grundig som mange politietterforskere. Vi fær historien dels gjennom hennes egne beretninger i jeg-form, dels følger vi Stina og dels den nokså usympatiske kvinnebedåreren Claes. Strömberg bruker denne fortellerteknikken på en glimrende måte. Vi får historien fra flere vinkler og det legges ut spor og blindspor til oss leserne hele tiden.

Boken gir oss en troverdig kriminalintrige, gode miljø- og personskildringer og et godt bilde av livet i vintersports-Sverige både på innside og utsiden av turismen. Vera er en hovedperson som er lett å like. Jeg håper på mer fra den kanten.

Helene Flood: Enken

Jeg satte meg opp på venteliste på Helene Floods siste krim etter å ha hørt henne fortelle om boka på Kapittelfestivalen, men det var jo ventetid. I mellomtiden leste jeg «Elskeren», og så dukket likevel «Enken» opp i Allbok. Og hva skal jeg si om den?

Helene Flood har skrevet tre kriminalromaner som er bygget over samme lest. Det er ikke nødvendigvis noen ulempe, men det ble litt heftig å lese to av dem så tett på hverandre som jeg har gjort nå..

Alt foregår i familiens sfære, dvs. det kan godt være den utvidede familie med svigers, nåværende og tidligere elskere/venner/bekjente. Vi får hele historien fra en hovedperson, på godt og ondt. Vi vet ikke mer enn henne, og vi kan ikke være helt sikker på at hun er helt ærlig overfor leseren og/eller seg selv.

Her er det Evy som nylig ble enke da hennes ektemann Erling falt om og døde av hjertesvikt på sykkeltur. Men det er noe som ikke stemmer, han har ikke tatt hjertemedisinene sine og de er borte. Ekteparet er pensjonister, dvs. Evy har stort sett vært hjemmeværende. Det er tre barn, to av dem er gift og har barn. Evy har et normalt godt forhold til barna sine, eller er det egentlig så bra? Etterhvert som Evy må forholde seg til nye realiteter, bl.a. et uventet arveoppgjør må hun ta flere oppgjør med sin fortid og vi oppdager at ikke alt er som det virker på overflaten i dette hjemmet. Og hun opplever også flere skremmende hendelser.

Politiet er inne i bildet. Flood bruker de samme etterforskerne som i de andre bøkene. De spiller en litt perifer rolle, for oppklaringen foregår mer i Evy’s hode og i hennes nærmiljø.

Også i denne boka har Helene Flood en egen liten tvist på de siste sidene, når vi har fått de forklaringene vi var ute etter og alt har roet seg.

I begynnelsen av boka var jeg litt skeptisk til hele Evy-figuren, hun virket litt tilgjort utafor som den litt enfoldige husmoren som lot mannen ordne opp, men etter hvert kom det inn flere elementer og det var noen flere lag i historien. Bra levert, Helene Flood! Men skriver du flere kriminalromaner kunne du kanskje flytte handlingen vekk fra Oslos beste eller nestbeste vestkant?

SvarVideresend

Judith Hermann: Vi skulle ha fortalt hverandre alt

Judith Hermann har. skrevet en rekke novellesamlinger og romaner, den siste var «Der hjemme» som hun bl.a. presenterte på Kapittelfestivalen i Stavanger.

I denne boken skriver hun om å skrive, om å lage historier. Hun skriver om opplevde historier fra sitt eget liv, hvordan de har blott til skrevne historier. Hun skriver også om drømmer, om hva som er sant og hba som er oppdiktet. Hun forteller om et møte med han som har vært hennes psykiater gjennom mange år, hvordan hun kan snakke med ham på en bar i forhold til det hun har fortalt ham liggende på sofaen på hans legekontor.

Det foregår mye teoretisering omkring livet og fortellerkunsten i denne boka. Og innimellom dukker det opp brokker fra Hermanns eget liv. Som at hennes mor fikk greie på at faren hennes hadde vært Totenkopf-SS først på dødsleiet hans. Eller at bestemoren ikke hadde vært velkommen av familien sin i sommerhuset ved kysten av Nord-Tyskland på grunn av sitt umoralske liv.

Jeg må innrømme at jeg ikke henger helt med i alt metapratet rundt skriving og sannhet og diktning. Jeg foretrekker nok når Judith Hermann forteller meg historier, og jeg behøver ikke vite hvordan og hvorfor hun fant på dem. 

Men så spinner hun deler av sin egen historie rundt omkring i boken, de blir hengende som et vakkert spindelvev og for meg løfter det boka opp..

SvarVideresend

Björnjägarens dötre

Bjørnejegeren Heikki Leskinen har sju døtre. De bor i på et lite småbruk tett på skogen og Heikki prøver å holde seg og familien utenfor samfunnet. Døtrene går ikke på skolen, unndrar seg. Heikki er en mektig skikkelse og overfor døtrene sine spiller han helterollen. Han forakter kona Louhi og forakten har smittet over på døtrene.

Heikki dør og ikke lenge etter dør Louhi også. De sju døtrene bestemmer seg for å ta alle farens formaninger og råd bokstavelig og komme lengst mulig vekk fra samfunnet. Når våren kommer tar de med seg det mest nødvendige fra det falleferdige småbruket og begir seg innover i skogen til en jakthytte som faren har snakket om. Der har de tenkt å overleve på jakt, fiske, bær- og sopplukking. På høst- vinter og vårmarkedet kan de selge skinn og kjøtt så de får kjøpe med seg litt av sivilisasjonens nødvendigheter: sprit, tobakk, øl, ammunisjon og kanskje et par sko.

Livet er hardt i skogen. Jentene er hardføre og vant til å klare seg med lite, noen av dem er fysisk svært sterke. De holder sammen og de slåss innbyrdes, noen ganger nesten på livet løs. 

Johanna er det eldste og inntar snart rollen som diktatorisk familieoverhode. Ikke alle følger henne like godvillig. Den religiøse Simone er litt i sin egen verden. Kunstneren Laura vil helst bruke tiden til å lage figurer av leire. Erga, den yngste fikk noen måneder i skolen og elsker å lese. Aune er beretteren blant jentene, og til slutt er det henne som skal føre historien deres videre. Tanja og Tiina er begge fysisk sterke og støtter Johanna i ett og alt.

Den første markedsturen blir det lite utbytte av, Simone og Erga fikk greie priser for varene men det meste av pengene forsvant i baren om kvelden. De andre søstrenes straff var grusom. 

Den neste turen noen måneder senere gir bedre utbytte, men behovet for varme klær blir neglisjert. Simone forsvinner. Johanne blir mer og mer ondskapsfull. Konfliktene øker på og vinteren blir den kaldeste i manns minne.

Halvdøde av sult og kulde blir søstrene blir tatt hånd om i byen og blir også konfrontert med det moderne storsamfunnet med mobiltelefoner, klokkeslett, bankkontoer og sosialkontor. De takler det på ulike måter.

Boke er skrevet som en slags fabel, et moderne nordisk  motstykke til en Vill Vest-saga. Søstrene banner, slår og sparker, drikker helst brennevin og bader nakne i innsjøene. De vasker verken kroppen eller det lange røde håret de er velsignet med. Det er ikke akkurat noen realistisk historie men jeg synes den har svært mye bra i seg. Kontrasten mellom det enkle, idylliske men akk, så primitive livet i skogen og bylivet med rene laken, nok mat, skitten snø og bråkete gater. Heikki som guru for at jentene skal være tøffe og sjølstendige og er selv den verste kvinneundertrykkeren av alle og drikker gjerne champagne på byfest med kameratene. Samholdet mellom søstrene som slår sprekker når det ikke kan romme mangfoldet i gruppen.

Helene Flood: Elskeren

Jeg har tidliger lest «Terapeuten» av samme forfatter. Dette er også en psykologisk krim, men denne gangen er det ingen psykologer blant hovedpersonene.

Rikke og Åsmund har flyttet inn i en pen leilighet i en 4-mannsbolig på Tåsen. De har tenåringen Emma og lillebroren Lukas, har gode, interesante jobber og elsker hverandre. Gode liv med andre ord. Men likevel har Rikke et forhold til Jørgen i etasjen over. På bokens første sider er Jørgen er alene hjemme. Rikke sniker seg opp om natten og opplever en uhyggestemning foran den lukkede døren til hans arbeidsrom og hun løper ned igjen. Det viser seg at Jørgen er drept og heretter blir den idylliske stemningen i huset og området forøvrig snudd på hodet.

Hele boka er skrevet i jeg-form ut fra Rikkes perspektiv. Noen ganger følger vi hennes møter med etterforskerne, noen ganger møter hun naboene i huset og hører på/blir en del av alle spekulasjonene om hvem som kan ha anledning og/eller grunn til å ta livet av den sjarmerende Jørgen. Og noen ganger får vi tilbakeglimt fra livet hennes og fra den gryende forelskelsen/besettelsen. 

Over det hele henger redselen for å avsløre forholdet for Åsmund og for å miste livet sitt med ham og barna. 

Det ligger mye spenning og dramatikk både i forholdet mellom naboene og i forholdet i Rikke og Åsmunds familie. Jeg synes Helene Flood har et riktig godt grep om dette, enda bedre enn i «terapeuten». Mot slutten av boka er den skyldige avslørt og ring ser ut til å falle på plass, men det er fortsatt noen sider igjen. Og så viser det seg at forfatteren har enda noen kort gjemt oppi ermet……

Helene Floods siste roman, «Enken» er det venteliste på, og den gleder jeg meg til.

Ørjan N. Karlsson: Det siste stykket hjem

Jeg lånte denne boka fordi jeg trengte en kriminalroman å lese digitalt. Det er det som fungerer best hvis jeg skal lese om kvelden eller natten. Den siste boka til forfatteren ble rost opp i skyene og denne her fikk også gode anmeldelser. 

Vi er i Bodø. Jacob Weber er politietterforsker med lang fartstid og er hovedpersonen i denne romanen. Han har nylig mistet sin livsledsager.

Den unge og lovende Noora Yun Sande ankommer. Hun har bakgrunn fra Kripos men har av ulike grunner valgt å ta noen år i Bodø og skal bli Jacobs partner. Hun har en mørk forhistorie, det er en vond historie med en kollega fra Kripos som henger over henne.

Det dukker det opp et lik på en bortgjemt plass, liket av en kvinne som har ligget der i mange år. Selvmord eller mord? Jacob har også vært engasjert i et gammelt likfunn som aldri ble oppklart, også av en kvinne. Disse sakene blir lagt litt på is på grunn av en ny forsvinningssak. Iselin Grande (som har planer om å ta politihøyskolen) forsvinner under en joggetur. Hun har også en vond forhistorie med en mann og så har hun nettopp brutt med sin jevnaldrende kjæreste som er sønn av en av byens rike menn.

Mens dette skjer får vi små glimt av en drapsmanns og følger ham når han lokker med seg kvinner og torturerer dem på bestialske måter og vi skjønner at disse historiene henger sammen med de likfunnene som er gjort. Så hvordan skal det nå gå med Iselin - eller er hun allerede død?

Og så er det det siste forsvinningsnummeret som godt kan være et drap - influenceren Marte Moi er blitt borte på Røst, av alle steder. Jacob og noen av hans medarbeidere drar dit mens Noora blir igjen i Bodø. Og de bestialske mordene blir oppklart. Men det gjenstår ennå noe usikkerhet rundt Iselin som blir hengende i luften på slutten - kanskje det dukker opp i en annen bok?

På plussiden: Bodø, Lofoten og Nordland er jo interessante områder for krim. Jacob Weber gjør en god rollefigur, og det gjør også Noora med sine dystre opplevelser i fortiden. Naturen og lokalmiljøet er gode bakgrunner for krimhistoriene.

På minussiden: Her er det både vold og bestialsk torturering av kvinner så det holder, tildels grafisk fremstilt også. Jeg synes det nesten har noe spekulativt over seg. Jeg synes også avsløringen av morderen spriker - det er lov å la den skyldige juge for oss, i alle fall hvis dette er en bok der alle juger. Men her synes jeg forfatteren trør langt over grensen.

Jeg har lest at den siste boka av forfatteren handler om vold mot kvinner - er det mulig? Jeg kjenner jeg at jeg ikke behøver lese mer av ham. Da vil jeg heller ha svensk utkantkrim - Johanna Mo's bøker fra Øland, Sara Strømbergs fra Åre eller Stina Jacksons fra Västerbotten. Åsa Larsson har dessverre avsluttet sin Kirunaserie.

Elizabeth George: Denne dødens kropp

Denne krim'en er fra 2010 og gikk meg hus forbi i en periode da jeg var litt lei av forfatteren. Men jeg har lest noen bra bøker av henne de siste årene, så jeg ga denne en sjanse.

Thomas Lynley er så vidt tilbake i politiet etter drapet på hans elskede kone Helen. Det er Isabelle Ardery som får ledelsen av denne mordutredningen.  

Den unge kvinnen Jemima Hastings blir funnet ihjelstukket på en øde kirkegård i London. Jemima var en flyktig sjel som forelsket seg og skiftet partnere ofte, men hun hadde i et par år holdt sammen med taktekkeren Gordon Jossie på landet i New Forest.

Boka er full av vitner, bipersoner, mulige mistenkte og andre med forbindelser til mordofferet. Akkurat her ligger Elizabeth George sin styrke. Hun bygger opp historiene rundt alle involverte. Personer som virker uviktige i begynnelsen kan være svært viktige for handlingen senere. Her har vi Jemimas tidligere samboer Gordon, Gordons nåværende samboer Gina, Jemimas bror, flere av Jemimas tidligere elskere, hybelvertinnen hennes, en mystisk politisjef ved et distriktskontor, broren til en  berømt japansk fiolinist, en spåkone for å nevne noen. Alle har noe å fortelle. Mange husker feil og noen lyver, ikke nødvendigvis fordi de har noe med mordet å gjøre men de kan ha andre ting å skjule. Og flere personer har noe fordekt i bakgrunnen sin.

Parallelt med mordetterforskningen løper en beretning om et grusomt barnedrap: Tre gutter i 10-elleveårsalderen bortfører og dreper en liten gutt på to år. Denne historien er utvilsomt kopiert fra en like grotesk sak i Storbritannia.  De tre guttene er alle fra oppløste hjem og er selv ofre for vold og neglisjering. Det tar litt tid før jeg skjønner betydningen denne saken har i boka.

Barbara Havers har selvsagt en viktig rolle i etterforskningsteamet og Thomas Lynley påtar seg oppgaven med å være partner for Isabelle Avery. Hun er svært ambisiøs, er langt fremskreden alkoholiker og har lett for å sparke nedover på sine medarbeidere.

Jeg likte godt å lese boka. Den var underholdende, ikke minst på grunn av George sin enestående evne til å skape gode og troverdige personskildringer på alle plan. På den måten bygger hun også opp hele  miljøer. Og det er hun svært god til .Og alle personer vi møter har en eller annen rolle for handlingen.

MEN BOKA ER ALTFOR LANG! Det er ingen grunn til at en bok av denne typen skal være på over 800 sider. Altfor mange gjentakelser av Isabelle Arderys toalettbesøk med småflasker med sprit, og svært mye annet kunne vært strammet inn.  Derfor blir det også til at jeg av og til skummer sidene og hopper lett forbi enkelte episoder.

Det er problematisk å bruke en så grotesk mordsak som barnedrapet i Storbritannia i en kriminalroman av denne typen, men jeg synes Elizabeth George behandler dette temaet svært varsomt. Og hun er en dyktig forfatter. 

Leila Slimani: Vuggesang

Jeg lånte denne boka fordi forfatteren kom på litteraturfestivalen Kapittel i Stavanger. Semani er en fransk-marokkansk forfatter som har levd i Europa siden hun var 17 år. Hun slo igjennom med denne boka som nok kan sies å være en thriller.

Det begynner ganske så grotesk. To barn er utsatt for en grusom forbrytelse. Den lille gutten er død, søsteren hans er såvidt i live men dør kort tid etter. Det er dagmammaen som har gjort det. Disse skrekkbildene blir liggende som et bakteppe for resten av boka.

Myriam og Paul er et ungt fransk akademikerpar med to barn. Myriam har ofret sin karriere og vantrives med livet som småbarnsmor selv om hun elsker  barna sine. En dagmamma blir løsningen og Louise blir redningen. Hun er middelaldrende og har gode referanser. Louise er den perfekte dagmamma/hushjelp, får et godt tak på barna, lager mat og holder leiligheten i perfekt stand. Myriam kommer inn på et godt advokatkontor og stiger raskt i karrieren. 

Louie gjør seg mer og mer uunnværlig, men etter noen år slår idyllen sprekker. Det er noen mørke sider i Louises liv som gjør henne mer sårbar enn arbeidsgiverne aner og gradvis bygger det seg opp en konflikt som så vidt holdes i tømme helt til den springer ut i katastrofen.

Vi er inne på klasseforhold og innvandringsproblematikk, mor/barn-forhold og fransk arbeidsliv og familieliv. Det er tydeligvis vanlig at karriere-ektepar som Myriam og Paul kan overlate mesteparten av omsorgen for barna til en dagmamma og knapt nok ser ungene om hverdagen. Ingen henger i stroppen for å rekke barnehagen kl. halv fem der i gården!

For meg var ikke dette en stor eller viktig roman selv om den er godt skrevet. Det er svært ubehagelig å lese om drapene i begynnelsen, resten av boka leser jeg som en historie om en temmelig skadet personlighet som omgivelsene trenger opp i et hjørne uten å ane hva som foregår i hodet til denne kvinnen. Jeg synes Louises utvikling er sykelig men troverdig.  Av og til undres jeg på om forfatteren kritiserer kvinner som velger å gå ut i arbeidslivet. Men jeg ser det jo fra mitt norske ståsted der de fleste småbarnsforeldre som begge er i jobb tross alt ser mye mer til ungene sine enn i Frankrike. 

Jose Luis Gonzales Macias: Atlas over fyrtårn ved verdens ende

Tittelen kan jo ikke unngå å fascinere, i alle fall ble jeg fortapt når jeg så den. Den fikk meg til å tenke på Mumitrollets mamma på fyret.  Dette er en perle av en bok med beskrivelser av 34 fyrtårn på de mest utilgjengelige og noen ganger ugjestmilde steder i verden. Flere av dem har mange menneskeliv på samvittigheten, hvis fyrtårn har samvittighet.

Fyrtårn har en svært interessant historie. Skipsfarten fikk et økende behov for navigasjonshjelp på vanskelige sjøstrekninger, og så kom teknologiutviklingen så langt at en kunne spre en kraftig lyskilde over lange strekninger ved hjelp av avansert optikk. Men lyskilden måtte passes og en måtte sikre at fyrlyktene blinket med riktig frekvens. Fyrene ble helt nødvendige for sjøfarten.

De fleste fyrtårnene i boka er bygd på 1800-tallet. Det å være fyrvokter var et yrke som krevde en viss utdanning, fyrvokteren skulle loggføre og rapportere i tillegg til å holde fyrlykten i god stand. Noen fyrvoktere bodde på fyret med familie, andre fyr ble bemannet av en eller flere enslige menn som kunne leve i fordragelighet eller som kunne være bitre fiender. Frankrike utplasserte i en periode krigsinvalide som fyrvoktere, kanskje så myndighetene det for seg at de ville like å være langt unna mulige  krigshandlinger, men de to som var utplassert på La Vielle utenfor Bretagne søkte i årevis om omplassering helt til de nesten satte livet til.

Nesten alle fyrene i boka er fortsatt i drift, men samtlige er automatiserte. I dag finnes det så mange andre navigasjonsmuligheter at fyrene blir et ekstra hjelpemiddel for sjøfarten, og teknologien gjør det helt unødvendig å ha bemanning.

Boka er vakkert illustrert av forfatteren selv. Men jeg har vondt for å tro at han ikke er noe inspirert av Judith Schalansky's utmerkede "Atlas over fjerne øyer", og jeg finner dessverre ingen referanser til denne boka i forordet eller noen andre steder. Hun hadde fortjent å bli nevnt.

Kamila Shamsie: Broken Verses

Dette er den tredje romanen jeg leser av denne pakistanske forfatteren, og det er også den eldste. Hun ga den ut i 2005, to år før hun flyttet fra Karachi til London. 

Hovedpersonen i romanen, Aasmaani er tidlig i trettiårene kommer fra den intellektuelle overklassen i Pakistan. Hun er fremdeles sterkt preget av at hennes mor forsvant 14 år tidligere og antas å være død. Moren, Samina Akram var en feministisk aktivist. Hun og faren gikk fra hverandre like etter Aasmaani ble født, og moren gikk til sitt livs kjærlighet, en frittalende og svært beundret forfatter som blir kalt Poeten gjennom hele boka. Aasmaani vokste opp sammen faren og hans nye kone Beema. Hun hadde et nært forhold til sin mor som stadig var på farten  enten som aktivist eller som følgesvenn for Poeten på hans mange reiser, delvis for å unnslippe det brutale styret i Pakistan. Poeten blir funnet myrdet og torturert to år før Samina forsvant. 

Aasmaani har nettopp fått jobb i et TV-selskap som er i gang med å produsere en ny TV-serie med den tidligere store stjernen Sheenaz Saeed. Sheenaz var også en nær venn av Aasmaanis mor. Aasmaani  treffer Sheenaz' sønn Ed på TV-stasjonen. De får et spesielt forhold, vennskap/fiendskap/kjærlighet - ikke helt godt å si.

Så får Aasmaani tilsendt noen papirer som er skrevet i en hemmelig kode som Samina og Poeten brukte når de skulle skrive til hverandre for å unngå myndighetenes innblanding. Denne koden er det bare Aasmaani som kjenner utenom de to. Det begynner å reise seg en spire av tvil om det virkelig var liket av Poeten som ble funnet den gangen. Det kommer flere papirer og innholdet i dem kan muligens tyde på at de er skrevet av Poeten i fangenskap.

Aamaani begynner å lete, stille spørsmål, undersøke gamle avisarkiver og lignende, men det er ting som tyder på at sterke krefter i samfunnet vil forhindre henne i å lete. 

Bokas røde tråd er gåten rundt Poetens død og Saminas forsvinning, og den kommer til å tære hardt på Aasmaani og på hennes forhold til familien sin og til Ed.

Bakteppet for denne historien er Pakistan  fra Zia-Ul-Haq tok makten i 1977 ved et statskupp. Årene fremover ble preget av islamisering og et brutalt og kvinnefiendtlig styresett med visse svingninger og litt forskjellige ledere helt frem til i dag. 

Noe av det som jeg synes gjør boka nokså forskjellig fra de andre to jeg har lest er at vi hele tiden er plassert midt i dette veldige landet med sine tradisjoner og sitt levesett. vi gjennomgår en periode med Ramadan og  påfølgende Eid og opplever hvordan det er en helt naturlig del av livet. Så godt som alle personene vi møter er liberale mennesker som ønsker en utvikling med demokrati og flere rettigheter for  kvinnene. De er også smertelig klar over at hvis de forfekter slike synspunkt står de i fare for å bli forfulgt. Jeg opplever boka som veldig tydelig plassert inne i det pakistanske samfunnet mens de senere bøkene er mer påvirket av vesten og hvordan diasporaen lever der. Dette gjør kanskje boka mer interessant, men jeg opplevde den som mindre tilgjengelig, fjernere fra mitt eget liv på en måte. Jeg synes også at deler av romanen blir for tung, det er mange referanser til myter og historier som er ukjent eller lite kjent, både pakistanske men også myter fra den vestlige tradisjonen. Men så er det jo også et sterkt mor/datter-tema som er nokså almenmenneskelig. Ofret Samina datteren for sin egen aktivisme og for sin kjærlighet til Poeten - eller forlot hun datteren for å beskytte henne?

Louise Erdrich: The Sentence

Louise Erdrich er en amerikansk forfatter bosatt i Minnesota der hun driver en uavhengig bokhandel. På morssiden er hun Chippewa og de fleste av bøkene hennes handler om urbefolkningen i de nordligste statene. Hennes forrige roman, The Night Watchman handler løselig om hennes morfar og kampen for å beholde en liten del av urbefolkningens rettigheter. Den vant Pulitzerprisen og det var en strålende roman.

Bokens hovedperson Tookie jobber i en uavhengig bokhandel i Minnesota. Vi følger henne i ett år, fra 2. november 2019 til 2. november 2020. 2. november er Alle sjelers dag, en katolsk høytidsdag. Denne dagen dør Flora, en flittig bruker av bokhandelen, men dessverre lever ånden hennes videre og hjemsøker bokhandelen, spesielt i Tookies nærvær.

Helt i begynnelsen av boka får vi også Tookies forhistorie der hun nokså uskyldig blir dradd inn i et lugubert smuglingsprosjekt, havner i fengsel, sitter inne i mange år, blir frikjent og løslatt, slår seg sammen med ex-politimannen Pollux og får jobb i bokhandelen.

Dette er jo en ekte spøkelseshistorie, men ved siden av alle Floras krumspring og påfunn skjer det andre saker og ting i Tookies liv. Pollux' halvvoksne datter Hetta dukker opp med en nokså nyfødt baby. Vi er også i starten av pandemien, først med restriksjoner og munnbind, så blir det alvorligere med lungeproblemer og sykehusinnleggelse. Drapet på George Floyd, vi er midt i det mest urolige området.  Flere av Tookies nærmeste reiser til de store demonstrasjonene, det er hærverk og blind vold i gatene.

Dette er også en slags kriminalroman, hvis det er det en kan kalle undersøkelser av et gjenferds oppførsel. Det ligger i alle fall en gåte der som søker forklaring, og det meste kommer for dagen. Og så står jo bøkene sentralt i historien, også i oppklaringen av Floras viderverdigheter. 

Dette er ikke den mest storslåtte boka jeg har lest av Louise Erdrich, og av og til syntes jeg det ble litt mye gjentakelser med rasling og lyder i bokhandelen. Men etter hvert syns jeg den bygde seg opp. Det lå mer i spøkelseshistorien enn en skulle tro, og det ble riktig interessant å lese om livet i Minneapolis under pandemien og om Black Lives Matter-kampanjen på nært hold. Alt i alt ble det en svært god leseropplevelse, selv om boka ikke var helt på høyde med av Erdrichs aller beste bøker.  

Heldigvis er boka nå oversatt til norsk og heter "Hjemsøkelsen". 

Mine favorittbøker av Louise Erdrich:

• Kjærlighetsmedisin
• Spor
• The plague of Doves
• The Night Watchman

Freeman Wills Crofts: Antidote to Venom

Denne plukket jeg opp i en bokhandel i Storbritannia en eller annen gang. Forfatteren debuterte samtidig med Agatha Christie og var regnet som en betydelig krimforfatter i samtiden. Denne romanen representerte en ny genre som han visstnok var først ute med - det omvendte plot.  Vi får full kjennskap til utviklingen av forbrytelsen for deretter å følge etterforskningen som utføres av Crofts politihelt French fra Scotland Yard. Likevel får vi ikke vite alle detaljer og det er nok å vente på for den nysgjerrige.

Antidote to Venom betyr "Motgift mot (slange)gift", men jeg tror den har en dobbelt betydning. Ve er i Birmingham. George Surridge har jobbet seg opp til en god stilling som direktør for Birmingham Zoo. Hans ekteskap skranter, bl.a. fordi han ikke klarer å leve opp til konas forventninger om et liv i økonomisk velstand. Han er ingen rik mann og økonomien har ikke blitt bedre av at han foretrekker å gå i herreklubben fremfor å være hjemme og der er det pengespill som dominerer, en hobby som langsomt driver han mot konkursens rand. George har også en gammel, rik (!) tante som han er enearving til og som har sviktende helse. Og en dag treffer han en søt og hyggelig kvinne i dyrehagen som han kommer i prat med. Hun har nettopp mistet jobb og bolig. De to har mange felles interesser, søt musikk oppstår og George prøver å skaffe henne et hus som skal bli deres elskovsrede. 

Neida, George er ingen morder og tar ikke liv at tanten. Tanten dør, George arver henne og da skulle jo alt være greit - men så enkelt blir det ikke. Pengene viser seg å være satt overstyr av en utro advokat. Og så blir George trukket inn i dennes planer om en annen forbrytelse som skal sørge for at han likevel får utbetalt pengene og kan løse sine økonomiske problemer. Planen innebærer at han må ta en liten men svært giftig slange ut av buret sitt, drukne den og sende den døde slangen samt noe slangegift til personen som skal utføre forbrytelsen. 

Planen går aldeles utmerket, tross i noen nervepirrende øyeblikk. En professor med særlig interesse for slanger som nylig er pensjonert blir funnet død i sitt hjem av slangebitt. Saken blir registrert som en ulykke, muligens selvforskyldt med vilje. George har nok dårlig samvittighet, men han har jo ikke gjort noe direkte galt og han venter på å få utbetalt pengene. Men så er det inspektør French, da. Han finner noen små uoverensstemmelser og gjør noen diskrete undersøkelser. 

Den dyktige detektiven klarer til slutt å finne beviser på hvordan dette drapet ble utført og det er en riktig teknisk komplisert affære. Og George regnes som medskyldig og dødsdommen er klar. På den tiden ble mordere i England hengt. Forbrytelser lønner seg ikke.

Det som jeg syntes var litt artig ved denne boka var å se utviklingen av hovedpersonen. Han er jo egentlig en grei kar. Hans største feil er at han hele tiden skyver problemene foran seg - først trekker han seg bort fra problemene hjemme, flykter til spillegjengen,  så kommer han i spillegjeld og prøver å løse dem ved å spille mer, så låner han penger han ikke har for å kjøpe et altfor dyrt hus til sin elskerinne osv.  Det er også artig å lese om inspektor Frenchs nitidige etterforskning som har mange elementer av å undersøke psyken til de involverte.

Men språket og miljøet blir nok litt for mye engelsk stiv overleppe for meg så jeg kommer ikke til å lese flere av bøkene til Freeman Wills Croft. 

Hans Rosenfeldt: Ulvesommer

Jeg har litt dilla på svensk utkantskrim for tiden. Denne har handlingen lagt til Haparanda og åpner med en død ulv med restene av et menneske i magen. Forfatteren sto også bak TV-serien "Broen". Den måtte jeg jo lese!

Dette er vel mer en thriller enn en kriminalroman. Helt i begynnelsen av boka møtes en finsk og en russisk gjeng i overlevering av store mengder dop og en bag med 300 000 euro. Det blir mye skyting og den eneste overlevende kommer heller ikke så heldig ut av det. I det hele tatt er det en del brutal død i denne boka.

Politiet i Haparanda får etter hvert nyss om gjengoppgjøret og dopet som antagelig har havnet i deres området, og så er det liket av den ene mannen som en forgiftet ulv har vært og spist på da. Det ser ut som han er blitt påkjørt, men av hvem? og hva har skjedd med dopet?

Politibetjent Hanna Wester blir sentral i etterforskingen. Hennes ektemann Thomas har en ung slektning som har sittet inne og sliter med å komme seg på beina. Og kameraten hans, bilreparatøren som kalles "UV" har også sittet inne men er fast bestemt på å holde seg nykter og innenfor loven når han nå har kone og et utviklingshemmet barn og ta seg av. Alle disse er vanlige folk som på en eller annen måte blir involvert i den farlige omgangen med dop og risikerer problemer med bakmennene.

Inn på teppet kommer også Katja, en ung, kvinnelig leiemorder med en svært spesiell bakgrunn. Men her har hun først og fremst en oppgave - finne dopet og pengene, drepe den som har tatt dem og levere det tilbake til oppdragsgiveren hennes.

Hanna Wester er på en måte hovedpersonen i boka, men vi følger også mange av de andre. Hun er en sympatisk skikkelse, midt i overgangsalderen og har sine demoner å slite med. Hun elsker sin mann men forholdet skranter og hun har et forhold til sjefen sin Thomas har også sine hemmeligheter.

Det blir en forrykende handling. Det er flere dopmiljøer involvert. Mange dør, i overkant mange for en slik bok synes jeg nok. Det som gjør at jeg likevel synes boka er verdt å lese er at vi ser hverdagslivet til alle de vanlige folkene i kontrast mot volden, ondskapen og grådigheten til langermiljøet og hvor viktig det er å ikke la seg fange inn i det nettet. Personene har liv i denne boka, til og med leiemorderen Katja.

Det er forresten lett å merke at forfatteren har jobbet med TV-serier. Mange av scenene i boka er skrevet sånn at det kunne godt ha vært scener i en film, det er noe visuelt ved den.

Jørgen Brekke: Formørkelsen og dens lys

Jeg mener jeg har lest en bok av Jørgen Brekke før som jeg likte godt. Denne hadde jeg mer problemer med.

Helene Paus er en dyktig og anerkjent "True Crime"-forfatter. Hun blir kontaktet av den (fiktive) filmregissøren Paal Ylvingeningen som trakk seg tilbake for tretti år siden og bor på en forblåst øy i Nordland. Ylvingen var verdensberømt og litt mystisk og det gikk rykter om at hadde noen voldtekter på samvittigheten. Nå vil han åpne seg for Helene.

Helene slår deg sammen med Espen Aas som også skriver romaner om virkelige forbrytelser. Sammen forbereder de seg på Helenes besøk på Ylvingens øy. Det er et svært umake par, Helene har flust med penger (familien!)og dyre vaner, Espen er jordnær og nøktern.

De to driver rene etterforskningen og det er dystre historier som graves frem, både fra Hollywood og fra Norge. Historier der Ylvingen var i nærheten. Han ble aldri tiltalt men heller ikke renvasket. Den mest alvorlige var en norsk kvinne som forsvant i nærheten av en hytte som Ylvingen leide og der nabohytta brant ned til grunnen samtidig som forsvinningen.

Ylvingen kan være farlig. Men er det andre muligheter? Ylvingen har en sønn som også kunne ha vært involvert. Han er bosatt i Frankrike men har nylig besøkt faren og ble innlagt med alvorlig Coronasykdom på sentralsykehuset i Bodø. Og det er flere i kretsen rundt Ylvingen som det er grunn til å se nærmere på.

Helene drar til slutt ut på øya og det må selvfølgelig skje under en storm så heftig at det ikke finnes retrettmuligheter. Det blir mye ståhei med flere av de mistenkte og tilslutt blir den skyldige voldtektsmannen og morderen avslørt.

Boka var spennende nok, i den forstand at jeg leste videre for å finne løsningen på plotet. Men det var for mange overdrivelser og for mye som var usannsynlig til at jeg likte den. Ylvingen er for berømt og mystisk. Helene er svært dumdristig men klarer seg nokså lett i livstruende situasjoner. En mann blir slengt overbord i en storm som nesten ingen båter legger ut i, men blir enkelt og greit løftet opp i båten igjen like etterpå.   

Jeg har lest mange andre kriminalromaner som er fulle av overdrivelser som jeg likevel har likt, kanskje jeg synes denne tar seg selv for høytidelig?  Randi Fuglehaug sin "Tonedød" har en kvinnelig verdensberømt jazzsaksofonist som mordoffer og den boka likte jeg godt - kanskje den var litt mer leken og ironisk oppi all berømtheten?

Personene blir nokså uinteressante, både Helene, Espen og ikke minst den berømte filmregissøren og jeg tror egentlig ikke på dem. Men det er litt morsomt at forfatteren lar Covid-19 spille såpass stor rolle.  

Caleb Azumah Nelson: Small Worlds

Jeg kjøpte denne i en liten bokhandel på markedet i Brixton der de hadde mye bøker fra det afrikanske innvandrermiljøet. Denne var en av dem jeg ble anbefalt og den fikk bli med hjem. Så viste det seg at den også lå lett tilgjengelig i Waterstones bokhandlene overalt i London og kanskje finner den også veien til bokmarkedet her hjemme. Det har den også fortjent, for dette var en aldeles nydelig bok. 

Stephen er en ung gutt fra en ghanesisk familie som bor i en av Londons mange forsteder. Han har en trygg og god oppvekst i et tett miljø av familie og naboer. Han går i siste klasse på det som tilsvarer videregående, har flere nære venner, gjør det greit på skolen men er mest opptatt av musikk og håper å komme inn på et musikkstudium til høsten. Det gjør også kjæresten hans Del. Boka går over tre somre.

Del kommer inn på musikkstudiet men det gjør ikke Stephen og han opplever dyp ensomhet og noe som nærmer seg et nervesammenbrudd når han havner alene på en trist hybel i Nottingham. Så får han tilbud om jobb på en ghanesisk restaurant i London som drives av en dyktig og ambisiøs bekjent. Han griper sjansen, jobber hardt og gjør det bra. Nå ser han muligheten av en bra fremtid som kokk. Han føler at begynner å leve igjen. Dessverre setter dette ham også i en dyp konflikt med faren hans. Faren hadde helt andre ambisjoner for sine barn når han dro til England som ung mann enn at han skulle havne i oppvasken - det er slik faren betrakter Stephens nye yrkesvalg. Konflikten blir dyp og vond og går som en rød tråd gjennom resten av boka. 

Men det skjer andre ting i Stephen sitt liv og i omgivelsene hans, både av positiv og av negativ karakter. Etter hvert får vi også bedre kjennskap til familiens forhistorie også, hva som førte foreldrene sammen, hva som gjorde at de valgte å emigrere og hvordan de levde da de kom til England. 

Handlingen i boka er grei nok, men det som gjør den virkelig lesverdig er hvordan den blir fortalt. Calem Azumah Nelson har et aldeles nydelig språk, av og til virker det som om boka danser eller synger seg fremover. Livet i forstedet der Stephen bor blir skildret med varme og kjærlighet uten at det blir lagt lokk på problemer og nedsider. Boka var rett og slett en nytelse å lese, og jeg håper den blir oversatt til norsk. Jeg håper også på flere bøker fra forfatteren (Dette er hans andre roman).

Tove Alsterdal: Blindtunnel

Jeg likte godt Tove Alsterdals "Rotvelte" og ser frem til hennes neste bok med politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen og settingen i Ådalen på den svenske landsbygda. Dette er en helt annen historie. 

Daniel og Sonja har solgt rekkehuset sitt i Sverige og kjøpt en gammel eiendom i Tsjekkia som de vil bygge opp som vingård. Det er egentlig Daniels drøm, dette her, men Sonja er også svært entusiastisk. De blir kjent med en eldre mann som tilbyr gartnerhjelp. Det tar de imot. Sonja blir kjent med Anna Jones som har bodd i London og opprinnelig kommer fra Øst-Tyskland. Hun er på reise rundt om i Europa. Det er ellers krevende å komme inn på lokalbefolkningen, men Sonja får noen kontakter - bl.a. en bokhandler og en vertshuseier.

Det er et svært slitt og gammelt hus de har kjøpt, og i tilknytning til en gammel vinkjeller er en gjenmurt utgang til noe som viser seg å være en tunnel. De åpner opp tunellen, og der finner de noe som ser ut til å være liket til et barn. Politiet kobles inn. Men de får svært lite informasjon fra politiet om funnet. 

Den uhyggelige oppdagelsen i tunellen får frem det som skal bli hovedfokus til denne romanen - hendelsene i Sudetland i Tsjekkoslovakia under og etter 2. verdenskrig. Dette var et område med en stor tysktalende befolkning som Hitler invaderte i 1938 med aksept fra England og Frankrike. Etter krigen pågikk det store folkeforflytninger i Mellom-Europa. Nye grenser var trukket opp, og det var vel også et slags ønske om å prøve å bøte på de dype sårene som krigen hadde skapt. Den tysktalende befolkningen i Tsjekkoslovalia var noen av de mange ofrene for dette. Kan liket i tunellen ha forbindelse med disse hendelsene?

En tid etter funnet i tunellen skjer det et drap som er den egentlige mordintrigen i denne romanen. Daniel blir mistenkt for å ha slått ned en inntrenger i affekt og blir arrestert. Sonja prøver å gjøre egne undersøkelser og blir også mer og mer interessert i hendelsene etter krigen. Det blir mer utfordrende enn hun kunne tenke seg - ikke minst det hun får vite om folk som ble merket akkurat som jødene hadde vært det, jaget fra husene sine og det hadde også foregått massakre. Hun opplever også at de gamle sårene finnes fortsatt i området. Det er ikke noe ønske om å gjøre opp med fortidens forbrytelser og folk prøver helst å glemme.

Drapet blir oppklart og livet går videre. Men som leser har jeg i alle fall fått et innblikk i deler av Europas nyere historie jeg ikke visste så mye om. 

Boka er godt skrevet og det er sjelden en kommer over en så tankevekkende kriminalroman.  Jeg kommer nok til å lese mer av Alsterdal.

 

Randi Fuglehaug: Tonedød

Dette er Fuglehaug sin andre bok med vossingen Agnes Tveit i hovedrollen. Også her er handlingen lagt til Voss i et av bygdas kjente arrangementer, denne gangen er det Vossajazz om alltid foregår i begynnelsen på påskeuka. Saksofonisten Marta Tverberg, også vossing og verdenskjent(!), har nettopp spilt ferdig sitt bestillingsverk til festivalen. Deretter holder hun en harmdirrende takketale der hun har kritisert det norske jazzmiljøet i sin alminnelighet og Vossajazzen i særdeleshet. Så faller hun død om. Og den unge legen som har prøvd å gi henne livreddende førstehjelp dør også like etter.

Agnes Tveit som mistet skriver på en biografi over Marta Tverberg og arbeidet hennes blir videreført til en slags "true crime" setting som gjør at Agnes kommer svært tett på etterforskningen. Hun kommer også ganske tett på sin store ungdomskjærlighet, den ferske og relativt unge Vossajazzsjefen. Og Agnes viker ikke unna for farene som kan komme fra folk som er i stand til å gjennomføre et så brutalt og spektakulært mord. Det er Martas mangfoldige historie, hennes islandske ektemann og hans datter fra første ekteskap. Det er den forsmådde eksmannen til legen som døde. Det er folk i jazzmiljøet. Det er medlemmene i Martas band. Det er narkotikaomsetning. Det er økonomisk vinning, rangordning i jazzmiljøet, forsmådd kjærlighet og mye mer. Og Agnes kommer altså farlig nær. Med på laget (av og til sammen, av og til på en armlengdes avstand) er hennes barndomskamerat politimannen Viktor.

Jeg synes Randi Fuglehaug har sydd sammen en heidundrandes og ganske troverdig historie som selvsagt blir litt for stor for Voss, men det blir bra likevel. Jeg likte den noe bedre enn den første boka. Agnes er en hovedperson jeg er begynt å like,  dumdristig, med et fantastisk pågangsmot og en stadig sviktende evne til å velge gode partnere. Den verdenskjente saksofonisten er kanskje et litt drøyt påfunn, men jeg synes det er et snev av lett selvironi over disse bøkene så det fungerer helt greit. I motsetning til Jørgen Brekkes "Formørkelsen og dens lys" der det var en norsk verdensberømt regissør jeg hadde vanskelig for å svelge.

Klarer Fuglehaug å snekre sammen enda en vossahistorie? Finnes det ikke flere spektakulære arrangement å legge dette til? Voss tåler da en mordhistorie til? Håper det.

Frida Isberg: Merking

Jeg hørte denne forfatteren snakke om boka på litteraturfestivalen på Lillehammer i vår og bestilte den øyeblikkelig fra biblioteket. Det var lang venteliste og jeg fikk den først som ebok i Allbok-appen. Det passet bra, for da fikke jeg den med på ferietur. 

Dette er forfatterens debutroman, hun er 31 år og har tidligere gitt ut et par diktsamlinger og en novellesamling. Vi er på Island i nær framtid. Samfunnet har hatt mye problemer med vold og kriminalitet. I stedet for å svare på vold med motvold har samfunnet satt i gang et system der befolkningen kan teste sin empati. De som ikke består testen og de som blir tatt for en forbrytelse får tilbud om rehabilitering ved et psykologprogram og i noen tilfeller medisinering.

Empatiprogrammet blir godt mottat av store deler av befolkningen. Mange føler de lever tryggere, det finnes også boligområder som  bare har tilgang for de som har bestått testen, de merkede. Det er arbeidsplasser som er "merkede" der bare de merkede får arbeid. Flere og flere. Det finnes også motstand mot dette systemet. Boka starter like før en folkeavstemming som skal gi merkesystemet større virksomhetsområder og mer autoritet.

Boka blir fortalt gjennom 4 personer. Olafur er leder av psykologiforeninges ja-kampanje. Hans kone som og er psykolog er skeptisk og ser store svakheter. Eyja er en kvinne som stalker sin eksmann. Hun er full av hevntanker og har ikke bestått testen.  Vetur er lærer og lever i stadig angst for sin voldelige eksmann. Hun er selv merket. Eksmannen ble straffet for volden og har fått forbud om å komme nær henne. Men er det mulig at han kan bestå testen så forbudet blir opphevet? Tristan er en ung rusmisbruker som er prinsipiell motstander av merkingen og vil ikke la seg teste. Han får store problemer av dette, må ty til småkriminalitet for å ha noe å leve av, men vil egentlig bare ha en enkel leilighet og komme sammen med jenta si igjen. 

Vi følger disse 4 personene i tiden frem til folkeavstemmingen og like etter. De har løse tilknytningspunkter med hverandre og det blir en del dramatikk.

Det er en svært fin og tankevekkende bok. Vi ser at når dette systemet som er ment til å la det gode (empatien) vinne over det vonde (vold og kriminalitet) blir enerådende og skyver vekk grunnleggende menneskerettigheter får vi et nytt slags diktatur, folk som blir skjøvet ut i det ytterste mørke, intoleranse og krav om uniformitet. Samtidig kjenner vi på den gamle frykten for vold og ondskap. Det er lett å få assosiasjoner til den brutale anti-abortkampanjen i USA og deler av Sør-Amerika og lignende aktuelle anti-liberale bevegelser.

Frida Isberg lar stort sett de forskjellige synene bryne seg på hverandre, men hun lar også noen personer målføre kritikken mot merkingen,  kanskje aller best gjennom faren til Olavur. Jeg synes likevel ikke dette blir overtydelig, det skjer så mye i boka at det er greit å ha noen klare standpunkter. Boka har ellers gjennomgående et godt og forfriskende språk, det er lett å merke (og bra!) at det er en ung stemme vi hører.

Peter Robinson: Not dark yet

Alan Banks er som vanlig etterforskeren i denne kriminalromanen av Peter Robinson. Men hovedpersonen i boka, eller den personen boka fokuserer på er Zelda, en vakker ung kvinne fra Moldova som har en forhistorie som barnehjemsbarn, ble kidnappet og grovt unyttet som prostituert i svært ung alder og endte opp som samboer med den mye eldre Ray Cabbot, kunstnerpappa til Banks kollega Annie Cabbot. 

I første kapitel er Zelda er ute på en hevnekspedisjon mot lederen for barnehjemmet hun vokste opp på - hun er sikker på at han hadde en finger med i spillet når hun i sin tid ble bortført. Vi får også vite at Zelda tidligere har tatt livet av Goran Tadic, en av brødrene som bortførte henne fra barnehjemmet. 

Hjemme i England pågår det etterforsking av drapet på Connor Blaydon, en rik kjeltring som bl.a. organiserte tvilsomme selskap med innslag av kokain og luksusprostituerte.  Et videoopptak av en voldtekt som foregikk i et av disse selskapene dukker opp. Annie Cabbott jobber videre med voldtektssaken. En tidligere "kjenning" av Alan Banks, Phil Keane dukker opp i kjølvannet av denne saken - og han har muligens også noe med Tadic-brødrene å gjøre.

Når Zelda er tilbake i England forsvinner hun plutselig og på en måte som får Alan til å mistenke at hun er bortført, og like etterpå blir han selv slått ned i sitt hjem og våkner opp i en nedlagt fabrikk. Og hvem står over ham, om ikke det er brannstifteren Phil Keane som forsøkte å ta liv av ham for en del år siden.

Nok av spenning her, med andre ord og jeg skal ikke fortelle mer om handlingen og hvem som overlever hva. Og spenningen gjør at jeg leser videre. Men jeg har store innvendinger mot denne historien. Det er for mye sammensausing av venner og elskere og gamle kjente, etterforskeren er for tett på forbryterne, det er som alt foregår i en stor familie.

Jeg synes også at det er for mange klisjeer, for mange arketyper. Den smellvakre Zelda som alle menn, og ikke minst Alan selv sikler etter. Den unge, vakre men også ødelagte Zelda som finner roen hos en gammel mann som kunne være hennes far, om ikke bestefar. De fryktelig slemme østeuropeiske kjeltringbrødrene. Psykopaten Phil Keane som nyter tanken på å dynke en fyr med parafin og tenne på. Bare for å nevne noen.

Jeg synes forøvrig boken er best der voldtekten og drapet på Blaydon blir etterforsket. Det er solid politiarbeid og har en del interessante menneskelig aspekter.

Jeg har likt mange av Peter Robinson sine romaner, men nå tror jeg han må få Alan Banks ut av nærmiljøet sitt!