Kamila Shamsie: Broken Verses

Dette er den tredje romanen jeg leser av denne pakistanske forfatteren, og det er også den eldste. Hun ga den ut i 2005, to år før hun flyttet fra Karachi til London. 

Hovedpersonen i romanen, Aasmaani er tidlig i trettiårene kommer fra den intellektuelle overklassen i Pakistan. Hun er fremdeles sterkt preget av at hennes mor forsvant 14 år tidligere og antas å være død. Moren, Samina Akram var en feministisk aktivist. Hun og faren gikk fra hverandre like etter Aasmaani ble født, og moren gikk til sitt livs kjærlighet, en frittalende og svært beundret forfatter som blir kalt Poeten gjennom hele boka. Aasmaani vokste opp sammen faren og hans nye kone Beema. Hun hadde et nært forhold til sin mor som stadig var på farten  enten som aktivist eller som følgesvenn for Poeten på hans mange reiser, delvis for å unnslippe det brutale styret i Pakistan. Poeten blir funnet myrdet og torturert to år før Samina forsvant. 

Aasmaani har nettopp fått jobb i et TV-selskap som er i gang med å produsere en ny TV-serie med den tidligere store stjernen Sheenaz Saeed. Sheenaz var også en nær venn av Aasmaanis mor. Aasmaani  treffer Sheenaz' sønn Ed på TV-stasjonen. De får et spesielt forhold, vennskap/fiendskap/kjærlighet - ikke helt godt å si.

Så får Aasmaani tilsendt noen papirer som er skrevet i en hemmelig kode som Samina og Poeten brukte når de skulle skrive til hverandre for å unngå myndighetenes innblanding. Denne koden er det bare Aasmaani som kjenner utenom de to. Det begynner å reise seg en spire av tvil om det virkelig var liket av Poeten som ble funnet den gangen. Det kommer flere papirer og innholdet i dem kan muligens tyde på at de er skrevet av Poeten i fangenskap.

Aamaani begynner å lete, stille spørsmål, undersøke gamle avisarkiver og lignende, men det er ting som tyder på at sterke krefter i samfunnet vil forhindre henne i å lete. 

Bokas røde tråd er gåten rundt Poetens død og Saminas forsvinning, og den kommer til å tære hardt på Aasmaani og på hennes forhold til familien sin og til Ed.

Bakteppet for denne historien er Pakistan  fra Zia-Ul-Haq tok makten i 1977 ved et statskupp. Årene fremover ble preget av islamisering og et brutalt og kvinnefiendtlig styresett med visse svingninger og litt forskjellige ledere helt frem til i dag. 

Noe av det som jeg synes gjør boka nokså forskjellig fra de andre to jeg har lest er at vi hele tiden er plassert midt i dette veldige landet med sine tradisjoner og sitt levesett. vi gjennomgår en periode med Ramadan og  påfølgende Eid og opplever hvordan det er en helt naturlig del av livet. Så godt som alle personene vi møter er liberale mennesker som ønsker en utvikling med demokrati og flere rettigheter for  kvinnene. De er også smertelig klar over at hvis de forfekter slike synspunkt står de i fare for å bli forfulgt. Jeg opplever boka som veldig tydelig plassert inne i det pakistanske samfunnet mens de senere bøkene er mer påvirket av vesten og hvordan diasporaen lever der. Dette gjør kanskje boka mer interessant, men jeg opplevde den som mindre tilgjengelig, fjernere fra mitt eget liv på en måte. Jeg synes også at deler av romanen blir for tung, det er mange referanser til myter og historier som er ukjent eller lite kjent, både pakistanske men også myter fra den vestlige tradisjonen. Men så er det jo også et sterkt mor/datter-tema som er nokså almenmenneskelig. Ofret Samina datteren for sin egen aktivisme og for sin kjærlighet til Poeten - eller forlot hun datteren for å beskytte henne?

Louise Erdrich: The Sentence

Louise Erdrich er en amerikansk forfatter bosatt i Minnesota der hun driver en uavhengig bokhandel. På morssiden er hun Chippewa og de fleste av bøkene hennes handler om urbefolkningen i de nordligste statene. Hennes forrige roman, The Night Watchman handler løselig om hennes morfar og kampen for å beholde en liten del av urbefolkningens rettigheter. Den vant Pulitzerprisen og det var en strålende roman.

Bokens hovedperson Tookie jobber i en uavhengig bokhandel i Minnesota. Vi følger henne i ett år, fra 2. november 2019 til 2. november 2020. 2. november er Alle sjelers dag, en katolsk høytidsdag. Denne dagen dør Flora, en flittig bruker av bokhandelen, men dessverre lever ånden hennes videre og hjemsøker bokhandelen, spesielt i Tookies nærvær.

Helt i begynnelsen av boka får vi også Tookies forhistorie der hun nokså uskyldig blir dradd inn i et lugubert smuglingsprosjekt, havner i fengsel, sitter inne i mange år, blir frikjent og løslatt, slår seg sammen med ex-politimannen Pollux og får jobb i bokhandelen.

Dette er jo en ekte spøkelseshistorie, men ved siden av alle Floras krumspring og påfunn skjer det andre saker og ting i Tookies liv. Pollux' halvvoksne datter Hetta dukker opp med en nokså nyfødt baby. Vi er også i starten av pandemien, først med restriksjoner og munnbind, så blir det alvorligere med lungeproblemer og sykehusinnleggelse. Drapet på George Floyd, vi er midt i det mest urolige området.  Flere av Tookies nærmeste reiser til de store demonstrasjonene, det er hærverk og blind vold i gatene.

Dette er også en slags kriminalroman, hvis det er det en kan kalle undersøkelser av et gjenferds oppførsel. Det ligger i alle fall en gåte der som søker forklaring, og det meste kommer for dagen. Og så står jo bøkene sentralt i historien, også i oppklaringen av Floras viderverdigheter. 

Dette er ikke den mest storslåtte boka jeg har lest av Louise Erdrich, og av og til syntes jeg det ble litt mye gjentakelser med rasling og lyder i bokhandelen. Men etter hvert syns jeg den bygde seg opp. Det lå mer i spøkelseshistorien enn en skulle tro, og det ble riktig interessant å lese om livet i Minneapolis under pandemien og om Black Lives Matter-kampanjen på nært hold. Alt i alt ble det en svært god leseropplevelse, selv om boka ikke var helt på høyde med av Erdrichs aller beste bøker.  

Heldigvis er boka nå oversatt til norsk og heter "Hjemsøkelsen". 

Mine favorittbøker av Louise Erdrich:

• Kjærlighetsmedisin
• Spor
• The plague of Doves
• The Night Watchman

Freeman Wills Crofts: Antidote to Venom

Denne plukket jeg opp i en bokhandel i Storbritannia en eller annen gang. Forfatteren debuterte samtidig med Agatha Christie og var regnet som en betydelig krimforfatter i samtiden. Denne romanen representerte en ny genre som han visstnok var først ute med - det omvendte plot.  Vi får full kjennskap til utviklingen av forbrytelsen for deretter å følge etterforskningen som utføres av Crofts politihelt French fra Scotland Yard. Likevel får vi ikke vite alle detaljer og det er nok å vente på for den nysgjerrige.

Antidote to Venom betyr "Motgift mot (slange)gift", men jeg tror den har en dobbelt betydning. Ve er i Birmingham. George Surridge har jobbet seg opp til en god stilling som direktør for Birmingham Zoo. Hans ekteskap skranter, bl.a. fordi han ikke klarer å leve opp til konas forventninger om et liv i økonomisk velstand. Han er ingen rik mann og økonomien har ikke blitt bedre av at han foretrekker å gå i herreklubben fremfor å være hjemme og der er det pengespill som dominerer, en hobby som langsomt driver han mot konkursens rand. George har også en gammel, rik (!) tante som han er enearving til og som har sviktende helse. Og en dag treffer han en søt og hyggelig kvinne i dyrehagen som han kommer i prat med. Hun har nettopp mistet jobb og bolig. De to har mange felles interesser, søt musikk oppstår og George prøver å skaffe henne et hus som skal bli deres elskovsrede. 

Neida, George er ingen morder og tar ikke liv at tanten. Tanten dør, George arver henne og da skulle jo alt være greit - men så enkelt blir det ikke. Pengene viser seg å være satt overstyr av en utro advokat. Og så blir George trukket inn i dennes planer om en annen forbrytelse som skal sørge for at han likevel får utbetalt pengene og kan løse sine økonomiske problemer. Planen innebærer at han må ta en liten men svært giftig slange ut av buret sitt, drukne den og sende den døde slangen samt noe slangegift til personen som skal utføre forbrytelsen. 

Planen går aldeles utmerket, tross i noen nervepirrende øyeblikk. En professor med særlig interesse for slanger som nylig er pensjonert blir funnet død i sitt hjem av slangebitt. Saken blir registrert som en ulykke, muligens selvforskyldt med vilje. George har nok dårlig samvittighet, men han har jo ikke gjort noe direkte galt og han venter på å få utbetalt pengene. Men så er det inspektør French, da. Han finner noen små uoverensstemmelser og gjør noen diskrete undersøkelser. 

Den dyktige detektiven klarer til slutt å finne beviser på hvordan dette drapet ble utført og det er en riktig teknisk komplisert affære. Og George regnes som medskyldig og dødsdommen er klar. På den tiden ble mordere i England hengt. Forbrytelser lønner seg ikke.

Det som jeg syntes var litt artig ved denne boka var å se utviklingen av hovedpersonen. Han er jo egentlig en grei kar. Hans største feil er at han hele tiden skyver problemene foran seg - først trekker han seg bort fra problemene hjemme, flykter til spillegjengen,  så kommer han i spillegjeld og prøver å løse dem ved å spille mer, så låner han penger han ikke har for å kjøpe et altfor dyrt hus til sin elskerinne osv.  Det er også artig å lese om inspektor Frenchs nitidige etterforskning som har mange elementer av å undersøke psyken til de involverte.

Men språket og miljøet blir nok litt for mye engelsk stiv overleppe for meg så jeg kommer ikke til å lese flere av bøkene til Freeman Wills Croft. 

Hans Rosenfeldt: Ulvesommer

Jeg har litt dilla på svensk utkantskrim for tiden. Denne har handlingen lagt til Haparanda og åpner med en død ulv med restene av et menneske i magen. Forfatteren sto også bak TV-serien "Broen". Den måtte jeg jo lese!

Dette er vel mer en thriller enn en kriminalroman. Helt i begynnelsen av boka møtes en finsk og en russisk gjeng i overlevering av store mengder dop og en bag med 300 000 euro. Det blir mye skyting og den eneste overlevende kommer heller ikke så heldig ut av det. I det hele tatt er det en del brutal død i denne boka.

Politiet i Haparanda får etter hvert nyss om gjengoppgjøret og dopet som antagelig har havnet i deres området, og så er det liket av den ene mannen som en forgiftet ulv har vært og spist på da. Det ser ut som han er blitt påkjørt, men av hvem? og hva har skjedd med dopet?

Politibetjent Hanna Wester blir sentral i etterforskingen. Hennes ektemann Thomas har en ung slektning som har sittet inne og sliter med å komme seg på beina. Og kameraten hans, bilreparatøren som kalles "UV" har også sittet inne men er fast bestemt på å holde seg nykter og innenfor loven når han nå har kone og et utviklingshemmet barn og ta seg av. Alle disse er vanlige folk som på en eller annen måte blir involvert i den farlige omgangen med dop og risikerer problemer med bakmennene.

Inn på teppet kommer også Katja, en ung, kvinnelig leiemorder med en svært spesiell bakgrunn. Men her har hun først og fremst en oppgave - finne dopet og pengene, drepe den som har tatt dem og levere det tilbake til oppdragsgiveren hennes.

Hanna Wester er på en måte hovedpersonen i boka, men vi følger også mange av de andre. Hun er en sympatisk skikkelse, midt i overgangsalderen og har sine demoner å slite med. Hun elsker sin mann men forholdet skranter og hun har et forhold til sjefen sin Thomas har også sine hemmeligheter.

Det blir en forrykende handling. Det er flere dopmiljøer involvert. Mange dør, i overkant mange for en slik bok synes jeg nok. Det som gjør at jeg likevel synes boka er verdt å lese er at vi ser hverdagslivet til alle de vanlige folkene i kontrast mot volden, ondskapen og grådigheten til langermiljøet og hvor viktig det er å ikke la seg fange inn i det nettet. Personene har liv i denne boka, til og med leiemorderen Katja.

Det er forresten lett å merke at forfatteren har jobbet med TV-serier. Mange av scenene i boka er skrevet sånn at det kunne godt ha vært scener i en film, det er noe visuelt ved den.

Jørgen Brekke: Formørkelsen og dens lys

Jeg mener jeg har lest en bok av Jørgen Brekke før som jeg likte godt. Denne hadde jeg mer problemer med.

Helene Paus er en dyktig og anerkjent "True Crime"-forfatter. Hun blir kontaktet av den (fiktive) filmregissøren Paal Ylvingeningen som trakk seg tilbake for tretti år siden og bor på en forblåst øy i Nordland. Ylvingen var verdensberømt og litt mystisk og det gikk rykter om at hadde noen voldtekter på samvittigheten. Nå vil han åpne seg for Helene.

Helene slår deg sammen med Espen Aas som også skriver romaner om virkelige forbrytelser. Sammen forbereder de seg på Helenes besøk på Ylvingens øy. Det er et svært umake par, Helene har flust med penger (familien!)og dyre vaner, Espen er jordnær og nøktern.

De to driver rene etterforskningen og det er dystre historier som graves frem, både fra Hollywood og fra Norge. Historier der Ylvingen var i nærheten. Han ble aldri tiltalt men heller ikke renvasket. Den mest alvorlige var en norsk kvinne som forsvant i nærheten av en hytte som Ylvingen leide og der nabohytta brant ned til grunnen samtidig som forsvinningen.

Ylvingen kan være farlig. Men er det andre muligheter? Ylvingen har en sønn som også kunne ha vært involvert. Han er bosatt i Frankrike men har nylig besøkt faren og ble innlagt med alvorlig Coronasykdom på sentralsykehuset i Bodø. Og det er flere i kretsen rundt Ylvingen som det er grunn til å se nærmere på.

Helene drar til slutt ut på øya og det må selvfølgelig skje under en storm så heftig at det ikke finnes retrettmuligheter. Det blir mye ståhei med flere av de mistenkte og tilslutt blir den skyldige voldtektsmannen og morderen avslørt.

Boka var spennende nok, i den forstand at jeg leste videre for å finne løsningen på plotet. Men det var for mange overdrivelser og for mye som var usannsynlig til at jeg likte den. Ylvingen er for berømt og mystisk. Helene er svært dumdristig men klarer seg nokså lett i livstruende situasjoner. En mann blir slengt overbord i en storm som nesten ingen båter legger ut i, men blir enkelt og greit løftet opp i båten igjen like etterpå.   

Jeg har lest mange andre kriminalromaner som er fulle av overdrivelser som jeg likevel har likt, kanskje jeg synes denne tar seg selv for høytidelig?  Randi Fuglehaug sin "Tonedød" har en kvinnelig verdensberømt jazzsaksofonist som mordoffer og den boka likte jeg godt - kanskje den var litt mer leken og ironisk oppi all berømtheten?

Personene blir nokså uinteressante, både Helene, Espen og ikke minst den berømte filmregissøren og jeg tror egentlig ikke på dem. Men det er litt morsomt at forfatteren lar Covid-19 spille såpass stor rolle.  

Caleb Azumah Nelson: Small Worlds

Jeg kjøpte denne i en liten bokhandel på markedet i Brixton der de hadde mye bøker fra det afrikanske innvandrermiljøet. Denne var en av dem jeg ble anbefalt og den fikk bli med hjem. Så viste det seg at den også lå lett tilgjengelig i Waterstones bokhandlene overalt i London og kanskje finner den også veien til bokmarkedet her hjemme. Det har den også fortjent, for dette var en aldeles nydelig bok. 

Stephen er en ung gutt fra en ghanesisk familie som bor i en av Londons mange forsteder. Han har en trygg og god oppvekst i et tett miljø av familie og naboer. Han går i siste klasse på det som tilsvarer videregående, har flere nære venner, gjør det greit på skolen men er mest opptatt av musikk og håper å komme inn på et musikkstudium til høsten. Det gjør også kjæresten hans Del. Boka går over tre somre.

Del kommer inn på musikkstudiet men det gjør ikke Stephen og han opplever dyp ensomhet og noe som nærmer seg et nervesammenbrudd når han havner alene på en trist hybel i Nottingham. Så får han tilbud om jobb på en ghanesisk restaurant i London som drives av en dyktig og ambisiøs bekjent. Han griper sjansen, jobber hardt og gjør det bra. Nå ser han muligheten av en bra fremtid som kokk. Han føler at begynner å leve igjen. Dessverre setter dette ham også i en dyp konflikt med faren hans. Faren hadde helt andre ambisjoner for sine barn når han dro til England som ung mann enn at han skulle havne i oppvasken - det er slik faren betrakter Stephens nye yrkesvalg. Konflikten blir dyp og vond og går som en rød tråd gjennom resten av boka. 

Men det skjer andre ting i Stephen sitt liv og i omgivelsene hans, både av positiv og av negativ karakter. Etter hvert får vi også bedre kjennskap til familiens forhistorie også, hva som førte foreldrene sammen, hva som gjorde at de valgte å emigrere og hvordan de levde da de kom til England. 

Handlingen i boka er grei nok, men det som gjør den virkelig lesverdig er hvordan den blir fortalt. Calem Azumah Nelson har et aldeles nydelig språk, av og til virker det som om boka danser eller synger seg fremover. Livet i forstedet der Stephen bor blir skildret med varme og kjærlighet uten at det blir lagt lokk på problemer og nedsider. Boka var rett og slett en nytelse å lese, og jeg håper den blir oversatt til norsk. Jeg håper også på flere bøker fra forfatteren (Dette er hans andre roman).

Tove Alsterdal: Blindtunnel

Jeg likte godt Tove Alsterdals "Rotvelte" og ser frem til hennes neste bok med politikvinnen Eira Sjödin i hovedrollen og settingen i Ådalen på den svenske landsbygda. Dette er en helt annen historie. 

Daniel og Sonja har solgt rekkehuset sitt i Sverige og kjøpt en gammel eiendom i Tsjekkia som de vil bygge opp som vingård. Det er egentlig Daniels drøm, dette her, men Sonja er også svært entusiastisk. De blir kjent med en eldre mann som tilbyr gartnerhjelp. Det tar de imot. Sonja blir kjent med Anna Jones som har bodd i London og opprinnelig kommer fra Øst-Tyskland. Hun er på reise rundt om i Europa. Det er ellers krevende å komme inn på lokalbefolkningen, men Sonja får noen kontakter - bl.a. en bokhandler og en vertshuseier.

Det er et svært slitt og gammelt hus de har kjøpt, og i tilknytning til en gammel vinkjeller er en gjenmurt utgang til noe som viser seg å være en tunnel. De åpner opp tunellen, og der finner de noe som ser ut til å være liket til et barn. Politiet kobles inn. Men de får svært lite informasjon fra politiet om funnet. 

Den uhyggelige oppdagelsen i tunellen får frem det som skal bli hovedfokus til denne romanen - hendelsene i Sudetland i Tsjekkoslovakia under og etter 2. verdenskrig. Dette var et område med en stor tysktalende befolkning som Hitler invaderte i 1938 med aksept fra England og Frankrike. Etter krigen pågikk det store folkeforflytninger i Mellom-Europa. Nye grenser var trukket opp, og det var vel også et slags ønske om å prøve å bøte på de dype sårene som krigen hadde skapt. Den tysktalende befolkningen i Tsjekkoslovalia var noen av de mange ofrene for dette. Kan liket i tunellen ha forbindelse med disse hendelsene?

En tid etter funnet i tunellen skjer det et drap som er den egentlige mordintrigen i denne romanen. Daniel blir mistenkt for å ha slått ned en inntrenger i affekt og blir arrestert. Sonja prøver å gjøre egne undersøkelser og blir også mer og mer interessert i hendelsene etter krigen. Det blir mer utfordrende enn hun kunne tenke seg - ikke minst det hun får vite om folk som ble merket akkurat som jødene hadde vært det, jaget fra husene sine og det hadde også foregått massakre. Hun opplever også at de gamle sårene finnes fortsatt i området. Det er ikke noe ønske om å gjøre opp med fortidens forbrytelser og folk prøver helst å glemme.

Drapet blir oppklart og livet går videre. Men som leser har jeg i alle fall fått et innblikk i deler av Europas nyere historie jeg ikke visste så mye om. 

Boka er godt skrevet og det er sjelden en kommer over en så tankevekkende kriminalroman.  Jeg kommer nok til å lese mer av Alsterdal.

 

Randi Fuglehaug: Tonedød

Dette er Fuglehaug sin andre bok med vossingen Agnes Tveit i hovedrollen. Også her er handlingen lagt til Voss i et av bygdas kjente arrangementer, denne gangen er det Vossajazz om alltid foregår i begynnelsen på påskeuka. Saksofonisten Marta Tverberg, også vossing og verdenskjent(!), har nettopp spilt ferdig sitt bestillingsverk til festivalen. Deretter holder hun en harmdirrende takketale der hun har kritisert det norske jazzmiljøet i sin alminnelighet og Vossajazzen i særdeleshet. Så faller hun død om. Og den unge legen som har prøvd å gi henne livreddende førstehjelp dør også like etter.

Agnes Tveit som mistet skriver på en biografi over Marta Tverberg og arbeidet hennes blir videreført til en slags "true crime" setting som gjør at Agnes kommer svært tett på etterforskningen. Hun kommer også ganske tett på sin store ungdomskjærlighet, den ferske og relativt unge Vossajazzsjefen. Og Agnes viker ikke unna for farene som kan komme fra folk som er i stand til å gjennomføre et så brutalt og spektakulært mord. Det er Martas mangfoldige historie, hennes islandske ektemann og hans datter fra første ekteskap. Det er den forsmådde eksmannen til legen som døde. Det er folk i jazzmiljøet. Det er medlemmene i Martas band. Det er narkotikaomsetning. Det er økonomisk vinning, rangordning i jazzmiljøet, forsmådd kjærlighet og mye mer. Og Agnes kommer altså farlig nær. Med på laget (av og til sammen, av og til på en armlengdes avstand) er hennes barndomskamerat politimannen Viktor.

Jeg synes Randi Fuglehaug har sydd sammen en heidundrandes og ganske troverdig historie som selvsagt blir litt for stor for Voss, men det blir bra likevel. Jeg likte den noe bedre enn den første boka. Agnes er en hovedperson jeg er begynt å like,  dumdristig, med et fantastisk pågangsmot og en stadig sviktende evne til å velge gode partnere. Den verdenskjente saksofonisten er kanskje et litt drøyt påfunn, men jeg synes det er et snev av lett selvironi over disse bøkene så det fungerer helt greit. I motsetning til Jørgen Brekkes "Formørkelsen og dens lys" der det var en norsk verdensberømt regissør jeg hadde vanskelig for å svelge.

Klarer Fuglehaug å snekre sammen enda en vossahistorie? Finnes det ikke flere spektakulære arrangement å legge dette til? Voss tåler da en mordhistorie til? Håper det.

Frida Isberg: Merking

Jeg hørte denne forfatteren snakke om boka på litteraturfestivalen på Lillehammer i vår og bestilte den øyeblikkelig fra biblioteket. Det var lang venteliste og jeg fikk den først som ebok i Allbok-appen. Det passet bra, for da fikke jeg den med på ferietur. 

Dette er forfatterens debutroman, hun er 31 år og har tidligere gitt ut et par diktsamlinger og en novellesamling. Vi er på Island i nær framtid. Samfunnet har hatt mye problemer med vold og kriminalitet. I stedet for å svare på vold med motvold har samfunnet satt i gang et system der befolkningen kan teste sin empati. De som ikke består testen og de som blir tatt for en forbrytelse får tilbud om rehabilitering ved et psykologprogram og i noen tilfeller medisinering.

Empatiprogrammet blir godt mottat av store deler av befolkningen. Mange føler de lever tryggere, det finnes også boligområder som  bare har tilgang for de som har bestått testen, de merkede. Det er arbeidsplasser som er "merkede" der bare de merkede får arbeid. Flere og flere. Det finnes også motstand mot dette systemet. Boka starter like før en folkeavstemming som skal gi merkesystemet større virksomhetsområder og mer autoritet.

Boka blir fortalt gjennom 4 personer. Olafur er leder av psykologiforeninges ja-kampanje. Hans kone som og er psykolog er skeptisk og ser store svakheter. Eyja er en kvinne som stalker sin eksmann. Hun er full av hevntanker og har ikke bestått testen.  Vetur er lærer og lever i stadig angst for sin voldelige eksmann. Hun er selv merket. Eksmannen ble straffet for volden og har fått forbud om å komme nær henne. Men er det mulig at han kan bestå testen så forbudet blir opphevet? Tristan er en ung rusmisbruker som er prinsipiell motstander av merkingen og vil ikke la seg teste. Han får store problemer av dette, må ty til småkriminalitet for å ha noe å leve av, men vil egentlig bare ha en enkel leilighet og komme sammen med jenta si igjen. 

Vi følger disse 4 personene i tiden frem til folkeavstemmingen og like etter. De har løse tilknytningspunkter med hverandre og det blir en del dramatikk.

Det er en svært fin og tankevekkende bok. Vi ser at når dette systemet som er ment til å la det gode (empatien) vinne over det vonde (vold og kriminalitet) blir enerådende og skyver vekk grunnleggende menneskerettigheter får vi et nytt slags diktatur, folk som blir skjøvet ut i det ytterste mørke, intoleranse og krav om uniformitet. Samtidig kjenner vi på den gamle frykten for vold og ondskap. Det er lett å få assosiasjoner til den brutale anti-abortkampanjen i USA og deler av Sør-Amerika og lignende aktuelle anti-liberale bevegelser.

Frida Isberg lar stort sett de forskjellige synene bryne seg på hverandre, men hun lar også noen personer målføre kritikken mot merkingen,  kanskje aller best gjennom faren til Olavur. Jeg synes likevel ikke dette blir overtydelig, det skjer så mye i boka at det er greit å ha noen klare standpunkter. Boka har ellers gjennomgående et godt og forfriskende språk, det er lett å merke (og bra!) at det er en ung stemme vi hører.