lørdag 1. oktober 2022

Bart Van Es: Jenta med minneboka

På Kapittelfestivalen i Stavanger i fjor havnet jeg litt tilfeldig på en presentasjon av Bart Van Es’ bok. Det var et eller annet som fascinerte meg ved den historien, så jeg kjøpte den signerte boka hans der og da, noe som jeg sjelden gjør. Og nå har jeg lest den.

Jenta Lien levde i skjul hos Bart Van Es’ besteforeldre i deler av 2. verdenskrig og etter krigen ble de hennes fosterforeldre. Lien var nederlandsk jøde og da situasjonen tilspisset seg for jødene i Holland valgte foreldrene hennes å plassere henne i skjul hos ikke-jødiske familier. Det fantes et nettverk i Holland for å gjemme bort jødiske barn på denne måten. Og det gikk ikke så lang tid før Liend foreldre ble innhentet av nederlandsk politi og ble videresendt til Auswitch der de ble myrdet som så mange andre.

Bart van Es kjente til Lien, og visste også at det oppsto et brudd mellom henne og bestemoren på 70-tallet en gang. Han ble interessert i i finne ut mer om denne jenta som egentlig var hans (foster)tante. Han tok kontakt med henne, hun var interessert og så startet arbeidet med opprullingen av historien og arbeidet med å lage bom av dette.

Det har blitt en svært bra bok. Det er vel nærmest en slags biografi. Mesteparten beskriver Liens liv som barn under den brutale tyske okkupasjonen. Først avskjeden med foreldrene og så livet hos de forskjellige familiene, for det hendte flere ganger at Lien måtte omplasseres på grunn av at noen hadde tystet på familiene hun bodde hos.
Lien tilpasset seg ganske godt de mange forskjellige oppholdene, de forskjellige morserstatningene, søskenerstatningene og lekekameratene. Et sted ble hun nærmest en slags ubetalt hushjelp. Men det var også omsorg og vennlighet og like mye eller lite mat som andre familiemedlemmer hadde det på den tiden.

Det som likevel slår meg er det dype savnet av egen familie, hvordan det må ha påvirket den vesle jenta. Bart van Es forteller dette på en usentimental måte som likevel blir hjerteskjærende i all sin enkelthet.

Så klarer Lien seg gjennom krigen og etter en opprivende peridode med overgrep hos den familien hun bor hos får hun etter eget ønske bo hos Van Es. Overgrepene forteller hun ikke om, det finnes det ikke noe språk for og om det fantes ville det antagelig bare bli tidd i hjel.

Vi følger Lien etter krigen. Hun blir voksen, gifter seg med Albert, en troende jøde, får tre barn og lever som jødisk husmor. I denne perioden føler hun nok først en slags trygghet og ro, men så oppdager hun gradvis at den rollen hun har kanskje ikke passer for henne, hun konfronteres med sin fortid, men sine døde foreldre og sine døde slektninger. Hvis hun ikke passer i rollen sin, hvem er hun da? Og hvilken rett hadde hun egentlig til å overleve krigen når alle de andre døde?

Det blir en tung prosess å komme seg videre i livet, en prosess som også medfører et brudd med familien Van Es.
Deler av boka, særlig det som foregår under krigen er skrevet nesten som en roman. Innimellom følger vi Bart van Es møter med Lien og hans reiser rund i Holland på de stedene han skriver om. Vi får også vite en del generelt om hvordan de nederlandske jødene hadde det under krigen og etter krigen. Mye av dette er nytt for meg. Siden jeg leste Anne Franks dagbok som tenåring har jeg hatt inntrykk av at nederlenderne stort sett hjalp jødene under krigen. I denne boka kommer det frem helt andrevurderinger, og ikke minst av hvordan de få overlevende jødene ble behandlet da de vendte hjem etter krigen. Nokså rystende å lese om.

Likevel er det ikke noe kampskrift jeg har lest, det er først og fremst en beretning om et enkelt menneske og hva hun opplevde under og lite etter krigsårene. Det handler også om hennes (foster)nevø sitt møte med henne og hvordan det påvirket dem begge.

Kaaberbøl og Friis: Et stille, umerkelig drap

Jeg husker ikke hvordan denne havnet i bokhylla mi, det er ingen lånebok. Men jeg har lest «Gutten i kofferten» av samme forfatterpar og jeg husker at jeg syntes den var god. Noen anmeldere mener at denne ligner for mye på den, men det spilte ingen rolle for meg, det var så lenge siden jeg leste den.

Sykepleieren Nina Borg står i sentrum. Hun jobber på et senter for innvandrere og flyktninger i København. En dag blir hun kontaktet av en bekjent som skjuler noen illegale innvandrere på et nedlagt bilverksted, noen av barna er blitt nokså syke, og når Nina drar dit går det ikke bedre enn at hun også blir syk, alvorlig syk og må akuttinnlegges.

Boka åpner med at to sigøynergutter nord i Ungarn leter etter våpen og apparater på et nedlagt militærsykehus for å selge det og finner noe de ikke ser helt rekkevidden av.

En ungarsk jusstudent pugger til eksamen. Han er godt forberedt og klarer eksamen med glans, likevel presterer professoren å stryke ham.

En eldre dansk herre, tidligere arkitekt, er frustrert over at kona har kjøpt en eiendom under bygging i Spania for litt av deres felles formue.

En ung muslimsk innvandrerstudent er den eneste av flere lokale brukere av en internettside som nekter å utlevere PC’ en sin.

To menn som tydeligvis ikke har noe godt for seg henger sammen i København, den ene er en finsk, brutal fyr, den andre en velkledd danske med hund.

Vi følger alle disse historiene og de veves gradvis sammen til en helhet rundt sakens kjerne - en beholder med det radioaktive stoffet Cesium som noen vil betale en god slump penger for. Nina Borg blir, mot sin vilje, sterkt involvert og det blir også familien hennes. Det blir en spennende jakt. Selv syntes jeg den tildels svært brutale og voldelige jakten var mindre spennende enn å komme frem til hvem som var drivkraften bak det hele og hva som var bakgrunnen. Og det får vi jo greie på til slutt. Stort sett alle trådene blir nøstet opp og flere av de slemme får sin velfortjente straff. Men det er ikke sånn at helten kan lene seg tilbake og nyte seieren.

Jeg synes Kaaberbøl og Friis har snekret sammen en riktig god og spennende thriller med dansk innvandrerpolitikk og generelle holdninger til sigøynere som et viktig sidetema. Ungarns behandling av sigøynere blir heller ikke stilt i et heldig lys. Oppklaringen av hovedintrigen blir nesten et antiklimaks, men det er likevel noe jeg liker ved den.

Det tok meg et par dager å lese boka, men det var en driv over den som gjorde at den nesten leste seg selv.

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

På Sola bibliotek har vi «pusterommet» der vi møtes annenhver onsdag og blir lest for mens vi strikker. Første gang etter ferien leste bibliotekaren begynnelsen av «Buzz Aldrin». Den leste jeg for ca. 10 år siden. Etter det var vi på Færøyene og besøkte bl.a. bygda Gjogv der mye av hanclingen i boka foregår. Og deretter så jeg TV-serien som ble laget over boka.

Jeg skjønte med en gang bibliotekaren begynte å lese at denne boka må jeg lese om igjen, så det har jeg gjort. Og det var nesten kjekkere å lese den for andre gang, selv om jeg visste hvordan det gikk, i alle fall i grove trekk.

Mattias har aldri villet stikke seg ut. Han er en Stavangergutt som ble født samtidig som Neil Armstrong og Buss Aldrin tok sine første skritt på månens overflate. Han har alltid vært fascinert av Buzz Aldrin som var nr. 2 på månen og som aldri ble like berømt som Armstrong selv om de var helt likeverdige. Mattias har ellers en eksepsjonelt flott sangstemme som han absolutt ikke vil opptre med.

Mattias har en barndomsvenn, Jørn, som starter band når de går på videregående og vil gjerne ha Mattias med, men han vil ikke. På et skolekarneval får Mattias i seg litt for mye alkohol og han går opp på scenen og synger. Dagen etter begynner han og Helle, den søte jenta som Mattias har beundret lenge å henge sammen og det gjør de i 12 år.

Mattias har på en måte kommet inn i et blindspor. Han liker godt jobben sin på gartneriet. Han har ingen planer å gjøre noe annet enn å jobbe der og bo sammen med Helle i den vesle leiligheten de deler. Når Helle forlater ham og gartneriet blir nedlagt ligger livet hans i grus. Han blir med Jørn og bandet hans på en turne på Færøyene, men om morgenen etter fergen har lagt til blir han plukket opp søkkvåt i et busskur av psykologen Havstein. Havstein driver et ettervernshjem i Gjogv og Mattias blir en av beboerne der.

Mattias er på et nullpunkt og beveger seg rundt dette nullpunktet i lange tider, av og til opp, av og til ned. Store deler av boka handler om livet på hjemmet sammen med de andre beboerne og med noen svært få innbyggere i bygda.

Nyttårsaften dukker det opp en amerikaner på en livbåt og han blir også boende på hjemmet. Det forandrer først ikke så mye på tilværelsen. Mattias prøver en tur hjem til Stavanger, men er ikke helt moden for det så han reiser tilbake. Men nå har ettervernshjemmet fått kroken på døren fra myndighetene.

Det dukker opp nye ideer og forslag og gradvis vokser det frem en helt fantastisk og urealistisk plan som fyller resten av boka.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er jo en uforbeholden hyllest til Færøyene med deres natur, kultur og på alle måter helt forferdelige klima. Den utforsker et ungt menneskes fullstendige sammenbrudd og uryddige vei tilbake til et voksenliv. Det er etter min mening ikke en hyllest til middelmådighet, men den utforsker tilværelsen i skyggen av rampelyset.

Av og til synes jeg det blir litt for mye prat, litt for mye Johan Harstad, litt for mye fabuleringer om absolutt alt og alle som dukker opp i historien, men samtidig er dette hans måte å fortelle historie på og det går greit likevel.

Slutten - hele historien om Karibien - er fullstendig vill og usannsynlig, men livet er jo full av slike usannsynligheter, så hvorfor ikke? Men å seile en slik hjemmebygd båt uten noe erfaring over Atlanteren er en større bragd enn månelandingen som hadde milliardbeløp og en enorm stab av ekspertise i ryggen, det er ikke noen «nummer 2» - historie.

Det var en flott reise å lese denne for andre gang!

lørdag 10. september 2022

Raynor Winn: The Salt Path

Denne boka kom jeg over i bokhandelen i Oban da vi var i Skottland i vår. Det virker som det har vært en del blest om den i Storbritannia, men den har nok ikke funnet veien til Norge. Oban er jo en kystby, så tittelen og coveret passet godt inn så boka fikk være med meg hjem

Dette er ingen roman men en beretning om en fottur forfatteren og hennes mann Moth la ut på når de var i en svært vanskelig livssituasjon. De hadde nylig tapt alt de eide på noen uheldige pengeplasseringer  og måtte selge huset og den vesle gården de hadde for å betale gjelden de uforskyldt hadde pådradd seg. Omtrent samtidig fikk Moth vite at han hadde en dødelig nervesykdom.

I stedet for å sette seg ned og vente på en kommunal bolig bestemte ekteparet seg for å legge ut på den 100 mil lange kyststien "South West Coast Path". De var begge vant til å leve nær naturen, nå skrapte de sammen de få pengene de hadde til ryggsekker, telt, soveunderlag og regnjakker. De hadde en svært beskjeden trygdeutbetaling å leve på, det skulle vise seg at den ikke var så altfor pålitelig.

Og så vandrer de, vår, sommer og høst. Landskapet er svært vekslende, det er ofte problematisk å finne en plass der de kan sette opp teltet (allemannsretten gjelder ikke i Storbritannia!), de lever stort sett på en diett av nudler, te og vann, det er en svært strabasiøs tilværelse. Men det verste er kanskje at hvis de forteller til folk de møter at de er hjemløse blir de ofte sett på som avskum, paria, utenfor alt. 

Likevel er ikke boka gjennomgående full av klager og syt, det er nok av naturopplevelser og fine stunder og problemene de møter blir fortalt nøkternt or rett frem. Best av alt - Moth blir gradvis bedre, slev om det ikke finnes noen medisinske data som støtter at en slik tur skal være gunstig for tilstanden hans.

Ut på høsten må de stoppe opp og finner et midlertidig husvære og strøjobber nok til å holde det gående til neste vår. Og på vårparten begir de seg ut på vandring igjen for å sluttføre prosjektet. De finner også en vei videre: Moth kommer inn på etterutdanning og får studiestøtte, og det beste av alt - de får et tilbud om et permanent sted å bo der de også kan leve nær naturen.

Noe av et jeg synes var fint med denne boken var at den utforsker en situasjon der noen moderne mennesker ufrivillig blir strippet for alt de omgir seg med - hus, bil, penger i banken, klær, vaskemaskin, solkrem, kafebesøk, pubturer, og ikke minst den tryggheten som vi er så vant til. Og dette skjer mens resten av samfunnet de bor i spinner rundt som før.

fredag 9. september 2022

Arne Dahl: Ondt Blod

Jeg har sett mange av Arne Dahls bøker om A-teamet som TV-serier og har likt dem, så jeg tenkte jeg skulle prøve å lese en av bøkene. Denne har jeg ikke sett noen filmatisering av, i alle fall kan jeg ikke huske det.

Boken ble gitt ut i 1998, og det merkes på stilen og settingen. Det var  før sosiale medier fantes og til og med Internet var mest for spesialister. Det dreier seg om en amerikansk seriemorder som er på vei til Sverige, en seriemorder som  bruker en spesiell grotesk tortur med røtter fra Vietnamkrigen som drapsmetode. Den slags er noe jeg egentlig ikke er så begeistret for i kriminalromaner, men forfatteren dveler heldigvis ikke så mye med beskrivelsen av mordene. Det blir mest liggende som et bakteppe.

Etterforskerne i A-teamet kan jeg godt kjenne igjen fra serien, enten har de truffet godt eller også er det jeg som identifiserer dem med et jeg har sett, antagelig begge deler. Og så er det hovedtemaet da - ondt blod, kan fedrenes synder hjemsøkes på deres barn? Det blir en del filosofisk røre rundt denne problemstillingen, på mer enn en måte.

Forfatteren har en lett ironisk skrivestil som jeg gradvis venner meg til. Det blir mye gjennomgang av lister og overvåkingsbilder, men også feltarbeid med fart og spenning. Selve historien har forbindelser til internasjonal politikk, og det blir vanskeligere og vanskeligere å følge tråden selv om nettet snører seg sammen. Jeg synes det er ganske fiffig gjort, og når ordene er oppklart og jeg er ferdig med boken er jeg ikke helt sikker på hva som var den egentlige sammenhengen mellom Iran, arabiske terrorister, Vietnamkrigen, CIA og morderen. 

Jer er litt usikker på om jeg skal lese flere av disse bøkene. Det er noe litt gammelmodig over dem, og de jeg har sett som TV-serie blir det kanskje litt vanskelig å forholde seg til. Men det er et godt stykke skrivearbeid!  

tirsdag 30. august 2022

Anki Edvinsson: Snøengelen

Denne krimromanen kom seilende forbi når jeg googlet nye bøker. Strålende omtaler, verdt å prøve.  Dette er en del av en serie med Charlotte von Klint ved Umeåpolitiet i hovedrollen. Jeg liker ofte krim fra de nordlige områdene, Åsa Larsson og Stina Jackson er noen av mine favoritter.

En gutt hopper fra en bro. En middelaldrende kvinne blir funnet drept i sin leilighet. Lederen for et beryktet narkosyndikat i Stockholm slipper ut av fengselet og er på vei til Umeå. En tenåringsjente forsvinner. Mange tråder her, og gradvis nærmer de seg hverandre. Alt henger sammen med alt.

Det er en driv i romanen som jeg liker. Flere av personene er ganske greit tegnet, du vet i alle fall hvem du håper det går bra med. Men det går ikke bra med alle.

Jeg klarer ikke helt å forsone meg med Charlotte selv. En rik Stockholmsjente som bare kan høyne budet på eiendommen hun har lyst til å kjøpe med 500 000 for å bli kvitt andre interessenter så hun får huset for 12 millioner. Adelig er hun også. Men hun tar altså til takke med en jobb som er risikabel, kronisk underbetalt og lite fritid. Det må jo bety at hun er full av motsetninger og de synes jeg kommer lite frem, bare i noen ytre ting som designerklær og dyre viner. For min det kunne forfatteren gjerne ha redusert prisen på huset til 8 millioner og fjernet adelstilknytningen.

Stoffmiljøet i Umeå blir kanskje overdrevet en smule, hva vet jeg?  Jeg synes det er flere svakheter ved boka, men det som trekker opp er et intenst driv som ansporer til å lese videre, og jeg synes også at intrigene er relativt tilforlatelige og alle tråder nøstes opp. Noen av personene synes jeg også blir godt beskrevet, ikke minst Linn, venninnen til den forsvunne tenåringen med sin anmassende designermamma og sine usunne spisevaner som grenser til det sykelige. Og så har boka en litt åpen slutt - det skal vel være noen usikkerhetsmomenter i de etterfølgende bøkene også.....

Jeg kommer ikke til å kaste meg over de andre bøkene i serien, men hvis en av dem tilfeldigvis krysser min vei kan det godt hende at jeg leser den. 

Men kan ikke Stina Jackson snart komme ut med en ny bok??

søndag 28. august 2022

Jo Spain: After the fire

Jo Spain har skrevet 6 kriminalromaner med Tom Reynolds i hovedrollen, dette er den femte jeg leser (men den sjette og siste i serien). Tom har nå en ledende stilling og driver egentlig ikke med etterforskning, men på et sykehusbesøk kommer han tilfeldig borti en sak som han ikke klarer å la være å blande seg bort i. En ung jente blir observert løpende naken i Dublins gater, og hun er tydeligvis svært stresset. Noen kvinner tar seg av henne og får sendt henne på sykehus, og de oppfatter ordene " jeg klarte ikke å redde babyen". Det viser seg at jenta har flyktet fra en brann og snart er vi borti et prostitusjons- og traffickingsmiljø. Et lik blir funnet i det nedbrente huset, senere blir det flere.

Det blir Laura Lennon, hun som overtok Toms etterforskerstilling som  blir satt på denne saken. Tom selv har ferie, men setter seg likevel i baksetet på etterforskningen og deltar både her og der. Hovedutfordringen blir å få de to kvinnelige vitnene i saken til å fortelle hele sannheten om det som skjedde det nedbrente huset (eller bordellet som vi heller kan kalle det). Vitnene er jenta som kom løpende fra huset og en annenjente med irsk bakgrunn som også hørte til beboerne der.

Parallelt med dette er Laura Lennons mann Ray involvert i etterforskningen av en våpenliga som har ført til en rekke drap, nærmet likvideringer. Det virker som om det er knyttet til en irsk forbryterbande der lederen sitter i fengsel. 

Og så er hele tiden historien om babyen der. Det kommer for en dag at en av jentene på bordellet hadde født en baby som nå er forsvunnet. Dette er med på å intensivere jakten.

Løsningen på drapsgåtene er slett ikke helt opp i dagen, og jeg synes Jo Spain har laget en troverdig og passe spennende intrige. Det er igjen et nytt miljø hun beskriver, og dette er en av styrkene med denne serien.  Men nå er nok Tom Reynolds utbrukt som krimhelt, det er grenser for hvor mye fotarbeid som kan tillegges en politimann i administrativ stilling.

Jeg har igjen en av de seks bøkene og kommer nok til å lese den også. 

onsdag 17. august 2022

Katrine Marie Gudager: Det samme og noget helt andet

Jeg har lest flere bøker av denne danske forfatteren og jeg har likt de svært godt. Denne romanen handler om henne selv. Jeg er ikke noen stor fan av autofiksjon og ga opp Knausgaards "Min kamp" midt i første bind. Jeg ble likevel nysgjerrig på denne boken og ga den en sjanse.

Boka handler om forfatterens liv og hennes forhold til familien sin i årene etter hun opplevde to svært triste dødsfall tidlig i 20-årene. Hennes beste venninne ble skutt på gaten i Nicaragua og like etter døde hennes far i en togulykke. Hun var svært knyttet til faren som hun valgte å bo hos når han og moren ble skilt, mens storesøsteren valgte å bo hos moren.

I tillegg til den tunge sorgen sliter hun med følelsen av å bli holdt utenfor av familien og hun vil så gjerne være innenfor, ha tilhørighet. Gang på gang opplever hun små stikk, bemerkninger, beskyldninger som får henne til å føle seg uønsket, uelsket. Det er ingen dramatiske hendelser og det er selvfølgelig en subjektiv fremstilling men det beskriver nokså destruktive familierelasjoner. m

Samtidig begynner hun å ta skrivingen sin  seriøst. Hun melder seg til en forfatterskole, får antatt et dikt, senere en diktsamling som blir svært godt mottatt. Det blir flere diktsamlinger, en kortroman. Dette gir henne en følelse av egenverdi, men løser ikke opp i forholdet til familien. Hun begynner i terapi hos en psykoanalytiker og det fortsetter hun med i hele perioden det skrives om.

Parallelt med fortellingen fra forfatterens ungdomsår er det korte kapitler om skriveprosessen av denne boken som foregår i 2019 og 2020, litt inn i pandemien. Her møter vi en voksen kvinne som har et godt og trygt liv men som likevel er preget av den delvis traumatiske fortiden hun skriver om.

I begynnelsen falt jeg ikke for dette, men gradvis snek boka seg inn under huden min og jeg begynte å se den unge jenta som står der i en krise som hun føler seg svært alene om. Jeg synes også at hun har laget en skikkelig roman ut av dette.  Hun sier selv at hun skrev boka fordi hun skulle ha ønsket at det fantes en slik bok.

Boka er ikke oversatt til norsk, men er svært lett å lese på dansk. 

tirsdag 16. august 2022

Nora Ikstena: Morsmelk

Jeg leste en anmeldelse av denne boka og fikk lyst til å prøve den. Forfatteren er fra Latvia og boka spenner over hele perioden Latvia er en republikk i Sovjetunionen. Boka beskriver et mor og datter-forhold. Men moren er selv en datter, født under krigen, oktober 1944 når sovjetsoldatene frigjør Latvia fra nazistene, pakket inn i en koffert av sin mor som gjemmer seg i et skap fra de samme sovjetsoldatene når de lemlester mannen hennes og sender ham i fangeleir. Etter noen år gifter hun seg igjen. Stefaren blir en farsfigur for den eldste av hovedpersonene og senere en morfar for hennes datter.

Moren blir tidlig glad i bøker og er fast bestem på å utdanne seg til lege, og det gjennomfører hun også og blir en dyktig gynekolog. Hun blir gravid som 25-åring men nekter å amme barnet sitt og forsvinner i fem dager. I mellomtiden har mormor sørget for melkepulver og det blir mormor og stemorfar som opptrer som foreldre i de første leveårene. Morsmelk og melk blir brukt gjennomgående som metaforer for liv og varme gjennom hele boka

Mor er en urolig sjel og er vitebegjærlig, et typisk forskersinn, Når hun forlater barnet sitt er det fordi hun tror det er best for datteren, hun har ingen tro på sine evner som mor. Hun er ingen åpen opposisjonell, men nekter å underordne seg de sovjetiske normene og ufriheten. Hun klarer stort sett å unngå konfrontasjoner men ikke alltid, og slik blir hun fratatt en forskerstilling med utsikter til videreutdanning i Leningrad. Hun må nå ta til takke med en underordnet  jobb ved et lokalt legekontor.

Datteren klarer seg godt i livet, til tross for det hjerteskjærende savnet av sin mors nærhet. Hun har det bra hos sine besteforeldre som elsker henne som om hun var datteren deres. Men når moren  mister jobben og må reise til en småby for å jobbe der vil hun ha med seg datteren sin som nå er ni år. Det blir en hjerteskjærende avskjed med mormor og stemorfar, selv om hun får besøke dem ofte.

Det blir et tøft liv for de begge, på hver sin måte. Gradvis tilpasser de seg til hverandre, mor og datter. Morskjærligheten er dypt innkapslet og har vondt for å slippe opp til overflaten, men den er der. Men så må datteren ofte klare seg selv, moren har lange vakter og går helt opp i jobben. Rollene byttes langsomt, det blir datteren som viser omsorg for sin plagede mor. Noe mottar hun også, moren forteller henne om det som de ikke lærer på skolen - om kvinneliv og fødsler, om det hun henter ut fra verdenslitteraturen, om at det fantes en latvisk stat en gang.

Livet går videre. Datteren må melde seg inn i Komsomol, ungdomsorganisasjonen. Det er pliktarbeid på kollektivbrukene om sommeren. Stadig overvåking, og datteren blir flere ganger konfrontert med morens eksentriske iv og synspunkter. 

Moren sliter med vissheten om at de lever i et diktatur, kjenner frihetslengselen og får ikke gjort noe med den. Hun er ofte deprimert og har en dragning mot døden. Likevel har hun glede av livet sammen med datteren.

Når datteren reiser hjemmefra for å få videreutdanning faller moren sammen. De blir vanskeligere og vanskeligere å klare å jobbe for fullt. Tilslutt tar hun en overdose, blir reddet men tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus i en periode.

Datteren får mer og mer sympati for opposisjonen. I siste kapitel deltar datteren i kjeden av mennesker som står hånd i hånd gjennom de tre baltiske landene. Moren klarer ikke å gå ut av rommet for å være med på å markere veien mot den nye friheten og kort tid etter dør hun.

Dette var en usedvanlig vakker bok. Den er fortalt i et nydelig språk. En av de fineste scenene er der hvor mor og datter går til elva for å bade nakne i forsommervarmen. Moren motvillig "Men da hun kom ut i vannet sa hun: varmt som melk." Det er ømhet og savn, mangel på (eller fortrengt) morskjærlighet. Nysgjerrighet på livets mysterier. Og et tidsbildet av livet i Latvia gjennom 45 år. 

Jeg må også si noe om strukturen i boka. Annet hvert kapittel fortelles av mor og datter. De kan nen ganger handle om samme begivenheter, men ikke så ofte, for de lever på mange måter i hver sin verden og er opptatt av forskjellige saker. I begynnelsen var dette litt forvirrende, men når jeg ble vant til det syntes jeg det bare satte et annet perspektivet på både avstanden og nærheten mellom de to.

Maria Broberg: Bakvatten

Noen bøker er sånn at jeg ikke vil at de skal slutte og dette er en slik bok. Dette er debutromanen til Maria Broberg Hun er født i 1977 i Piteå i Västerbotten og bor nå i småbyen Sorsele, også i Västerbotten. I boka er Sorsele det nærmeste tettstedet, så forfatteren kjenner miljøet hun skriver om.

Håkan er godt voksen og sliter med minnet om lillebrorens død for mange, mange år siden, et dødsfall som han mener seg ansvarlig for. I resten av boken får vi høre om hendelsene som fant sted og på mange måter forårsaket dette dødsfallet.

Vi begynner i 1948 når 17-åringen Assar treffer på Margareta på landhandelen. Hun er det vakreste han kan tenke seg og han forelsker seg hodestups i henne, en kjærlighet som skal vare hele livet. 

Margareta har flyttet til bygda sammen med musikeren Hebbe. Som hun sier det selv: Hebbe reddet henne fra sult og elendighet da hun var 17, for kanskje 10 år siden

Margreta og Hebbe har ingen barn. De lever i en slags fordragelighet men har ikke noe seksuelt forhold. Vi får ikke vite hvorfor. Kanskje er Hebbe homofil? Kanskje har han noen fysiske forhindringer? Når Assar nærmer seg tjue har Margreta og Assar et kort, intenst forhold, men så viser Margareta ham bort og han reiser til byen. Margareta blir gravid og Hebbe tar seg av sønnen Håkan som det skulle være hans egen. Håkan vokser opp med en stefar som han elsker og ser opp til, og Hebbe er en ordentlig farsfigur for ham.

Når Hebbe dør blir det tungt for Margareta å klare seg alene. Hun får hjelp av samen Lars. De blir et par og får en sønn, Nilas, men Lars vil ikke bo fast sammen med Margareta, han har en liten reinflokk og vil leve som reindriftssame en del av tiden. Håkan er glad i lillebroren sin.

Margareta er ensom og skriver til Assar og ber ham om å komme. De gjenopptar forholdet, og til slutt bestemmer Margareta seg for å overlate Nilas til Lars, la Håkan klare seg alene og flytte med Assar til byen. 

Men midt i reiseforberedelsene blir Nilas borte. Lua hans blir funnet like ved elva, ellers er det ingen som vet noe. Det blir noen forhør, men ingen blir kjent skyldig i noe som helst. På folkemunne blir likevel Lars mistenkt for å ha ansvar for at Nilas har druknet.

Mange år senere er det noen som finner de nedgravde restene av Nilas i en myr og historien kommer opp til overflaten igjen. Håkan er nå en middelaldrende mann. Hans samboer Petra er mye yngre og hun finner seg ikke i alle fortielsene lenger. Vi får til slutt vite hva som skjedde den gangen da Nilas var en liten, forskremt pjokk, Håkan en halvvoksen gutt på vei til å utdanne seg,  spille fotball og komme seg oppover i livet og Margreta klar til å begynne på et nytt liv.

Det er ikke først og fremst historien som fenger her, det er heller måten den blir fortalt på. Maria Broberg bruker mye dialekt, og det kler fortellingen svært godt. Jeg føler nesten at jeg går inn i naturen og området hun beskriver. Det er noen sterke personskildringer, både av Assar med sin altoppslukende kjærlighet og av Håkan og hans oppvekst. Hebbe får vi bare et vagt, men mest positivt inntrykk av. Og så er det Margareta, da. Hun blir stående som en person med dype, mørke sider men også i det lyset hun utstråler og som Assar faller for.  

Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg likte denne boka så godt. På en måte minner den meg om turene vi tok til Sverige de årene jeg bodde i Mo i Rana, gjennom byer som Lycksele, Strømsund og Umeå og gjennom den nordsvenske "gläsbygden". Jeg kjenner igjen skogene, myrene, vannene og myggen om sommeren.  Jeg synes også Broberg får frem fortielsen og tausheten som tar et godt kvelertak på hovedpersonene i boka. 

Jeg kunne godt tenkt meg å få vite mer om Margareta og om Hebbe, men nå ble dette heller Håkan sin bok og det er helt greit. Håper Marie Broberg skriver flere romaner.

Når blir den oversatt til norsk?





mandag 15. august 2022

Jo Spain: The boy who fell

Den første av to krimbøker av den irske forfatteren som jeg har lest på kort tid, jeg har leste tre andre i serien tidligere.  Jeg synes Jo Spain får til gode miljøtegninger og personer vi kan tro på, både etterforskerne og vitnene, enten de er skyldige eller ikke. Etterforsker Tom Reynolds er hovedpersonen og i denne boka er et ungdomsmiljø i fokus med diverse konflikter og spenningsområder. Den mistenkte gjerningsmannen (gutten) er homofil, muligens er også offeret det, i så fall befant han seg godt inne i skapet. Det er rikmannsbarn og fattigmannsbarn, bråkjekke gutter og jenter og noen som ikke er fullt så tøffe. Noen lyver, kanskje alle? Kan etterforskerne stole på foreldrenes utsagn? Den unge gutten som er mistenkt for å ha kastet en av sine kamerater ut av en vindu etter en fest sitter i varetekt og nekter å uttale seg. Det er vel ikke å røpe for mye å si at løsningen er betydelig mer komplisert enn som så.

Sympatiske Tom Reynolds er nettopp utnevnt til å etterfølge sin sjef Sean McGuinness som "chief superintendent" og det er hans siste sak som etterforsker. Forfatteren har latt Sean McGuinness følge direkte med på saken som en slags "libero", litt usannsynlig er det nok, men en som står på terskelen inn til pensjonisttilværelsen kan kanskje unne seg noen sprell?

Som vanlig i disse bøkene går etterforskingen litt på kryss og tvers og følger flere tråder. Løsningen er ikke helt opp i dagen men ikke direkte overraskende. V følger også med på miljøet i etterforskingsteamet. Det er helt ok, heldigvis får det ikke så altfor mye plass. Det eneste som jeg synes er litt irriterende er de stadig tilbakevendende problemene Tom Reynolds har med å avpasse innsatsen sin på jobben til privatlivet, ikke så merkelig men det blir litt for forutsigbart når det stadig kommer frem i alle bøkene.

Alt i alt en kriminalroman som holder interessen min oppe hele tiden og som gir meg stadig nye innblikk i Irlands samtid og/eller historie.

Bernhard Schlink: Olga

 

Det oversettes alt for lite tyskspråklig litteratur til norsk! Denne romanen er skrevet av forfatteren til "Høytleseren" som det ble laget en veldig god film av. Vi får Olgas historie fra begynnelsen av 1900-tallet til hennes død i 1971 med et etterspill. Olga kommer fra en fattig familie. Hun blir tidlig foreldreløs og vokser opp hos en bestemor som tar seg av henne av plikt, ikke av kjærlighet. Herbert er sønn av en godseier. Olga, Herbert og Herberts lillesøster Viktoria blir venner, trass i klasseforskjellen, kanskje fordi de alle tre er "outsidere" på skolen. 

Olga er skoleflink og får vite at hun har sjanse til å komme inn på lærerakademiet hvis hun klarer å få gode resultater. Det er hennes sjanse i livet og hun tar den. Veronikas fremtid er å bli godt gift. Herberts er å overta driften av godset. Men Herbert har helt andre planer. Han er en urolig sjel og drømmer om å reise langt og mye, om å oppnå det uoppnåelige, om å nå det uendelige.  Viktoria blir gift, Herbert og Olga henger sammen og gradvis forstår de at de er forelsket i hverandre. Herberts foreldre er selvsagt imot forholdet. Herbert har en liten arv etter en tante og dette og Olgas eventuelle lærerinntekt kunne de kanskje ha levd på. Men Herbert elsker sine drømmer høyere enn han elsker Olga og reiser ut i verden. 

Olga får sin lærerutdanning og finner en jobb. Herbert reiser til Tysk Sydvest-Afrika der han slåss mot innfødte opprørere.  Hjemme igjen hviler han ut hos Olga som har tatt til seg en foreldreløs gutt, Eik. Olga deler ikke Herberts entusiasme for krigshandlingene i Afrika. Men Herbert legger ut på nye eventyr, Argentina blir det neste. Der blir han alvorlig syk uten å ha nådd Andesfjellene. Neste reise går til Karelen der han opplever sommer, høst og vinter og igjen opplever tøffe tak.

Det blir flere reiser, overalt på kloden og hele tiden med Tysklands globale interesser i tankene Og når han er hjemom i Tyskland er det først og fremst Olga han oppsøker. Så blir han opptatt av Arktis, av å finne Nordøstpassasjen. Han begynner å planlegge en ekspedisjon og reiser rundt for å samle støtte til den. Herbert får sin  ekspedisjon, men den blir hans bane, han kommer aldri tilbake og ingen finner spor etter ham i isødet.

Nazistene overtar Tyskland. Eik blir oppslukt av nazismen til Olgas fortvilelse. Selv mister hun hørselen etter en infeksjon og må slutte som lærer, hun kunne nok likevel ikke ha fortsatt under naziregiment. Men hun lærer seg å lese på munnen og flytter til en mindre landsby der hun lever av å sy for folk. Så kommer østfronten nærmere og hun flykter vestover sammen med andre til hun ender opp i en liten by ved Elben. Nå er hun blitt pensjonist og hun sper på pensjonen ved å sy for en familie.

Så langt er det en forfatterstemme som gir oss Olgas historie. Annen del av boka fortelles av sønnen i huset der hun jobber som syerske. Han og Olga utvikler et nært forhold og hun forteller ham både om sitt liv, om forholdet til Herbert og alle reisene hans. Når sønnen blir voksen er kontakten mer sporadisk, inntil han får beskjed om at Olga ligger på sykehuset etter  ha blitt alvorlig skadd under en eksplosjon. Han besøker henne på dødsleiet, og når hun dør viser det seg at hun har gjort ham til enearving. 

Det er ingen stor formue han arver, men pengene kommer godt med når han mange år senere får vite at det befinner seg en liten samling med brev fra Olga på et antikvariat i Tromsø. Han reiser til Tromsø og kjøper brevene.

i tredje del av boka går vi gjennom alle brevene. Nesten alle er brev som Olga skrev til Herberte etter han la ut på ekspedisjonen, selv når hun visste at han helt sikkert var død. På denne måten blir Olgas historie komplettert.

Det er mye fint ved denne boka. Den er beskrevet som "En besettende historie om kjærlighet og savn". Men kanskje den handler like mye om å leve videre til tross for svik og savn? Det svakeste partiet synes jeg er den delen der gutten Ferdinand forteller om "frøken Rinke". I utgangspunktet en god ide å gi oss en annen synsvinkel, men det er akkurat som om Olga blekner bort i denne delen, synes jeg. Pussig at Olga selv skriver i et av sine siste brev at Ferdinand en god gutt, men litt kjedelig. Da er det mer kraft over den siste delen med alle brevene, den gir oss mer av Olgas indre liv.

fredag 15. juli 2022

Johanna Mo: Skuggliljan

Johanna Mo sine krimbøker fra Øland har blitt presentert som "Ølandskrim", som om det skulle være noe nytt med krim fra denne øya.  Johan Theorin har jo for en del år siden skrevet 4 meget gode kriminalromaner fra Sveriges nest største øy og er nettopp ute med en ny som jeg gleder meg til å lese.

Men det er plass til flere Ølandsforfattere og Johanna Mo sin andre krim med Hanna Duncker forsvarer absolutt sin plass. Liksom i den første, "Nattsångaren" ligger den gamle mordbrannsaken mot Hanna sin far som et bakteppe. Faren ble en drukkenbolt etter at moren døde, men Hanna kan ikke slå seg til ro med at han skulle være skyldig i mord selv om det forelå svært håndfaste beviser. Dommen mot faren skulle prege Hanna i hele oppveksten og gjorde at hun flyttet vekk fra øya så snart hun kunne.

Hanna og kollegene hennes blir satt til å etterforske en forsvinningsak. Jenny Ahlstrøm kommer hjem til Øland og finner at ektemannen Thomas og deres 14 måneder gamle sønn Hugo er sporløst forsvunnet.  Så blir liket av Thomas funnet, men ikke Hugo. Det blir en kamp mot tiden å prøve å finne ungen før det er for seint. Samtidig etterforskes drapet på Thomas. Sporene går i flere retninger, det er spenninger i miljøet i eiendomsmeglerfirmaet der Thomas jobbet. Thomas har muligens noen uheldige kontakter med sin barndomsvenn Mille, tobakkshandleren som sannsynligvis opererer på feil side av loven. Og Thomas sin 22-årige datter fra sitt første samboerskap har tatt kontakt og hun virker som en relativt ustabil person. Men ingen av disse kan vel ha hatt motiv til å gjøre babyen Hugo noe????

Dette er en kriminalroman der selve etterforskningen spiller hovedrollen. Gjentatte samtaler, turer frem og tilbake, mange vitner lyger litt, ikke nødvendigvis fordi de er kjeltringer men fordi det ikke er alt de vil være åpne om. Noen av dem følger vi også litt fra "innsiden", det gir litt bredere perspektiv til historien. Ingen er feilfrie, heller ikke etterforskerne.

Boka er bygd opp kronologisk. Vi følger først og fremst Hanna og teamet hennes, eller noen ganger kollega Erik. Som en slags sidehandling følger vi også Thomas sin datter Lykke som sliter med sitt. Og så har vi noen korte kapitler med tittel "Den sista dagen" der vi følger Thomas gjennom den siste dagen han var i livet. Den første  boken var lagt opp noenlunde på samme måte. Jeg synes det fungere bra, en må bare skille mellom hva vi vet og hva etterforskerne vet, det er ikke nødvendigvis det samme. Men det gir et bredere perspektiv på fortellingen, og det gir den velmenende men litt ustadige Thomas en stemme. 

Hanna møtte vi i den første boka som en dyktig etterforsker, men relativt utrygg på seg selv i den nye jobben og i tilbakevendingen til sin barndoms Øland. Nå er hun litt mer stø på beina, men sliter fremdeles litt sosialt. 

Øya Øland har først og fremst betydning gjennom menneskene vi møter. Vi møter naturen, men det er ingen lange utbroderinger eller imponerende naturskildringer. Boka henger så mye mer på relasjonene mellom personene vi møter. 

Oppklaringen er litt uventet og blir kanskje et slags antiklimaks, men jeg synes ikke det gjør noe. Men jeg mener Johanna Mo er på tynn is mht. vesle Hugos utviklingstrinn, de glimtene vi hører om ham virker han mer som en toåring enn en ettåring.

Neste bok i serien  er på vei. Jeg gleder meg. 

torsdag 14. juli 2022

Sasha Filipenko: Red Crosses

På jakt etter nyere russisk litteratur kom jeg over denne som så lovende ut. Forfatteren er hviterusser og er oversatt til flere språk, men denne er den første som er oversatt til engelsk.

Den unge fotballdommeren Alexander, kalt Sasha, flytter inn i en leilighet i Minsk. Den nittiårige naboen Tatyana Alexeyevna er svært så ivrig til å komme i prat med ham, men Sasha vil helst være for seg selv med sine sorger og dype traumer. Likevel utvikler det seg gradvis et slags vennskap mellom disse to med svært forskjellig bakgrunn og historie. Tatyana holder på å miste hukommelsen men forteller Sasha likevel stadig flere bruddstykker av sitt dramatiske liv. Og hvilket liv! 

Tatyana ble født i London av russiske foreldre, moren dør tidlig og faren tar datteren med til Moskva i 1919 for å være med å bygge opp det nye samfunnet. I ungdomstiden reiser Tatyana reiser en del rundt i Europa, opplever den store kjærligheten, gifter seg og flytter tilbake sammen med sin ektemann til Moskva når Stalin holder på å bygge opp sitt maktapparat. På grunn av sine språkkunnskaper får hun jobb som oversetter i NKID, kommisariatet for utenlandssaker. Da får hun også anledning til å observere hva som foregår rundt Stalins maktapparat. Ikke minst blir hun vitne til Sovjetstatens håndtering av fangeutveksling under og etter 2. verdenskrig. Det sovjetiske statsapparatet så på russiske krigsfanger som forrædere, svært mange som kom hjem ble drept eller sendt til fangeleirer i Sibir.

Ektemannen til Tatyana kjemper i den røde hær, blir tatt til fange og sendt tilbake til Sovjet etter krigen. Der blir han regnet som forræder, og det inkluderer automatisk hans kone og datter også. Tatyana blir sendt til Gulag, datteren blir tatt fra henne og sendt til en leir for forlatte barn. 

Slik følger vi Tatyana gjennom Stalin-terroren, de lange årene i fangeleiren, savnet etter ektemannen, og etter datteren og livet hennes i Minsk etter hun ble benådet gjennom et av Khrutsjovs amnestier. 

Sasha sin e traumer er knyttet til hans unge liv og korte kjærlighetshistorie, hans kones sykdom og død og håpet om et slags liv sammen med sin tre måneder gamle datter.

Det var mye bra i denne boka. Først og fremst gir den et innblikk i Sovjetsamveldet og øststatenes mangfoldige historie. Av og til kanskje litt for mye en "historiebok"? Sasha blir på en måte mest et slags bakteppe for Tatyanas utrolige historie. Hans egen fortelling blir veldig underordnet, og henger lite sammen med Tatyanas, men det gjør ikke så mye for mitt utbytte av boka.

Jogvan Isaksen: Den femte mand

Jeg kom over en kriminalroman av samme forfatter, oversatt til dansk i en bokhandel i Torshavn for en del år siden - "Blid er den færøske sommernat". Det viste seg å være en ganske røff og ellevill historie med tilknytning til den færøyske natur, bortgjemte saker i utilgjengelige grotter. Dramatisk, litt usannsynlig men ganske festlig å lese - ikke uten humoristisk snert. 

TV-serien Tron på Viaplay bygger på bøker av samme forfatter, og etter å ha sett den ble jeg inspirert til å lese mer Isaksen-krim. Jeg fant flere e-bøker på et dansk forlag, så da var jeg i gang.

I likhet med sommernatten har denne boken tema fra krigen. Juristen William Hammer er opprinnelig fra Færøyene. Han har en fortid fra militæret. Myndighetene på Færøyene er under press fra Storbritannia til å gjøre nye undersøkelser om en en skotsk meteorolog som telegraferte værdata fra Færøyene til Storbritannia under krigen. Han skal ha vært "hemmelig" passasjer på et rutefly som forulykket i 1970, men ble ikke funnet, verken død eller levende. Ny informasjon har dukket opp, og det færøyske politiet henter William Hammer til å etterforske saken.

Med seg på lasset får Hammer to dyktige politifolk med hver sine særegenheter. Deres overordnede er ikke veldig engasjert i saken, men de tre går løs på den med liv og lyst. De kommer bort i øyboere med frynsete krigsfortid, spionasje, forræderi, lik dukker opp. Er forretningsmannen med en avdød nazipappa innblandet? Hvordan dukket de samme værdata som engelskmennene fikk under krigen også opp hos tyskerne?

Vi møtes på brune kneiper, reiser Færøyene rundt i solskinn og snøstorm, ofte godt over fartsgrensen. Noen slag og spark blir det også. Tonen er av og til litt for eplekjekk etter min smak, men jeg liker denne gravevirksomheten som Hammer og medhjelperne hans driver. Og Færøyene er kanskje den egentlige hovedpersonen med øyenes historie og dramatiske natur. 

Heldigvis har jeg ennå en Isaksen-krim på lur.

onsdag 13. juli 2022

Louise Erdrich: The Night Watchman

Louise Erdrich er en av mine yndlingsforfattere. Hun er av Chippewa/tysk avstamning og skriver fra indianermiljøene i Nord Dakota og Minnesota. Det meste hun skriver er ren fiksjon, selv om det ofte gjenspeiler seg på myter og historier.  Men denne romanen er basert på bestefaren hennes, i boka kalt Thomas Wazhashk. Bestefaren var småbruker og samtidig nattevakt på en fabrikk. På 50-tallet organiserte han motstand mot nye lover og regler som ville forverre situasjonen til urbefolkningen i USA, samlet underskrifter, reiste til Washington og la frem saken deres i kongressen. De vant noen delseire og klarte å opprettholde livet i i reservatet slik de ønsket.

Historien er vevet sammen med skildringer av livet på reservatet, naturen, gledene og utfordringene de møter. En annen hovedperson i boka er Thomas’ niese Patricia som også blir med i den gruppen som reiser til Kongressen. Gjennom Patricia blir vi kjent med miljøet blant de unge jentene på fabrikken, jenteprat, kjærlighet og innpåslitne og av og til truende gutter. Patricia tar på seg å finne søsteren Vera som har forsvunnet i Minneapolis og havner opp i uhyggelige situasjoner i barmiljøet der.


Erdrich idealiserer på ingen måte miljøet i reservatet, vi møter både fyll, vold, dårlig kosthold og overtro. Likevel er det mye varme i beskrivelsene og hun får hele historien og det store persongalleriet til å henge godt sammen. Men den røde tråden er likevel det nye lovutkastet og kampen for å bli hørt i Kongressen. 


Dette synes jeg er en av de sterkeste romanene hennes. Ikke fordi den er basert på hennes familiehistorie og bygger på historiske fakta, men fordi hun klarer å gjøre det til en levende fortelling som lever sitt eget liv. Burde den ikke vært oversatt til norsk??


Boken fikk Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2021, en av de mest prestisjetunge litteraturprisene i USA.

Daniela Krien: Brannen

Dette er den tredje romanen jeg leser av den tyske forfatteren Daniela Krien. Krien vokste opp i Leipzig i tidligere DDR.

Hovedpersonen Rahel er psykolog og ektemannen Peter er litteraturprofessor. De er i 50-årene og har det ikke godt sammen. Deres planlagte sommerferie har nå gått i vasken, i stedet har de tatt på seg å passe småbruket til Ruth og Victor. Ruth var venninnen til Edith, Rahels mor, og de to ble en slags reserveforeldre for henne, hun har aldri visst hvem som er hennes far. Nå har Victor fått slag og skal på rekonvalesering og Ruth følger ham.

Rahel og Peter har hatt et godt samliv men har nå glidd fra hverandre.  Peter lukker seg for det meste inne i seg selv. Han er en dyktig akademiker men har nylig fått hard medfart på universitetet. En av elevene hans har beskyldt ham for å være transfob etter en tilsynelatende nokså bagatellmessig episode og universitetet klandrer bare Peter for dette. Han tar dette tungt og han synes ikke han har fått noe særlig støtte fra Rahel.


De har to voksne barn, Simon som Rahel elsker og  Selma som hun er glad i men har et anstrengt forhold til.


Peter går opp i stellet av dyrene på gården, Rahel lager mat, plukker bær og nyter tilværelsen på det som var hennes elskede fristed i barndommen. Men de har aldri sex og nesten ikke noe samkvem ellers. Så dukker Selma og Simon opp, Selma med sine to litt krevende smågutter, selv er hun enda mer krevende. 


Dette kunne ha vært en svært traurig samlivsroman. Og riktignok er handlingen i seg selv lite spennende, men Krien fletter inn så mange eksistensielle spørsmål på bakgrunn av kontrasten mellom det moderne Tyskland og det gamle, stivbeinte DDR at det blir riktig spennende å lese. Vi leser romanen gjennom Rahel og får i begynnelsen svært mye sympati for hennes følelser og vurderinger. Men gradvis klarer Krien å vri på det slik at mye av det Rahel står for også blir utfordret. Og er ikke den sutrende og stadig kritiserende Selma en mer kjærlig og omsorgfull mor enn det Rahel har vært? Krien går inn i dette uten å slippe tak i sårheten som Rahel legger for dagen og varmen som i alle fall jeg føler for henne.


Denne romanen er svært forskjellig fra Kriens forrige, «Kjærlighet i nødsfall»som jeg også var kjempebegeistret for. Men noen likhetspunkter er det nok, jeg synes begge bøkene har en litt melankolsk tone over seg. De står også begge midt i likhetene og ulikhetene mellom Vest- og Østtyskland. 


Jeg ser frem til neste roman fra Daniela Krien

onsdag 8. juni 2022

Agnete Pleijel: Dubbeltporträtt

Jeg tok med meg et knippe bøker når vi var i Malmø i fjor høst. Det er så mye svensk litteratur som ikke blir oversatt til norsk. Agneta Pleijel har jeg vært borti for mange år siden. 

Agneta Pleijel skriver her om den østeriske maleren Oskar Kokoschka og forfatteren Agatha Christie. I anledning forfatterens 80-årsdag ønsker barnebarnet hennes å få malt et portrett av henne, og dette går hun motstrebende med på.

Maleren er også nokså lunken til ideen men går til slutt med på prosjektet, inkludert 6 "sittinger", situasjoner der maleren og forfatteren møtes for å forberede maleriet. Maleren ønsker å bli bedre kjent med henne før han begynner å male, men det skal vise seg å være vanskelig. forfatteren vil aldeles ikke snakke om seg selv. I stedet får hun maleren til å snakke om sitt liv, og først og fremst om sitt forhold til Alma Mahler. Alma Mahler var en østerisk komponist men er mest kjent for sine mange forhold til europeiske kunstnere og ekteskap med tre av dem, komponisten Gustav Mahler, arkitekten Walter Gropius og forfatteren Franz Werfel.

Først under femte sitting begynner forfatteren å fortelle om seg selv, sin barndom og sitt første ekteskap med Archie Christie som ble inngått etter en stormende, gjensidig forelskelse.  Hun snakker også om sitt andre ekteskap med arkeologen Max Mallowan som hun traff på en reise i Midt-Østen. Agatha Christie ble svært interessert i arkeologi, fulgte ektemannen på mange utgravinger og har skrevet en rekke kriminalromaner med tema fra arkeologien.

Når forfatteren begynner å fortelle begynner også maleren og male. I den siste sittingen forteller forfatteren om forsvinningsepisoden da hun reiste fra sin utro ektemann. Hun tok inn på et hotell i Harrogate og bodde der i 10 dager før noen oppdaget hvor hun var. Her får vi Agneta Pleijels versjon av episoden.

Vi får noen fine samtaler mellom forfatter og maler, begge langt inne i alderdommen. De snakker om livet, døden, kjærligheten, kunsten og altså om seg selv. Vi vet ikke om disse samtalene noen gang fant sted, eller om Kokoschka malte på grunnlag av fotos. De seks sittingene er Agneta Pleijels fiksjon i likhet med denne versjonen av Mrs. Christies forsvinningsnummer. Men maleriet finnes og det meste som kommer frem om livet til de to kunstnerne er historiske fakta. 

Dette er en bok som er lett og artig å lese, men jeg aner ikke hvorfor Agneta Pleijel har valgt å skrive den. Ikke en stor men en kjekk leseropplevelse.

tirsdag 7. juni 2022

Ali Smith: Sommer

Dette er den siste boka i årstidskvartetten, fire bøker av Ali Smith med årstidene som titler. Jeg leste de tre første på engelsk, og likte dem svært godt. Aller best likte jeg den første, "Høst". Bøkene har mange fellestrekk. De går rett inn i den britiske nåtiden med forfatterens kritiske blikk på saker som Brexit og internering av flyktninger. De har også tilbakeblikk på historiske hendelser i Storbritannia på nittenhundretallet. I hver av bøkene møter vi også noen relativt ukjente kunstnere og deres verker.

I begynnelsen hadde jeg problemer med denne boka. Jeg klarte ikke å se forbi episoden da den ufordragelige tolvåringen Robert limer fast et timeglass i hånden på storesøster Sacha så hun skjærer seg og må sys med ørten sting, og dette gjør han med hensikt. Skulle dette være hovedpersonene i denne boka? Så jeg leverte den tilbake. Men da Ali Smith skulle snakke om bøkene på Lillehammer tenkte jeg å gi den en sjanse til, i norsk oversettelse denne gangen. Jeg kom et stykke videre men hadde fortsatt problemer. I andre del møter vi Daniel Glück som er 104 år, men så er han i internering med faren og jeg skjønner ikke helt hva som skjer i nåtid og hva som skjer i fortid. Men etter å ha kjempet meg videre kommer gradvis det meste på plass. (Dette er helt i tråd med Ali Smith sin skrivemåte.) Så hadde jeg heller ikke oppdaget at Daniel Glück er den samme som en av de to hovedpersonene i "Høst". Etter hvert kom dette og mange andre forbindelser mellom bøkene på plass, og resten av lesingen var en ren fest. 

Interessant å lese om den forholdsvis korte interneringen av tyskere og italienere under krigen på Isle of Man satt opp mot de kommersialiserte interneringsleirene for flyktninger som ble opprettet i Storbritannia for bare noen få år siden og som er hovedtema i "Vår". Når Covid kom måtte de slippe en del av de flyktningene ut av leirene, men hadde ingen planer for hvordan disse skulle greie seg under epidemien. Dette og andre sider av Covid-situasjonen blir et viktig tema i denne boka.

På Lillehammer hørte jeg også en veldig interessant samtale mellom Ali Smith med oversetter Merete Alfsen. Det må være en krevende oppgave å oversette Ali Smith som er en ordkunstner og ofte bruker fabuleringer rundt engelske ord med dobbeltbetydninger, men det virker som om Alfsen har et svært godt grep om dette.

Kanskje må jeg ta en ekstrarunde gjennom de andre årstidsbøkene, eller kanskje jeg bare skal la de sveve omkring i hukommelsen. Jeg har i alle fall skaffet meg "spin-off"boka "Companion Piece"

mandag 30. mai 2022

Guzel Jakhina: Zulejkha åpner øynene

Denne boka dukket plutselig opp overalt og la seg på minnet, jeg synes alltid russisk og øst-europeisk litteratur er spennende. Så kom invasjonen av Ukraina, og da syntes jeg det ga en vond bismak å lese russisk litteratur. Men når jeg fikk med meg at Guzel Jakhina er en demokratisk innstilt forfatter som tar avstand fra invasjonen tok jeg opp tråden igjen, og det har jeg ikke angret på. Jeg leste halve boka i papirformat, resten som ebok.

To personer står sentralt i boka. Zuleikha er 30 år, bor sammen med sin brutale og mye eldre mann og sin ondskapsfulle svigermor i den sovjetiske delen av Tartaria der de sliter for å holde det gående på en liten gård, som så mange andre. Tartaria er et landområde i midt i Asia. Zuleikha er beskjeden, overtroisk og etterlever de lokale tradisjonene og islam. Hun har født fire jenter som alle døde som spedbarn. Tiden er 1930 men i Zulejkhas verden kunne det like gjerne være 1830. 

Så kommer kollektiviseringen til Tartaria. Mannen til Zulejkha er som de fleste skeptisk til å gi fra seg retten til å drive egen gård, hvor fattigslig den enn er. Når kommunistene kommer for å tvangskollektivisere setter han seg til motverge. Han blir betraktet som kulakk og blir skutt på stedet. Zulejkha er "kulakkvinne" og blir sendt til av-kulakkiseringsleir. Kulakk betyr vel egentlig storbonde men ble brukt som skjellsord på alle bønder som motsatte seg kollektiviseringen. 

Så blir Zuleikha sendt til Sibir. Fangetransporten er en historie for seg. Folk blir stuet sammen i krøttervogner og sent av gårde. Maten er en tynn suppe, toalett er et hull i golvet, det er ingen oppvarming. Transporten stopper stadig opp, vognen står lenge på forskjellige sidespor og ingen vet når den kommer videre. Mange dør, ingen bryr seg. Noen klarer å rømme. Siste etappe foregår i lasterommet på en elvebåt på Jenisei før de gjenlevende fangene blir satt i land på elvebredden av Angara, en sideelv til Jenisei i det nordlige Sibir. Kommandanten blir også satt i land.

Kommandanten Ignatov er den andre sentrale personen. Det er han som dreper mannen til Zulejkha, og han blir (mot sitt ønske) utpekt som kommandant og ansvarlig for fangetransporten. Ignatov er fra Leningrad, han er kommunist inn til beinet og er også svært lojal overfor det sovjetiske systemet og sine overordnede.  Han møter utallige vanskelighetene med å frakte kulakkene levende frem til leiren. Ingen av disse vanskelighetene kan han egentlig lastes for, de ligger høyere oppe i systemet. Likevel er det han som blir gjort ansvarlig. 

Når Ignatov blir etterlatt i ødemarken sammen med en flokk gamlinger av ymse herkomst ser han på det som sin oppgave å sørge for at så mange som mulig overlever den første vinteren uten noe særlig annet enn hans eget skytevåpen med ammunisjon og det fangene bærer med seg.

Vi følger Zulejkha og medfangene hennes gjennom den første forferdelige vinteren. Om våren får de noe mer forsyninger og det kommer stadig flere fanger. Leiren blir etter hvert som en liten by, langt fra begivenhetenes sentrum. Sultkatastrofen tidlig i trettiårene, Moskvaprosessene, ja til og med 2. verdenskrig er langt borte. For Zulejkha blir fangenskapet nærmest en oppvåkning, selv om livet er hardt og brutalt. Gradvis frigjør hun seg fra den personlige undertrykkelsen og de mentale sperrene som hun hadde med seg fra Tartarstan. Det er også interessante bipersoner, som den gamle legen, kunstmaleren, fiskeren og ikke minst angiveren og spyttslikkeren som kommer seg opp og fram.

Ignatov forandrer seg også i fellesskapet med fangene som han gradvis begynner å se på som mennesker. Han merker også at det kommunistiske statsapparatet som han trodde på er fullt av feil og mangler.  Det er en klatrementalitet som gjør at hvis han skal klare seg må han svike alle de prinsippene han har trodd på.

Guzel Jakhina skriver med bred pensel. Jeg var så heldig å få med meg et intervju med henne i Stavanger for noen dager siden. Boka hennes er blitt elsket og kritisert, det er kritikere som mener hun skjønnmaler Gulag mens andre mener hun rakker ned på Russlands historie. Stoffet er personlig for henne, hun kommer fra Tatarstan og har en bestemor som vokste opp i en fangeleir i Sibir. 

Jeg likte godt å lese boka. Den var ikke feilfri men ga likevel et storslått bilde av en periode i Russlands historie som jeg synes vi trenger å vite mer om. Beskrivelsene av naturen er storslått. Karakterene hennes blir tegnet med en slags vennlig ironi, jeg synes det fungerer godt i denne fortellingen. Det skjer så mye grusomt at en trenger å ha litt avstand til stoffet. Jeg gleder meg til flere av bøkene hennes blir oversatt.


søndag 22. mai 2022

Elizabeth George: Something to hide

Det er flere som har noe å skjule i denne kriminalromanen der radarparet Thomas Lynley og Barbara Havers er etterforskere. Denne gangen har også deres kollega Winston Nkata fått en fremtredende rolle. Grunnen til det er at mye av etterforskningen foregår i det nigerianske miljøet i London.

Elizabeth George er god til å bygge opp en historie, og den første delen er det nettopp det hun gjør. Det er mange løse handlinger og vi beveger oss frem og tilbake mellom personene. I begynnelsen er det litt vanskelig å finne tråden, det er så mange involvert. Først og fremst familien Bankole. Faren Abeo er en tyrann, Moren Monifa underkuet, datteren Simisola på åtte tror foreldrene planlegger en festlig introduksjon til nigeriansk kultur, men det er omskjæring det dreier seg om. Monifa prøver riktignok å få til en litt mindre brutal og risikabel metode men er helt innforstått med omskjæring. Storebror Tani skjønner gradvis hva de planlegger og gjør h a han kan for å forhindre det.

Thomas Lynleys gamle venninne Deborah St.James arbeider med en fotobok som skal dreie seg om ofre for omskjæring og får kontakt med en organisasjon som tar hånd om jenter som er truet.

Politimannen Mark Phinney har en sterkt handikappet datter som konen bruker all sin tid og energi til å ta seg av. Selv har han et forhold til sin tidligere kollega Teo delvis i forståelse med sin kone. Teo er afrikaner og ble adoptert som liten sammen med lillesøsteren.

Så er den en ung nigeriansk jente som forsvinner og blir etterlyst, og her er også spørsmålet om omskjæring aktuelt.

Flere personer og miljøer er med. Gradvis begynner det å vise seg sammenhenger mellom dem. Og så dør en av dem, dødelig skadet av et tungt slag mot hodet. Boka blir på en måte delt i to, dels dreier det seg om etterforskningen av drapet, delvis dreier det seg om skjebnen til den unge jenta Simisola og personene rundt henne. Men alt henger sammen med alt i denne boka. Selv blir jeg mest engasjert i historien rundt Simisola, men det er likevel alltid spennende å se hvordan en slik nokså komplisert historien henger sammen. 

Løsningen på drapet så jeg ikke komme, men det var en relativt troverdig historie som gjorde at jeg fikk et litt annet syn på noen av de involverte.

Det er fryktelig å lese om omskjæring av jenter som tydeligvis foregår i en viss utstrekning også i England selv og det er strengt forbudt og forbundet med lange fengselsdommer. Det er nokså risikabelt å skrive en kriminalroman der dette er bakgrunnen for historien. Det er så lett å bikke over til nedlatende holdninger overfor de menneskene som lever i kulturer der dette foregår. Det er vanskelig for meg å bedømme om Elizabeth George har unngått å tråkke i salaten, men på meg virker det som hun har gjort et hederlig stykke arbeid med dette.

Elizabeth George klarer i de beste av bøkene sine å tegne opp troverdige miljøer og personskildringer og skape spenninger mellom dem som driver handlingen fremover. Det synes jeg hun klarer godt i denne.  Noe rusk er det nok - jeg begynner bl.a. å bli lei av Dorothea Harrimans utallige forsøk på å få Barbara Havers spleiset med en passende mann gjennom stepping, malekurs, spa osv.  Men alt i alt var dette en riktig god krim (om enn noe lang....)

fredag 6. mai 2022

Sara Stridsberg: Hunter i Huskvarna

Jeg har lest de fleste novellene i denne samlingen. En av dem,  "Hvalene" syntes jeg var svært god, det var noe ved den som berørte meg. Flere av de andre likte jeg godt. Noen foregår i Sverige, flere foregår i USA, det er også noen som overskrider vanlige steds- og tidsbegreper. Det ble litt for mye for meg, mange av disse novellene mine traff meg ikke helt,  selv om jeg godt kan klare overnaturlige innslag i en historie. Jeg mistet konsentrasjonen, interessen og leselysten, så jeg leste ikke de 3-4 siste novellene.

Dette er ikke noen nøytral anmeldelse. Jeg kan godt forstå at mange synes denne novellesamlingen er helt strålende, den traff bare ikke meg helt - med noen gode unntak. 

Jeg håper Sara Stridsberg kommer tilbake med noe som er like storartet som "Kjærlighetens Antarktis" eller "Beckomberga". 

Joyce Carol Oates: Night. Sleep. Death. The stars

Denne boka hadde jeg så lyst til å lese, men jeg la den fra meg litt før halvveis. Romanen handler om hva som skjer med en familie når dens overhode gjennom en hel generasjon, "Whitey" Mc Claren dør. Mc Clare en en svært vellykket forretningsmann og politiker i 60-årene i en by i staten New York. Mc Claren dør av senskader etter et svært brutalt overfall fra noen politifolk som har  angrepet en svart bilfører på en av hovedveiene.  Mc Claren kritiserer dem verbalt for voldsbruk og blir selv brutalt slått med køller og sparket. Når han får hjerneslag sender politifolkene ham på sykehus. Overfallet blir dysset ned og familien tror han har hatt et trafikkuhell. Men dette redder  livet på den andre sjåføren. 

Vi følger hans svært trofaste kone Jessalyn og de fem barna gjennom Whiteys' sykehusopphold, dødsfall, begravelse og det som følger etter. Kona Jessalyn er først en supermodell av en pårørende, viker ikke fra mannens side og gjør samtidig hva hun kan for å mildne konflikter mellom barna deres. Man når Whitey dør etter en infeksjon går hun nærmest opp i limingen, og det virker det som resten av gjengen gjør også.

 Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i disse menneskene. Begynnelsen virker interessant nok, men politivoldsepisoden forsvinner ut i dimman under sykehusoppholdet. Det er også flere interessante trekk ved familiemedlemmene, ikke minst den yngste sønnen Virgil som lever i alternative samfunn med lavt miljøavtrykk og asketisk livsstil. Whitey har aldri akseptert hans veivalg. Den velutdannede Sophia jobber på et senter for dyreforsøk og driver stort sett og lemlester og/eller tar livet av dyr i vitenskapens tjeneste. Etter farens død får hun ikke til å fortsette med dette arbeidet. Den eldste sønnen Thom skal overta for faren i firmaet, er den som er mest aggressiv overfor Virgil og blir også den som oppdager hva som egentlig foranlediget farens skader og død.

Jessalyn tar ikke det helt innover seg at mannen faktisk er død, skrumper nærmest inn mentalt, klarer ikke selv de enkleste praktiske ting når det gjelder penger, bankonto, papirarbeid osv. Hun slutter å stelle håret og går omkring nærmest som en zombie. Svært mye av det jeg har lest hittil handler om hennes svært innskrenkede liv i tiden etter begravelsen.

Konflikten mellom barna ligger og lurer, spesielt når det viser seg at de alle sammen arver lik andel etter faren, noe flere av dem synes er dypt urettferdig da de mener de selv skulle hatt en mye større andel. Jeg klarer ikke å føle sympati for noen av dem, ikke engang Virgil, han blir for sær for meg og Jessalyn har jeg lyst til å riste og brøle til: "Se å få deg et liv!" 

Jeg har lest flere av Joyce Carol Oates sine romaner og likt dem godt, ikke minst "Niagara" og "Blonde". Det virker som om hun har hatt ambisjoner om å skrive "Den store amerikanske romanen" og ikke har fått det til. Og siden den var svært tjukk ga jeg meg, det finnes så mange andre bøker.

mandag 2. mai 2022

Katarina Wennstam: Vargen

I fjor høst var vi i Malmø, og jeg måtte jo raske med meg noen svenske pocketbøker. Det er jo mange gode svenske romaner som aldri blir oversatt til norsk. En av de skulle være en krim, helst en forfatter jeg ikke har lest før, og denne så lovende ut.

Boken handler om drap på kvinner. Det er to parallelle historier. En ung jente forsvinner på vei hjem fra en fest. Dagen etter blir liket hennes funnet i en park, ille tilredt. Etterforskeren Charlotte Lugn jobber med denne saken. Samtidig er en gammel bekjent av henne, Shirin Nouri, bistandsadvokat i en straffesak der en ung mann har drept sin ekspartner. Shirin representerer de etterlatte.

Jeg er ikke kommet langt inn i boken før jeg merker at forfatteren har en politisk agenda. Hun vil frem i lyset med hvordan det svenske rettssystemet lar hustru/kjærestemordere slippe lettere hvis de påberoper seg å være sveket, bedradd, snakket nedlatende til osv. Her har hun jo en "god" sak, og hvis det virkelig er slik i 2020-årene at en mann kan argumentere seg til strafferabatt ved å snakke nedsettende om den samboeren han drepte - da bør det skrikes høyt i alle medier. Men det blir dessverre ikke automatisk noen god kriminalroman av det.

Omstendighetene rundt rettsaken tar svært mye plass, og jeg er langt over halvveis før det skjer noe særlig utvikling i den andre saken som jeg betrakter som hovedplottet. I siste tredjedel av boka begynner det å utkrystallisere seg noen mulige spor.  Helt mot sluttet blir det også en slags (indirekte)sammenheng mellom de to handlingene og vi får også en kort dramatisk hendelse. 

Jeg er ikke imot å ha en eller annen (god) politisk agenda i en roman, heller ikke i en kriminalroman, men da må ikke argumentasjonen smøres så tydelig utover som i et kampskrift. Og i en kriminalroman må det være mer handling rundt selve plot'et enn det er her. Ikke nødvendigvis action, men det må avhøres vitner, spor må følges opp, vi må bli kjent med mulige mistenkte, romanen må bevege seg. Det skjer ikke i de første 60% av denne boka.

Så er det litt personlig krydder rundt hovedpersonene som er helt greit. Både Charlotte (som er lesbisk) og hennes kollega har kanskje noe på gang med den samme kvinnen. Charlotte er plaget av migrene og har sin voksne datter og svigersønn boende hjemme hos seg for tiden. Shirin kjemper i rettenen mot en ufyselig forsvarsadvokat for den like ufyselige morderen. En kvinnelig journalist er demonstrativt uinteressert i rettsaken  fordi partnerdrap har mindre interesse enn gatemord på en ung pike. I det hele tatt.

Men nå ser jeg frem til å lese "Skuggliljan" av Johanna Mo som skriver fra Öland, den første boken i serien likte jeg svært godt. Og kanskje kommer det mer fra Stina Jackson, "Sølvvegen" og "Ødemark" - jeg likte begge disse svært godt.