fredag 7. januar 2022

Arnaldur Indridason: Den tause moren

Jeg både gleder og gruer meg når jeg skal lese en ny krim av Arnaldur I. Bøkene hans gir meg alltid noe, og så gruer jeg meg til å bli ferdig og måtte vente på neste.

Hovedpersonen i denne romanen er den Konrad, en pensjonert politietterforsker. Konrad er tynget av minnet etter en svært usympatisk far som livnærte seg på å utnytte andre menneskers svakhet. Faren ble knivdrept på en slakteritomt i Reykjavik for mange år siden og drapet ble aldri oppklart.

I denne boka engasjerer Konrad seg i etterforskningen av et drap på kvinnen Valborg. I sin tid avslo Konrad  å hjelpe Valborg med å finne sitt barn som ble bortadoptert etter fødselen.  Siden Konrad har en viss kjennskap til saken tar hans tidligere kollega Marta ham av og til motvillig med på råd. Konrad engasjerer seg like mye i å finne ut hvor det var blitt av det barnet som Valborg hadde født og han angrer på at han ikke var mer hjelpsom en gangen hun ba om hjelp, selv om det egentlig ikke hadde vært hans plikt som etterforsker.

Samtidig med Valborg-saken undersøker Konrad også videre rundt drapet på faren. Dette var han også i gang med i den forrige boka. Faren samarbeidet i en periode med en mann som regnet seg som synsk og sammen utnyttet de etterlatte kvinner som ønsket å komme i åndelig kontakt med sine avdøde. Datteren til den synske, Eyglo, er også interessert i finne ut mer om de sakene som faren hennes var involvert i. Konrad og Eyglo utgjør et umake par. Hun har av og til merkelige opplevelser som hun oppfatter som overnaturlige, og hun er åpen for at det finnes en åndelig dimensjon som det er mulig å komme i kontakt med. Konrad er jordnær og nøktern og helt utenforstående til den slags. Forholdet mellom de to er dels gjensidig respekt og varme, dels åpne konflikter.

Drapet på Valborg fant sted i et boligkompleks. Der treffer vi bl.a. en gjenboer med kikkert, en kvinne med barn som blir  mishandlet av mannen sin og en ung kvinne som har et forhold til sin søsters mann som er i pengeknipe og har motiv for et rovmord. Senere treffer vi en alkoholisert eldre mann som såvidt kom seg unna en voldtektsdom for mange år siden og hans tidligere arbeidskamerat som har kommet seg oppover i samfunnet og har fin jobb, flott kontor, en vakker kone og en datter. Et fotografi av denne familien finnes hjemme hos Valborg

Etterforskningen av mordet på Valborg, letingen etter Valborgs barn og undersøkelsene av drapet på Konrad sin far skjer parallelt, og overraskende nok er det noen felles tråder mellom dem. Avsløringen av Valborgs morder skjer helt på slutten. Flere personer med motiv og anledning har vært inne i bildet. Jeg synes denne oppklaringen er den største svakheten med boka, det blir litt for mange tråder og jeg har følelsen av at de snubler litt i hverandre. 

Konrad kommer stadig noen skritt nærmere å få vite noe om drapet på faren, og Eyglo må forsone seg med at faren hennes har hatt en aktiv rolle i  flere falske spiritistseanser enn hun var klar over. Jeg regner med at vi får mer om dette som sidetema i neste bok om Konrad.

Å lese denne boka er som å se en svart/hvitt film fra Island, av og til dystert og av og til vakkert filmet. Det er noe suggererende over fortellerstilen. Jeg synes nok mordintrigen var litt svak i denne boka, men det overskygges av andre kvaliteter. Jeg liker hvordan forfatteren skriver om det umake paret Konrad og Eyglo. Han lar det stå helt åpent om det er noe hold i de merkelige fornemmelsene Eyglo får, samtidig som han får frem en spenning mellom Konrads inngrodde skepsis til slike fenomener og hans respekt for mennesket Eyglo. 

Nå må jeg dessverre vente en stund på neste bok.

P2-lytternes romanpris del 7: Foreløpig oppsummering

Nå har jeg vært igjennom de 6 finalistene (bortsett fra "Mordet på Henrik Ibsen" der jeg kastet inn håndkledet). Før jeg begynte på bøkene trodde jeg at jeg ville rangere Linn Ullmann og Erling O. Nødtvedt øverst. Men hvordan er det nå? Her kommer min helt subjektive vurdering:

Jeg har en klar favoritt - det er Jægtnes' "Jeg grunnla de forente stater". Den kom seilende fra det ukjente og opp på toppen. Det er et gripende og balansert portrett av en interessant person i USA's tidligste historie, har et lærerikt historisk perspektiv og er tankevekkende mht. hva som kan skje i og utenfor maktens sentrum. Språket er godt, varmt og maler frem personene og hendelsene for oss. Jeg har vondt for å finne noen haker ved denne boka og den holdt interessen min oppe helt til siste side, selv om jeg vet at Hamilton ble skutt i en duell.

Nummer to er Stein Toralf Bjellas "Fiskehuset". En liten roman om en ukes fisketur og et slags kammerspill mellom onkel og nevø. Spenningen mellom dem dirrer på hver eneste side. Så er det også mennesket og skogen og fiskevannet i sol og regn og vind, morgen og mørke kvelden. Og samtidig ensomhet, tafatthet og hvor vanskelig livet kan være. En fin liten roman.

Deretter kommer Linn Ullmans "Jente, 1983". Jeg syntes ikke det var nok stoff i den til at det ble en glitrende roman. Det var en treffende beskrivelse av hvordan menn i moteverdenen utnyttet unge, ambisiøse jenter på åttitallet - og er dessverre hyperaktuell.  Derimot synes jeg ikke det fungerer godt nok når hun skriver om hvordan disse hendelsene påvirker hovedpersonen 38 år senere. Men tross alt -  Linn Ullmann er en glitrende forfatter og kan vel ikke skrive en dårlig bok?

Så er det Mattis Øybøs "Den siste overlevende er død" og Brynjulf Jung Tjønns "Kvar dag skal vi vere så modige".  Øybø har et ambisiøst opplegg med en rekke personer som har forbindelser til en jødisk mann som flyktet til Sverige under krigen. Dessverre synes jeg ikke opplegget kommer helt vellykket i mål. Tjønn leverer et gripende innblikk i et oppveksten til et forsømt barn, men avslutningen fungerer ikke helt og jeg synes ikke barnevernets rolle blir helt troverdig.

Erlend O. Nødtvedts "Mordet på Henrik Ibsen" har jeg nederst. Jeg klarte rett og slett ikke komme igjennom den. I den delen jeg leste syntes jeg det var mer blødmer enn morsomheter og mer ord enn diktning - for meg ble det keiserens nye klær. 

Jeg gleder meg til å følge diskusjonene i radioen. Håper det blir bare radiosendinger i år, jeg synes TV fungerer dårligere som medium for denne avstemmingen, det tar bort fokuset fra samtalen.

Erlend O Nøtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. P2-lytternes romanpris del 6

Den siste av de seks finalistene så jeg frem til å lese. Jeg hadde stor glede av "Vestlandet" av samme forfatter. Det var en original roman med handling fra Vestlandets bygdekultur på godt og vondt der bokas to hovedpersoner reiser på kryss og tvers gjennom Hordaland og Sogn med hodeskallen til den halshugde bondeopprøreren Anders Lysne i bagasjerommet.  Den traff meg rett i fleisen, jeg syntes den var hysterisk morsom med sine sleivspark mot mangt og mye fra øst og vest. En god porsjon "magisk realisme" var det også.

I denne boka er det Bergen som får gjennomgå, Bergen i 1850-årene. Henrik Ibsen er  leid inn av selveste Ole Bull som instruktør ved Det Norske Theater (en forløper til Den Nationale Scene). Dette liker den daværende teatersjef og instruktør Herman Laading dårlig. Det er meningen at de to skal alternere som instruktører.

I romanens nåtid er den unge forfatter Erlend O Nødtvedt i dialog med teatersjef Stefan Larsson ved Den Nationale Scene om å skrive et teaterstykke basert nettopp på Henrik Ibsens dramatiske periode i Bergen. Og så har jeg ikke mer å fortelle, for denne boka kom jeg ikke gjennom. Jeg prøvde gang på gang men det var ingenting i boka som talte til meg. Jeg syntes ikke bergensironien var morsom, teatermiljøet virket kjedelig, jeg likte ikke det pompøse skriveriet - i det tatt fant ikke denne boka sin leser i meg, og så er det så mange andre kjekke bøker jeg har lyst til å lese.

Jeg ser at boka har fått strålende kritikker, både i NRK og i mange aviser. Det gjør den ikke mer fristende, den ga meg rett og slett ingenting.

torsdag 6. januar 2022

Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. P2-lytternes romanpris del 5

Isak er ti år og bor alene med mor sin i et lite hus et sted på landsbygda. Mora er mye syk. Ofte ligger hun i senga hele dagen. Andre ganger ber hun Isak om å gå ut for hun vil ha fred. Mange ganger må Isak holde seg hjemme fra skolen for å hjelpe henne. Han gå ofte på butikken for mamma men får sjelden med seg penger og må handle på krita. Det går bra, men han liker ikke å måtte handle på krita.

Isak har en kamerat, Yardan. Han har mor og far to tvillingsøstre. De slår ofte følge til skolen, men det er ikke sikkert at Yardan vil fortsette å være kameraten hans når han skulker så mye.

Morgan er en enslig kar som har en liten gård i nærheten. Av og til treffer Isak på ham i skogen. Morgan gir ham tyggis og snakker vennlig til ham. Noen ganger får Morgan besøk av en pen dame, Line. De to inviterer noen ganger Isak inn, eller tar ham med på grilling i hagen.

Et par ganger kommer det en rød bil på tunet der Isak og moren bor. Moren ber Isak om å gjemme seg bak gardinene, hun sier det er Jehovas vitner som kommer.

Læreren prøver å få kontakt med moren til Isak og sier til ham at han må be moren om å ringe til skolen, men ingenting skjer. Inntil en dag Line kommer på besøk til Isak og forteller at det vil komme noen å hente ham i morgen. Og så forteller hun Isak litt om Morgan og hvorfor han bor alene i skogen og hva som har skjedd mellom dem. Dagen etter kommer den røde bilen kommer og tar med seg Isak. 

Denne historien er det Isak selv som forteller. Han forteller den i jeg-form og på et barns vis, litt veslevoksent kanskje. Vi merker hvordan moren har klart å få Isak til å føle at det er han som har ansvar for henne, hvordan hun i all sin elendighet begår det overtrampet det er å la et barn bære den voksnes ulykke på sine skuldre. For det er et hjerteskjærende overgrep som blir beskrevet.  Men i denne historien ender det med at noen griper inn.

Dette er en nydelig liten roman om et dystert tema. Historien nærmest skriker etter at noen setter ned foten, tar affære, griper inn og det skjer heldigvis også. Men først får vi relasjonen til Morgan og Line som vi vet så lite om. Jeg må innrømme at jeg var redd for hva Isak ville møte på i dette huset - og så viser det seg at de er to skadeskutte personer med sine egne tunge historier. Jeg synes at presentasjonen av disse menneskene er et godt grep fra forfatteren sin side.

Noen innvendinger har jeg likevel. Det blir litt for usannsynlig at ikke barnevernet har gjort flere fremstøt enn å ringe på døra. Jeg synes også at slutten blir for enkel. Vi får et glimt av Isak som voksen i form av et kort avsnitt. En slik barndom som Isak har hatt må nødvendigvis føre til noen ettervirkninger og dette blir ikke nevnt. Dette kunne enten vært utbrodert mer, eller så kunne boka ha hatt en mer åpen slutt.