onsdag 8. juni 2022

Agnete Pleijel: Dubbeltporträtt

Jeg tok med meg et knippe bøker når vi var i Malmø i fjor høst. Det er så mye svensk litteratur som ikke blir oversatt til norsk. Agneta Pleijel har jeg vært borti for mange år siden. 

Agneta Pleijel skriver her om den østeriske maleren Oskar Kokoschka og forfatteren Agatha Christie. I anledning forfatterens 80-årsdag ønsker barnebarnet hennes å få malt et portrett av henne, og dette går hun motstrebende med på.

Maleren er også nokså lunken til ideen men går til slutt med på prosjektet, inkludert 6 "sittinger", situasjoner der maleren og forfatteren møtes for å forberede maleriet. Maleren ønsker å bli bedre kjent med henne før han begynner å male, men det skal vise seg å være vanskelig. forfatteren vil aldeles ikke snakke om seg selv. I stedet får hun maleren til å snakke om sitt liv, og først og fremst om sitt forhold til Alma Mahler. Alma Mahler var en østerisk komponist men er mest kjent for sine mange forhold til europeiske kunstnere og ekteskap med tre av dem, komponisten Gustav Mahler, arkitekten Walter Gropius og forfatteren Franz Werfel.

Først under femte sitting begynner forfatteren å fortelle om seg selv, sin barndom og sitt første ekteskap med Archie Christie som ble inngått etter en stormende, gjensidig forelskelse.  Hun snakker også om sitt andre ekteskap med arkeologen Max Mallowan som hun traff på en reise i Midt-Østen. Agatha Christie ble svært interessert i arkeologi, fulgte ektemannen på mange utgravinger og har skrevet en rekke kriminalromaner med tema fra arkeologien.

Når forfatteren begynner å fortelle begynner også maleren og male. I den siste sittingen forteller forfatteren om forsvinningsepisoden da hun reiste fra sin utro ektemann. Hun tok inn på et hotell i Harrogate og bodde der i 10 dager før noen oppdaget hvor hun var. Her får vi Agneta Pleijels versjon av episoden.

Vi får noen fine samtaler mellom forfatter og maler, begge langt inne i alderdommen. De snakker om livet, døden, kjærligheten, kunsten og altså om seg selv. Vi vet ikke om disse samtalene noen gang fant sted, eller om Kokoschka malte på grunnlag av fotos. De seks sittingene er Agneta Pleijels fiksjon i likhet med denne versjonen av Mrs. Christies forsvinningsnummer. Men maleriet finnes og det meste som kommer frem om livet til de to kunstnerne er historiske fakta. 

Dette er en bok som er lett og artig å lese, men jeg aner ikke hvorfor Agneta Pleijel har valgt å skrive den. Ikke en stor men en kjekk leseropplevelse.

tirsdag 7. juni 2022

Ali Smith: Sommer

Dette er den siste boka i årstidskvartetten, fire bøker av Ali Smith med årstidene som titler. Jeg leste de tre første på engelsk, og likte dem svært godt. Aller best likte jeg den første, "Høst". Bøkene har mange fellestrekk. De går rett inn i den britiske nåtiden med forfatterens kritiske blikk på saker som Brexit og internering av flyktninger. De har også tilbakeblikk på historiske hendelser i Storbritannia på nittenhundretallet. I hver av bøkene møter vi også noen relativt ukjente kunstnere og deres verker.

I begynnelsen hadde jeg problemer med denne boka. Jeg klarte ikke å se forbi episoden da den ufordragelige tolvåringen Robert limer fast et timeglass i hånden på storesøster Sacha så hun skjærer seg og må sys med ørten sting, og dette gjør han med hensikt. Skulle dette være hovedpersonene i denne boka? Så jeg leverte den tilbake. Men da Ali Smith skulle snakke om bøkene på Lillehammer tenkte jeg å gi den en sjanse til, i norsk oversettelse denne gangen. Jeg kom et stykke videre men hadde fortsatt problemer. I andre del møter vi Daniel Glück som er 104 år, men så er han i internering med faren og jeg skjønner ikke helt hva som skjer i nåtid og hva som skjer i fortid. Men etter å ha kjempet meg videre kommer gradvis det meste på plass. (Dette er helt i tråd med Ali Smith sin skrivemåte.) Så hadde jeg heller ikke oppdaget at Daniel Glück er den samme som en av de to hovedpersonene i "Høst". Etter hvert kom dette og mange andre forbindelser mellom bøkene på plass, og resten av lesingen var en ren fest. 

Interessant å lese om den forholdsvis korte interneringen av tyskere og italienere under krigen på Isle of Man satt opp mot de kommersialiserte interneringsleirene for flyktninger som ble opprettet i Storbritannia for bare noen få år siden og som er hovedtema i "Vår". Når Covid kom måtte de slippe en del av de flyktningene ut av leirene, men hadde ingen planer for hvordan disse skulle greie seg under epidemien. Dette og andre sider av Covid-situasjonen blir et viktig tema i denne boka.

På Lillehammer hørte jeg også en veldig interessant samtale mellom Ali Smith med oversetter Merete Alfsen. Det må være en krevende oppgave å oversette Ali Smith som er en ordkunstner og ofte bruker fabuleringer rundt engelske ord med dobbeltbetydninger, men det virker som om Alfsen har et svært godt grep om dette.

Kanskje må jeg ta en ekstrarunde gjennom de andre årstidsbøkene, eller kanskje jeg bare skal la de sveve omkring i hukommelsen. Jeg har i alle fall skaffet meg "spin-off"boka "Companion Piece"

mandag 30. mai 2022

Guzel Jakhina: Zulejkha åpner øynene

Denne boka dukket plutselig opp overalt og la seg på minnet, jeg synes alltid russisk og øst-europeisk litteratur er spennende. Så kom invasjonen av Ukraina, og da syntes jeg det ga en vond bismak å lese russisk litteratur. Men når jeg fikk med meg at Guzel Jakhina er en demokratisk innstilt forfatter som tar avstand fra invasjonen tok jeg opp tråden igjen, og det har jeg ikke angret på. Jeg leste halve boka i papirformat, resten som ebok.

To personer står sentralt i boka. Zuleikha er 30 år, bor sammen med sin brutale og mye eldre mann og sin ondskapsfulle svigermor i den sovjetiske delen av Tartaria der de sliter for å holde det gående på en liten gård, som så mange andre. Tartaria er et landområde i midt i Asia. Zuleikha er beskjeden, overtroisk og etterlever de lokale tradisjonene og islam. Hun har født fire jenter som alle døde som spedbarn. Tiden er 1930 men i Zulejkhas verden kunne det like gjerne være 1830. 

Så kommer kollektiviseringen til Tartaria. Mannen til Zulejkha er som de fleste skeptisk til å gi fra seg retten til å drive egen gård, hvor fattigslig den enn er. Når kommunistene kommer for å tvangskollektivisere setter han seg til motverge. Han blir betraktet som kulakk og blir skutt på stedet. Zulejkha er "kulakkvinne" og blir sendt til av-kulakkiseringsleir. Kulakk betyr vel egentlig storbonde men ble brukt som skjellsord på alle bønder som motsatte seg kollektiviseringen. 

Så blir Zuleikha sendt til Sibir. Fangetransporten er en historie for seg. Folk blir stuet sammen i krøttervogner og sent av gårde. Maten er en tynn suppe, toalett er et hull i golvet, det er ingen oppvarming. Transporten stopper stadig opp, vognen står lenge på forskjellige sidespor og ingen vet når den kommer videre. Mange dør, ingen bryr seg. Noen klarer å rømme. Siste etappe foregår i lasterommet på en elvebåt på Jenisei før de gjenlevende fangene blir satt i land på elvebredden av Angara, en sideelv til Jenisei i det nordlige Sibir. Kommandanten blir også satt i land.

Kommandanten Ignatov er den andre sentrale personen. Det er han som dreper mannen til Zulejkha, og han blir (mot sitt ønske) utpekt som kommandant og ansvarlig for fangetransporten. Ignatov er fra Leningrad, han er kommunist inn til beinet og er også svært lojal overfor det sovjetiske systemet og sine overordnede.  Han møter utallige vanskelighetene med å frakte kulakkene levende frem til leiren. Ingen av disse vanskelighetene kan han egentlig lastes for, de ligger høyere oppe i systemet. Likevel er det han som blir gjort ansvarlig. 

Når Ignatov blir etterlatt i ødemarken sammen med en flokk gamlinger av ymse herkomst ser han på det som sin oppgave å sørge for at så mange som mulig overlever den første vinteren uten noe særlig annet enn hans eget skytevåpen med ammunisjon og det fangene bærer med seg.

Vi følger Zulejkha og medfangene hennes gjennom den første forferdelige vinteren. Om våren får de noe mer forsyninger og det kommer stadig flere fanger. Leiren blir etter hvert som en liten by, langt fra begivenhetenes sentrum. Sultkatastrofen tidlig i trettiårene, Moskvaprosessene, ja til og med 2. verdenskrig er langt borte. For Zulejkha blir fangenskapet nærmest en oppvåkning, selv om livet er hardt og brutalt. Gradvis frigjør hun seg fra den personlige undertrykkelsen og de mentale sperrene som hun hadde med seg fra Tartarstan. Det er også interessante bipersoner, som den gamle legen, kunstmaleren, fiskeren og ikke minst angiveren og spyttslikkeren som kommer seg opp og fram.

Ignatov forandrer seg også i fellesskapet med fangene som han gradvis begynner å se på som mennesker. Han merker også at det kommunistiske statsapparatet som han trodde på er fullt av feil og mangler.  Det er en klatrementalitet som gjør at hvis han skal klare seg må han svike alle de prinsippene han har trodd på.

Guzel Jakhina skriver med bred pensel. Jeg var så heldig å få med meg et intervju med henne i Stavanger for noen dager siden. Boka hennes er blitt elsket og kritisert, det er kritikere som mener hun skjønnmaler Gulag mens andre mener hun rakker ned på Russlands historie. Stoffet er personlig for henne, hun kommer fra Tatarstan og har en bestemor som vokste opp i en fangeleir i Sibir. 

Jeg likte godt å lese boka. Den var ikke feilfri men ga likevel et storslått bilde av en periode i Russlands historie som jeg synes vi trenger å vite mer om. Beskrivelsene av naturen er storslått. Karakterene hennes blir tegnet med en slags vennlig ironi, jeg synes det fungerer godt i denne fortellingen. Det skjer så mye grusomt at en trenger å ha litt avstand til stoffet. Jeg gleder meg til flere av bøkene hennes blir oversatt.


søndag 22. mai 2022

Elizabeth George: Something to hide

Det er flere som har noe å skjule i denne kriminalromanen der radarparet Thomas Lynley og Barbara Havers er etterforskere. Denne gangen har også deres kollega Winston Nkata fått en fremtredende rolle. Grunnen til det er at mye av etterforskningen foregår i det nigerianske miljøet i London.

Elizabeth George er god til å bygge opp en historie, og den første delen er det nettopp det hun gjør. Det er mange løse handlinger og vi beveger oss frem og tilbake mellom personene. I begynnelsen er det litt vanskelig å finne tråden, det er så mange involvert. Først og fremst familien Bankole. Faren Abeo er en tyrann, Moren Monifa underkuet, datteren Simisola på åtte tror foreldrene planlegger en festlig introduksjon til nigeriansk kultur, men det er omskjæring det dreier seg om. Monifa prøver riktignok å få til en litt mindre brutal og risikabel metode men er helt innforstått med omskjæring. Storebror Tani skjønner gradvis hva de planlegger og gjør h a han kan for å forhindre det.

Thomas Lynleys gamle venninne Deborah St.James arbeider med en fotobok som skal dreie seg om ofre for omskjæring og får kontakt med en organisasjon som tar hånd om jenter som er truet.

Politimannen Mark Phinney har en sterkt handikappet datter som konen bruker all sin tid og energi til å ta seg av. Selv har han et forhold til sin tidligere kollega Teo delvis i forståelse med sin kone. Teo er afrikaner og ble adoptert som liten sammen med lillesøsteren.

Så er den en ung nigeriansk jente som forsvinner og blir etterlyst, og her er også spørsmålet om omskjæring aktuelt.

Flere personer og miljøer er med. Gradvis begynner det å vise seg sammenhenger mellom dem. Og så dør en av dem, dødelig skadet av et tungt slag mot hodet. Boka blir på en måte delt i to, dels dreier det seg om etterforskningen av drapet, delvis dreier det seg om skjebnen til den unge jenta Simisola og personene rundt henne. Men alt henger sammen med alt i denne boka. Selv blir jeg mest engasjert i historien rundt Simisola, men det er likevel alltid spennende å se hvordan en slik nokså komplisert historien henger sammen. 

Løsningen på drapet så jeg ikke komme, men det var en relativt troverdig historie som gjorde at jeg fikk et litt annet syn på noen av de involverte.

Det er fryktelig å lese om omskjæring av jenter som tydeligvis foregår i en viss utstrekning også i England selv og det er strengt forbudt og forbundet med lange fengselsdommer. Det er nokså risikabelt å skrive en kriminalroman der dette er bakgrunnen for historien. Det er så lett å bikke over til nedlatende holdninger overfor de menneskene som lever i kulturer der dette foregår. Det er vanskelig for meg å bedømme om Elizabeth George har unngått å tråkke i salaten, men på meg virker det som hun har gjort et hederlig stykke arbeid med dette.

Elizabeth George klarer i de beste av bøkene sine å tegne opp troverdige miljøer og personskildringer og skape spenninger mellom dem som driver handlingen fremover. Det synes jeg hun klarer godt i denne.  Noe rusk er det nok - jeg begynner bl.a. å bli lei av Dorothea Harrimans utallige forsøk på å få Barbara Havers spleiset med en passende mann gjennom stepping, malekurs, spa osv.  Men alt i alt var dette en riktig god krim (om enn noe lang....)

fredag 6. mai 2022

Sara Stridsberg: Hunter i Huskvarna

Jeg har lest de fleste novellene i denne samlingen. En av dem,  "Hvalene" syntes jeg var svært god, det var noe ved den som berørte meg. Flere av de andre likte jeg godt. Noen foregår i Sverige, flere foregår i USA, det er også noen som overskrider vanlige steds- og tidsbegreper. Det ble litt for mye for meg, mange av disse novellene mine traff meg ikke helt,  selv om jeg godt kan klare overnaturlige innslag i en historie. Jeg mistet konsentrasjonen, interessen og leselysten, så jeg leste ikke de 3-4 siste novellene.

Dette er ikke noen nøytral anmeldelse. Jeg kan godt forstå at mange synes denne novellesamlingen er helt strålende, den traff bare ikke meg helt - med noen gode unntak. 

Jeg håper Sara Stridsberg kommer tilbake med noe som er like storartet som "Kjærlighetens Antarktis" eller "Beckomberga". 

Joyce Carol Oates: Night. Sleep. Death. The stars

Denne boka hadde jeg så lyst til å lese, men jeg la den fra meg litt før halvveis. Romanen handler om hva som skjer med en familie når dens overhode gjennom en hel generasjon, "Whitey" Mc Claren dør. Mc Clare en en svært vellykket forretningsmann og politiker i 60-årene i en by i staten New York. Mc Claren dør av senskader etter et svært brutalt overfall fra noen politifolk som har  angrepet en svart bilfører på en av hovedveiene.  Mc Claren kritiserer dem verbalt for voldsbruk og blir selv brutalt slått med køller og sparket. Når han får hjerneslag sender politifolkene ham på sykehus. Overfallet blir dysset ned og familien tror han har hatt et trafikkuhell. Men dette redder  livet på den andre sjåføren. 

Vi følger hans svært trofaste kone Jessalyn og de fem barna gjennom Whiteys' sykehusopphold, dødsfall, begravelse og det som følger etter. Kona Jessalyn er først en supermodell av en pårørende, viker ikke fra mannens side og gjør samtidig hva hun kan for å mildne konflikter mellom barna deres. Man når Whitey dør etter en infeksjon går hun nærmest opp i limingen, og det virker det som resten av gjengen gjør også.

 Jeg klarer ikke helt å engasjere meg i disse menneskene. Begynnelsen virker interessant nok, men politivoldsepisoden forsvinner ut i dimman under sykehusoppholdet. Det er også flere interessante trekk ved familiemedlemmene, ikke minst den yngste sønnen Virgil som lever i alternative samfunn med lavt miljøavtrykk og asketisk livsstil. Whitey har aldri akseptert hans veivalg. Den velutdannede Sophia jobber på et senter for dyreforsøk og driver stort sett og lemlester og/eller tar livet av dyr i vitenskapens tjeneste. Etter farens død får hun ikke til å fortsette med dette arbeidet. Den eldste sønnen Thom skal overta for faren i firmaet, er den som er mest aggressiv overfor Virgil og blir også den som oppdager hva som egentlig foranlediget farens skader og død.

Jessalyn tar ikke det helt innover seg at mannen faktisk er død, skrumper nærmest inn mentalt, klarer ikke selv de enkleste praktiske ting når det gjelder penger, bankonto, papirarbeid osv. Hun slutter å stelle håret og går omkring nærmest som en zombie. Svært mye av det jeg har lest hittil handler om hennes svært innskrenkede liv i tiden etter begravelsen.

Konflikten mellom barna ligger og lurer, spesielt når det viser seg at de alle sammen arver lik andel etter faren, noe flere av dem synes er dypt urettferdig da de mener de selv skulle hatt en mye større andel. Jeg klarer ikke å føle sympati for noen av dem, ikke engang Virgil, han blir for sær for meg og Jessalyn har jeg lyst til å riste og brøle til: "Se å få deg et liv!" 

Jeg har lest flere av Joyce Carol Oates sine romaner og likt dem godt, ikke minst "Niagara" og "Blonde". Det virker som om hun har hatt ambisjoner om å skrive "Den store amerikanske romanen" og ikke har fått det til. Og siden den var svært tjukk ga jeg meg, det finnes så mange andre bøker.

mandag 2. mai 2022

Katarina Wennstam: Vargen

I fjor høst var vi i Malmø, og jeg måtte jo raske med meg noen svenske pocketbøker. Det er jo mange gode svenske romaner som aldri blir oversatt til norsk. En av de skulle være en krim, helst en forfatter jeg ikke har lest før, og denne så lovende ut.

Boken handler om drap på kvinner. Det er to parallelle historier. En ung jente forsvinner på vei hjem fra en fest. Dagen etter blir liket hennes funnet i en park, ille tilredt. Etterforskeren Charlotte Lugn jobber med denne saken. Samtidig er en gammel bekjent av henne, Shirin Nouri, bistandsadvokat i en straffesak der en ung mann har drept sin ekspartner. Shirin representerer de etterlatte.

Jeg er ikke kommet langt inn i boken før jeg merker at forfatteren har en politisk agenda. Hun vil frem i lyset med hvordan det svenske rettssystemet lar hustru/kjærestemordere slippe lettere hvis de påberoper seg å være sveket, bedradd, snakket nedlatende til osv. Her har hun jo en "god" sak, og hvis det virkelig er slik i 2020-årene at en mann kan argumentere seg til strafferabatt ved å snakke nedsettende om den samboeren han drepte - da bør det skrikes høyt i alle medier. Men det blir dessverre ikke automatisk noen god kriminalroman av det.

Omstendighetene rundt rettsaken tar svært mye plass, og jeg er langt over halvveis før det skjer noe særlig utvikling i den andre saken som jeg betrakter som hovedplottet. I siste tredjedel av boka begynner det å utkrystallisere seg noen mulige spor.  Helt mot sluttet blir det også en slags (indirekte)sammenheng mellom de to handlingene og vi får også en kort dramatisk hendelse. 

Jeg er ikke imot å ha en eller annen (god) politisk agenda i en roman, heller ikke i en kriminalroman, men da må ikke argumentasjonen smøres så tydelig utover som i et kampskrift. Og i en kriminalroman må det være mer handling rundt selve plot'et enn det er her. Ikke nødvendigvis action, men det må avhøres vitner, spor må følges opp, vi må bli kjent med mulige mistenkte, romanen må bevege seg. Det skjer ikke i de første 60% av denne boka.

Så er det litt personlig krydder rundt hovedpersonene som er helt greit. Både Charlotte (som er lesbisk) og hennes kollega har kanskje noe på gang med den samme kvinnen. Charlotte er plaget av migrene og har sin voksne datter og svigersønn boende hjemme hos seg for tiden. Shirin kjemper i rettenen mot en ufyselig forsvarsadvokat for den like ufyselige morderen. En kvinnelig journalist er demonstrativt uinteressert i rettsaken  fordi partnerdrap har mindre interesse enn gatemord på en ung pike. I det hele tatt.

Men nå ser jeg frem til å lese "Skuggliljan" av Johanna Mo som skriver fra Öland, den første boken i serien likte jeg svært godt. Og kanskje kommer det mer fra Stina Jackson, "Sølvvegen" og "Ødemark" - jeg likte begge disse svært godt.


fredag 29. april 2022

Jo Spain: The darkest place

Denne irske kriminalserie som jeg kom over for noen år siden, dette er den tredje eller fjerde jeg leser. Jeg synes disse bøkene gir et greit innblikk i irsk nærhistorie, politikk og kultur. Hovedpersonen er Tom Reynolds, etterforsker ved politiet i Dublin. Han er middelaldrende, greie familieforhold og relativt fordomsfri. Handlingene i bøkene foregår i svært forskjellige omgivelser. Jeg har lest om forholdene for unge jenter som bor i et nonnekloster, om et kystsamfunn som blomstrer opp under oljeboomen og om politiske intriger rundt det irske parlamentet. Denne historien dreier seg om omsorgen for(eller mishandlingen av) sinnslidende slik denne artet seg de første tiårene etter 2. verdenskrig. 

Under utgravinger ved en gravplass på en liten øy med et tidligere asyl for sinnslidende blir det oppdaget et lik som ikke burde vært der. Det er tydeligvis liket av en lege som forsvant under mystiske omstendigheter for 40 år siden. Tom Reynolds og teamet hans blir satt på saken. Det viser seg at den isolerte øye bærer på flere hemmeligheter, og historien avdekker også fullstendig forkastelige behandlingsformer og holdninger til pasienter og sinnslidelser, selv med datidens øyne. 

Jeg skal ikke gå inn på noen detaljer, og det er ikke heller noe spesielt originalt over beskrivelsen av forholdene for sinnslidende i denne perioden. Dette er heller ikke særlig unikt for Irland, også i Storbritannia kunne folk (særlig kvinner) bli tvangsinnlagt på slike institusjoner bare en far eller ektemann fikk med seg huslegen på at det var nødvendig.  Og var de først innlagt på institusjonen var legen Gud.

Altså (dessverre) ikke noen unik historie, men den er godt fortalt. Det er tilstrekkelig med mulige spor og sideveier, sære øyboere, skrik som høres om natten, dårlig vær.  Farlige situasjoner får vi også med oss. Noen spor blir løse tråder, andre bringer oss videre og til slutt får vi oppklaringen som ikke var altfor opplagt.

Jeg kan godt lese flere av bøkene i denne serien.

torsdag 28. april 2022

Magnus Takvam: Hun skrev for å kunne leve

Mitt første inntrykk av Marie Takvam er fra en bok jeg hadde som barn - "Maria og katten i Venezia", en bok jeg var glad i og har noen vage minner om. Så husker jeg hennes forfatternavn uten at jeg har vært så mye borti hennes forfatterskap. Og så dukket hun opp i filen "Åpenbaringen" av Vibeke Løkkeberg med den påfølgende "rumpefeiden".  Jeg så ikke filmen selv, men jeg husker jeg reagerte  på den sjikanøse omtalen av den og på latterliggjørelsen av å vise en middelaldrende kvinne lett avkledt på lerretet.

Vi valgte å lese Magnus Takvam sin biografi over sin mora i litteraturgruppen min. Magnus Takvam kjenner jeg fra TV-skjermen som en dyktig om enn noe tørr politisk journalist i NRK. Han har skrevet en åpenhjertig og svært personlig bok om sin mor. Marie Takvam vokste opp på en gård i ei lita bygd i Sogn og Fjordane. Et oppvakt barn, skoleflink og skrivefør allerede som svært ung. Familien var tradisjonelle kristne, men Marie hadde et blikk som var svært åpent for verden og ble vel heller en fritenker.

Hun gikk på toårig landsgymnas, fikk gode karakterer, flyttet til Østlandet til lærerjobb, kontorjobber og psykologistudier. Hele tiden skrev hun, mest poesi. I 1950 giftet hun seg med ungdomskjæresten Johannes. I 1952 fikk hun utgitt sin første diktsamling, samme år som hennes sønn Magnus ble født. Boka ble godt mottatt og solgte bra til å være en debut.

De første årene som småbarnsmor var Marie opptatt av morsrollen og drabantbylivet, men hun fortsatte å skrive. Hun var svært engasjert i alt som rørte seg i samtiden, og det gjenspeilet seg i det hun skrev. Hun var opptatt av kvinners kår og muligheter og var vel en slags feminist, men var aldri med i noen av de feministiske organisasjonene. Hun engasjerte seg for de undertrykte i samfunnet, men ble aldri tilknyttet i noen av de radikale gruppene som blomstret opp på 60- og 70-tallet. 

Marie fikk mange venner og bekjente blant forfattere og kunstnere i hovedstaden. Vi får inntrykk av at hun må ha vært svært utadvendt, men også en nokså urolig sjel. Samtidig hadde Johannes en bra karriere innenfor sitt fagfelt og var mye på farten og traff andre kvinner. De to gled fra hverandre og ble til slutt offisielt skilt. 

Magnus Takvam sin bok følger sånn noenlunde kronologisk morens livsløp, men med mange sprang frem og tilbake i tid. Hele tiden kretser han rundt diktene hennes. Han forteller også om sitt eget liv sammen med moren. Noe er sårt og vart og noe er lett og litt ironisk (som beskrivelsen av hans tilknytning til det radikale miljøet rundt AKPml).  Men han holder en viss distanse til stoffet når han skriver om forfallet og sammenbruddet som tok til på åtti-tallet. Marie hadde vært svært forsiktig med alkohol i sin ungdom, men i det kulturelle kjendismiljøet som hun var med i ble det svingt mange beger, og snart ble fikk alkoholen en dominerende plass i livet hennes. Og i kjølvannet av alkoholskader kom fysiske anfall av ulike slag, forfølgelsesvanvidd og konspirasjonstanker. De siste 14 årene av livet hennes var hun permanent innlagt på diverse institusjoner.

Alt i alt synes jeg Magnus Takvam har skrevet en dypt personlig og lesverdig biografi om sin mor, preget av åpenhet overfor hennes sterke og svake sider og en dyp respekt for hennes diktning. Boken er i seg selv mer preget av journalistikk enn av litteratur, men det er helt i orden. 

onsdag 27. april 2022

Christian Kracht: Imperium

Jeg husker ikke helt hvordan denne boka havnet i bokhylla, men jeg har hatt den et par år. Kanskje jeg plukket den med fordi jeg er interessert i å lese tyske forfattere?

Christian Kracht er sveitsisk og debuterte i 1995. Denne romanen kom  i 2012 og er den første som er oversatt til norsk. Den er utgitt på Pelikanen, de har lagt seg i selen i forhold til tysk litteratur og har bl.a. gitt ut mye av Judith Herman, en forfatter jeg liker svært godt.

"Imperium" er en slags eventyrroman og er basert på August Engelhardt sine forsøk på å virkeliggjøre sin drøm om en ideell verden på en bitteliten stillehavsøy. Engelhardt er en historisk person, naturist, vegetarianer og soltilbeder. Tidlig på 1900-tallet satte han kursen mot Ny-Pommern, en tysk koloni i Stillehavet der han fikk kjøpt en liten øy for å bygge sitt imperium. Engelhardt hadde fått for seg at menneskene utmerket godt kunne leve på kokosnøtter, hvis de i tillegg ble velsignet med en god porsjon sollys.  

Det kommer ikke som noen stor overraskelse at Engelhardt sine bestrebelser er preget av en nesten religiøs fanatisme. Han får kjøpt sin øy og satt i gang kokosproduksjon i stor nok skala til at han kan leve av det selv og selge overskuddet. Alt dette ved hjelp av de innfødte på øya som var der når han kom og som arbeider for ham.

Dette er vel og bra, en stund, men tanken er at dette skal bli en koloni av flere som dyrker de samme interessene som Engelhardt. Og de finnes, han skriver mange artikler i europeiske magasiner. Det er ekstremismens århundre, og tanken om å stikke av fra den europeiske sivilisasjonen er det mange som har, allerede før første verdenskrig. Og noen kommer. Noen få som deler noe av Engelhardts syn havner på øya, men det er få, det tar tid og ikke alle som kommer er egentlig forberedt på det enkle livet. De som blir kan telles på en hånd, og ikke flere samtidig. Og Engelhardt er i mellomtiden blitt så sær at det ikke er gitt at han kan leve sammen med andre mennesker.

Engelhardt lever for det meste på sin stillehavsøy i svært mange år, flere i boka enn i virkeligheten, i boka har forfatteren hans klart å holde ham i live også gjennom 2. verdenskrig mens den historiske Engelhardt visstnok døde en gang på trettitallet. En rekke personer kommer og går i livet hans, svindlere, eventyrere, kunstnere, studenter, filosofer og kjeltringer. Til og med et piano får han med seg, sammen med en av de besøkende, jeg tror det var Emil Nolde, den tyske maleren og Hitlerbeundreren.

Boka er holdt i en lett og ganske fornøyelig tone. Engelhardts tror fullt og fast på sine egne teorier. Han behandler ikke de innfødte så verst etter datiden målestokk, men sett med våre øyne burde øya tilhøre dem, og det faller ham overhodet ikke inn at han kan ha noe å lære av dem, av deres levesett og forhold til naturen. 

Dette var en bok som det var litt festlig å lese, alle de rare menneskene, de merkelige ideene deres, idealismen, mangelen på forståelse for andre tankesett. Og litt artig med et innblikk i hva som rørte seg i Europa på denne tida. Men samtidig ble jeg ikke helt klok på hvorfor forfatteren har skrevet denne boka.

mandag 25. april 2022

LLoyd Jones: Hand me down world

Jeg leste LLoyd Jones' "Master Pip" for mange år siden, om jenta Matilde sin dramatiske oppvekst på en liten øy nær New Zeeland under krigen. Den likte jeg svært godt. Denne romanen en handler om en afrikansk jentes reise fra Tunis til Berlin for å se igjen sin lille sønn som barnefaren tok vekk fra henne like etter fødselen.

Den første delen er skrevet som en slags kollektivroman der ulike personer som kommer i kontakt med jenta forteller hver din del. Det er brutale historier, men det finnes også vennlighet og godhet. Til slutt er vi i Berlin der Ines, som hun kaller seg, blir ansatt som en slags husholderske hos en eldre, fraskilt mann som holder på å bli blind. Hun møter også barnefaren og vi skjønner at hun får kjøpt seg noen stunder sammen med sin sønn som nå er blitt noen år. Inntrykket vi får av Ines er ikke bare behagelig, det er jo forståelig på bakgrunn av de forferdelige tingene hun har gjennomlevd. Men jeg sliter litt med at jeg ikke egentlig kommer innpå henne og synes ikke den fungerer så godt som kollektivroman.

Så forandrer boka fullstendig perspektiv: Ines blir pågrepet for et drap hun skal ha begått på Sicilia. Resten av boka blir fortalt fra fengselet, og nå får hun fortalt sin egen historie. Det andre vi har lest er vitneutsagn som ble fremlagt i retten. Hun snakker om alle personene vi har møtt før, og om noen til. Det blir mange kontraster mellom hennes fortelling og hva de andre forteller, eller ofte utelater å fortelle. Noen prøver å endre, kanskje skjønnmale sin egen rolle. Spesielt synes jeg det er interessant hvordan den personen hun ble mest knyttet til, en fransk gateartist og husokkupant, velger å tie om det meste, kanskje for å beskytte henne?

Når jenta som ikke heter Ines har fortalt sin egen historie har vi fått et mer fullstendig bilde av henne og av hva en kvinne kan gjennomgå for å finne tilbake til sin sønn. Vi har fått noen glimt inn i menneskesmuglernes metoder, passasjerene får hver sin livbøye og blir etterlatt i havet utenfor Sicilia. Vi møter folk som på hver sin måte har en del i det å bringe flyktningene nordover og å ta seg av dem i storbyene. Noen utnytter dem, andre gjør hva de kan for å hjelpe. Men for de fleste er flyktningene bare skygger rundt dem, "ghosts" som en av dem kaller det.

Ines ble offer for en kynisk mann som fingerte surrogati overfor omgivelsene. Boka har en nokså åpen slutt, vi aner et mulig håp men vet ikke hva som vil skje når "Ikke-Ines" slipper ut av fengselet.

Lloyds Jones fortellerstil fungerer veldig bra i denne boka. Bit for bit får vi hele historien, som i et puslespill. Spesielt syntes jeg det fungerte godt i siste halvdelen av boka, når vi fikk nye forklaringer og synspunkter frem. Da flyttet perspektivet vekk fra de mystiske afrikanske flyktningen, nye sider kom frem i de viktigste personene og hovedpersonen selv trådte frem som et helere menneske.

   

 

mandag 21. mars 2022

Sarah Hall: The Wolf Border

Jeg leste et utsnitt av denne boken i en samling med tekster av unge, britiske forfattere utgitt av det engelske "Granta" for en del år siden. Jeg merket meg denne som en bok jeg kunne tenke meg å lese. Jeg fant forresten flere gode romaner ut fra denne samlingen, bl.a. en australskfødt forfatter som heter Evie Wyld og pakistanske Kamila Shamsie.

Ulv står i sentrum for denne romanen. Den eksentriske Thomas Pennington er Earl of Annerdale, et stort gods nord-øst i England, nær grensen til Skottland. Han har lenge drømt om å innføre ville ulver på godset sitt. Nå er det ikke bare en drøm, det er blitt en realitet. Fysiske tiltak er gjort for å sikre området, de nødvendige tillatelser innhentet. Han ønsker å ansette Rachel Caine. Rachel er opprinnelig fra Lake District men jobber nå et ulvereservat i Idaho. Hun er zoolog og ulver er hennes spesialfelt. Rachel sier først nei til jobbtilbudet, men så skjer det noen endringer i livet hennes som gjør ar hun ombestemmer seg.

Rachel flytter fra USA til Pennington sitt gods. Med seg på flyttelasset har hun et lite foster, resultatet av en nattlig romanse med en god kollega og venn. Hun ser for seg å ta abort, men når det kommer til stykket blir det ikke slik. Rachel sin mor, Binny er nettopp død og Rachel valgte å ikke komme til begravelsen. Hun følte seg svært uønsket av sin bror Lawrence og ikke minst sin svigerinne.  Men Rachel kommer til å få et helt annen forhold til Lawrence etter hvert som hun oppdager hvilke demoner so han er plaget av.

Rachel får et godt forhold til prosjektmedarbeiderne hun skal lede og et litt fjernere forhold til Pennington. Ulveparet ankommer, alt går etter planen og de klarer seg godt i de nye omgivelsene. Det blir demonstrasjoner og litt bråk, men ikke mer enn de har regnet med. Rachel kommer påtett innpå prosjektets veterinær, han blir etter hvert hennes elsker og hjelper henne under svangerskapet. Etter at hun nedkommer med en liten gutt får hun mye hjelp både av ham og av Lawrence.

Men svært mye av Rachels tilværelse dreier seg om ulveparet som tilpasser seg godt, begynner å nedlegge vilt som det er en overflod av i området og får et kull med valper. Parallelt med alt som skjer på godset skjer det betydelig endringer i samfunnet. Det holdes folkeavstemning i Skottland om løsrivelse og det blir et tydelig flertall for Skottland som egen stat.

En dag skjer det som ikke skulle kunne skje: Den vesle ulveflokken er på full fart vekk fra godset. Noen har latt dem slippe utenfor gjerdet.  Rachel og medarbeiderne hennes må nå hive seg rundt. Det blir en dramatisk ferd for å prøve å fange dem igjen, og ikke minst forhindre at de blir drept. Rachel tar med seg sin nå halvtårs gamle baby i bilden og følger etter flokken. Denne jakten blir et slags avsluttende klimaks i boka, uten at jeg skal si noe mer om hvordan det går. Men underveis for Rachel øynene opp for hvilke krefter som kunne være interessert i en slik utvikling og det får henne til å se på prosjektet sitt med nye øyne.

Rachel er en særegen karakter, ja, det går an å kalle henne direkte sær. Hun har hatt en svært vanskelig oppvekst med en mor som hadde nokså manglende omsorgsevner og -vilje. Selv er hun vennlig og omgjengelig men slipper ikke mennesker tett innpå seg. Hun har et svært profesjonelt forhold til jobben sin men er samtidig full av ømhet for dyrene. Vi får noen flotte naturskildringer av Lake District og det er interessant å følge med på prosjektet helt til det kulminerer i jakten på slutten. Og samtidig som vi blir konfrontert med ulvenes naturlige instinkt for frihet og for livet i naturen blir også Rachel konfrontert med sitt eget forhold til den verden som hun skal leve i sammen med sin lille sønn.

Det finnes ikke noe område i Storbritannia der ulver får leve fritt, og folkeavstemningen som ble holdt i Skottland endte ikke med løsrivelse men jeg synes ikke dette gjør noe for mitt forhold til fortellingen. Jeg klarer godt å forestille meg at dette kunne ha skjedd. Boken gir i det hele tatt rom for mange betraktninger om menneskenes forhold til dyrene og til naturen.

torsdag 17. mars 2022

Matt Rees: Mordene i Betlehem

Jeg synes alltid det er interessant å lese krim fra andre land og kulturer. Denne er skrevet av en waliser som var journalist i Betlehem 2000-2006 og har handlingen lagt til Betlehem. Den motvillige detektiven (som han har skrevet noen andre bøker om) er Omar Yussef, en eldre historielærer for muslimske og kristne barn. En profilert geriljakriger er drept. George Saba, en av Omars tidligere elever blir arrestert for å ha samarbeidet med israelerne om mordet. Saba hører til den kristne minoriteten, og det virker opplagt for Omar at saken er konstruert som en del av det politiske spillet på Vestbredden.

Omar begynner å gjøre sine undersøkelser og kommer snart svært nær de militante grupperingene som har stor makt. Snart går det på livet løs både for Omar og flere av hans nære bekjente.

Boka har gode fremstillinger av dagliglivet til palestinerne og til den kristne minoriteten, i alle fall virker det slik på meg. Jeg synes også det er en styrke ved boka at vi møter israelerne først og fremst som utenforstående okkupanter på Vestbredden og ikke som hovedaktører. Jeg er mer usikker på hvor realistisk fremstillingen av det politiske miljøet blant palestinerne er. Selvstyremyndighetene blir fremstilt som en bande blodtørstige og morderiske kjeltringer og selv om jeg tror det finnes mye fanatisme og ekstrem islamisme i området og sikkert med forgreininger opp til selvstyremyndighetene blir dette i overkant svart/hvitt (eller bare svart).

På plussiden: Rees skriver godt og jeg likte å lese om Omars lærervirksomhet og om hvordan familiene samlet seg under Ramadan og Eid. Han skildrer et palestinsk samfunn sett fra deres ståsted. Vi får også et lite innblikk i den kristne menigheten.

På minussiden: Palestinsk selvstyre blir skildret som en slags krigsherreorganisasjon med ekstrem islamisme som eneste innhold. Det virker nokså ensidig


Mary Gordon: The rest of Life. Three Novellas

Disse tre kortromanene/langnovellene er skrevet av den amerikanske forfatteren Mary Gordon. Jeg har lest en del av hennes bøker.  Kvinners altoppslukende kjærlighet er vel kanskje et felles tema i de tre langnovellene. 

Hovedpersonen i den første er fraskilt, har to barn og har de siste to årene levd sammen med den katolske presten Clement. De arbeider sammen i et senter for vanskeligstilte kvinner. Tidligere levde Clement i et slags kloster som nå er nedlagt pga. mangel på nyrekruttering. Hun er hans første og eneste kjærlighetshistorie og eneste seksuelle erfaring. De har det godt sammen, men hun er hele tiden redd for at nettopp hans uskyld, hans mangel på erfaring skal gjøre ham til et lett bytte for andre, mer attraktive kvinner.

Den andre hovedpersonen har bodd sammen med Lauro i fem år. Selv er hun psykiater og jobber med autistiske og tildels sterkt traumatiserte barn. Hun kommer fra en tysk-jødisk familie som kom til England før krigen. Hun har vært gift tre ganger og har to barn. Hun mener selv hun har hatt lett for å "gå lei av" menn, men med Lauro er det annerledes. Lauro er  en italiensk journalist som stort sett jobber i urolige områder, krigssoner, steder med opprør og revolusjon. I lange perioder lever de sammen i hennes leilighet i London. Så blir han urolig og vil ut på nye oppdrag. Når hun føler Lauros uro oppmuntrer hun ham til å reise, men når han er borte er hun likevel svæt redd for at det skal skje ham noe.

Den tredje langnovellen starter på et tog fra Milano til Torino. Et ungt par, han er amerikansk, hun er fra Nigeria, og så er moren hans med. Hennes familie flyktet fra Biafrakrigen i 1969. Vi tror kanskje at dette skal bli et tema, men i stedet dannes historien rundt moren. More har levd i USA siden hun ble sendt dit som 15-åring for å redde henne fra skam. Og hvilken skam? Hun hadde inngått en selvmordspakt med sin 16-årige kjæreste. Hun fikk kalde føtter og trakk seg i siste øyeblikk. Han gjennomførte selvmordet. Omgivelsene holdt henne ansvarlig for kjærestens død. Sannsynligvis gjorde ikke hennes kjærlige og oppofrende far det, men sendte henne likevel vekk for å beskytte henne. Hun så ham aldri igjen, fascistene tok over i Italia og faren døde under en arrestasjon. Hun har aldri fortalt noen om skammen, men levd et svært rolig og nokså innadvendt liv, som mor og som hustru til en mann som var både kjærlig og god.

Sønnen og den kommende svigerdatteren har invitert henne med for å se sitt barndomsland igjen. På et plan skal hun oppleve Italia sammen med dem, på et annet gjennomgår hun sin barndom, hennes altoppslukende kjærlighet til den unge Leo, forholdet mellom dem og alt som skjedde siden.

Jeg føler at den siste langnovellen gir boka et kjempeløft. Det er rystende å lese om hvordan hun som pur ung jente lar seg dupere av den nokså nevrotiske og egoistiske Leo. Han prøver å holde henne nede, hun skriver bedre dikt enn ham, det har han vondt for å takle. Han kritiserer henne stadig vekk, det er tydelig at han lot sine egne problemer gå ut over henne. Og så vil han dra henne med i døden. Det er nesten uforståelig at omgivelsene hennes kunne behandle henne som "skyldig" i denne saken, men dette var Italia og det var på 1920-tallet. Resten av livet hennes lever hun mentalt som en eneboer selv om Hun får et ikke så unormalt liv i USA , ytre sett, i en familie som først er velstående men mister alle pengene sine i depresjonen. Hun gifter seg nærmest av nød med en ung butikkeier som faller helt for den vakre jenta. Men på innsiden lever hun som en eneboer, som om hun er død. Hun får to sønner og hun tar seg av mann og barn på en pliktoppfyllende men neste ukjærlig måte. Vi følger henne til det tårnet utenfor Torino der Leo tok sitt liv. 

Den siste langnovellen gir rom for mange refleksjoner om liv og død, hukommelse, tilgivelse og glemsel og de andre to var også gode å lese. Det er kvinner i hovedrollen i alle historiene, men settingen og plot'et er likevel svært forskjellige. Hvis jeg skal komme med en innvending er at det skjer svært lite i historiene, av og til savner jeg litt handling, litt dramatikk.  Dette var hennes første novellesamling. Den siste, "The liar's wife" har jeg også lest og jeg likte den bedre, den hadde litt mer drama, mer bevegelse.  

onsdag 16. mars 2022

Dan Padavona: Her last breath

Jeg liker å lese krim av og til og det er alltid kjekt å finne nye forfattere. Denne romanen fant jeg på Amazon, den så ok ut etter anmeldelsene og det passet med noe jeg kunne lese på Kindle.

Thomas Shepherd er kommet tilbake til en liten by i staten New York etter 10 år som etterforsker i LA. Han er såvidt restituert etter en skade han fikk i en skuddveksling. Han får jobb som en av assistentene til  sheriffen i hjembyen sin. Her etterforsker han et brutalt drap på en prostituert, et drap som utvikler seg til en grotesk ugjerning utført av en psykopat. I begynnelsen tror politiet at dette er gjengkriminalitet, men etterhvert kommer drapsmannen nærmere Thomas selv og noen av hans nærmeste.

Thomas har kjøpt huset til den avdøde onkelen sin, en onkel som tok seg av ham når han kom på kant med foreldrene sine. Han blir godt kjent med naboene sine, Naomi og hennes datter Scout som er lam etter en bilulykke. Scout er svært datakyndig og deltar i et nettforum for amatørdetektiver, en ikke helt ufarlig aktivitet.

Thomas sin barndomkjæreste Chelsey er med og hun driver et privat etterforskningsbyrå og hennes aktiviteter kommer flere ganger på kryss av Thomas sin etterforskning.

Det er mange trekk av spenning i denne boka, men jeg synes det hele blir litt for forutsigbart. Vi skjønner jo at helten kommer til å klare seg, dette er den første av en serie bøker. Og til tross for en del groteske scener er det likevel noe feelgood over boka og da skjønner vi jo at de andre impliserte også vil klare seg. Intrigen blir for lettvint, vi regner med at det blir et forrykende oppgjør mot slutten som ender godt. Og slik blir det også. Men for all del, det er enkelte interessante vinkler underveis, bl.a. om aktiviteter på et nettforum og hva det kan føre med seg.

 På plussiden:

  • Thomas Shepherd er et greit bekjentskap med sine familieproblemer, sitt uavklarte kjærlighetsforhold og sine lette Asbergertilbøyeligheter.
  • Miljøet i den lille byen i det vinterkalde klimaet i «Upstate New York» gir en bra ramme for en dramatisk thriller som denne.
  • Noen av bipersonene er interessante og jeg regner med de dukker opp igjen i senere bøker, ikke minst Chelsey som har lidd av en alvorlig depresjon men likevel fremstår som tøff og selvstendig.
  • Vinklingen på nettforum synes jeg var bra og passer godt i tiden.

På minussiden:

  • Jeg er ikke så glad i psykopatiske monstere i krimbøker, du kan liksom skrive inn hvilken som helst ondskap i dem som gjør at de nærmest fjerner seg fra menneskeheten og mister sin troverdighet. 
  • Temaet «ridderen på sin hvite hest som skal redde verden og blir motarbeidet av sine kapitalistiske overklasseforeldre» er velbrukt og nokså forslitt.
  • Den fryktede tenåringen LeVars omvending til pusekatt var jo hyggelig, men litt for lettvint og ikke så troverdig.

 Amerikansk krim synes jeg vanligvis blir for mye action og våpen og for lite miljø, psyke og relasjoner, men et unntak er Liz Moore sin «Lang lysende elv», den synes går langt utenpå denne thrilleren. Grei nok tidtrøyte, men jeg har ikke inkludert Dan Padavona blant krimforfattere jeg følger med på.

Yaa Gyasi: Komme hjem

Dette er den unge forfatteren (26 år) sin debutroman. Det er intet mindre enn en slektsroman om en afrikansk/amerikansk familie som begynner i 1700 på Gullkysten med to halvsøstre og følger deres etterkommere i Afrika og USA parallelt frem til i dag. Det er et svært ambisiøst prosjekt og jeg synes hun kommer svært godt ut av det.

Effia blir gift med en britisk slavehandler og hennes etterkommere bor på Gullkysten, våre dagers Ghana. Dette er i grenselandet mellom asantefolket og fantefolket. Slavehandelen som også foregikk før de hvite kom blir overtatt av engelskmennene og utviklet til den brutale og rasistiske virksomheten vi kjenner til fra historien. Effies etterkommere lever i landsbyer som dels driver forretningsvirksomhet mot englenderne, dels kriger mot dem og med hverandre. 

Esi blir solgt som slave og er en av dem som overlever slavetransporten til Amerika. Hennes etterkommere lever først på bomullsplantasjene, deretter prøver de å livnære seg på små jordlapper, havner som straffanger i kullgruver, synger på jazzklubber og i kirker og ramler på stoffkjøret.

Vi følger en person av gangen, vekselvis fra den afrikanske familien og den afroamerikanske. 7 generasjoner. 14 mennesker. Hver av dem har sin egen historie og de har også litt kjennskap til sine foreldre, men det finnes ingen total familiehistorie som lever videre, ala Alex Haleys "Røtter". Vi blir godt kjent med hver enkelt og får også et sideblikk på deres nærmeste forgjenger. I den afrikanske familien er det et smykke som overrekkes nedover i generasjonene. Det var det også i den amerikanske familien, men et sted på veien ble dette borte. 

Vi får et brutalt bilde av slavetilværelsen til familien etter Esi av de usikre tidene etter borgerkrigen og avskaffelsen av slaveriet der afroamerikanerne ofte ble utsatt for undertrykkelse nesten like brutal som under slaveriet. Ja, det er mye brutalitet, men Gyasi velter seg heller ikke i grafiske fremstillinger av avstraffelser, mye ligger mellom linjene. Boka er likevel ikke først og fremst en skildring av undertrykkelse, den er like mye, eller kanskje mer en glimrende familiekrønike.  

Det er svært interessant å lese om livet i landsbyene på Gullkysten. Dette er ikke noe jeg har lest noe særlig om før, spesielt ikke om livet på 1700/1800-tallet. Det virker so Gyasi har gjort grundig research, i alle fall har hun skapt en svært troverdig skildring av dette samfunnet. Det er brutalitet og overtro, det er hardt arbeid og det er lidenskap, kjærlighet og omsorg for familien. Men forholdet til slavehandelen blir hengende som en mørk skygge over fortellingen.

Fortellingen er kronologisk, men det blir likevel mange tidshopp fra den ene personen til den neste. Vi får ikke alltid vite hva som skjedde i mellomtiden, men i stedet får vi disse fine innblikkene i de forskjellige personene sitt liv, sett på bakgrunnen av den epoken de lever i. Totalt blir det en overveldende historie som jeg måtte lese litt av gangen for å ikke forveksle hver av personene med sine forgjengere og/eller etterkommere. 

Den siste fortellingen blir en slags sammenknytning av historien som jeg synes er et fint virkemiddel og som gir bokas tittel mening.

Ida Jessen: Doktor Bagges anagrammer

Jeg leste forløperen til denne romanen,  «En ny tid» ,for flere år siden. Den handlet om 23 år gamle Lilly som i 1904  kommer til den lille stasjonsbyen Thyregod på Jylland for å undervise på friskolen. Hun reiser fra en ulykkelig kjærlighetshistorie. I Thyregod fatter legen Vigand Bagge interesse for henne. Han er mange år eldre enn henne (husker ikke akkurat hvor mange). Etter kort tid gifter de seg. Vi hører ikke mer før Vigand 23 år senere ligger på det siste. Resten av boken handler om Lillys tilværelse som enke og endelig fri fra den samme Vigand som hun hadde et vanskelig samliv med.

Nå er det Vigand sin tur. Boken foregår i løpet av hans siste år. Han har en dødelig kreftsykdom og er smertelig klar over det. Han snakker ikke med noen om det, spesielt ikke med sin kone som ellers prøver å finne en positiv måte å håndtere samlivet på. Han utfører sin legegjerning med stor iver og omsorg for sine pasienter. Om nettene skriver han en slags dagboksnotater om sitt liv, sin fortid og sitt ekteskap når han ikke lager anagrammer som han har en særlig forkjærlighet for. Han nærer en stor beundring for sin far som fremtrer som en tyrannisk far og ektemann, og han har like stor forakt for sin mor.

Doktor Bagge behandler sin ektefelle nedlatende og svarer som regel negativt på hennes forslag og ideer. Likevel aner vi en slags beundring, ja kanskje til og med kjærlighet som såvidt kommer fram helt på det siste sammen med en ikke helt ubegrunnet dårlig samvittighet.

Er da doktor Bagge et dårlig menneske? Nja, det finnes godt i mannen også, selv om det er godt gjemt. Ikke minst i omsorgen for sine pasienter og for levekårene på den jyske landsbygda. Til og med i forholdet til Lilly kan det finnes spor av omsorg, og når en legger til at mannen i hele sin barndom må ha vært kuet av sin beiske far og det skakkjørte ekteskapet til foreldrene kommer han nok bedre ut av det enn ved første bekjentskap. 

Det er et litt brutalt men godt portrett som blir tegnet av doktoren. Selv klarer jeg ikke se boken uavhengig av «En ny tid», så jeg er usikker på hvordan den står seg helt alene. Jeg blir nødt til å lese den første boka om igjen, kjenner jeg.

Det er en kort roman, bare 150 sider, men det ligger mye stoff på disse sidene og det er en helstøpt roman.

Jeg har etter hvert lest mange bøker av Ida Jessen, og de har vært alt mellom gode og glimrende. De fleste har jeg kommet over i Danmark, det er dessverre ikke så mange som er oversatt til norsk. Men det er virkelig ikke noe problem å lese dem på dansk, det burde flere prøve!

tirsdag 8. februar 2022

Elizabeth Strout: Oh, William

Jeg har lest de fleste av Elizabeth Strouts romaner og likt dem svært godt. Jeg elsket Olive Kitteridge - for en personlighet! Mer enn nok til å fylle de to bøkene som er skrevet om henne. I denne romanen som er hennes siste møter vi Lucy Barton igjen, fra "Jeg er Lucy Barton". Lucy gikk også igjen som en slags rød tråd i "Anything is possible", en samling historier fra småbyen Amgash der forfatteren Lucy Barton vokste opp i ekstrem fattigdom og utenforskap.

William er Lucy Bartons første ektemann som hun traff i studietiden og som hun hadde to døtre med. Lucy forlot ham i sin tid etter en serie med utroskap fra hans side. Nå har hun nettopp blitt enke etter sin andre ektemann David som hun sørger dypt over. William på sin side har nettopp blitt forlatt av sin tredje kone og tyr til Lucys vennskap i sin ensomhet. 

William engasjerer seg i slektsforskning og oppdager at han har en halvsøster i Maine et sted. Han visste at hans mor Caroline forlot sin første ektemann i et gledesløst ekteskap for en tysk krigsfange som hun hadde blitt kjent med og levde resten av sitt liv med - Williams far, Wilhelm. Men det William ikke var klar over var at Caroline også hadde forlatt sin ettårige datter i Maine.

William ber Lucy om å reise med ham til Maine for å oppdage mer om søsteren, kanskje ta kontakt med henne. Lucy blir med, litt motvillig, på en reise i Williams og ikke minst Carolines fortid, Caroline som ble en slags mentor for Lucy i hennes klassereise. Det blir en reise i Caroline og Wilhelms historie og samtidig en reise innover i både Lucy og William sine liv.

Dette er i grove trekk handlingen i boka. Men dette er først og fremst Lucy Barton sin bok, Elizabeth Strout graver videre i familieforholdene, vi får vite mye mer om hva Lucys bakgrunn har betydd for hennes voksne liv.  Hun som vokste opp i en ombygd garasje i et hjem der det var knapt med mat og lite kjærlighet. Det fantes ikke TV, ikke bøker og Lucy sørget for å bli igjen på skolen så mye som mulig fordi det var varmt nok der til at hun kunne sette seg ned å lese. 

En voksen kvinne sørget en gang for at hun fikk stipend til videreutdanning, satte henne inn i bilen sin og kjørte henne til colleget og fra den dagen tok hun en fullstendig brudd med småbyen og det svært lite idylliske livet på landsbygda. Hun elsket tilværelsen i New York og ville aldri reise tilbake. Men hun blir likevel på mange måter en fremmed i livet i middelklassen. 

William hadde på mange måter en helt annen bakgrunn, men det skal vise seg at det fantes flere likhetspunkter i hans bakgrunn enn hun var klar over. Spesielt gjelder det Caroline Her er også et av temaene i boka: Hvor mye kan en egentlig kjenne hverandre i et ekteskap?

Jeg blir ikke helt klar over hva jeg mener om denne boka. På en måte syntes jeg den ble litt innadvendt i forhold til de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Det dreier seg stort sett om William og Lucy, deres to døtre og den avdøde svigermoren Caroline, og noen ganger syntes jeg det ble et for trangt miljø til å fylle hele boka. Men så dukker det opp korte passasjer, sammenligninger som får Lucy til å stille spørsmål ved hele sin tilværelse og som får meg også til å tenke igjennom mitt liv. 

Og i bunnen ligger det en visshet om at det går an å komme fra en gledesløs bakgrunn til et godt og meningsfylt liv, at det går an å skape et liv for barna sine som ikke er merket av den mangelen på kjærlighet en har opplevd selv. Det er Lucy Bartons sin styrke, og det er det Elizabeth Strout er så dyktig til å formidle.

Men nå håper jeg hun vil dikte opp nye bekjentskaper i sine neste bøker!

Belinda Bauer:Snap

Denne kriminalromanen ble langlistet til Bookerprisen i 2018. Det er ikke ofte en finner krim blant bøkene som er plukket ut til Bookerprisen, boka har fått svært gode anmeldelser og jeg var ute etter en krim, så da ble det denne. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk. Jeg har lest en krim av samme forfatter for en del år siden. Det virker ikke som hun han noen "serie", ingen etterforsker som går igjen eller noe sånt.

Begynnelsen er hjerteskjærende. Jack, 11 år, Joy, 9 år og babyen Merry blir igjen i bilen mens den gravide moren går for å få hjelp, bilen har brutt sammen, det er 1998 og mobiltelefoner er nesten ikke funnet opp ennå. Jack får i oppdrag å passe på. Tiden går, moren kommer ikke tilbake, ungene begynner å gå langs hovedveien og kommer til slutt frem til en telefonkiosk men moren er ikke der.

Tre år senere, i 2001 våkner den høygravide Caroline While og fornemmer at hun ikke er alene i huset. Etter en skremmende runde i huset oppdager hun klare tegn på at noen har vært inne men hus ser en skygge forsvinne utenfor. Når hun skal legge seg har inntrengeren etterlatt en kniv og en kort med denne beskjeden:"I could have killed you".

I 2001 er Jack blitt 14 og han har virkelig vært nødt til å passe på. Moren hadde blitt funnet knivstukket og drept. Faren kom hjem fra sin jobb på en oljerigg men brøt sammen og stakk av og Jack gjør hva han kan for å holde søsknene under barnevernets radar og livnære den lille familien ved særdeles utspekulerte innbrudd i hus der eierne er på ferie. 

V befinner oss i Cornwall. Flere politifolk etterforsker innbruddsserien og kommer etter hvert også til å se på den tre år gamle drapssaken. DC Marvel, sendt vekk fra sin tidligere spennende jobb i London pga. sin noe rufsete opptreden. DS Reynolds er velstelt og opptatt av å gjøre alt formelt riktig. Gnisningene i dette umake paret er litt fornøyelige, men også nokså forutsigbare.

Det er en uvanlig kriminalintrige. Det er en slags "feelgood" atmosfære over den, på godt og vondt. Vi møter en rekke spesielle personligheter - heleren som har fått barn og har lyst til å slå inn på den smale vei, en svært eksentrisk produsent av unike, håndlagde kniver, den litt masete nabokjerringa som også har sine gode sider og ikke minst de tre morløse barna som klarer seg på et vis mot alle odds. Vo kommer ganske godt innpå Jack og forstår hvor plaget han er av deminene som rir ham om natten og av det tyngende ansvaret. Men for sin unge alder - er han ikke litt for flink, litt for streetsmart? Han er en karakter du får lyst til å stryke over håret og gi ham en stor Buddha Bowl, opptatt som han er av sunn mat. 

Forholdet mellom de to politimennene dras litt for langt, den ene blir i overkant klønete og uheldig og det er akkurat som om jeg har sett typen før, i utallige engelske krimdrama. Og den litt lune atmosfæren går av og til ut over troverdigheten til historien.  Særlig synes jeg det taper seg på slutten, på oppklaringen av knivdrapet. Jeg finner ingen troverdig forklaring på at morderen gjorde det han gjorde. Jeg synes boka har fått ufortjent mye ros, selv om den var grei å lese.

mandag 31. januar 2022

Tilman Spreckelsen: Die Nordseefalle

Jeg har nettopp avsluttet et artig prosjekt: Å lese en hel bok på tysk! Vi har vært i Nord-Tyskland både i fjor sommer og sommeren 2020t før, det var overkommelig å reise dit midt i COVID-tiden. Første stedet vi overnattet i juni 2020 var småbyen Husum i det Schleswig-Holstein. Vi visste ingen ting om stedet men likte oss der. Husum har en spennende historie som havneby ved Vadehavet, et område vest for Danmark og Tyskland der hav og land nærmest går i ett. 

Så fikk jeg ideen til å prøve meg på et leseprosjekt. Det måtte bli en kriminalroman, og jeg valgte denne da jeg så at den foregikk nettopp i Husum. Det viste deg at det lå flere "overraskelser" på lur. Bokas detektiv heter Theodor Storm. Han er en virkelig person, var jurist i Husum midt på 1800-tallet og var også forfatter. Jeg hadde faktisk besøkt Theodor Storm-museet i Husum, hans tidligere hjem. Dette er en av 4 bøker med Storm i hovedrollen, og akkurat denne beveger seg i øyriket utenfor Husum, midt i Vadehavet.

Et viktig tema i boken er ryktene om et forsvunnet skattekart fra Rungholt. Rungholt var en driftig by på øya Strand i Vadehavet med en befolkning på flere tusen mennesker på 1300-tallet. Men i 1362 ble byen tatt av en stormflo som tok livet av mellom 10 000 og 30 000 mennesker på øyene totalt sett og er den største naturkatastrofen i Danmarks historie.  Et skandinavisk Atlantis på en måte - 650 år etter blir dette kult og spennende mer enn tragisk. 

Boka er i sin helhet fortalt av Peter Söt, Theodor Storms skriver (sekretær, bærer, altmuligmann). Også han en virkelig person. Kriminalhistorien er derimot oppdiktet. Det begynner med at Storm blir bedt om å være forsvarer i en opplagt mordsak. Morderen ble funnet på lyngheden døddrukken med en kniv oppå sitt knivstukne offer. Men så er ikke saken så opplagt likevel, kniven er ikke mordvåpenet og Storm og Söt finner flere andre uoverensstemmelser. To forbrente lik dukker opp i en kalkovn, og vi hører om en gammel mugge som kan ha stammet fra Rungholt. Blir det skattejakt? 

Ferden går til øya Föhr der flere overraskelser dukker opp, bl.a. en ungdomskjæreste av Theodor Storm. Vi drar på dansetilstelning og besøker en (den gang) svært berømt badeanstalt. Danskekongen er på besøk på Föhr, og H.C. Andersen er også med!

Christian VIII av Danmark skal ha hatt minst 10 barn utenfor ekteskap og dette får en ikke helt ubetydelig rolle i historien. Det har visstnok versert et rykte om at H.C.Andersen var en av dem.

Kanskje bokas høydepunkt er når en person på jakt etter Rundholts beliggenhet oppdager at han befinner seg på en sandbanke som kommer til å bli oversvømmet ved flo sjø.....

Vi har gode og troverdige skildringer av både natur og kultur og ikke minst av datidens politiske intriger. Og boka virker ikke overlesset heller, selv med flere mord, Christian VIII's mange sønner, Atlantis og H.C.Andersen på en gang. 

Dette var rett og slett en virkelig fornøyelig leseropplevelse, midt i de grufulle mordene. Og jo - det var nok tungt å lese tysk. Jeg husket jo stilen fra oversettelsesoppgavene mellom tysk og norsk som vi hadde på gymnaset - setningene var de rene puslespill. Jeg lurer på om all tysk skjønnlitteratur er like snirklete skrevet? Her er  boka lagt i munnen på en person fra 1800-tallet. Kanskje det er litt mindre kansellistil i en nåtidig bok?  

Selvsagt fikk jeg ikke med alle detaljene, men det ble slett ikke så verst likevel! Og boka er ikke oversatt til norsk.

fredag 28. januar 2022

Angelika Klüssendorf: Jenta

Jeg husker ikke helt hva som var opptakten til at jeg lånte denne boka, bortsett fra at jeg generelt er nysgjerrig på tysk litteratur, særlig fra det tidligere Øst-Tyskland.  Det oversettes kolossalt mye engelskspråklig litteratur til norsk i forhold til det som oversettes fra tysk. Denne oversettelsen har fått støtte fra Goethe-instituttet. 

"Jenta" er en oppvekstroman fra Øst-Tyskland, fra omkring 60-tallet. Den navnløse hovedpersonen bor sammen med sin lillebror Alex og sin ukjærlige og brutale mor, kanskje i en småby? Moren jobber i en kneipe og drar av og til med seg mannfolk hjem og forøvrig vanskjøtter og slår hun begge de to barna sine. Jenta og Alex leker sammen, men det er Jenta som har overtaket og veksler mellom å være glad i og å tyrannisere ham. Jenta er ellers våken og nysgjerrig på livet og sluker alt hun kommer over av bøker. 

Et par ganger dukker den alkoholiserte faren opp, da blir det mindre juling og mer festing. En gang tar han henne med seg og hun får bo sammen med ham og kjæresten hans en stund. Men faren tar aldri noe skikkelig ansvar for henne. Jenta sprenger grenser, rømmer hjemmefra og ender opp på et barnehjem. Livet på barnehjemmet blir på noen måter bedre, hun slipper morens brutalitet men savner likevel familien, spesielt den nyfødte lillebroren Elvis som hun hadde fått et nært forhold til. Det tar over et år før moren vil ha henne på hjemmebesøk i skoleferien.

Jenta er tøff, hun er en som overlever, gradvis jobber hun seg opp en viss autoritet overfor de andre barna på hjemmet, men det er en autoritet med sterke islett av brutalitet og hakkekyllingmentalitet og jenta får prøve å være både på bunnen og på toppen av hakke-hierarkiet. Vi følger henne gjennom skolesystemet til hun får jobb på et landbrukskooperativ og flytter fra barnehjemmet.

Dette er en rå skildring av en vanskelig oppvekst. Den virker realistisk og troverdig, uten store fakter og overdrivelser. En roman der de såre følelsene står mellom linjene. Fra det lille jeg finner om forfatteren får jeg inntrykk av at romanen kan ha selvbiografiske innslag.  Hun har skrevet en oppfølger til denne, "April" som jeg naturligvis må lese en gang.


mandag 24. januar 2022

Jan Carson: The Fire Starters

Denne boken var overraskende god. Kanskje ikke blant mine topp 10, men svært lesverdig. Jeg kom til en forfattersamtale på Skudenes litteraturfestival for å høre John Boyne (Gutten med den stripete pyjamasen). Jan Carson var også intervjuet. Henne hadde jeg aldri hørt om, men jeg ble såpass fascinert av det hun fortalte om sitt forfatterskap og sin siste roman at jeg kjøpte den med meg - det var noe som sa meg at jeg ellers ikke ville få tak i den. 

The Fire Starters foregår i Belfast der forfatteren også bor. Det er en roman med sterke innslag av overnaturlige fenomener og hendelser. Det er to parallelle historier i boka. Dr. Jonathan er almenpraktiserende lege. Han har hatt en traurig barndom med foreldre som ikke brydde seg om ham og har et like traurig liv som voksen. Men en dag får han en telefon fra en lett hysterisk kvinne som han burde ignorere men det klarer han ikke. Han oppsøker henne og hun viser seg å være et overnaturlig vesen - en sirene med en dragning mot vann og hang til å trekke all verdens mannfolk ut i død og katastrofe. Hun forlater ham heldigvis etter en intens samlivsperiode men etterlater deres felles nyfødte spebarn som Jonathan kaller Sophie. Men hva bor det i denne babyen - vil hun bli som sin mor når hun vokser opp med potensiale til store ødeleggelser?. Jonathan både elsker og frykter sin lille baby, og hva skal han gjøre med henne når hun vokser opp og kanskje begynner å lokke til seg og skade mennesker bare med stemmen sin?

Sammy Agnew er en håndverker med kone og tre barn. Han har en bakgrunn fra protestantiske paramilitære grupper under "the Troubles" og har liv og ødeleggelser på samvittigheten men lever nå som en lovlydig borger og har stor empati for sine nærmeste. Han og Natalies eldste sønn Mark er hans store bekymring - Mark har siden sin tidligste barndom hatt et strøk av ondskap i seg og virker totalt fri for empati med sine medmennesker. Nå er han voksen men bor fortsatt hjemme på gutterommet der han antagelig driver med svært uheldige sysler med PC'en sin. Mark kjenner fremdeles på et indre raseri som var en av drivkreftene i ham i hans forbryterske ungsomstid. Er det fedrenes synder som nå har slått rot i Mark? 

Bakteppet for disse historiene er en serie med påsatte branner som herjer i Belfast. Det er en tradisjon i det protestantiske miljøet å tenne bål ute om sommeren i forbindelse med noen av de store og nokså aggressive feiringene sine. Det er satt grenser for hvor store disse bålene kan være, men nå er det en figur på Internet som inspirerer folk til å tenne bål når som helst og hvor som helst. Mange hus, både private og offentlige går opp i røyk, og politi og brannvesen prøver desperat å få situasjonen under kontroll. Men Sammy Agnew føler seg rimelig sikker på hvem inspiratoren for disse brannene er.

Vi får også noen historier om barn som vokser opp med overnaturlige egenskaper - en jente er født med vinger, men tør ikke fly. En annen blir til en båt. En gutt kan lese fremtiden på en hvilken som helst våt overflate. Familiene til disse barna har startet en forening som Jonathan får kjennskap til. Kan de hjelpe ham med Sophie?

Sommeren kommer på hell, den væte høsten setter en stopper for brannene. Faren over? nei, nå kommer inspiratoren tilbake og begynner å snakke bomber.... Og Jonathan ser at Sophie vokser til og han har en svært ubehagelig plan for hvordan han skal hindre henne i å bruke stemmen til å lokke mennesker til fortapelsen. Spenningen stiger mot slutten, helt til de siste sidene.

Begge historiene blir fortalt på en nokså enkel og hverdagslig måte med et lett anstrøk av ironi. Sammy sin i 3. person og Jonathan i 1. person. Likevel er det som vi kommer under huden på de begge to, jeg kjenner på Sammys undertrykte raseri sammen med hans empati overfor kona og nesten også overfor Mark. Og vi kjenner på Jonathans ensomhet og hans blandede følelser overfor datteren.

Jeg ser flere likhetstegn med Anna Burns "Melkemannen". Burns beskriver det katolske Belfast og er ganske brutal i sin avdekking av fordommer og brutalitet i dette samfunnet. Jan Carson beskriver det protestantiske Belfast og er like brutal i sin avsløring av fordommene og brutaliteten i dette samfunnet. Men det er to helt forskjellige romaner med vidt forskjellig fortellerstil. Anna Burns fikk Booker prisen i 2018 for sin. Jan Carson fikk EU's pris for litteratur  i 2019 for sin. Men hvorfor er den ikke oversatt til norsk?

mandag 17. januar 2022

Grethe Bøe: Mayday

Grethe Bøe var en av dem som ble intervjuet på krimkvelden på SILK-festivalen (Litteratur i Skudeneshavn). Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den har handlingen fra Nordkalotten med øst/vest-spenning og det hele.

Og her er det mye øst/vestspenning. Nato-styrker oppmarsjert på den ene siden og russiske styrker på den andre. Og over dem svever vår heltinne Ylva. Hun er jagerpilot og skal under øvelsen fly sammen med legenden John Evans som har vært ute på de farligste oppdrag for USA over hele verden. Deres første oppdrag blir å assistere et helikopter som er blitt "stresset" av et russisk jagerfly. Helikopteret er på vei fra en oljeboringsinstallasjon i Barentshavet. 

Oppdraget ender med katastrofe. De jager unna det russiske flyet, men kommer for nær, de får den ene vingen skadet og mister kontrollen over flyet som seiler inn over russisk område og nærmer seg en russisk atombase.  De er ikke i stand til å svare på anrop fra russerne. Så skyter det russiske jagerflyet på dem, og de klarer akkurat å skyte seg ut før flyet blir truffet av en missil.

Og så er vi i gang. På russisk side blir Ylva sin F16 betraktet som et fiendtlig angrep på en atombase. NATO  sliter med å komme opp med en forklaring på overflyvningen. Den russiske piloten vender hjem og sier ingenting om at det norske flyet var skadet.  NATO får en frist på 48 timer på å legge frem bevis på at flyet deres ikke var på et fiendtlig oppdrag, hvis ikke kan de vente et russisk angrep.

NATO's generalsekretær Stoltenberg er med, forsvarsminister Søreide er med og det er også Russlands president Putin, ingen av dem med navn men likevel lett å kjenne igjen. Det er et høyt politisk spill som foregår.

I mens følger vi Ylva og John Evans gjennom isødet på flukt fra varmesøkende kameraer, russiske spesialstyrker og en ugjestmild natur. John Evans er mentalt ødelagt av sine opplevelser i krig og i fangenskap men Ylva er den store heltinnen. Hun snakker russisk og så får vi etter hvert også vite at hun har samisk bakgrunn.

Grethe Bøe har virkelig slått på stortromma her. Litt for mye etter min smak. Jeg synes ikke hun innfrir helt sine ambisjoner. Hun skriver rett og slett ikke godt nok. I de første kapitlene syntes jeg personene ble skildret så flatt og "ubesjelet" at jeg vurderte å levere inn boka. Når jeg leste litt lenger fant jeg ut at jeg ville henge med av ren nysgjerrighet på om hun klarte å lande historien. Det var en grei nok drivkraft og det lå jo en del spenning i det, men da måtte jeg gjennom en hel serie av utfordringer som bokas heltinne løser nesten uten videre.  Klatre ned islagte fosser, komme seg unna varmesøkende kameraer, sultne ulveflokker, en russisk aggressiv alfahann, vandre gjennom minelandskap for å nevne bare noen.

Den virkelige intrigen i boka - krigsprofitørene som ligger bak og trekker i trådene - var en god ide og den er med på å trekke boka oppover. Men igjen blir det slått for stort opp til å være troverdig, og jeg mener også det lå flere logiske brister i den historien.

Tror jeg vil tilbake til mer tilforlatelig Vestfoldskrim med Wisting.


fredag 7. januar 2022

Arnaldur Indridason: Den tause moren

Jeg både gleder og gruer meg når jeg skal lese en ny krim av Arnaldur I. Bøkene hans gir meg alltid noe, og så gruer jeg meg til å bli ferdig og måtte vente på neste.

Hovedpersonen i denne romanen er den Konrad, en pensjonert politietterforsker. Konrad er tynget av minnet etter en svært usympatisk far som livnærte seg på å utnytte andre menneskers svakhet. Faren ble knivdrept på en slakteritomt i Reykjavik for mange år siden og drapet ble aldri oppklart.

I denne boka engasjerer Konrad seg i etterforskningen av et drap på kvinnen Valborg. I sin tid avslo Konrad  å hjelpe Valborg med å finne sitt barn som ble bortadoptert etter fødselen.  Siden Konrad har en viss kjennskap til saken tar hans tidligere kollega Marta ham av og til motvillig med på råd. Konrad engasjerer seg like mye i å finne ut hvor det var blitt av det barnet som Valborg hadde født og han angrer på at han ikke var mer hjelpsom en gangen hun ba om hjelp, selv om det egentlig ikke hadde vært hans plikt som etterforsker.

Samtidig med Valborg-saken undersøker Konrad også videre rundt drapet på faren. Dette var han også i gang med i den forrige boka. Faren samarbeidet i en periode med en mann som regnet seg som synsk og sammen utnyttet de etterlatte kvinner som ønsket å komme i åndelig kontakt med sine avdøde. Datteren til den synske, Eyglo, er også interessert i finne ut mer om de sakene som faren hennes var involvert i. Konrad og Eyglo utgjør et umake par. Hun har av og til merkelige opplevelser som hun oppfatter som overnaturlige, og hun er åpen for at det finnes en åndelig dimensjon som det er mulig å komme i kontakt med. Konrad er jordnær og nøktern og helt utenforstående til den slags. Forholdet mellom de to er dels gjensidig respekt og varme, dels åpne konflikter.

Drapet på Valborg fant sted i et boligkompleks. Der treffer vi bl.a. en gjenboer med kikkert, en kvinne med barn som blir  mishandlet av mannen sin og en ung kvinne som har et forhold til sin søsters mann som er i pengeknipe og har motiv for et rovmord. Senere treffer vi en alkoholisert eldre mann som såvidt kom seg unna en voldtektsdom for mange år siden og hans tidligere arbeidskamerat som har kommet seg oppover i samfunnet og har fin jobb, flott kontor, en vakker kone og en datter. Et fotografi av denne familien finnes hjemme hos Valborg

Etterforskningen av mordet på Valborg, letingen etter Valborgs barn og undersøkelsene av drapet på Konrad sin far skjer parallelt, og overraskende nok er det noen felles tråder mellom dem. Avsløringen av Valborgs morder skjer helt på slutten. Flere personer med motiv og anledning har vært inne i bildet. Jeg synes denne oppklaringen er den største svakheten med boka, det blir litt for mange tråder og jeg har følelsen av at de snubler litt i hverandre. 

Konrad kommer stadig noen skritt nærmere å få vite noe om drapet på faren, og Eyglo må forsone seg med at faren hennes har hatt en aktiv rolle i  flere falske spiritistseanser enn hun var klar over. Jeg regner med at vi får mer om dette som sidetema i neste bok om Konrad.

Å lese denne boka er som å se en svart/hvitt film fra Island, av og til dystert og av og til vakkert filmet. Det er noe suggererende over fortellerstilen. Jeg synes nok mordintrigen var litt svak i denne boka, men det overskygges av andre kvaliteter. Jeg liker hvordan forfatteren skriver om det umake paret Konrad og Eyglo. Han lar det stå helt åpent om det er noe hold i de merkelige fornemmelsene Eyglo får, samtidig som han får frem en spenning mellom Konrads inngrodde skepsis til slike fenomener og hans respekt for mennesket Eyglo. 

Nå må jeg dessverre vente en stund på neste bok.

P2-lytternes romanpris del 7: Foreløpig oppsummering

Nå har jeg vært igjennom de 6 finalistene (bortsett fra "Mordet på Henrik Ibsen" der jeg kastet inn håndkledet). Før jeg begynte på bøkene trodde jeg at jeg ville rangere Linn Ullmann og Erling O. Nødtvedt øverst. Men hvordan er det nå? Her kommer min helt subjektive vurdering:

Jeg har en klar favoritt - det er Jægtnes' "Jeg grunnla de forente stater". Den kom seilende fra det ukjente og opp på toppen. Det er et gripende og balansert portrett av en interessant person i USA's tidligste historie, har et lærerikt historisk perspektiv og er tankevekkende mht. hva som kan skje i og utenfor maktens sentrum. Språket er godt, varmt og maler frem personene og hendelsene for oss. Jeg har vondt for å finne noen haker ved denne boka og den holdt interessen min oppe helt til siste side, selv om jeg vet at Hamilton ble skutt i en duell.

Nummer to er Stein Toralf Bjellas "Fiskehuset". En liten roman om en ukes fisketur og et slags kammerspill mellom onkel og nevø. Spenningen mellom dem dirrer på hver eneste side. Så er det også mennesket og skogen og fiskevannet i sol og regn og vind, morgen og mørke kvelden. Og samtidig ensomhet, tafatthet og hvor vanskelig livet kan være. En fin liten roman.

Deretter kommer Linn Ullmans "Jente, 1983". Jeg syntes ikke det var nok stoff i den til at det ble en glitrende roman. Det var en treffende beskrivelse av hvordan menn i moteverdenen utnyttet unge, ambisiøse jenter på åttitallet - og er dessverre hyperaktuell.  Derimot synes jeg ikke det fungerer godt nok når hun skriver om hvordan disse hendelsene påvirker hovedpersonen 38 år senere. Men tross alt -  Linn Ullmann er en glitrende forfatter og kan vel ikke skrive en dårlig bok?

Så er det Mattis Øybøs "Den siste overlevende er død" og Brynjulf Jung Tjønns "Kvar dag skal vi vere så modige".  Øybø har et ambisiøst opplegg med en rekke personer som har forbindelser til en jødisk mann som flyktet til Sverige under krigen. Dessverre synes jeg ikke opplegget kommer helt vellykket i mål. Tjønn leverer et gripende innblikk i et oppveksten til et forsømt barn, men avslutningen fungerer ikke helt og jeg synes ikke barnevernets rolle blir helt troverdig.

Erlend O. Nødtvedts "Mordet på Henrik Ibsen" har jeg nederst. Jeg klarte rett og slett ikke komme igjennom den. I den delen jeg leste syntes jeg det var mer blødmer enn morsomheter og mer ord enn diktning - for meg ble det keiserens nye klær. 

Jeg gleder meg til å følge diskusjonene i radioen. Håper det blir bare radiosendinger i år, jeg synes TV fungerer dårligere som medium for denne avstemmingen, det tar bort fokuset fra samtalen.

Erlend O Nøtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. P2-lytternes romanpris del 6

Den siste av de seks finalistene så jeg frem til å lese. Jeg hadde stor glede av "Vestlandet" av samme forfatter. Det var en original roman med handling fra Vestlandets bygdekultur på godt og vondt der bokas to hovedpersoner reiser på kryss og tvers gjennom Hordaland og Sogn med hodeskallen til den halshugde bondeopprøreren Anders Lysne i bagasjerommet.  Den traff meg rett i fleisen, jeg syntes den var hysterisk morsom med sine sleivspark mot mangt og mye fra øst og vest. En god porsjon "magisk realisme" var det også.

I denne boka er det Bergen som får gjennomgå, Bergen i 1850-årene. Henrik Ibsen er  leid inn av selveste Ole Bull som instruktør ved Det Norske Theater (en forløper til Den Nationale Scene). Dette liker den daværende teatersjef og instruktør Herman Laading dårlig. Det er meningen at de to skal alternere som instruktører.

I romanens nåtid er den unge forfatter Erlend O Nødtvedt i dialog med teatersjef Stefan Larsson ved Den Nationale Scene om å skrive et teaterstykke basert nettopp på Henrik Ibsens dramatiske periode i Bergen. Og så har jeg ikke mer å fortelle, for denne boka kom jeg ikke gjennom. Jeg prøvde gang på gang men det var ingenting i boka som talte til meg. Jeg syntes ikke bergensironien var morsom, teatermiljøet virket kjedelig, jeg likte ikke det pompøse skriveriet - i det tatt fant ikke denne boka sin leser i meg, og så er det så mange andre kjekke bøker jeg har lyst til å lese.

Jeg ser at boka har fått strålende kritikker, både i NRK og i mange aviser. Det gjør den ikke mer fristende, den ga meg rett og slett ingenting.

torsdag 6. januar 2022

Brynjulf Jung Tjønn: Kvar dag skal vi vere så modige. P2-lytternes romanpris del 5

Isak er ti år og bor alene med mor sin i et lite hus et sted på landsbygda. Mora er mye syk. Ofte ligger hun i senga hele dagen. Andre ganger ber hun Isak om å gå ut for hun vil ha fred. Mange ganger må Isak holde seg hjemme fra skolen for å hjelpe henne. Han gå ofte på butikken for mamma men får sjelden med seg penger og må handle på krita. Det går bra, men han liker ikke å måtte handle på krita.

Isak har en kamerat, Yardan. Han har mor og far to tvillingsøstre. De slår ofte følge til skolen, men det er ikke sikkert at Yardan vil fortsette å være kameraten hans når han skulker så mye.

Morgan er en enslig kar som har en liten gård i nærheten. Av og til treffer Isak på ham i skogen. Morgan gir ham tyggis og snakker vennlig til ham. Noen ganger får Morgan besøk av en pen dame, Line. De to inviterer noen ganger Isak inn, eller tar ham med på grilling i hagen.

Et par ganger kommer det en rød bil på tunet der Isak og moren bor. Moren ber Isak om å gjemme seg bak gardinene, hun sier det er Jehovas vitner som kommer.

Læreren prøver å få kontakt med moren til Isak og sier til ham at han må be moren om å ringe til skolen, men ingenting skjer. Inntil en dag Line kommer på besøk til Isak og forteller at det vil komme noen å hente ham i morgen. Og så forteller hun Isak litt om Morgan og hvorfor han bor alene i skogen og hva som har skjedd mellom dem. Dagen etter kommer den røde bilen kommer og tar med seg Isak. 

Denne historien er det Isak selv som forteller. Han forteller den i jeg-form og på et barns vis, litt veslevoksent kanskje. Vi merker hvordan moren har klart å få Isak til å føle at det er han som har ansvar for henne, hvordan hun i all sin elendighet begår det overtrampet det er å la et barn bære den voksnes ulykke på sine skuldre. For det er et hjerteskjærende overgrep som blir beskrevet.  Men i denne historien ender det med at noen griper inn.

Dette er en nydelig liten roman om et dystert tema. Historien nærmest skriker etter at noen setter ned foten, tar affære, griper inn og det skjer heldigvis også. Men først får vi relasjonen til Morgan og Line som vi vet så lite om. Jeg må innrømme at jeg var redd for hva Isak ville møte på i dette huset - og så viser det seg at de er to skadeskutte personer med sine egne tunge historier. Jeg synes at presentasjonen av disse menneskene er et godt grep fra forfatteren sin side.

Noen innvendinger har jeg likevel. Det blir litt for usannsynlig at ikke barnevernet har gjort flere fremstøt enn å ringe på døra. Jeg synes også at slutten blir for enkel. Vi får et glimt av Isak som voksen i form av et kort avsnitt. En slik barndom som Isak har hatt må nødvendigvis føre til noen ettervirkninger og dette blir ikke nevnt. Dette kunne enten vært utbrodert mer, eller så kunne boka ha hatt en mer åpen slutt.