Helle Helle: Bob

Det er Bob denne gang. Bob er kjæresten til den unge, navnløse jenta som var hovedpersonen i Helle Helles forrige roman "De". Da var han en lyspunkt i tilværelsen hennes, en slags trygghet midt i hennes ufattelige ensomhet når moren ble kreftsyk. 

Bobs kjæreste studerer i København og nå har Bob flyttet sammen med henne i en leilighet der. Han prøver å få seg jobb på en av fergene, men kommer for seint første dag fordi han hjelper en kvinne som har falt på gaten og synes han også må ta en kaffe sammen med henne.  Så får han en strøjobb på et lite hotell. Han får ikke mange vakter og får mye tid til å vandre gatelangs i København og falle i staver over gater og gatenavn.

Romanen blir i sin helhet fortalt av samboeren hans som blir en slags allvitende person som vet hva Bob gjør hele dagen, hva han tenker på, hva han har opplevd tidligere.  Av og til, men egentlig nokså sjelden handler det om "vi", da gjør de noe sammen, men Bob er svært mye alene.

Bob småflørter med kvinnen Kola som han har truffet på hotellet, Hun inviterer ham hjem, hun tar ham med på byvandring og mener hun skal kunne skaffe ham en ny og bedre jobb. I mellomtiden tilbyr hun ham å være med på et slags pyramidespill. Det tilbudet sier han nei til, men når hun insisterer på at dette er bra går han med på det likevel.

Det er Bob i et nøtteskall - han er en snill og flink gutt, antagelig glad i kjæresten sin, men han har ingen egen drivkraft, han lar seg rive med av tilfeldige møter, forskjellige ting som bare hender. Men på de siste sidene i boka synes jeg han muligens skjerper seg litt.

Boken har fått helt strålende kritikker, men den traff ikke meg helt. Jeg var svært begeistret for "De" og kan godt like Helle Helle sin stil. For det første hoppet handlingen en del mellom fortid og nåtid, og jeg syntes av og til det var vanskelig å henge med på når vi var i tiden. For det andre var jeg ikke så glad for det fortellergrepet som blir brukt. Jeg syntes det ble noe unaturlig over at kjæresten til Bob forteller så mye om de delene av livet hans som hun ikke kan ha vært med på og som de tydeligvis ikke snakker om heller. . Og når hun forteller om samlivet deres hadde jeg nesten ventet meg at hun holdt opp et lite speil for å vise interaksjonen mellom dem eller følelsene som er involvert, men det er ikke noe sånt med i beretningen.

I "De" syntes jeg det dirret av spenninger og følelser bak den nokså nøkterne og minimalistiske fortellerstilen, både hos den unge jenta, hos moren og i relasjonen mellom dem. Dette savner jeg i denne boka.   

Katrine Marie Guldager: Kilimanjaro

Jeg har lest Guldagers novellesamling "København" for en del siden, jeg tror det var det første jeg leste av henne. Tittelen på denne henspeiler på hennes tidlige barndom, familien bodde i Tanzania fra hun var tre til hun var seks. Novellene beveger seg mellom Afrika og Danmark. I Tanzania opplever vi hvordan de hvite lever liv som er så totalt forskjellig fra hvordan de innfødte som jobber for dem lever, spesielt trer forholdet mellom en hushjelp og hennes (danske?) kvinnelige arbeidsgiveren tydelig frem i flere noveller. Eller kanskje vi heller skal snakke om mangel på forhold mellom to mennesker som bor under samme tak. I det hele tatt opplever vi i svært mange av novellene vanskelige relasjoner mellom mennesker, også i dem som foregår i Danmark. Det er noen tette og fine historier, svært ofte aner du konturene av et helt menneskeliv omkring de sidene som er nedtegnet. 

Likevel var jeg enda mer begeistret for "København", for den syntes jeg maktet å gi et liv til hele byen i tillegg til de mange fine historiene, det ble en ekstra dimensjon.

Katrine Marie Guldager har skrevet mange fine bøker som ikke er oversatt til norsk, men det er jo så enkelt å lese dem på dansk. Jeg har lastet ned flere som ebøker fra danske nettbutikker og leser dem på min Kindle. Hun har skrevet en hel serie om en familie i Køge, jeg tror jeg skal gå løs på den en gang.

Dorthe Nors: Kart over Canada

Jeg måtte jo bare låne en novellesamling med den tittelen, spesielt siden den starter med et sitat av Joni Mitchell fra "A case of you": 

On the back of a catoon coaster

In the blue TV screen light

I drew a map of Canada

Oh Canada

Jeg har alltid vært fascinert av Canada. Nå er det ikke så mye i disse novellene som hender i Canada men Canada er med, liksom Los Angeles, Boston, mange steder i Danmark og til og med en hytte i Norge. Det er ganske korte noveller, eller små historier. Ofte bare et kort glimt i et menneskeliv. Det finnes noveller som i seg selv nesten rommer en hel roman, slik er ikke disse. Det er heller snapshots av livet. Noen raser fort forbi, men det er også noen som får meg til å stoppe opp og tenke.  Jeg likte godt å lese boka og kan godt tenke meg å lese mer av Dorthe Nors.

Og jeg vil også lese mer om Canada.

Olga Grjasnowa: Ryssar er såna som gillar björkar

Jeg lastet ned denne boka under en periode i vinter da jeg var på jakt etter russiske og øst-europeiske bøker. Jeg synes det er interessant å oppleve hvordan de som er vokst opp bak det nå nedrevne jernteppet ser på verden. Men min appetitt på russiske forfattere dalte kraftig etter 24. februar. 

Denne romanen derimot er ikke skrevet av en russisk forfatter. Olga Grjasnowa ble født i Baku, hovedstaden i Aserbajdsjan og flyktet sammen med foreldrene sine under urolighetene tidlig på nittitallet. Sovjetunionen etterlot seg et vepsebol i Nagorno Karabach. I kjølvvannet av krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan oppsto et enormt flyktningeproblem (på begge sider) og hat og mistenksomhet som lever videre helt til i dag. Olga Grjasnowa var såvidt jeg har forstått halvt jødisk, og familien var dermed ikke helt aserisk og ble dermed møtt med mistenksomhet og det var farlig.

Jeg bodde sammen min i Aserbajdsjan i ett år mens han var utestasjonert der og det gjorde meg spesielt nysgjerrig på denne romanen

Det er mange likhetspunkter mellom Masja i boken og forfatteren selv, i alle fall når det gjelder familiebakgrunn. Masja vokser opp som innvandrer i Tyskland. Hennes mor arbeider som pianolærer. Hennes far klarer ikke å få seg noe ordentlig arbeid, han som i sin tid arbeidet ved romskipsprogrammet i Sovjetunionen. Selv er Masja intelligent og svært språkmektig. Det skaffer henne en utdannelse som tolk. 

Boka gir et lite innblikk i tilværelsen til en ungjente midt i Europa i et miljø der hun treffer ungdommer fra mange forskjellige kulturer. Hun har til en viss grad fått en jødisk oppdragelse uten at religionen har vært en viktig del av den, foreldrene er vel nærmest ateister, og hennes første store kjærlighet var en araber fra Libanon. Men nå bor hun sammen med fotografen Elias. Elias skader seg under en fotballkamp og må opereres i benet. Operasjonen går ikke bra, det oppstår komplikasjoner. Han får en infeksjon og det går så ille som det kan gå. 

Sorgen over Elias setter seg fast i Masja som en dyp depresjon. Hun får hjelp og støtte hos sine foreldre, hos ekskjæresten og hos venner hun har, men det får henne ikke opp av hengemyra igjen. Så får hun et tilbud fra en professor på universitetet der hun har studerte tolkning - hun får et engasjement som oversetter ved en internasjonal organisasjon i Tel Aviv. Masja kan ikke hebraisk, det er først og fremst hennes kompetanse i arabisk og europeiske språk som er etterspurt. Det gir også Masja anledning til å møte tanter og andre familiemedlemmer fra den jødiske delen av familien som har utvandret til Israel.

I resten av boka følger vi Masja i Israel. I den første delen utforsket vi hennes rotløshet og identitetsjakt i Europa. Nå holder hun egentlig på med det samme - hun gjør et slags dykk i sin jødiske identitet. Det første møtet er ikke greit - ved grensen blir hun fra tatt sin pc som hun hører blir sprengt i stykker på et  bakrom. For immigrasjonsmyndighetene er hun ikke jøde men en mystisk utlending med farlige arabiske relasjoner.

Masja jobber for den internasjonale institusjonen, besøker slektninger, blir kjent med unge israelere, får et kortvarig forhold til en ung mann og deretter et ikke fullt så kortvarig forhold til hans venstreradikale søster. Men sorgen og depresjonen etter Elias har ikke sluppet taket. På slutten av boka befinner hun seg alene på jordene utenfor en palestinsk landsby og ringer til ekskjæresten fra Tyskland og ber ham om å hente henne hjem. Men hva er hjem? Bo med foreldrene i hennes barndoms Baku? Hannover og livet sammen med Elias? 

Jeg synes denne boka var best på å beskrive rotløsheten og samtidig den inkluderende åpenheten bland de unge menneskene som Masja treffer i forskjellige europeiske byer. Hun har liksom tatt sin aseriske bakgrunn med seg, men kan ikke bruke den til noe i Tyskland. Og hennes jødiske bakgrunn er ikke mye verdt i Israel, der vil hun aldri bli jødisk nok. Ikke kjenner hun seg hjemme heller i de palestinske byene der hun reiser sammen med sin venninne og elskerinne Haifa. Men jeg syntes slutten ble litt for åpen, jeg blir ikke helt klar over om hun virkelig har tenkt å reise til Tyskland eller om det bare er en av hennes mange rotløse avstikkere.

Bokas tittel er hentet fra en uttalelse som kommer opp på slutten av boka og forsidebildet viser klagemuren i Jerusalem der også Masja legger inn en klage - for syns skyld.

Ann Cleeves: The darkest evening

Denne boka starter med at Vera Stanhope, en av Ann Cleeves sine krimhelter, er på hjemveien i et forrykende snøvær. Hun kommer ut av kurs og stopper opp når hun ser en bil stå med døra åpen og den har tydeligvis kjørt av veien.  Det sitter en gråtende baby alene i barnesetet. Vera tar med seg ungen i bilen sin til et stort hus i nærheten. Neste morgen finner en nabo død kvinne ikke så langt fra bilen. Dette er Lorna, barnets mor som har bodd alene i en småby i området. Hun har svært lite kontakt med foreldrene sine og har ikke fortalt noen hvem som er fat til barnet.

Det store huset er en del av et gods som tilhører noen slektninger av Vera. Denne grenen av familien kjente hun som barn, men har ikke hatt noe å gjøre med dem etter at faren hennes ble erklært uønsket i huset.

Det er nok av tråder å ta tak i her.  Det blir helt sentralt å finne ut hvem som var far til den lille gutten. Veras kusine Juliet er gift med Mark som prøver å lage et kunst og kultursenter ut av det gamle godset. Han er ung og sjarmerende og kommer rask opp som en mulig kandidat. Men det er andre muligheter, Juliets avdøde far var kjent som en stor kvinnebedårer, og han kjente Lorna godt, muligens også Lornas mor. Her er det muligheter for arverettighetstvister, og hvordan ville Juliets snobbete mor Harriet reagert på det? Det finnes også en husholderske med nære bånd til familien, hva med hennes mann? Bonden som fant liket er også i søkelyset sammen med han kone og deres to halvvoksne døtre. 

Dette handler mye om familie og familiebånd. Vera sine familieforhold kommer opp, ikke som en del av etterforskningen, men relasjonene hviler likevel tungt på henne. Den vesle gutten blir plassert hos Lorna sine foreldre og så blir de også gått etter i sømmene.  Er det mulig at Lorna likevel ikke var datter av morens ektemann? 

Jeg må innrømme at mistanken min svirret rundt flere personer som viste seg å være helt uskyldige og jeg ble overrasket over oppklaringen. Jeg liker å bli lurt, særlig når forklaringen er troverdig.  I det hele tatt synes jeg dette var en god kriminalfortelling med mye engelsk landsbyliv og miljø. Skal jeg trekke ned noe er det kanskje  at jeg ikke helt er fortrolig med Vera i en "nær slektning av en godseier" posisjon, jeg har mer sansen for henne som datteren av krypskytteren.  

Ann Cleeves: The Heron's Cry

Dette er andre bok i Ann Cleeves sin nye krimserie fra Devon. TV-serien av den første i serien har allerede gått på norsk TV, for ca, et år siden. Hennes nye helt er Matthew Venn som har flyttet hjem til sine barndomstrakter sammen med sin ektemann Jonathan. Matthew er politietterforsker, Jonathan driver et slags dagsenter for barn og ungdom med lærevansker. Den første boka gikk grundig inn på Matthews problematiske barndom og hvordan det var å være homofil i et miljø av streng og nærmest fanatisk kristendom. I denne boka er ikke dette et hovedmotiv, men vi opplever også at Matthew sliter med sine demoner.

Den tidligere legen dr, Nigel Yeo jobber i en organisasjon som undersøker forhold ved helseinstitusjoner for å ivareta pasientsikkerhet, og i dete siste har det dreid seg om en (muligens flere) pasient som begikk selvmord etter å ha blitt utskrevet fra et psykiatrisk sykehus. Dr Yeo blir funnet død i datteren Eve's  glassblåserstudio stukket ihjel med en stor glassplint fra en av datterens kreasjoner.

Eve Yeo holder til sammen med en løst sammensatt gruppe på eiendommen til Frank Ley, en mann som har blitt styrtrik på sine økonomiske investeringer og som ønsker å gi noe tilbake til samfunnet bl.a. ved å stille noe av eiendommen til disposisjon for lokale håndverkere og for alternativt jordbruk.

Vi kommer innpå familien til Mack, ungdommen som begikk selvmord, den psykiatriske institusjonen som skrev ut Mack for tidlig får gjennomgå og vi blir også kjent med en landsby som Frank Ley også har investert i, ikke alle er begeistret for endringene i et lille samfunnet.

Det nære vennskapet mellom Jonathan og Eve Yeo kompliserer både etterforskningen og forholdet mellom Mattew og Jonathan. Der Matthew er opptatt av å gjøre sin plikt og holde en profesjonell avstand mellom seg selv og et nøkkelvitne i saken synes Jonathan det er viktigere å følge sitt gode hjerte og tilbyr bl.a. Eve å flytte inn til dem i en periode, noe som vil være svært ødeleggende for etterforskningen. 

Jeg synes Ann Cleeves beskriver dynamikken mellom Matthew og Jonathan på en glimrende måte. Det gjør hun også med Mattew sine kolleger - den hardt arbeidende og dyktige Jen som ikke alltid klarer å holde avtaler og den unge, eplekjekke Ross som tror fullt og fast på sin egen ufeilbarlighet og er mer opptatt av karriere enn å komme til bunns i etterforskningen. 

Det blir mange spor og blindveier før de kommer til bunns i saken og på veien blir vi kjent med mange interessante mennesker og miljøer. Alt i alt en kriminalroman etter min smak med troverdig intrige, gode miljøskildringer og en passe dose spenning.

Kerstin Ekman: Løpe ulv

Kerstin Ekman er nominert fra Sverige til Nordisk råds litteraturpris for denne romanen som vel kan kalles en kortroman.  Jeg har lest og likt mange av bøkene hennes, trilogien Vargskinnet fra skogene som grenser til Nord Trøndelag var stor lesning og jeg var svært begeistret for "Händelser ved vatten" som hun fikk Nordisk råds litteraturpris for er en av mine yndlingsbøker.

Ulf Norrstig er pensjonert skogvokter og bor sammen sin ektefelle Inga i Hälsingland et sted, i samme distrikt som de bøkene jeg har nevnt ovenfor foregår. En iskald nyttårsdag sitter med sin hund og betrakter naturen fra campingvognen sin. Han får øye på en høyreist hannulv og skal seinere tenke på den med navnet Høgbein. Dette synet går sterkt innpå ham. Han er formann i jaktlaget og ulvehatet står sterkt i dette distriktet i Sverige. 

Synet av ulven setter i gang tankeprosesser går gjennom menneskenes og sitt eget forhold til naturen gjennom de årene han har levd, grøfting og forgifting av myrene, håndtering av dyrene, juksing med fellingskvoter og oppi det hele sin egen forvitring. Hans "oppvåkning" for miljøet blir ikke så populært blant de gamle jaktkameratene hans. 

Bokas tittel henspiller på gamle myter om menn som "løper ulv", dvs. som i perioder blir omskapt til ulver og løper omkring i skogen. Når jeg først hørte om boka trodde jeg at hovedpersonen blir nærmest besatt av ulveforestillingen, men det er ikke helt sånn.

Ulf får et infarkt og havner på sykehus. Når han kommer tilbake og til hektene igjen oppdager han og Inga en dag at campingvognen er brent ned, og de finner noen beinrester i den. Her bakes det inn en slags krimgåte som vi til slutt får løsningen på. Den er på ingen måte hovedmotivet i boka, men den henger løselig sammen med den forbrytelsen som Kerstin Ekman beskriver så ypperlig - hvordan menneskenes virksomheter langsomt ødelegger og bryter ned naturen vi har rundt oss og er avhengig av.

Hele boka blir fortalt gjennom Ulf selv, og hans nøkterne, men likevel svært varme beskrivelse av det han ser, hører og lukter på sine vandringer i skogen er det som hever denne boka opp til øverste klasse. Jeg må også nevne Inga. Hun er hele tiden tilstede, har sitt eget liv som noen kanger, men ikke alltid konvergerer med Ulfs liv. Det beskrives et forhold mellom to mennesker som har levd sammen i mange år, kjenner hverandre ut og inn og ikke behøver å krangle lenger men heller ikke trør hverandre altfor nære.

Dette er en fantastisk bok, det er en bok som det er godt å være i og derfor kunne den gjerne vært lengre, men innholdsmessig er det greit at den ikke er det.

Hvis Ekman får prisen blir det for andre gang, og det synes jeg er fortjent.

Bart Van Es: Jenta med minneboka

På Kapittelfestivalen i Stavanger i fjor havnet jeg litt tilfeldig på en presentasjon av Bart Van Es’ bok. Det var et eller annet som fascinerte meg ved den historien, så jeg kjøpte den signerte boka hans der og da, noe som jeg sjelden gjør. Og nå har jeg lest den.

Jenta Lien levde i skjul hos Bart Van Es’ besteforeldre i deler av 2. verdenskrig og etter krigen ble de hennes fosterforeldre. Lien var nederlandsk jøde og da situasjonen tilspisset seg for jødene i Holland valgte foreldrene hennes å plassere henne i skjul hos ikke-jødiske familier. Det fantes et nettverk i Holland for å gjemme bort jødiske barn på denne måten. Og det gikk ikke så lang tid før Liend foreldre ble innhentet av nederlandsk politi og ble videresendt til Auswitch der de ble myrdet som så mange andre.

Bart van Es kjente til Lien, og visste også at det oppsto et brudd mellom henne og bestemoren på 70-tallet en gang. Han ble interessert i i finne ut mer om denne jenta som egentlig var hans (foster)tante. Han tok kontakt med henne, hun var interessert og så startet arbeidet med opprullingen av historien og arbeidet med å lage bom av dette.

Det har blitt en svært bra bok. Det er vel nærmest en slags biografi. Mesteparten beskriver Liens liv som barn under den brutale tyske okkupasjonen. Først avskjeden med foreldrene og så livet hos de forskjellige familiene, for det hendte flere ganger at Lien måtte omplasseres på grunn av at noen hadde tystet på familiene hun bodde hos.

Lien tilpasset seg ganske godt de mange forskjellige oppholdene, de forskjellige morserstatningene, søskenerstatningene og lekekameratene. Et sted ble hun nærmest en slags ubetalt hushjelp. Men det var også omsorg og vennlighet og like mye eller lite mat som andre familiemedlemmer hadde det på den tiden.

Det som likevel slår meg er det dype savnet av egen familie, hvordan det må ha påvirket den vesle jenta. Bart van Es forteller dette på en usentimental måte som likevel blir hjerteskjærende i all sin enkelthet.

Så klarer Lien seg gjennom krigen og etter en opprivende peridode med overgrep hos den familien hun bor hos får hun etter eget ønske bo hos Van Es. Overgrepene forteller hun ikke om, det finnes det ikke noe språk for og om det fantes ville det antagelig bare bli tidd i hjel.

Vi følger Lien etter krigen. Hun blir voksen, gifter seg med Albert, en troende jøde, får tre barn og lever som jødisk husmor. I denne perioden føler hun nok først en slags trygghet og ro, men så oppdager hun gradvis at den rollen hun har kanskje ikke passer for henne, hun konfronteres med sin fortid, men sine døde foreldre og sine døde slektninger. Hvis hun ikke passer i rollen sin, hvem er hun da? Og hvilken rett hadde hun egentlig til å overleve krigen når alle de andre døde?

Det blir en tung prosess å komme seg videre i livet, en prosess som også medfører et brudd med familien Van Es.

Deler av boka, særlig det som foregår under krigen er skrevet nesten som en roman. Innimellom følger vi Bart van Es møter med Lien og hans reiser rund i Holland på de stedene han skriver om. Vi får også vite en del generelt om hvordan de nederlandske jødene hadde det under krigen og etter krigen. Mye av dette er nytt for meg. Siden jeg leste Anne Franks dagbok som tenåring har jeg hatt inntrykk av at nederlenderne stort sett hjalp jødene under krigen. I denne boka kommer det frem helt andrevurderinger, og ikke minst av hvordan de få overlevende jødene ble behandlet da de vendte hjem etter krigen. Nokså rystende å lese om.

Likevel er det ikke noe kampskrift jeg har lest, det er først og fremst en beretning om et enkelt menneske og hva hun opplevde under og lite etter krigsårene. Det handler også om hennes (foster)nevø sitt møte med henne og hvordan det påvirket dem begge.

Kaaberbøl og Friis: Et stille, umerkelig drap

Jeg husker ikke hvordan denne havnet i bokhylla mi, det er ingen lånebok. Men jeg har lest «Gutten i kofferten» av samme forfatterpar og jeg husker at jeg syntes den var god. Noen anmeldere mener at denne ligner for mye på den, men det spilte ingen rolle for meg, det var så lenge siden jeg leste den.

Sykepleieren Nina Borg står i sentrum. Hun jobber på et senter for innvandrere og flyktninger i København. En dag blir hun kontaktet av en bekjent som skjuler noen illegale innvandrere på et nedlagt bilverksted, noen av barna er blitt nokså syke, og når Nina drar dit går det ikke bedre enn at hun også blir syk, alvorlig syk og må akuttinnlegges.

Boka åpner med at to sigøynergutter nord i Ungarn leter etter våpen og apparater på et nedlagt militærsykehus for å selge det og finner noe de ikke ser helt rekkevidden av.

En ungarsk jusstudent pugger til eksamen. Han er godt forberedt og klarer eksamen med glans, likevel presterer professoren å stryke ham.

En eldre dansk herre, tidligere arkitekt, er frustrert over at kona har kjøpt en eiendom under bygging i Spania for litt av deres felles formue.

En ung muslimsk innvandrerstudent er den eneste av flere lokale brukere av en internettside som nekter å utlevere PC’ en sin.

To menn som tydeligvis ikke har noe godt for seg henger sammen i København, den ene er en finsk, brutal fyr, den andre en velkledd danske med hund.

Vi følger alle disse historiene og de veves gradvis sammen til en helhet rundt sakens kjerne - en beholder med det radioaktive stoffet Cesium som noen vil betale en god slump penger for. Nina Borg blir, mot sin vilje, sterkt involvert og det blir også familien hennes. Det blir en spennende jakt. Selv syntes jeg den tildels svært brutale og voldelige jakten var mindre spennende enn å komme frem til hvem som var drivkraften bak det hele og hva som var bakgrunnen. Og det får vi jo greie på til slutt. Stort sett alle trådene blir nøstet opp og flere av de slemme får sin velfortjente straff. Men det er ikke sånn at helten kan lene seg tilbake og nyte seieren.

Jeg synes Kaaberbøl og Friis har snekret sammen en riktig god og spennende thriller med dansk innvandrerpolitikk og generelle holdninger til sigøynere som et viktig sidetema. Ungarns behandling av sigøynere blir heller ikke stilt i et heldig lys. Oppklaringen av hovedintrigen blir nesten et antiklimaks, men det er likevel noe jeg liker ved den.

Det tok meg et par dager å lese boka, men det var en driv over den som gjorde at den nesten leste seg selv.

Johan Harstad: Buzz Aldrin, hvor ble du av i alt mylderet?

På Sola bibliotek har vi «pusterommet» der vi møtes annenhver onsdag og blir lest for mens vi strikker. Første gang etter ferien leste bibliotekaren begynnelsen av «Buzz Aldrin». Den leste jeg for ca. 10 år siden. Etter det var vi på Færøyene og besøkte bl.a. bygda Gjogv der mye av hanclingen i boka foregår. Og deretter så jeg TV-serien som ble laget over boka.

Jeg skjønte med en gang bibliotekaren begynte å lese at denne boka må jeg lese om igjen, så det har jeg gjort. Og det var nesten kjekkere å lese den for andre gang, selv om jeg visste hvordan det gikk, i alle fall i grove trekk.

Mattias har aldri villet stikke seg ut. Han er en Stavangergutt som ble født samtidig som Neil Armstrong og Buss Aldrin tok sine første skritt på månens overflate. Han har alltid vært fascinert av Buzz Aldrin som var nr. 2 på månen og som aldri ble like berømt som Armstrong selv om de var helt likeverdige. Mattias har ellers en eksepsjonelt flott sangstemme som han absolutt ikke vil opptre med.

Mattias har en barndomsvenn, Jørn, som starter band når de går på videregående og vil gjerne ha Mattias med, men han vil ikke. På et skolekarneval får Mattias i seg litt for mye alkohol og han går opp på scenen og synger. Dagen etter begynner han og Helle, den søte jenta som Mattias har beundret lenge å henge sammen og det gjør de i 12 år.

Mattias har på en måte kommet inn i et blindspor. Han liker godt jobben sin på gartneriet. Han har ingen planer å gjøre noe annet enn å jobbe der og bo sammen med Helle i den vesle leiligheten de deler. Når Helle forlater ham og gartneriet blir nedlagt ligger livet hans i grus. Han blir med Jørn og bandet hans på en turne på Færøyene, men om morgenen etter fergen har lagt til blir han plukket opp søkkvåt i et busskur av psykologen Havstein. Havstein driver et ettervernshjem i Gjogv og Mattias blir en av beboerne der.

Mattias er på et nullpunkt og beveger seg rundt dette nullpunktet i lange tider, av og til opp, av og til ned. Store deler av boka handler om livet på hjemmet sammen med de andre beboerne og med noen svært få innbyggere i bygda.

Nyttårsaften dukker det opp en amerikaner på en livbåt og han blir også boende på hjemmet. Det forandrer først ikke så mye på tilværelsen. Mattias prøver en tur hjem til Stavanger, men er ikke helt moden for det så han reiser tilbake. Men nå har ettervernshjemmet fått kroken på døren fra myndighetene.

Det dukker opp nye ideer og forslag og gradvis vokser det frem en helt fantastisk og urealistisk plan som fyller resten av boka.

Hva skal jeg si om denne boka? Den er jo en uforbeholden hyllest til Færøyene med deres natur, kultur og på alle måter helt forferdelige klima. Den utforsker et ungt menneskes fullstendige sammenbrudd og uryddige vei tilbake til et voksenliv. Det er etter min mening ikke en hyllest til middelmådighet, men den utforsker tilværelsen i skyggen av rampelyset.

Av og til synes jeg det blir litt for mye prat, litt for mye Johan Harstad, litt for mye fabuleringer om absolutt alt og alle som dukker opp i historien, men samtidig er dette hans måte å fortelle historie på og det går greit likevel.

Slutten - hele historien om Karibien - er fullstendig vill og usannsynlig, men livet er jo full av slike usannsynligheter, så hvorfor ikke? Men å seile en slik hjemmebygd båt uten noe erfaring over Atlanteren er en større bragd enn månelandingen som hadde milliardbeløp og en enorm stab av ekspertise i ryggen, det er ikke noen «nummer 2» - historie.

Det var en flott reise å lese denne for andre gang!