tirsdag 19. desember 2017

Roy Jacobsen: Hvitt hav


Hvitt hav av Roy Jacobsen (Innbundet)

Denne boken hørte jeg som lydbok. Vi hører lydbok når vi kjører på langtur og det er greit, men ellers er jeg ikke så glad i mediet.

Ingrid, fra helgelandsøya Barrøy er nå blitt voksen. Det er krig, året er 1944.  Ingrid jobber på fiskebruket men lengter hjem til Barrøy og drar tilbake dit selv om hun er alene. Barbro - tanten hennes er på et sykehus. Det kommer ikke klart frem hva som feiler henne - kan det ha noe å gjøre med at hun ikke er helt som andre? Guttene (Lars, Barbros sønn og Felix, sønn av presten som Ingrid tjente hos og som hun tok seg av når presteparet forvant) er begge på Lofotfiske. Men det viser seg at Ingrid ikke er alene - lik har skyllet i land og noe som ligner et lik men viser seg å være en stygt forbrent mann. Ingrid pleier mannen tilbake til livet. Han er russer og var med i en fangetransport med det tyske skipet Rigel som ble senket av engelskmennene.

Ingrid og russeren blir glade i hverandre, men han kan ikke bli værende der og snart er Ingrid alene igjen. Hun blir forhørt og mishandlet av lensmannen og en tysk offiser og havner så på sykehuset, antagelig i Bodø. Når hun har kommet seg blir hun sendt tilbake igjen på en båt som også har med seg evakuerte fra Finnmark. Nå blir etterhvert Barrøy riktig så folksomt - Lars kommer tilbake, Barbro også. Susanne, søster til Felix og de tar også imot noen av finnmarkingene som er fordrevet fra sine hjem og blir utplassert nedover hele kysten.

Livet går sin gang på Barrøy den siste krigsvinteren. Flyktningene hjelper til å bygge nye bolighus. Ingrid er gravid og på slutten av boken føder hun sitt kjærlighetsbarn.

Jeg finner to hovedtema i boken: Ingrids kjærlighetshistorie og skjebnen til de evakuerte fra Finnmark. Kjærlighetshistorien er vakkert fortalt. Det er fin symbolikk i arket med den russiske setningen som er gjentatt 3 * 3 ganger og som Ingrid først finner meningen i mot slutten av boken. Evakueringen synes jeg blir svært godt beskrevet i boken, og det gir assosiasjoner til dagens flyktningsituasjon. Jeg har hørt mye om selve evakueringen men ikke så mye om hvordan de evakuerte levde frem til frigjøringen. Det var jo så mange slags skjebner - noen var enslige - noen hadde opplevd å miste familiemedlemmer under tumultene. Det var barn som hadde kommet bort fra foreldrene sine og eldre som var alene. Felles for dem var at de hadde mistet alt, og så ble de utplassert i familier som heller ikke hadde noe særlig å rutte med. De fleste måtte også vente en stund etter frigjøringen fordi hele landsdelen de kom fra var fullstendig nedbrent.

Jeg synes også det er interessant at folket på Barrøy i grunnen vet svært lite om hva som går for seg i krigen selv om de i høyeste grad blir påvirket av krigen og okkupasjonen i dagliglivet. En dag går det et rykte om at Hitler har tatt livet sitt. Tysklands kapitulasjon i Norge oppdager de når de ser en båt komme fra fastlandet med norske flagg - dette skjer 10. mai - 2 dager etter kapitulasjonen.

Roy Jacobsen skriver godt og innsiktsfullt om livet på Helgelandskysten og om okkupasjonen, men som i den første boken (De usynlige) synes jeg at beskrivelsen av Ingrid av og til tipper over. Hun blir fremstilt nesten som et overmenneske med omsorg for alt og alle enten hun er innlagt på sykehuset med alvorlige traumer, eller er høygravid. Dette trekker boken litt ned for meg.

Antti Tuomainen: Mørkt som mitt hjerte


Image for Mørkt som mitt hjerte from Norli

Aleksi Kivi mister sin mor som trettenåring. Moren blir aldri funnet. Saken blir etterforsket som sannsynlig mord, men siden henlagt. Aleksi er overbevist om at moren ble myrdet, og siden mordet er beskrevet i bokens innledende kapittel er vi enige med ham.

I nåtiden er Aleksi 33. Han har nettopp fått seg jobb som vaktmester på godset til den rike forretningsmannen Henrik Saarinen. Han var i en periode morens arbeidsgiver og Aleksi er nokså sikker på at de hadde hatt et forhold. Nå er han overbevist om at Saarinen drepte moren og vil prøve å finne spor. Aleksi har også kontakt med politietterforskeren Ketomaa som var den som etterforsket morens dødsfall. Han er svært skeptisk til at Aleksi prøver å løse saken på egen hånd.

Denne storyen kunne vært skrevet på mange forskjellige måter. Jeg synes Tuomainen klarer å gjøre en god krim/thriller av dette. Det er elementer i boken som kan minne om Raymond Chandler, ikke minst Saarinens datter Amanda som Aleksi ikke klarer å unngå å bli interessert i. Tuomainen klarer å bygge opp en uhyggestemning i og rundt den finske hovedstaden som merkelig nok er troverdig midt i det sosialdemokratiske Norden - her er mystiske rom i hemmelige kjellere, ofre som er bundet fast i en tannlegestol, sjåfører som opptrer som banditter og en kvinne som like gjerne kan være jeger som bytte. og hvem var egentlig Aleksis far?

Vanligvis liker jeg bedre kriminalromaner som foregår i et roligere tempo med mere vekt på de psykologiske spenningene som virvles opp etter en forbrytelse eller der vi følger en etterforsker som gradvis nøster opp en sak. Likevel syntes jeg denne var underholdende å lese, og jeg elsket den dystre Raymond Chandler stemningen i den. 

Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene


Lyset bak øynene

Jeg har tidligere lest Kinnunens "Der fire veier møtes". Vi møter her igjen den samme familien, men "Lyset bak øynene" er likevel en nokså frittstående fortsettelse og kan godt leses alene. "Der fire veier møtes" var bygd opp av 4 (såvidt jeg husker) fortellinger med hver sin hovedperson og vi fikk bygd opp dramatikken i den nokså spesielle familien fra flere kanter. Denne boken er også basert på flere fortellinger, men her veksler vi mellom de to hovedpersonene og beveger oss også frem og tilbake i tid.

Hovedpersonene er Helena, datteren til Lahja og Onni, og Tuomas, sønn av Johannes og Kaarina og Helenas nevø. De er begge to "annerledes". Helena mister synet som lite barn. Hun er svært flink til å klare seg men blir likevel sendt til Helsingfors på blindeskole der hun vokser opp  med etterhvert god kontroll på seg selv og synshemmingen sin men med en dyp ensomhet og lengsel etter familien som hun bare treffer i feriene. Tuomas oppdager tidlig i ungdommen at han er homofil. Det er ikke mulig å leve ut homofili på landsbygda i Finland på syttitallet og det er heller ikke så lett når han flytter til Helsingfors så han blir avspist med kortvarige, nedverdigende forhold.

I bakgrunnen har vi den på mange måter dysfunksjonelle familien. Tuomas foreldre er varme og kjærlige mennesker, men i bakgrunnen rår farmor Lahja som har innkapslet seg i et skall av kulde og hardhet. Gamlemor Maria, mor til Lahja som var en svært viktig matriark i "Der fire veier møtes" møter vi her bare som et svært gammelt menneske, Helenas mormor.

Det er noen sider ved boken som jeg liker svært godt. Jeg synes Kinnunen gir gode skildringer av barndomshjemmet (både Helena og Tuomas vokste opp i huset som farfar Onni bygde opp to ganger, før og etter krigen). Det fremstår både som et trygt hjem men også som et sted fult av bånd og stengsler. Tryggheten synes jeg kommer spesielt fint frem der vi møter Helena som jentunge der hun passer på lillebroren sin Johannes og beveger seg frimodig og sikkert rundt i huset fordi hun kjenner alt og vet hvor allting står. Boken utforsker ensomhet og utenforskap, spesielt hos Tuomas som ikke klarer å forsone seg med å være utenfor. Helt til han møter sin Osku og kan etablere noe som ligner på en liten familie.

Helena har for lengst forsonet seg med å være annerledes. Hun har hele livet jobbet hardt med å klare seg ute i samfunnet - teller skrittene mellom gatehjørnene, blindeskrift lærte hun raskt, hun har svært god kontroll over hverdagen. Hun finner kjærligheten også i ektemannen Kari og lever godt sammen med ham. De får ikke barn, og etter noen aborter er det noe som skurrer i forholdet. Når det skjærer seg helt har hun bare ensomheten igjen.

Jeg ble grepet av Helenas historie, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i Tuomas liv. Jeg vet ikke hvorfor. De mange sprangene i tid gjør den litt vanskelig å¨fordøye, og av en eller annen grunn blir dette mer vanskelig med Tuomas historie. Boken ikke blir en helhet for meg.

onsdag 6. desember 2017

Gaute Heivoll: Over det kinesiske hav



Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
Over det kinesiske hav
"Over det kinesiske hav" er fortellingen om ekteparet som starter er hjem for såkalte åndssvake (som de ble kalt på 40-tallet) på Sørlandet et sted. Gaute Heivoll har skrevet en rekke romaner basert på virkelige hendelser og skjebner og dette er en av dem.

Det unge ekteparet bygger opp et hjem for sine egne barn og for klientene som de overtar omsorgen for fra det offentlige mot en godtgjørelse. Dette gjør de i god, kristen ånd og vi får fortalt historien gjennom ekteparets sønn.

Dette er på mange måter en vakker historie. Det var som kjent helt andre holdninger til psykisk utviklingshemmede på 40-tallet enn i dag, og vi har hørt mange skrekkhistorier. Men her får vi en beretning om et hjem som blir åpnet for en søskenflokk på 4 barn som alle trenger omsorg i større eller mindre grad. I tillegg losjerer også et par enslige menn i huset som nok ikke ville klart seg ute i samfunnet. De fire barna blir plassert på et rom på loftet. Der spiser og sover de under sin storesøsters vennlige men bestemte regime. Ellers har de nok ikke noe lavere levestandard enn familiens egne barn. De blir gjennomgående behandlet med varme og respekt, ja til og med kjærlighet fra det engasjerte ekteparet - og også fra naboer og lokalsamfunnet.

Det er en roman med lite ytre handling, men det er noen dramatiske avsnitt der familien opplever sin egen tragedie som kommer til å påvirke dem alle, ikke minst hovedpersonen. Og også i sorgen blir de fire barna på loftet inkludert.

Til tross for de tragiske hendelsene er det mye humor i boken også, ikke minst har de to losjerende mange småpussige uttalelser og innspill. 

Mot slutten av boken blir de fire søsknene etter tur overført til den store institusjonen Nærlandsheimen. På sekstitallet var storinstitusjonene ansett som det ypperste innenfor omsorg for psykisk utviklingshemmede. 20-30 år senere ble disse institusjonene avviklet for å plassere klientene i lokalsamfunnet i stedet.......

Jeg synes dette var en fin bok å lese, og Gaute Heivoll er helt makeløs når det gjelder å blåse liv i menneskeskjebner og lage god litteratur av det.

tirsdag 5. desember 2017

Jan Guillou: Mellan rødt og svart


Mellan rött och svart

Dette er nummer 3 i romanserien om de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som vi nettopp har lest/hørt oss  igjennom på langturer med bilen (på svensk - derfor ble tittelen sånn).Vi befinner oss nå i mellomkrigstiden og det er først og fremst Tyskland og fremveksten av nazismen som er i sentrum selv om vi også hører en del om Laurits familie i Saltsjøbaden i Sverige i begynnelsen av boken.

Jan Guillou er en mester i å gjøre historien levende for oss. Det blir litt om de røde, vi hører om drapene på streikende i Ådalen i 1931 og vi blir kjent med det røde, kulturelle miljøet i Berlin som både Sverre og Christa, Oscar sin kone er engasjert i. Men det blir enda mer om de svarte. Vi får bl.a. svært mye interessant informasjon om interne stridigheter blant nazistene. Miljøet rundt Berlinolympiaden i 1936 er ypperlig beskrevet. Dette må Jan Guillou ha satt seg grundig inn i.

Forholdene blir etterhvert uutholdelige for Sverre som nærmest flykter hals over hode da forfølgelsen av homofile tiltar. Så må Oscar få familien ut av Tyskland når det viser seg at Christa har en mor med jødisk bakgrunn. Laurits derimot kan reise fritt mellom Sverige og Tyskland og få hjelp av sønnen Harald som er blitt SS-offiser til å prøve å sikre familieformuen.

I den yngre generasjonen er det nazisten Harald vi får mest kjennskap til. Laurits har en datter, Johanna som ser ut til å utvikle seg til en selvstendig, radikal ung dame, men vi hører ikke så mye om henne.

Dessverre er personskildringene altfor overfladiske til at jeg kan si at dette er en god roman. Av og til synes jeg hovedpersonene nesten blir som pappfigurer som ikke lever sitt eget liv men bare skal illustrere historiske hendelser.   Han går også litt langt i å skrive inn personene sine i enkelte historiske hendelser. Det kan bli litt for mye av det gode - de blir litt som linselus.

Katja Petrowska: Esther, kanskje



Denne forfatteren dukket opp da jeg googlet rundt to gode bøker jeg har lest om Øst-Tyskland under den kalde krigen: Uwe Tellkamps "Tårnet" og Eugen Ruges "Når lyset svinner". Dette er hennes debutroman. Skjønt jeg diskuterte flere ganger med meg selv om dette var en roman eller en selvbiografi. Til slutt landet jeg vel på at det kan forsvares å kalle det en roman.

Boken handler om en ung kvinne, Katja på jakt etter sin egen forhistorie. Katja Petrowskaja er født i Ukraina, i Kiev i 1970 og har bodd i Berlin siden 1999 og hennes bakgrunn er til forveksling lik hovedpersonens. Jeg synes hun klarer å holde en distanse mellom forfatteren Katja og bokens Katja gjennom hele romanen, selv om det er helt opplagt at materialet er fra hennes egen familie. Men boken handler i liten grad om forfatteren selv - hun blir speilet som viser oss alt det andre.

Katja sin bakgrunn er for det meste jødisk, så mange av hennes slektninger ble drept under jødeforfølgelsene under krigen. Selv var hun med da familien flyktet fra Kiev da tyskerne nærmet seg, og de klarte seg. Nesten alle jødene som befant seg i Kiev da tyskerne kom ble drept i den forferdelige massakren i Babi Jar. Katja kjenner deler av sin slekt og sin historie, men hun ønsker å utdype dette, få et mer helhetlig bilde ( for å bli et mer helhetlig menneske?). Hun intervjuer selvsagt nålevende familiemedlemmer, og så reiser hun. På kryss og tvers i det mangfoldige Øst-Europa. Byer som nå er polske, tyske, ukrainske, russiske. Hun bruker gamle fotografier, gatenavn, arkiver og noen ganger kommer hun også over folk som husker noen av hennes slektninger.

En grandonkel utførte et attentat mot enn tysk ambassaderåd i  Moskva i 1932 - hun finner arkivmateriale fra rettsaken som bringer lys over historien. Bokens tittel henspeiler på farens bestemor som kanskje het Esther - hvorfor vet ikke faren det sikkert? Jo, han har aldri kalt henne annet enn babusjka. "Esther" ble etterlatt i Kiev da familien reiste, hun var for skrøpelig og naboene skulle ta seg av henne. Dessuten skulle de snart komme tilbake.....  Historien om hvordan hun møtte tyskerne under BabiJar-massakren er uforglemmelig.

Mange av historiene kjenner Katja til fra før, men for oss er de nye, og alltid dukker det opp nye personer som er eller ikke er en del av slekten og tilsammen veves det et mangfoldig bilde av Katjas slekt. Det er det bare fragmenter, bildet blir aldri ferdig - bare større.

Av og til synes jeg at det er vanskelig å vite hvor forfatteren vil. Hva vil hun egentlig vise oss - leserne? Men så blir jeg likevel lokket videre i boken og det betyr ikke så mye, jeg er bare med på reisen.  Jeg likte tross alt å lese boken, den bidro til å fylle ut mitt bilde av Øst-Europa litt mer - et vell av folkegrupper, stadig skiftende grenser, sorg og savn som en del av alle familier.

torsdag 30. november 2017

Laila Stien: Over elva


Over elva

Laila Stien vokste opp i Hemnes, i Rana kommune og debuterte med en novellesamling i 1979. På den tiden bodde vi i Mo i Rana og jeg husker godt navnet hennes, men hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap. Seinere har jeg kommet over navnet hennes flere ganger, både novellesamlinger og barnebøker. Dette er hennes nyeste novellesamling og den kom ut i 2015. Jeg la merke til at den fikk skamgod kritikk i NRKs "Bok i P2". Jeg kom over den på et eller annet boksalg, husker ikke hvilket og dermed havnet den i bokhyllen min.Nå er jeg nettopp ferdig med den og tenker: hvor i all verden har jeg vært som ikke har lest Laila Stien før?

Det er en glimrende novellesamling. Noen få steder er det stedsangivelser, men jeg føler at alle på en eller annen måte er knyttet til Finnmark der Laila Stien nå bor. Likevel er ikke dette lokallitteratur, hun berører hele tiden almengyldige tema - svik, søskenkjærlighet, ensomhet, sorg over et barn som døde, mennesker mellom forskjellige kulturer. Noen av temaene er tunge, men jeg blir ikke trist av å lese dette, det er rikelig med raus menneskelighet i den. Språket er kortfattet, fortettet, hun skriver på en måte som gjør at du må tenke på hva som ligger bakom ordene.

Enkelte novellesamlinger er slik at jeg bare kan lese en novelle av gangen, så må jeg ha en pause før jeg går løs på neste - slik er denne. Boken lar seg ikke sluke, den må nytes. Gå og les!

Long Litt Woon:Stien tilbake til livet


Stien tilbake til livet

Dette var en bok som plutselig dukket opp - jeg tror jeg hørte en anmeldelse på radioen og så dukket boken opp i hyllen for nye bøker på biblioteket. Tittelen er jo uvanlig: Stien tilbake til livet. Om sopp og sorg. Den måtte jeg bare lese.

Long Litt Woon er en norsk magister i sosialantropologi med bakgrunn fra Malaysia. Mannen hennes, Eiolf Olsen døde plutselig og helt uventet for noen år siden. I boken skriver hun om sorgen sin, og om hvordan hun engasjerer seg i soppforeningen og gjennom det langsomt kommer tilbake til en normal tilværelse.

Dette er en helt spesiell bok. Den veksler mellom kapitler der hun skriver nokså åpent om sin kjærlighet og sin sorg og sin ensomhet som enke, og kapitler med fagstoff om sopp, om soppforeningen og hennes opplevelser på soppjakt. De to delene er satt med forskjellige typer, til og med litt forskjellig farge. Dette synes jeg fungerer godt. Hun skriver lett og flytende og jeg synes nesten det er aller best i beskrivelsene av soppmiljøet, om skrevne og uskrevne lover, om gleder og om manier. Her merker vi tydelig hennes bakgrunn som sosialantropolog og hun er like nådeløs mot seg selv som sine soppkolleger der hun analyserer "vi rare mennesker".

Hvis du har en liten anelse av interesse for matsopp (og det har jeg), vil du få stor glede av de saklige og lærerike kapitlene om diverse sopparter, de fleste hentet fra norsk natur. Hun skriver også riktig fornøyelig om hvordan synet på sopp - hva er spiselig, hva er godt, hva er farlig - noen ganger varierer mellom landene og hun selv fremstår som nokså pragmatisk. Det er et artig kapittel om Fleinsopp og fleinsopprus - det var visst ikke lett å finne saklig informasjon om dette temaet, sikkert på grunn av en tanke om at det vil virke som ruspropaganda å informere om Fleinsopp, men dette skremmer ikke Long Litt Woon. Jeg synes hun gjorde dette på en bra måte - jeg kan ikke skjønne at dette kan virke fristende på noen som leser om det, men det var interessant lesestoff.

Dette var en perle av en bok! Når jeg leser boken får jeg en følelse av at sopp-plukkeren tar den sørgende enken i hånden og leier henne videre i livet - kapittel for kapittel. Synd det er vinter nå - men sesongen begynner visst allerede på våren igjen (det er en av de tingene jeg har lært).

Hari Kunzru: Den uekte


Den uekte av Hari Kunzru (Innbundet)

Denne boken fikk jeg av barna mine i 2002 og jeg begynte å lese den på en togreise fra Mosjøen til Stavanger. Men så glemte jeg den igjen på toget og den ble siden en slags dårlig samvittighet overfor de som ga den til meg, inntil den gikk i glemmeboken. Men så fant jeg den tilfeldigvis på Byttebua på Forus gjenvinningsstasjon og da var det jo bare en ting å gjøre....

Bokens hovedperson er gutten Pran som blir unnfanget under svært spesielle omstendigheter: Amrita, en ung og vakker kvinne av god, muslimsk familie er blitt foreldreløs og er på vei til onkelen i Agra for å giftes bort til Amar Nath, en rikung  mann. Under et forrykende uvær blir hun skyllet opp av flommen på en fjellhylle sammen med en engelsk forsker. Hun kommer frem til Agra, bryllupet skjer fort og ni måneder etterpå dør Amrita under fødselen. Pran vokser opp i luksus hos Amar som har lite kontakt med ham og ikke undrer seg over guttens nokså lyse hud. Han utvikler seg til en ondskapsfull og egoistisk gutt som plager tjenere og fattigfolk han treffer på gaten. Når faren ligger for døden av spanskesyken avslører tjenestepiken Anjali at Pran ikke er sønnen hans. Amar dør og Pran blir kastet på gaten. Han har ingen venner, selv tiggerne avskyr ham.

Kampen for å overleve blir beinhard og han havner snart på et bordell. Så blir han solgt til fyrsten av Fatehpur som hejraen Rukshana (og unngår såvidt kastreringskniven). Rukshana blir kastet inn i et vell av intriger og han lærer gradvis å gli inn i rollen sin, helt til han får en mulighet til å rømme. Hans neste "tilværelse" blir i Mumbai, denne gangen som Robert/Bobby, en slags fostersønn til misjonærekteparet Macfarlane. Pastoren er fanatisk opptatt av raseforskning, Elspeth søker tilflukt i teosofi og har en venninne, Mrs Pereira som driver med spiritisme. Bobby blir snart Mrs Pereiras fortrolige og medhjelper.

Samtidig har Bobby gjort seg godt kjent med havneområdene i Mumbai og fått sine venner og partnere der. Noe av dette blir det forretninger av. En dag treffer han den unge, foreldreløse Jonathan Bridgeman. Han er født og oppvokst i India og er nå på vei tilbake til sin onkel i England for å få en britisk skolegang. Men først vil han kjøpe seg en indisk hore og ha et skikkelig grøftefyll. Bobby har sine kontakter og finner en jente til ham. På veien til Jonathans hotell blir de angrepet av mobben. Bobby kjenner faresignalene og stikker, Jonathan er døddrukken og ikke i stand til å gå selv og blir stukket ned og drept. Bobby finner Jonathan sine papirer og dagen etter er han på vei til England med en ny identitet.

Livet som engelsk kostskolegutt og seinere student blir nesten like fargerikt, og etter en stormende men ulykkelig kjærlighetshistorie blir Jonathan med på en antropologisk ekspedisjon til Afrika ledet av den unge damens far. Ekspedisjonen får problemer, den afrikanske stammen som professoren hadde et godt forhold til på tidligere reiser er nå under press og er lite velvillig stemt overfor inntrengerne. Jonathan fanger opp signalene som den kameleonen  han har blitt, og når resten av ekspedisjonen bukker under for de innfødtes raseri står han klar til å følge en kamelkaravan videre - hvor den nå må bringe ham.

Bokens engelske tittel er "The impresionist". Jeg synes den er mye mer dekkende. Pran/Robert/Jonathan er jo ikke først og fremst uekte, han er en kameleon, han omskaper seg selv etter som situasjonen krever av ham. Boken er full av burleske historier - en av de saftigste er tigerjakten i Fatehpur der alle skyter på hverandre og Pran klarer å rømme. Kunzu maler med bred pensel, vi møter en masse bipersoner og flere av dem får en skikkelig introduksjon. Det er noe Dickensk over måten han skriver på. Noen av personene er ganske ufyselige, men de fleste har fullt opp med både laster og dyder.

Pran selv fremstår som en som overlever ved å tilpasse seg omgivelsene og situasjonene han opplever. Borte er det ondskapsfulle barnet han engang var (og som kanskje var et produkt av et liv i luksus og uten kjærlighet). Han lever seg fullt og helt inn i alle de rollene han får tildelt - helt til det blir nødvendig å gå videre, og da er han åpen for alt som måtte by seg.

Boken gir oss et svært fargerikt møte med India i første halvdel av 1900-tallet, og også med engelsk kostskolemiljø. Boken er akkurat passe lang. Drøye 400 sider må til for å presentere oss for alle de fargerike miljøene som Pran opplever. Hadde den vært skrevet i dag med tidens megaboktrend hadde den kanskje vært over 800 sider..... Jeg har lest bøker fra India som har gjort dypere inntrykk på meg, men dette var likevel artig lesning.

onsdag 22. november 2017

Annie Proulx: Barkskin


Barkskins

Dette er et stort, monumentalt verk der vi følger to slekter i grenseområdene mellom USA og Canada gjennom 250 år. Den ene slekten starter et tømmerfirma som etterhvert vokser seg opp til et imperium, og tømmerdrift (eller heller rovdrift) er et gjennomgående tema i boken.

Vi begynner på 1700-tallet med to franske gutter som har seilt over til Amerika og blir leid av en brutal nybygger til å hjelpe ham med å rydde skog. Den ene, Charles Duquet rømmer nokså tidlig fra kontrakten og begynner ved hjelp av kjeltringstreker og voldelige metoder å gjøre forretninger på tømmer og tar senere navnet Duke. Den andre, Rene Sel er en sindig og tålmodig gutt som finner seg i den brutale nybyggeren sine nykker. Etterhvert blir han pådyttet hans godt voksne innfødte husholderske Mari som ektefelle - sjøl skal han gifte seg med en litt finere frue. Paradoksalt nok blir ekteskapet med Mari lykkeligere enn en skulle tro, de får flere barn og Rene får bygd seg opp en fin liten farm før han blir drept av stedatteren sin. Det er flere Sel-slekten blir en slekt som lever i krysningspunktet mellom den innfødte kulturen og settlerkulturen. Tømmerhogsten er aldri langt unna.

Vi følger begge disse klanene videre gjennom nærmere 250 år helt frem til i dag. Charles Duquet blir rik, reiser til Europa, får innpass hos en velstående kjøpmann, blir med på flere ekspedisjoner til Kina og gifter seg med en pike av god familie. De får et barn og adopterer flere. Charles har sin base i Amerika og reiser tilbake dit, men konen, Cordelia blir aldri med. Det har han heller ikke bruk for så lenge hun oppdrar hans sønner. Selv møter Charles sin skjebne inne i de store skogene der han treffer på faren til en unggutt hvis liv han har på samvittigheten. Liket til Charles blir aldri funnet. Hans fire sønner driver selskapet videre.

Tømmerhugsten blir stadig mer omfattende. Det er farlig arbeid og mange arbeidere setter livet til i fløteuhell. Svært mange av dem er innfødte og vi finner flere av Sel-klanen i de store tømmerhuggerleirene opp gjennom tiden. I begynnelsen er det et uuttømmelig tilfang av skog.  Men det er mange om beinet, og ettersom årene går søker Duke-kompanitet seg videre vestover mot mer av den opprinnelig skogen. Og her er vi ved bokens hovedtema - menneskenes rasering av skogen. De nordamerikandske skogene ble sett på som uendelige. Når det ble slutt på de beste hogsområdene i øst var det bare å trekke lenger vestover. Og ikke nok med det - etterhvert dukker det opp andre skogsområder: New Zealand, Amazonas.

Slik følger boken Barkskin Duke-imperiet over hele verden i jakten på de optimale hugstområdene og de beste markedene. Boken er lagt opp som en slags slektskrønike, men det er tømmerhugsten (eller kanskje vi heller skal si raseringen av skogene) som er det egentlige temaet.  Men Annie Proulx er en ypperlig forteller og vi møter noen spennende og uforglemmelige personligheter i begge slektene, det er den nederlandske konen til Bernhard, Birgit som forblir barnløs og overlever sin mann. Når hun selv dør får de som skal stelle liket et sjokk - Birgit er en mann! Lavinia er Charles sitt tippoldebarn og blir overhode for Duke-klanen i flere tiår, deres dronning Victoria. Lavinia gifter seg med den eneste i og omkring Duke-klanen som har et snev av interesse for skogspleie, Dieter Breitsprecher. Han får lov (!) til å bygge opp et lite skogreisingsselskap, ironisk nok skjer deet samtidig med at Duke-imperiet under Lavinia raserer større og større skogsområder rundt de store sjøene .

Sel-klanen lever i skyggesiden av nybyggersamfunnet. Noen av dem prøver å følge sine røtter og leve som Mi'kmaw, men det vil som regel bety et liv forvist på ugjestmilde steder, ofte prisgitt de tilbudene de får om å jobbe i tømmerhogst og tømmerfløting. Mange tyr til flasken, andre dør i epidemier. Vi møter bl.a. Kuntaw som svikter sin første kone og barn og bor noen år sammen med Beatrix som tilhører Dukefamilien. Men han trekker igjen mot det innfødte samfunnet. Så har vi Jinot som får jobb hos en økseprodusent, gifter seg med datteren hans og reiser sammen med sin sjef til New Zealand for å hjelpe ham å bygge opp en økseproduksjon der, en av de mange uforglemmelige historiene i boken.

Boken er i det hele tatt full av eventyrlige historier. Annie Proulx en mester i å skildre bisarre dødsepisoder, i en av dem forsvinner store deler av Duke-klanen i en brann i en familiemiddag, for ikke å snakke om hvordan Jinot sin sjef blir tatt av dage i New Zealand.

Til slutt møter vi Sel-søskenbarna Jeanne og Felix som begynner å jobbe for en miljøorganisasjon sammen med sin eldre slektning Sapatista og vi er nå kommet frem til vårt eget hundreår.

Dette er tankevekkende lesning, og jeg ser paralleller til den vanvittige nedslaktingen av buffalo for å selge skinn mens prisen er høy, i boken "Butcher's Crossing" av John Williams. Det er også blitt en storartet familiesaga. Men temaet avskoging er ofte det som driver fortellingen fremover og det kan noen ganger gå utover romanen. Av og til blir det også litt overtydelig. Boka er på over 800 sider, men jeg synes nesten den måtte være såpass. En bok jeg er glad jeg har lest.

mandag 20. november 2017

Sara Stridsberg: Beckomberga


Beckomberga

Dette er en bok som Sara Stridsberg har basert på sine egne erfaringer - hennes egen far var innlagt på det enorme mentalsykehuset Beckomberga i perioder av hennes barndorm. Men det er nok ingen selvbiografi i den forstand. Sara Stridsberg er opptatt av å undersøke behandling av sinnslidelser, "hvordan kan en holde noen i lyset som ikke ønsker å være der", Beckomberga er en egen verden, der er mer eller mindre syke pasienter, mer eller mindre "normale" pleiere, der er kjærlighet og vennskap men også total galskap.

Hovedpersonen Jackie er er barn i 12-årsalderen når faren, Jimmie Darling blir innlagt etter et selvmordsforsøk. Jim bor for seg selv, han har flyttet fra Lone, Jackies mor og Jackie (kastet ut?). Jim er en urolig sjel og hadde selv en mor som tok livet av seg før han var voksen. Han drikker mye og han har er nærmest besatt av tanken på selvmord som han deler med sin ekskone og også med sin datter. Lone orker ikke å pleie kontakt med ham. Men Jackie vil gjerne ha kontakt og blir fast gjest på Beckomberga i flere år, ja i perioder flytter hun nesten inn.

Hele boken er et møte med mentalomsorgen i det svenske "folkhemmet" på 60-70tallet på sitt beste og verste. Beckomberga er et  fantastisk anlegg, store, grønne parker, skogen og elven bakenfor. Vi blir kjent med noen få av de innlagte - den gamle Olav som har vært der i det meste av sitt liv og som gruer seg for å bli tilbakeført til samfunnet, den unge Sabina som har forhold til flere - til Jim og til legen Edvard Winterson, Jackie blir i en periode leverandør av noen mystiske pakker til Sabina (kokain?)den schizofrene Paul som kanskje er farlig og antagelig har drept kona si og som Jackie får et forhold til.

legen Edvard er den Jim har mest kontakt med. Han tar av og til noen av pasientene med seg ut av sykehusområdet til noennokså utsvevende fester. Og så er det Inger Vogel, sykepleieren som har nøkkel til medisinskapet og som Jim har sex med for å få litt ekstra medisintilgang.

Vi får også noen korte møter med Vita, mor til Jim. Senere møter vi Jackie som voksen. Hun har bodd sammen med Rickard og fått et barn med ham, gutten som hun har kalt Marion. Hun er lykkelig fordi det ble en gutt, av en eller annen grunn tror hun at det er med på å bryte en slags arvelig forbannelse. Og her kommer det frem noe av det som jeg ser som det viktigste temaet i boken - galskap, selvdestruksjon, hvordan kan vi beskytte oss mot det, hordan kan vi hjelpe de som er angrepet av det?

Beckomberga er for lengst fraflyttet. Edvard Winterson er død. Pasientene er plassert ut i samfunnet, noen går til grunne og andre klarer seg bedre utenfor institusjonstilværelsen. Jackie lever et godt liv sammen med Marion. Samtidig har hun kontakt med Jim som stadig trekkes mot døden og underholder både sin datter og sitt barnebarn med sine planer om å legge på svøm til han drukner. Men Jackie er sterk og Marionhar trygghet nok til å klare seg.

Sara Stridsberg har et vakkert og av og til vemodig språk som gravis maler det store samfunnet på Beckomberga for oss samtidig som vi blir kjent med personene rundt Jackie. Boken er oversatt til norsk - jeg leste den på svensk for jeg fant den i en svensk bokhandel i sommer. Jeg liker at hun presenterer den store sentralinstitusjonen for oss som et levende samfunn, slik hun ser den uten å gjøre dette til en "for- eller imot"-bok. Det var slik det var i etterkrigstiden. Noen fikk det bedre, andre ikke. Dette var en god bok å lese.

lørdag 18. november 2017

Helga Flatland: Alle vil hjem. Ingen vil tilbake


Alle vil hjem. Ingen vil tilbake

Dette er andre bok om de fire guttene som reise til Afghanistan og hvordan det går med deres pårørende etter at tre av dem blir drept av en bilbombe.

Jeg likte godt den første boken, "Bli hvis du kan. Reis hvis du må". Den lager et godt bilde av de fire guttene, hva som var de bakenforliggende årsakene til at de vervet seg og hva som skjer med familiene til de tre. Det var en bok som ble mer og mer dyster og tung etterhvert som sorgen legger seg over den vesle Telemarksbygda.

Jeg synes ikke denne boken egentlig står på egne bein, den er helt sammenfiltret i den førstem men det er helt i orden, en kan lese den som en del av et sammensatt verk. Helga Flatland bruker omtrent samme fortellerteknikk - boken er delt i kapitler som følger en av i alt tre personer. Jeg synes hun bruker denne teknikken på en god måte - en del av historien får vi fortalt fra flere kanter og det gir et godt perspektiv.

Denne gangen er det Julie (søster til Tarjei, en av de drepte), Mats, som var Julies kjæreste og blir far til hennes datter Solveig, og Sigurd som hadde et forhold til Trygve, en annen av de drepte, men som ikke ville stå frem med det som som føler at han er skyld i at Trygve reiste.

Julie husker jeg som Tarjeis sterke og "velfungerende" storesøster fra bok 1. Hennes store problem var at faren ikke ville erkjenne odelsretten hennes, og hun var genuint interessert i å drive gården i motsetning til Tarjei. Etter Tarjeis død faller hele familien sammen, faren Hallvard stirrer bare tomt ut i luften og moren, Karin låser seg inne på Tarjeis rom og søker trøst i rødvin. Hun får litt hjelp av legevenninnen Ragnhild. Ingen hjelper Julie. Julie tar med seg Solveig til gården, Mats bryr hun seg lite om, hun synes han har sveket henne. Det blir et blodslit, men hun får det til. Så begynner Hallvard å gå i fjøset og Julie reiser til Oslo. Bare for å oppdage at Hallvard ikke steller dyra, han må legges inn og Julie må ordne opp i kaoset.

Mats sin historie begynner tilbake i hans barndom. Dette kan virke litt forvirrende, for ellers er de andre fortellingene nokså kronologisk lagt opp. Mats kommer fra en åpen og varm familie og har nok lett for å se andre mennesker gjennom hans "lykkelig familie"-briller. Nå ser vi Julie og hennes familie gjennom hans øyne. Plutselig blir Julie fremstilt som vanskelig, ja nesten nevrotisk og familien hennes fullstendig dysfunksjonell (før tragedien). Det er en ganske interessant vri. Mats går så lang at han vurderer å gå rettens vei for å få eneansvaret for Solveig, men heldigvis kommer han på bedre tanker og blir med for å hjelpe Julie å etablere odelen.

Sigurd går mer eller mindre i hundene - han klarer ikke å gjennomføre noen studier, leser ikke til eksamen, drikker mye. Han får flere kvinnelige kjærester, den ene blir hos ham lenge, helt til han får en kollaps - vi vet ikke helt hva som blir fremtiden.

Det er mye tungt her. Det er godt skrevet og med god innsikt i forhold mellom mennesker.  Jeg kan godt tenke meg at det er realistisk og Flatland legger ikke fingrene i mellom, spesielt scenen der Julie kommer over Hallvard i fjøset er rystende skrevet. Likevel synes jeg at sorgen ikke er helt nok til å bære boken. Det mangler litt balanse. Det eneste lyspunktet er vel at Mats på slutten bretter opp armene og slutter å synes synd på seg selv og tar et tak på gården.

Helga Flatland: Det finnes ingen helhet


Det finnes ingen helhet

Dette er tredje og siste bok i trilogien om de tre guttene fra en Telemarksbygd som dør i Afghanistan. Jeg måtte jo lese denne også for å få med hele historien. Akkurat som bok nummer to synes jeg denne ikke står på egne ben men må leses i sammenheng med de to andre. Det er egentlig ikke ment som negativ kritikk av boken, jeg vil bare slå fast at når  Helga Flatland bestemte seg for å gå videre med historien måtte disse to bøkene bli en del av en større fortelling. Helga Flatland kunne godt ha stoppet med den første boken - den sto for seg selv.

To år har gått siden tragedien. Vi har også nå flere fortellere - Det er Ragnhild, legen i bygda og venninnen til Karin, mor til Tarjei (en av de døde) og  til Julie. Så får vi både Hallvard (mannen til Karin) og Karins stemmer og Bjørn, den fjerde av Afghanistanfarerne - han som kom levende hjem igjen.

Jeg synes fortsatt det fungerer svært bra å høre historien fortalt gjennom flere personer. Det gir en fortettet stemning og flere synsvinkler, av og til overraskende. Det er vel Ragnhild som har den mest sentrale rollen i denne boken, Ragnhild som har stått som en bauta i bygda i hele tiden hun har vært distriktslege og kjenner alle personene inngående. Men hvor har det blitt av Ragnhild selv? Hun er i virkeligheten dypt ensom, det er ikke nok å være hjelperen til alle menneskene i bygda, hun trenger også noen som kan strekke en hånd ut til henne av og til. Dette får Flatland godt frem. Det er også spesielt at Ragnhild kunne gjøre en total feilvurdering av Hallvard - hun var sikker på at han var sterk og ville stå gjennom tragedien mens hun fulgte Karin tett opp. Men vi lesere så Hallvards katastrofe allerede i den første boken.

Det var nokså spesielt å møte Bjørn - han som klarte seg og som ikke har blitt inkludert i sorgen og omsorgen til de andre personene i boken. Hans problemer er godt beskrevet her, men jeg synes likevel at hans historie blir den svakeste. Det ble ikke plass for ham i de to første bøkene, og det virker som om han har fått sin plass her for å få den siden av historien komplett. Jeg ser dette som et utslag av å ville fortelle absolutt alt til leseren. Det er ikke alltid nødvendig.

Det er ikke noe spesielt overraskende i Karin og Hallvard sine fortellinger - Karin opplever en stormende forelskelse etter at Ragnhild nærmest har tvunget henne på et bibliotekseminar. Forholdet er ikke liv laga, men det får likevel Karin til å våkne opp av dvalen, til et forsatt liv med Hallvard. Forholdet deres skrantet lenge før tragedien og det er ikke bedre nå, det blir som den blinde som skal lede den halte og det kan kanskje gå.

Jeg er glad for at jeg leste alle tre bøkene, men personlig mener jeg det hadde vært bedre om Helga Flatland hadde sluttet etter den første - og gjerne lagt litt mer inn i den. Jeg synes at hele trilogien tværer ut sorgen og sorgarbeidet for mye. Det hele blir overtydelig.

fredag 27. oktober 2017

Jon Kalman Stefansson: Fiskene har ingen føtter


Fiskene har ingen føtter

Stefansson har jeg lest før - "Sommerlys - og så kommer natten" og "Himmelrike og helvete". Den siste er første bok i en trilogi, nå må jeg visst lese de to andre. Stefansson er en makeløs forfatter. Han beskriver dagligdagse og selvfølgelige handlinger og dialoger på en enkel måte så vi virkelig tror på dem. Samtidig setter han dette inn i en større ramme - viser sammenheng mellom store, filosofiske spørsmål og enkle hendelser. Språket er  poetisk og malende men kan også være knapt og effektivt.

"Fiskene" handler om Ari fra Keflavik som svikter sin elskede unge kone Thora og deres tre små barn - brøler en morgen mot henne de forferdeligste ting og reiser bort, til København der han får suksess med forlagsvirksomhet. Først når faren ligger for døden vender han tilbake og det er da vi møter ham, i begynnelsen av boken.

Men boken handler også om mennesker et par generasjoner tilbake, om Margret som reiser til Canada som 13-åring når tanten dør fra mann og fire barn og kommer hjem etter åtte år og finner den jevnaldrende fiskeren Oddur som har ventet på henne disse åtte årene. Om den gamle fiskeriarbeideren Kristjan som leser diktene til Einar Benediktsson mer enn han renser fisk. Om hotelleieren Sigga som  Ari møtte første gangen da en guttegjeng hadde overfalt henne og prøvd å dra av henne klærne. Om Sigrun som var Aris første ungdomsforelskelse men var for feig til å ta kontakt med.

Mesteparten av boken handler likevel om livet til besteforeldrene og livet til Ari selv som vi møter som skolegutt, som fiskeriarbeider og som middelaldrene fraskilt og desillusjonert på vei tilbake til hjemlandet sitt for å finne ut om han har en fremtid der.

En liten detalj som jeg ikke forstår og som blir litt frustrerende er en jeg-person som av og til presenterer handlingen når vi hører om Ari - vi får ikke vite hvem denne personen er eller hva slags liv han lever, men han opptrer sammen med Ari både i gutteårene og når han kommer hjem fra København.  Det er mulig at han bare skal fungere som et slags speilbilde eller som en slags ekstra fortellerstemme, men jeg synes likevel det virker litt rart. Likevel - det går ikke ut over lesergleden.

Lene Lauritsen Kjølner: Høyt henger de


Høyt henger de av Lene Lauritsen Kjølner (Innbundet)

Denne kriminalromanen var en gratisbok i en eller annen ebokhandel. Jeg leste den i sommer en gang, og det var en riktig sommerlig bok med vin på verandaen i huset på den vesle øya utenfor Tønsberg et (oppdiktet) sted. Det er en strid på øya om boplikten bør oppheves. Hovedpersonen i boken, Olivia, finner liket av en advokat som arbeidet for å fjerne boplikten hengende i et tau fra naboens terrasse. Det ser ut som selvmord men (åh, så overraskende) så kommer det frem detaljer som viser at han kan ha blitt drept.

Olivia er en godt voksen kvinne, skilt fra sin diplomatmann, for tiden uten arbeid og lommekjent på øya. Hun er nysgjerrig og kommer "tilfeldigvis" over diverse løse tråder som hun prøver å nøste opp, ikke akkurat i samarbeid med, men i alle fall i forståelse med politiet. To andre personer blir slått ned og forsøkt drept. En passende mengde mer eller mindre mistenkelige personer er med i handlingen, feriegjester som fastboende. Det er så lenge siden at jeg husker ikke så mange av personene. Vi får også en god dose gift på kjøpet, dvs. avtrekk av selsnepe - det er fali, det!

Boken gjorde nok ikke noe veldig dypt inntrykk på meg, men den var lettlest, intrigen var ok og ganske tilforlatelig - det var passe mengde sidespor og forviklinger til at det tok litt tid å komme til bunns i mysteriet og den var i det hele tatt godt egnet til å lese i en norsk sommerferie. Jeg syntes nok hovedpersonen til tider ble litt for eplekjekk, det var nesten noe "Frøken Detektiv"-aktig over henne. Men pass deg for selsnepen! 

Malin Persson Giolito: Størst av alt


Størst av alt av Malin Persson Giolito (Innbundet)

Jeg har nok av uleste bøker i bokhyllen og kaster meg sjelden over for meg ukjente krimbøker, spesielt hvis det er kort lånetid. Men så sto denne fremst i hyllen på biblioteket og skrøt av at den var kåret til årets beste svenske kriminalroman og da falt jeg for det billige trikset.

Dette er ingen "whodunnit", og det er heller ingen thriller. "Et rettsalsdrama" er undertittel (det kan jo skremme noen og enhver fra å lese boken!). Fra de første sidene er det klart at hovedpersonen Maja er en av de to som har skutt ned og drept læreren sin og flere av klassekameratene på Djursholm almänna gymnasium.

Hele boken er fortalt gjennom  Maja og vi følger rettsaken gjennom tre uker. Men det er ikke så mye detaljer fra selve rettsforhandlingene, i stedet får vi gjennom Maja gradvis frem hva som var bakteppet for at en intelligent og "vellykket" jente fra en god, stabil familie sitter tiltalt for deltakelse i en grusom skolemassakre.

Maja forteller litt bråkjekt om seg selv - om sine foreldre som hun gjør litt narr av men tydeligvis er glad i likevel, om sin lillesøster som hun elsker over alt på jorden, om bestevenninnen Amanda som hun henger sammen med i tykt og tynt selv om hun egentlig synes er litt overflatisk, om klassekameraten Samir som hun beundrer og ikke kommer helt inn på og alle de andre.

Så kommer Sebastian inn i hennes liv - han er pen, slagferdig og populær og ikke minst avsindig rik - dvs. hans far er avsindig rik. De to blir raskt et par og Maja får del i all herligheten som følger med rikdommen - en seksti meter lang lystyacht, en enorm villa med svømmebasseng, strandlinje og fullt tjenerskap, penger til å reise hvor som helst når som helst. Hun opplever også medaljens bakside: en far som er psykopat, som sendte vekk sin unge, vakre kone når Sebastian var baby og som forakter sin yngste sønn, et stadig økende stoffmisbruk, nervesammenbrudd og selvmordsforsøk.

Jeg synes boken er god på å beskrive Majas første fascinasjon og sterke følelser for Sebastian, sterke følelser som en ungdomsforelskelse kan føre med seg. Men Sebastian blir etter hvert preget av farens kalde avvisning, blir mer og mer nevrotisk, ruser seg mer og mer og Maja får en rolle som  minner mer om en pleier enn en kjæreste og blir selv fortvilet og desperat. Jeg synes også boken er god på å skildre hvordan mangel på kjærlighet fra foreldrenes side kan forkrøple et menneske til de grader. Kanskje faren er litt overdrevet skildret - han fremstår nesten som en demon - jeg spør meg selv hva som har gjort ham slik?

Så går handlingen gradvis frem mot den tragiske skyteepisoden. Parallelt med dette følger vi rettsforhandlingene frem til dommen faller. Aktor og forsvarer snakker med karaktervitner og det legges frem tekniske bevis. Bare Samir (og Maja) overlevde skyteepisoden. Alle aktørene er sett med Majas kritiske blikk for detaljer og det hele virker ganske realistisk.

Det som jeg synes er en svakhet ved boken er at Maja sin bråkjekke fortellerstil i svært liten grad gir rom for vonde følelser, for anger og ettertanke, selv om vi av og til aner at det ligger noe bak fasaden. Det gjør også at jeg synes slutten blir litt for lettvint uten at jeg skal komme inn på det her.

fredag 13. oktober 2017

Oksana Zabuzhko: The museum of abandoned secrets


The Museum of Abandoned Secrets by [Zabuzhko, Oksana]

Oksana Zabuzhko er en ukrainsk forfatter og intellektuell. Hun skriver både sakprosa, poesi og romaner og  dette er en av tre romanene hun har gitt ut. Den kom ut i 2009. Jeg kjøpte den som ebok det året jeg var i India og hadde behov for mye lesestoff. Boken er en nokså stort anlagt roman der Ukrainas forhold til Sovjetstaten på 40-tallet og samfunnsforholdene i "nåtid", dvs. på randen av oransjerevolusjonen står sentralt. Dette syntes jeg hørtes spennende ut, særlig etter at vi besøkte Kiev i 2007.  Jeg begynte å lese den og kom et godt stykke men den fenget ikke helt og så ble den liggende i Kindle "skyen".

Jeg tok den frem igjen når vi planlagte vår Romaniatur i sommer, kanskje litt fordi et av reisealternativene gikk gjennom Ukraina (men vi valgte en annen rute) og jeg ville gi den en ny sjanse. Det var et slit å komme i gang og jeg måtte starte nokså tidlig i boken, men etterhvert ble boken mer interessant.

Boken handler om Daryna som driver med kritisk og undersøkende jounalistikk på en nokså seriøs TV-kanal der hun har sitt eget program. Hun er i gang med en historie om Olena Dovgan, som var medlem av den ukrainske opprørshæren og ble drept i 1947. Olena Dovgan var også søster av bestemoren til Adrian, Darynas kjæreste og samboer. Adrian er hjemsøkt av en serie svært realistiske og dramatiske drømmer om en annen Adrian som kjempet i den samme opprørshæren. Det er gjennom disse drømmene vi lesere blir kjent med hendelsene på 40-tallet, og vi opplever bl.a. Adrians korte kjærlighetsaffære med den unge jødisk sykepleieren Rachel i en hemmelig sykestue og hans lengsel etter Olena Dovgan som er sammen med hans beste kamerat i hæren.

Daryna er en uredd samfunnskritiker men også svært populær. Men nå opplever hun at det er krefter som vil fjerne all seriøsitet fra TV-kanalen hun jobber for. Programmet hennes blir nedlagt og hun blir tilbudt en jobb i et nytt TV-konsept, en slags missekonkurranse som Daryna avslører som et opplegg for å trekke unge jenter ut i prostitusjon og en fordekt måte å finansiere deler av den pågående valgkampen. Hun trekker seg og fortsetter likevel researchen om Olena Dovgans historie. Samtidig undersøker hun forholdene rundt venninnen Vladas død. Vlada var en fremstående maler. Daryna er svært skeptisk til Vladas samboer, den rike forretningsmannen Vadym som også har politiske ambisjoner og hun mistenker ham for å ha iscenesatt Vladas trafikkulykke.

Gjennom Darynas (og Adrians) utrettelige undersøkelser rettet mot hendelsene på førti-tallet parallelt med Adrians drømmer får vi etterhvert dannet oss et bilde av hendelsene som førte til at den "gamle" Adrian og Olena ble drept sammen med noen russiske soldater utenfor en bunkers i 1947. Vi får også vite hva det ble av det barnet som ble unnfanget av den "gamle" Adrian og Rachel - en nokså overraskende historie. Vi får også et ganske godt innblikk i det moderne Ukraina - korrupsjonen og maktmisbruket som har overtatt etter det gamle undertrykkende Sovjetregimet og ikke minst kvinnenes svært utsatte stilling. Når boken er ferdig er det fortsatt mange åpne spørsmål - vi vet ikke sikkert hva som skjedde under eksplosjonen utenfor bunkersen - hvem som døde og hvem som overlevde. Og vi vet heller ikke så mye om hva som skjedde med Vlada.

Jeg fikk lyst til å lese mer om den ukrainske frigjøringskampen på 40-tallet, jeg var ikke klar over at det ble ført væpnede kamper mot sovjetstaten helt frem til slutten av 40-tallet. Jeg får inntrykk av at opprørshæren var en ultranasjonalistisk bevegelse som både samarbeidet med - og bekjempet nazi-Tyskland i tillegg til at de kjempet mot både Polen og sovjetstaten. Deler av den deltok i massakrer på polske landsbyer og på ukrainske jøder. Jeg vil ikke si at boken fullstendig forherliger opprørshæren, men jeg ser heller ikke at den problematiserer dens mangesidige virksomhet og jeg er litt forbauset over at dette ikke blir nevnt i noen av anmeldelsene jeg har lest.

Ellers er det mye jeg liker ved boken - karakterene Daryna og Adrian blir begge to godt beskrevet. Det er begge to personer en blir litt glad i, hver på sin måte. Bruken av Adrians drømmer til å fortelle noe av historien er et spenstig grep og jeg synes at det fungerer selv om det ikke er så realistisk. Dette er tross alt fiksjon.

Det var tungt å lese denne på engelsk. Jeg har ikke sett at den er kommet på norsk. Det var også en bok som egnet seg nokså dårlig som ebok - mange ganger hadde jeg lyst til å bla tilbake å lese hva som egentlig skjedde for noen kapitler siden og så var det håpløst å finne frem. Dette gikk ut over lesegleden og gjorde nok at det er endel ting jeg ikke fikk helt med meg. Men jeg er glad for at jeg kom meg igjennom den.


onsdag 11. oktober 2017

Claire-Louise Bennett: Pond


Pond

Denne boken oppdaget jeg på Lillehammerfestivalen i år. Forfatteren ble intervjuet og leste høyt fra debutboken sin og jeg ble så nysgjerrig at jeg kjøpte den. Boken er også oversatt til norsk og heter "Dam". Den handler om en kvinne, antagelig relativt ung som bor ved en dam i et lite hus eller kanskje en hytte i utkanten av en  udefinert kystby i Irland. Boken er omtalt både som roman og som novellesamling - den er en samling av kortere og lengre kapitler der vi møter denne kvinnen som jeg-person. Hun gir oss sine betraktninger om mangt og meget, svært ofte om fullstendig hverdagslige hendelser og ting.

Et kapittel spinner for eksempel rundt hennes hybelkomfyr der den ene knotten er ødelagt så hun må bruke den andre på begge platene og hvordan hun prøver å få fatt i en reserveknott hos leverandøren av det svært ukjente merket. Et annet kapittel på en halv side om lyden av froskene utenfor vinduet hennes. Også dette, på bare to setninger: "I just threw my dinner in the bin. I knew as I was making it I was going to do that, so I put in it all the things I never want to see again."

Språket hennes er svært ordrikt språk, nesten litt tilgjort. Det kan være nokså slitsomt å lese, en god del av ordene må jeg slå opp, men av og til strekker heller ikke ordboken til. Likevel synes jeg det omstendelige språket hører med og er en del av leseropplevelsen - kontrasten mellom de finurlige vendingene og de enkle og banale hendelsene.

Ofte er tankene hennes på vandring fra de helt nære ting til noe hun har lest eller en science fiction roman om den siste gjenlevende kvinne på jorden. Men hun kommer som regel tilbake til utgangspunktet, til den lille hendelsen som satte igang tankevandringen, og jeg synes ikke det ligner på "stream of consciousness".

Kvinnen har kontakt med venner, holder et grillparty, tenker på hva hun skal ha på seg (kjole? strømper?)  Det er av og til en mann inne i bildet. Likevel kan det virke som om hun gjemmer seg bak alle ordene, at hun egentlig er et dypt ensomt menneske som har problemer med å forholde seg til menneskene rundt seg.

Jeg likte boken og har aldri lest noe lignende. Spennende hva hun kommer med neste gang.

Katja Kettu: Nattsvermer


Katja Kettu: Nattsvermer

Jeg leste Katja Kettus første bok, "Jordmora" etter å ha hørt et intervju med henne på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Handlingen i den var lagt til Nord-Finland under krigen og temaet for boken var den brutale behandlingen av kvinnene i et samfunn i krig og nød, lagt i munnen på en ung kvinne som var besatt av kjærlighet til en tysk offiser. Språket var blomstrende og grovt - spennende men av og til for mye av det gode og gikk nesten ut over fortellingen. Likevel et spe nnende bekjentskap.

I år hørte jeg intervjuet med oversetteren av begge bøkene, Turid Farbregd, på Lillehammer der hun fortalte om utfordringen med å oversette fra en finsk språkdrakt full av ord som egentlig ikke finnes i noen ordlister, og i denne boken også med islett av Mari-språket.

Det er mange likhetspunkter mellom disse to bøkene. Også denne starter i Finland under 2. verdenskrig men "Nattsvermer" foregår i to tidsepoker - 2. verdenskrig og de første årene etterpå. Den første perioden starter ved fra grensen mellom Finland og Sovjet og deretter via en fangetransport til Gulag i Sibir. Den andre perioden foregår i nåtid i landsbyen Lavra, et område litt vest for Ural som er bebodd av Marifolket.

Irma er hovedpersonen i den første perioden. Hun blir i likhet med jordmoren i den første boken styrt av sin kjærlighet til kommunisten Ulvetann og inspirert av ham tar hun med seg endel hemmelige dokumenter hun har tatt fra faren sin og går over grensen til Sovjet. Der møter hun en annen virkelighet enn hun hadde sett for seg, Ulvetann er fort over alle hauger og selv er hun på vei til en fangeleir. Under transporten blir hun kjent med Elna, en jente av marifolket. Disse blir gode venninner og støtter hverandre i alle situasjoner.

Verna er hovedpersonen i den andre epoken. Hun reiser for å finne faren sin, en finske etnolog, men når hun kommer frem til Lavra er han allerede død og hun prøver å komme til bunns i hva som har skjedd med ham. En av dem hun møter er den nå gamle kona Elna som er svært lite hjelpsom og nesten litt fiendtlig innstilt.

Etterhvert blir trådene mellom de to epokene tydeligere og det er flere løgner og fortielser som kommer frem i dagen. En litt spesiell vinkling er kapitlene om personen Vova - et maktmenneske helt på toppen i det nåværende Russland, her har Katja Kettu lagt inn en spesiell og etter min mening virkningsfull vri. Men det er jo bare diktning........

Også i denne boken er behandling av kvinner under ekstreme forhold et viktig tema, aller mest i beskrivelsene av forholdene i fangeleiren. Og alle prøvelsene og kampen for å overleve i fangeleiren er beskrevet med et ganske saftig språk som i "Jordmora", men jeg synes kanskje dette er litt mer nedtonet her. Det synes jeg gir en bedre og mer troverdig beskrivelse av livet i Gulag.

Alt i alt syntes jeg dette var en god bok, og interessant også fordi det er ikke ofte en treffer på skjønnlitteratur der handlingen er lagt dels til Sibir, dels til et minoritetområde i det indre av Russland. Jeg tror ikke beskrivelsene av forholdene i Gulag er overdrevet, men selve intrigen er nokså eventyrlig. Det gjør ikke noe, for jeg leser ikke boken som et forsøk på sannferdig beskrivelse av hendelser, men mere som "Dette kunne godt ha hendt".

Jørn Lier Horst: Hulemannen




Denne boken lånte jeg som ebib-bok på vår Romaniaferie i september. Det var en reise med flere lange togetapper som krevde godt lesestoff! Jeg leste den på mobilen og det fungerte riktig godt. Litt for godt for den var ganske spennende og gikk unna som en røyk. Den varte en togreise og litt ut på natten etterpå. Dette må jo egentlig være et pluss når det er en kriminalroman.

Det er to parallelle handlinger i boken. En eldre mann blir funnet død i lenestolen sin uten at naboer eller noen andre har merket at han ikke har gitt livstegn fra seg. William Wisting sin datter Line vil lage en avisreportasje om hendelsen med tema ensomhet og intervjuer naboer, tidligere kjente. Slik kommer hun ganske tett på forhistorien til avdøde. Samtidig blir det funnet et lik på en juletreplantasje. Ved første øyekast et antatt selvmord, men det viser seg snart at det er mord. Men mannens identitet er uklar. Drapet har muligens forbindelser til en rekke drapssaker i USA og det er mye som tyder på at etterforskningen bør gå stille for seg. Etterhvert blir saken så omfattende at en gruppe FBI-folk blir koblet inn.

Ganske tidlig aner vi lesere det som ikke verken William eller Line Wisting ikke forstår: det kan være en sammenheng mellom de to dødsfallene, og kanskje det første også var et drap? Det er flere som har en uklar fortid eller som reagerer merkelig på intervjuer og spørsmål både av Line sine intervjuobjekter og personer som dukker opp i Wistings etterforskning. Etterhvert blir det nokså klart at drapsmannen har overtatt identiteten til en annen person som han kanskje også har drept. Gradvis rykker vi nærmere sannheten, men det er ikke alltid så lett å si om mennesker opptrer merkelig fordi de har noe å skjule eller bare fordi de er eksentriske, eller om det folk skjuler nødvendigvis er kriminelt. Disse krumspringene og sidesporene synes jeg er en styrke ved Horst sine bøker og gjør dem nokså realistiske, i alle fall fra en krimlesers ståsted. For vi mennesker opptrer vel ikke alltid like logisk og vi kan ha mange lag og hemmeligheter som vi holder for oss selv.

Tilslutt tilspisser etterforskningen seg til et dramatisk løp mot tiden og jeg kan ikke legge boken fra meg før den er i mål. Løsningen får stå-karakter - om ikke veldig sannsynlig så i alle fall absolutt mulig. Persongalleriet er troverdig og variert, enkelte menneskeskjebner gjør inntrykk. Ellers har jeg ett tosidig forhold til duetten William og Line Wisting - på den ene siden skaper det mer dynamikk i historiene at vi får inn et journalistperspektiv og det gjør også at William Wisting fremstår mere som en hel person enn om vi bare møtte ham som etterforsker. Jeg synes heller ikke at privatlivet hans blir påtrengende. På den andre siden blir det lett en sammenblanding av roller og bekjentskaper når Line driver research på krimsaker der faren leder etterforskingen og dette virker svært problematisk i politisammenheng. Akkurat her synes jeg det er løst på en god måte siden Line gjør sin story på et likfunn som politiet faktisk har sluppet taket i.

Jeg gleder meg til Katarinakoden.






onsdag 27. september 2017

Ana Blandiana: Kopi av et mareritt



Vi var på en 3-ukers rundtur i Romania i sommer. Jeg liker jo å ta med litteratur fra land jeg besøker, men denne gangen kom mannen min meg i forkjøpet da han fant to rumenske bøker til meg i bursdagsgave like før vi reiste. Denne er fra 1995 og han bestilte den fra et antikvariat. .

Den andre boken jeg fikk var en større slektskrønike som ikke fikk bli med i kofferten pga vekten, men denne fikk plass selv om jeg egentlig hadde bestemt meg for at i denne ferien skulle jeg bare lese ebøker.

Jeg begynte en gang på den første boken i Orbitor-serien av Mircea Cartarescu som er en anerkjent yngre rumensk forfatter men den var tung å komme igang med og får vente til senere (til jeg har samlet mer mot??)

Ana Blandiana (navnet er et preudonym) er først og fremst lyriker. Hun arbeidet også med litteratur på andre måter, bl. a. som tidsskriftredaktør og hun var i opposisjon til Ceausescuregimet helt til det falt i 1989. Til tider hadde hun problemer med å få utgitt diktene sine i Romania.

Denne boken som ble gitt ut i Norge i 1990 er en slags novellesamling - men novellene er nesten eventyraktige og noen av dem er skrevet i et nesten drømmeaktig språk. Alle novellene kommenterer på en eller annen måte samfunnet hun lever i. De to første handler begge om mennesker som er fanget men etterhvert viser det seg at de har etablert et slags indre fengsel som holder dem fast mer enn noe annet. Den mest sprudlende er den om universitetsprofessoren fru L som har skaffet seg en høne og rugeegg til matauk.  Eggene blir klekket ut på verandaen til små bevingede engler i beste renessansestil. Fru L er forskrekket - hun er både realist og ateist men synes likevel at de små vesenene er fascinerende. Men hva skal hun gjøre med dem og hvordan skal hun kunne fortelle dette til kollegaene på fakultetet? Så er det historien om de unge soldatene som er utkommandert og står og holder hverandre i hendene som flomvern rundt en øy som holder på å bli oversvømmet.

Det var en fornøyelse å lese gjennom disse syv fortellingene, og også noen ganger riktig uhyggelig. Det er ikke vanskelig å forstå at det er en poet som har skrevet dem, språket i den norske oversettelsen er både vakkert og elegant og klarer å få frem stor dramatikk på en stillferdig måte. Jeg vil anbefale å søke den opp på biblioteket, de har den sikkert.

Kerstin Ekman: Hendelser ved vann


Denne boken fikk jeg som en gratis bonusbok når jeg meldte meg inn i "Bokklubben nye bøker" en gang på nittitallet. Ganske utrolig når dette var den boken hun fikk Nordisk råds litteraturpris for, i 1994.

Jeg hadde lest en bok av Ekman før, jeg tror det var "Hekseringene", men denne boka fikk stå i bokhyllen i flere år. Da jeg til slutt leste den ble jeg nokså fascinert, kanskje aller mest av måten boken trekker leseren nærmere naturen og menneskene i de karrige skogområdene i Nord-Sverige nær grensen til Nord Trøndelag, og jeg knyttet den også til naturen i Rana i Nordland der vi bodde på 70-tallet. Jeg husker en gang vi var på rypejakt i Virvassdalen som ligger like ved svenskegrensen og overnattet i en gammel åpen koie som godt kunne vært tilholdssted for Annie og Mia den katastrofale natten som boken starter med..

Nå har jeg lest boken om igjen etter at den kom opp i litteraturgruppen som jeg er med i. Det var et godt gjensyn. Jeg husket ikke noe særlig av intrigen så det ble nesten som å lese den på nytt, men jeg har lest "Vargskinnet"-trilogien i mellomtiden og kjenner igjen en del av naturskildringene og stemningen blant befolkningen i den ytterste utkant av Sverige.

Boken kan godt lese som en kriminalroman selv om den er mye mer enn det, og intrigen er viktig. Først møter vi Mia og Annie i bygden Svartvatnet. Annie kjenner igjen han som nå er datteren Mias kjæreste, hun så ham for 18 år siden en sommernatt da mor og datter vandret alene i skogen for å møte morens nye elsker Dan som ikke hentet dem på bussen. De to søkte ly i en gammel hytte, men Annie oppdaget et telt med et lik (det viste seg at det var to døde mennesker i teltet). Vi følger så etterforskningen av mordet gjennom distriktslegen Birger. Parallelt følger vi Annie i hennes nye tilværelse sammen med datteren og elskeren i et slags hippiekollektiv. Unggutten Johan som flykter fra de ondskapsfulle halvbrødrene og den brutale faren hører vi også mye om. Vi møter mange flere personer som har tilknytning til stedet eller som kan ha vært i nærheten av drapet og noenkommer vi enda tettere inn på livet. Det er små og store konflikter, noen åpenlyste og andre som en aner under overflaten. Mellom brødre på småbruket, mellom samer og svensker, og ikke minst er det mye rart som foregår i og rundt hippiekollektivet. Annie er en sympatisk person, men hvordan kan hun følge en så ufordragelig person som Dan? Legen Birger er det også lett å få sympati for og han blir den andre hovedpersonen i boken og etterhvert kommer disse to nærmere hverandre.

Drapet blir ikke oppklart og fortellingen tas opp igjen  der den begynte, med den voksne Mia og moren hennes, Annie. Det blir ingen ny etterforskning, men oppklaringen kommer likevel som en følge av en rekke tilfeldigheter etter noen dramatiske og triste hendelser - også disse ved vann.

Det som gjør at jeg liker denne boken så godt er at den får drapet og etterforskningen til å ramme inn det nokså trange miljøet i den lille skogsbygda og alle relasjoner blir på en måte satt på spissen, det virker nesten som naturen også er påvirket - livet stopper opp. Og så går livet likevel videre, med det uoppklarte drapet som ligger der som er verkebyll og tilslutt slår tilbake. Men det er svært mange personer å holde rede på og noen av dem mistet jeg underveis så jeg kjente dem ikke igjen i den siste delen. Kanskje skal jeg lese den for 3. gang.

lørdag 12. august 2017

Carlos Fuentes: Årene med Laura Diaz


"Årene med Laura Díaz" av Carlos Fuentes

Carlos Fuentes er en meksikansk forfatter. Fra før har jeg lest Gamle Gringo og Artemio Cruz' død. Gamle Gringo leste jeg for svært lenge siden og husker den som en svært bra bok selv om jeg ikke kan huske noe av handlingen. Den siste leste jeg like før vi dro til Mexico november 2015 og det var en storslått roman som fanget store deler av Mexicos historie siden slutten av 1800-tallet sett fra fra dødsleiet til en gammel offiser. En kjempegod inspirasjon til å bli bedre kjent med Mexico

Denne boka la jeg fra meg når jeg var kommet halvveis og kommer nok ikke til å lese den igjen. Det var ingen dårlig bok - hovedpersonen Laura Diaz kommer fra en opprinnelig tysk familie (på morssiden). Familien hennes blir malt med bred pensel i tråd med god latinamerikansk fortellertradisjon. Vi følger Laura videre gjennom livet - hun møter revolusjonshelter og antirevolusjonære, bor en stund sammen med Frida Kalho og Diego Rivera i New York og lever et aktivt liv både i og ikke minst utenfor ekteskapet sitt. Men omtrent midtveis i boka (som er en liten murstein) finner jeg ut at jeg har ennå ikke blitt noe særlig kjent med Laura og jeg er egentlig ikke interessert i å bli kjent med henne og finne ut hvordan det går med henne. Det er kanskje min feil og ikke boken, men vi passet ikke sammen og det er så mange andre bøker som fortjener å bli lest.

Joyce Carol Oates: Blond


988

Joyce Carol Oates skrev denne nesten 800 sider lange romanen om Marilyn Monroe i 2000. Boken bygger på fimlskuespillerinnens liv men gir seg ikke ut for å være noen biografi, det gjør forfatteren helt klart allerede i forordet.

Vi møter Norma Jeane som liten jente i en småby, nærmest en forstad til Hollywood. Moren Gladys har arbeidet i filmindustrien og fikk datteren med en kjent filmskuespiller som hun ikke vil oppgi navnet på. Norma skal komme til å lengte og lete etter faren hele livet.

Det er en tilværelse nær bunnen av samfunnet. Gladys er ustabil og blir tilslutt innlagt på psykiatrisk sykehus og Norma vokser opp på barnehjem og i diverse fosterhjem. Bare ett av dem blir vi kjent med i boken. Hun vokser opp til å bli en vakker jente med et optimistisk syn på livet. Så vakker at fostermoren sørger for å få henne "giftet bort" i en alder av 16 for å unngå at mannen hennes faller for henne. Norma føler at hun er trygg i Buckys armer, her har hun en mann som bare er til for henne. Dette er i 1942 og etter en tid drar Bucky i krigen, i strid med Normas ønsker. Norma er ensom og kjeder seg og tar jobb på en flyfabrikk. Der opplever hun å få litt selvstendighet, menn føler seg tiltrukket av henne men hun er trofast og får respekt siden hun er gift med en soldat. En dag blir hun intervjuet av et magasin. Intervjuet er ledsaget av et bilde som fremhever kroppen hennes på en svært fordelaktig måte. Avisartikkelen havner  hos Bucky og det betyr slutten på ekteskapet deres.

Bildet blir også inngangsbilletten til modellyrket. Norma blir en ettertraktet modell, men det blir lite penger av det. Hun lar seg overtale til å ta en serie nakenbilder til en kalender - dette får hun en liten sum for og bildene kommer til å forfølge henne gjennom resten av karrieren hennes.

Norma trekkes mot filmlerretet og får sjansen til å prøve seg i noen mindre roller i C og B-filmer. Det er i denne perioden Marilyn Monroe blir skapt - den platinablonde skjønnheten. Både navnet og hårfargen blir påtvunget henne av menn med makt i filmverden. Det er en scene i boka som beskriver hvordan hun får sin første filmrolle. Etter en avtale om prøvefilming for "Z" blir hun invitert av ham til å se på aviariet på kontoret hans. Der mellom alle fuglene blir hun voldtatt av den middelaldrende mannen. Og så får hun rollen - uten å prøvefilme.

I arbeidet med de første små rollene er Norma full av sceneskrekk. Men når hun jobber med en rolle går hun inn i den fullt og helt - hun spiller ikke, hun er rollefiguren og identifiserer seg helt med henne. Det er her hun har sitt talent som skal gjøre henne til en av de mest berømte fimskuespillerne i verden men dette skal også bidra til å slite henne ut og gjøre henne til nervevrak.  

Vi følger Norma videre gjennom livet og gjennom mange av filmene hun spilte inn. Hver gang går hun inn i personen hun spiller og lever seg helt inn i den - og legger også igjen noe av seg selv. Dette er hardt for henne - hun sliter med å få sove og får medisiner for å sove men så må hun også ha medisiner for å være i form til filmingen i tillegg til at hun også sliter svært med menstruasjonssmerter hele livet. Alkohol kan det også flyte av - særlig når det er premierefest, men for det meste er det pillemisbruket som bryter henne ned.

Marilyn Monroe blir fremstilt som et sexsymbol og som sexsymbol vil mennene ha henne. Noen får henne, noen tar henne og fremfor alt går det rykter over en lav sko. I Norma sitt eget liv er det også sex men i nesten alle forhold virker det som hun hun på jakt etter en farsfigur. Det er ikke for ingenting at hun kalte begge sine ektemenn for "Daddy". Hun har også et langvarig forhold til Cass Chaplin og Eddy G. Det er to sønner av filmkjendiser som har et seksuelt forhold til hverandre og ellers rører omkring i utkanten av filmmiljøet der de forsyner seg av det de kan av alkohol, narkotika, penger og sex. Men for Norma representerer de liv og lek og latter og de er på hennes egen alder. Norma blir gravid og har lyst til å beholde barnet. Hva som får henne til å ta abort er ikke helt klart - er det den neste filmen som lokker? Er det den populære baseballspilleren Joe di Maggio som kommer inn i livet hennes?  Eller innser hun at hun ikke kan fungere som mor med Cass og Eddy som fedre? Joe di Maggio og Hollywood vinner og ifølge boken er aborten (og andre aborter?) noe som Norma skal ha dårlig samvittighet for resten av livet.

Joe di Maggio er en bølle. Han elsker nok Marilyn (men kanskje ikke Norma) og tåler verken hennes suksess eller å se henne sammen med andre mannfolk enten det er filmkolleger eller amerikanske Koreasoldater som Marilyn underholder på en reise til Asia. Alle av Normas menn, elskere eller tilbedere blir fremstilt i et svært uheldig lys i boken og det er sikkert fortjent. Noe få unntak er det: Forfatteren Arthur Miller fremstår som et helstøpt menneske som ikke bare er betatt av Norma men også er inderlig glad i henne. Norma finner en slags ro i noen år sammen med ham. Hun blir gravid og er i ekstase over det. Men etter et stygt fall aborterer hun og går inn i en psykose. Arthur blir pleier mer enn en ektemann. Til slutt blir det filmen som får henne i gang igjen, filmen Bus Stop skal senere regnes som en av hennes beste filmer men blir ingen publikumssuksess. Og hun selv om hun kommer ut av psykosen er hun ikke frisk, pilleforbruket bare øker, hun lever vilt og farlig og skiller seg fra Arthur Miller. Skuespilleren Marlon Brando blir også fremstilt som et menneske som vil Norma vel.

Alle menn vil ha Marilyn og den mektigste er presidenten John F Kennedy. Det kan hun ikke stå imot og det har sin pris. Scenene mot slutten av boken viser en kvinne blottet for verdighet bli seksuelt utnyttet på det groveste av et maktmenneske som bare vil ha et lite trofe med seg på ferden. Dette er veien mot stupet, og Joyce Carol Oates fremstiller også Normas død som et drap iscenesatt av et maktapparat som er redd for at Marilyn sin popularitet på en eller annen måte kan skade presidenten.

Boken var til tider tung å komme igjennom. Mesteparten er skrevet i 3. person, men noen steder dukker det opp andre fortellerstemmer og det er ikke alltid klart hvem som forteller. Det kommer heller ikke alltid klart frem hva som er "sant" og hva som er rykter om Marilyn og om Norma - men dette virker helt i tråd med hennes personlighet. Hun fremstår som en veldig sammensatt personlighet - intelligent og samtidig naiv, åpen og frittalende og samtidig fordekt. Hennes livslange lengsel etter en farsfigur er så hjertesskjærende at det av og til nesten blir for mye av det gode. Hun virker som et dypt ensomt menneske, bundet til et miljø av tomme og intetsigende mennesker. Vi opplever hennes smerter og hennes gleder - men vi slipper likevel ikke helt innpå henne. Jeg griper meg i å tenke - hvor mye av dette er basert på research og hvor mye er fri diktning? Troverdig er det i alle fall.

Ellers gir boken et interessant bilde av USA på 40 og 50-tallet. Først og fremst heksejakten på liberale amerikanere, startet av senator Mc Carthy og så er det anti-semittismen som er mye mer fremtredende enn jeg var klar over og ikke minst møter vi et Hollywood preget av glamour, maktmisbruk og sexisme.


fredag 11. august 2017

Kim Leine: Profetene i evighetsfjorden


Profetene i Evighetsfjorden

Vi hørte denne som lydbok i bilen i sommer.Fra før har jeg lest "De søvnløse" av Kim Leine, en bok som også er satt til Grønland i et halvdystopisk fremtidssamfunn. Det var en bok jeg likte svært godt. Kim Leine har selv bodd og arbeidet på Grønland i 15 år.

I denne boken møter vi det danske koloniveldet. Profetene i evighetsfjorden er en historisk roman satt til slutten av 1700-tallet. Den unge studenten Morten Pedersen Falck reiser fra Lier til København for å studere til prest. Han føler større dragning til naturvitenskapen og legestudiet men hans far vil at han skal bli prest. Vi følger Morten gjennom siste del av studiet til han får et presteembede på Grønland. I studietiden føler han seg tiltrukket av kjødets lyster både når det gjelder mat, brennevin og sex. Boken åpner med noen møter han har med en ung omreisende gjøgler som også er prostituert, det viser seg at han er tvekjønnet og vi får en detaljert skildring av deres seksuelle omgang. Han forlover seg med en kjøpmannsdatter som han også har sew med men han bryter forlovelsen og kaster seg i stedet ut i "eventyret" Grønland.

Morten blir på Grønland i seks år, og det blir noen tunge år. Morten er ingen opprører men han har en vennlig og åpen holdning til grønlenderne og han vil gjerne "gjøre godt".Hans yndlingssitat er fra Rousseau: "Mennesket er født fritt, men overalt blir det lagt i lenker" Han møter et rigid system som holder grønlenderne i et jerngrep. Hans personlige svakheter fra studietiden sliter han med også her.

Morten kommer etterhvert på kant med en del viktige personer i lokalsamfunnet, spesielt handelsmannen. Grønlenderne har han et tosidig forhold til - han forstår ikke deres lokale skikker selv om han gjerne vil ha dem som sognebarn. På en reise møter han en gruppe grønlandske fritenkere som  har brutt ut og dannet et eget velfungerende samfunn i Evighetsfjorden med sin egen tolkning av den kristne tro. Han kommer for å mane dem til å underlegge seg den danske kirken og kolonimakten men hans følge blir overmannet. Senere får han større respekt for utbryterne men disse blir snart slått ned med våpen av kolonimakten.

Livet i kolonien er hardt og Kim Leine beskriver strabasene ned til minste detalj, enten det gjelder våte og sleipe presteparykker fulle av lus eller diare og slimete oppkast. Han skriver om en brutal voldtekt og påfølgende abort på en måte som nesten gjør fysisk vondt å lese. Morten prøver å hjelpe på uverdige forhold, men mislykkes med det meste. Hans trøst blir alkoholen som han har forholdsvis lett tilgang på og etterhvert får han også et forhold til "enken", den unge grønlandske jenta Lydia som selv har vært offer for danske presters seksuelle utnyttelse av tjenestejenter. Gang på gang hjelper og trøster hun Morten og til slutt gjennomgår de en uoffisiell vielse. Men Lydia har en dramatisk forhistorie og etter et stormfullt oppgjør med sin fortid blir hun forstøtt av Morten og hun tar sitt liv.

Morten har også kunstnerlige talenter. Han tegner og maler og fører dagbok med livfulle nakenbilder av kvinner han har møtt. Dette skal bli brukt som bevismateriale mot ham når han etter seks år kommer såpass på kant med de lokale myndighetene at han får reisepass tilbake til Norge. Da blir han også konfrontert med uhorvelige regninger fra handelsmannen. Som en syk og nedbrutt mann reiser Morten tilbake til Norge. Fra Bergen går han over fjellet til Lier for å besøke sin gamle far som nå er enkemann. Denne turen blir like livfullt beskrevet som resten av boken, Morten møter mange mennesker på sin vei og bor bl.a. noen uker hos en enke på en fjellgård som gjerne skulle ha hatt ham der permanent.

Han møter faren. Det blir et nokså kort møte, faren har fått en ny kvinne og har egentlig ikke behov for sønnen. Morten reiser videre - til København igjen der han møter igjen sin fortid - den tvekjønnede gjøgleren, den tidligere vertinnen, hans tidligere forlovede som er psykiatrisk pasient. Til slutt må han også konfronteres med sin tid på Grønland og anklagene som er reist mot ham. Men det går ikke helt som han frykter for byen blir kastet ut i en storbrann som ingen har sett maken til. Og så går ferden tilbake til Grønland igjen, til et nytt prestekall.

Kim Leine har skrevet en storslått roman der den danske kolonialismen blir fullstendig avkledd. Men det er ikke svart mot hvitt - der er nok endel skurker men ingen absolutte helter. Boken er skrevet med et dansk perspektiv, vi møter ikke grønlenderne "fra innsiden". Det synes jeg er helt greit, noen andre får skrive grønlendernes egen historie. Han skriver litt om grønlendernes liv i historiene fra evighetsfjorden. Nokså nøkternt og ingen romantisering, men det er interessant at det lille utbrytersamfunnet klarer seg tålelig bra uten kontakt med det danske samfunnet mens det oppstår sult og nød igjen når de blir lagt under koloniveldet. Skulle jeg komme med en innvending måtte det være at jeg synes han av og til går vel langt i å tvære ut groteske bilder, til tider kan det bli vel mye slim, blod, avføring og lus.

Alt i alt en strålende og tankevekkende roman.  

Ketil Bjørnstad: 70-tallet


Verden som var min. Syttitallet

Jeg har ikke lest 60-tallet, den første erindringsboken som Bjørnstad har skrevet og hadde ikke tenkt å lese denne heller. Så var jeg på bokbad med Anne Grosvold og Ketil Bjørnstad i fjor under Kapittelfestivalen. Det var både morsomt og inspirerende og jeg oppdaget at denne boken handle om min egen ungdomstid. Så da havnet den på min ønskeliste til jul og jeg fikk den som ebok.

Dette er en bok jeg har kost meg med over lengre tid. Boken er kronologisk oppbygd, han tar for seg år for år. Vi blir kjent med Ketil Bjørnstad selv, hans forskjellige kjærlighetshistorier, hans vektproblemer, hans ubegrensede beundring og sterke vennskap med Ole Paus, hans vakling mellom forskjellige veivalg - klassisk musiker, forfatter, populærmusikken og antroposof-miljøet. Han skriver også om ulike hendelser både internasjonalt og i Norge - noen som jeg husker godt som EF-avstemningen, kuppet i Chile og drapet på Salvador Allende, Baader Meinhof-gruppen terroraksjoner og Watergatesaken som vi følger i flere faser Det er også mindre kjente episoder, de fleste husker jeg igjen. Jeg har lest anmeldelser som mener at disse tekstene er unødvendige, det er jeg ikke enige i, jeg synes de setter tidsrammen for de andre fortellingene og gjenspeiler tidsånden. Jeg synes også Bjørnstad er god når han beskriver brytningene mellom de forskjellige grupperingene på venstresiden(som han identifiserer seg med men er uavhengig av). Han har kjente i mange av miljøene, bl.a. flere i AKP ml (som jeg selv kjente fra innsiden) og aldri har jeg lest så treffende karakteristikker av det miljøet fra noen som sto på utsiden.

Bjørnstad sitt forhold til kvinner får en stor plass. Litt for stor, kanskje? Det er litt for mange detaljer i enkelte av historiene i forhold til at det var typiske ungdomsforelskelser. Men han får tydelig frem sine komplekser og manglende tro på at han noen gang vil kunne etablere et forhold til en kvinne han kan elske. Samtidig er han jo en beundret musiker, jeg kan jo selv  huske Ketil Bjørnstad fra 70-tallet som et vidunderbarn, en som fikk til alt. I boken kommer det også tydelig frem at han parallelt med sine mindreverdskomplekser ikke tar noe for å kontakte både den ene og den andre berømtheten, enten det er for å skrive om dem eller for å jobbe sammen musikalsk.

Ole Paus er alltid i nærheten. Av og til tenker jeg at Bjørnstads beundring for Paus virker litt overdrevet. Men boken gir nok et sant og ekte bildet av den nære tilknytningen de to har til hverandre både i det kunstneriske samarbeidet og i privatlivet. Bjørnstad mister likevel aldri sin egen personlighet - han er høflig, vennlig og mildt spørrende der Paus er sarkastisk og bisk.

Jeg ser ikke denne boken som en del av autofiksjonslitteraturen men mer som en erindringsbok. Svært mange personer er nevnt med navn, ifølge Bjørnstad har han bedt om aksept fra mange av dem for å gjøre dette. Nå er det vel lite pinlige detaljer og hemmeligheter som blir avslørt og det er vel nesten ingen som blir direkte negativt beskrevet - den eneste jeg kan komme på i farten er Sæmund Fiskvik. Men hun som Bjørnstad bodde sammen med på Sandøya det meste av 70-tallet ba om å ikke bli nevnt med navn. Han velger å kalle henne "den andre", og i begynnelsen virker det litt sært og upersonlig. men etterhvert som livet deres på denne sørlandsøya skrider fremover og blir Bjørnstads trygge havn mellom alle reisene og prosjektene og konsertene blir hun skrevet frem med både varme og respekt, så det var kanskje et godt grep.

Arbeidet med trippelalbumet "Leve Patagonia" får stor og fortjent plass. Fortjent sier jeg ikke så mye utfra albumets kvalitet, det kan jeg ikke si noe om for jeg hørte det aldri den gangen (med unntak av "Sommernatt ved fjorden") men mer utfra at det gjenspeiler Bjørnstads store interesse for Hans Jæger og for Kristianiabohemen og bidro til å få gjenreist noe av interessen for denne epoken og noen av disse kunstnerne. Hvem er det som klarer å dra igang slike konseptprosjekt i dag?

Bjørnstad veksler mellom jeg-formen og han-formen. Jeg er usikker på hvorfor, det kan virke som han av og til har behov for å distansere seg litt, at enkelte minner blir for personlige slik at han må trekke seg litt vekk?

Det jeg sitter igjen  med etter å ha lest boken er et velkomment møte med min egen tid som "ung voksen", minner om musikk og politikk og kultur og klesdrakt, og jeg er også blitt mer "kjent med" kulturpersonligheten Kjetil Bjørnstad. Kanskje skal jeg høre litt på "Leve Patagonia en dag og lese noe av Hans Jæger?

Var det ingen svakheter? Er boken for lang? Kanskje for lang, men den er lett å komme igjennom.  Det blir for mange asaleabuketter til Aimee og for mange halvsvermeriske møter med den unge Ida. Kanskje litt færre reisebeskrivelser, han kan få frem sin kjærlighet til og fascinasjon fra utkant-Norge uten å dekke så mange turer. Og litt mindre furting for en del lunkne anmeldelser hadde gjort seg.  Men jeg koste meg.

torsdag 10. august 2017

Jan Guillou: Dandy



Denne boken er nummer to i Guillou's serie "Det store århundre". Vi følger den yngste av brødrene Lauritsen, Sverre fra når han følger sin adelige elsker Albie til England etter fullført ingeniøreksamen og til slutten av første verdenskrig. Han etterlater et brev der han forteller de andre brødrene om sin legning og regner ikke med noen forståelse eller mulig forsoning.

Boken følger Sverres utvikling fra å arbeide med skisser og problemstillinger rundt modernisering av engelsk jernbanedrift til å holde på med det som er hans største styrke og interesse - malerkunsten. Han har ingen egne midler men dette kan han drive med på heltid fordi han lever sammen med arvingen til et stort gods og som tilhører den engelske adelen. De to elskerne lever sammen med et skall av "samarbeidspartnere", en stund må Sverre forlove seg med lordens søster for å opprettholde et slags skinn av "normalitet".

Sverre beveger seg dels i adelige kretser, dels i et stadig mer opprørsk miljø av liberale og fritenkende kunstnere og ingtellektuelle. Vi møter personligheter som Oscar Wilde, Bertrand Russel og Vanessa Stephen og såvidt også hennes mer berømte søster Virginia (senere Woolf), noen av dem tilhører den såkalte Bloomsburykretsen. Boken har ellers ikke noen tydelig historie men følger utviklingen i England - stemmerettsbevegelsen, klesmoten, nye trender i malerkunsten som i dag er klassiske men dengang ikke var anerkjent som kunst, og ikke minst homofiles muligheter til å leve åpent som dessverre blir bare en drøm.

Sverre har etterhvert blitt en betydelig maler, kunstkjenner og kunstsamler men er stadig avhengig av sin elsker, Albie. Albie har sikret ham i sitt testamente, men når Albie blir drept i slutten av verdenskrigen blir testamentet omstøtt av en mannlig slektning av Albie og Sverre står helt på bar bakke.

Denne boken var svært forskjellig fra "Brobyggerne". På plusssiden vil jeg fremheve miljøskildringene som også her er gode og detaljerte både fra livet på landet i en engelsk adelsfamilie og fra Londonbohemen. Vi får med oss mye av tidsånden i England i begynneslen av 1900-tallet. Jeg vil bl.a. trekke frem hvordan det engelske samfunnet  i de første årene ser ned på Frankrike og fransk kultur mens Tyskland blir betraktet som en stor kulturnasjon. Men i de siste årene før krigsutbruddet i 1914 har opinionen snudd mot Tyskland og tysk kultur.

Personskildringene er også i denne boken en stor svakheten. Når boken også mangler et tydelig plot og dramatikk synes jeg den fremstår som svakere enn "Brobyggerne" - mer som en mellom spill "hvor ble det egentlig av Sverre i disse årene?".

Jan Guillou: Brobyggerne


Brobyggerne - 
      Jan Guillou
    
      Bodil Engen

Det er over et år siden vi hørte denne som lydbok på en lengre biltur. Nå har vi nettopp hørt nr. 2 i serien og da er det vel greit å begynne å skrive noen ord om denne.

Brobyggerne er den første i serien "Det store århundre". I fjor kom den sjette boken ut og det blir nok ikke den siste. Det store århundre er 1900-tallet. Vi møter de tre brødrene Lauritsen fra Osterøy som er repslagerlærlinger i Bergen på slutten av 1800-tallet. Ved et tilfelle blir det oppdaget at alle tre er tekniske begavelser og en lokal næringsforening tar de tre under vingene og sender dem på ingeniørutdanning i Tyskland mot at de skal jobbe for Bergensbanen etter utdannelsen. Alle tre fullfører, men bare den eldste, innfrir sin del av kontrakten. Den yngste, Sverre reiser til England med sin hemmelige adelige elsker. Oscar flykter fra en ulykkelig kjærlighetshistorie til tysk Østafrika der han kommer til å jobbe med jernbanebygging i likhet med sin eldste bro men under helt andre forhold. Resten av boken følger avvekslende Lauritz og Oscar frem til og gjennom 1. verdenskrig.
Historien om Lauritz er preget av to forhold. Det ene er arbeidet med brokonstruksjoner på Bergensbanen hvor han både vil realisere sine ambisjoner innenfor faget og også kompensere for sviket fra brødrene sine. Det blir et tøft liv på fjellet gjennom alle årstider og det er flere dramatiske beskrivelser av livet på Hardangervidda i all slags vær. Det andre forholdet er hans kjærlighet til Ingeborg, den tyske adelige ungjenta han ble kjent med i årene i Dresden. Han kjærlighet er gjengjeldt men ikke akseptert av hennes far. Lauritz blir også en dyktig seiler og noen av hans sjarmoffensiver overfor Ingeborgs far foregår under seilraegattaer i Østersjøen. Først når Lauritz etter mange års slit og strev har blitt en velstående mann med en betydelig forretningsvirksomhet i Bergen får han sin Ingeborg. Hun er en moderne kvinne og klarer å utdanne seg til lege. Når verdenskrigen kommer og norske handelsskip blir senket av tyske ubåter blir det etterhvert for vanskelig å være tysk i Bergen og familien flytter til Sverige.

Oscar lever et dramatisk og spennende liv i Afrika. Han arbeider både med afrikanere og europeere, opplever villdyr og tropesykdommer, grusomme stammefeider og kannibalisme men også stolte høvdinger - av begge kjønn. Kolonialismens mørkeste sider møter vi først og fremst gjennom de engelske kolonisatorene. Guillou beskriver tyskerne som siviliserte mens engelskmennene stor sett blir fremstilt som rå og brutale. Kampene i Afrika under verdenskrigen blir sett med tyske briller.

Dette var en svært summarisk oppsummering av handlingen.

Det var mye jeg likte ved boken. Det er god driv i historiene med mye dramatikk både når vi er i bushen i Afrika og når vi tramper oss gjennom snøstorm på Hardangervidda. Jeg synes også at Guillou har vært flink til å fange en tidsånd full av optimisme for de teknologiske fremskrittene som skal gjøre livet lettere for menneskene og avskaffe fattigdom og krig. Er dette en sannsynlig historie? Eventyret om de tre fattige enkesønnene som vinner prinsessen (Ingeborg) og halve kongeriket (Både Lauritz og Oscar er rike i slutten av boken) er ikke mer usannsynlig enn historien om barnehjemsjenta Norma Jeane som blir en av verdens mest ettertraktede filmskuespillere (Jeg har nettopp lest Blond av Joyce Carol Oates). Det er også svært interessant å leste om Østafrika under tysk kolonistyre selv om jeg synes at Guillou's grenseløse Englandsforakt er problematisk.

Miljøbeskrivelsene er gode og detaljerte og er noe av det som fenger ved boken. Det meste er troverdig beskrevet, helt fra det bergenske håndverkermiljøet via tyske universiteter, tyske seilerstevner, brakkeliv på Hardangervidda til skinnelegging i tropevarme. Enten har Guillou drevet svært god research eller også er han en dyktig skrønemaker, jeg har mest tro på det første.

Dessverre faller boken igjennom når det gjelder personskildringene. Hovedpersonene blir dessverre flate og klisjeaktige. Guillou har nok utstyrt dem med interessante egenskaper men klarer aldri å blåse liv i dem og derfor lever heller ikke boken noe eget liv som en roman. Det gjorde at jeg i fjor tenkte å stoppe med nummer en - men nå har vi jo gått videre likevel.....

mandag 3. juli 2017

Helga Flatland: Bli hvirs du kan. Reis hvis du må


Bilderesultat

Denne boken fikk jeg anbefalt gjennom litteraturgruppen som jeg er med i. Det er en liten bok, første del i en trilogi. Jeg var litt overrasket over innholdet - jeg har fått inntrykk av at dette er en bok om tre kamerater som verver seg til tjeneste i Afghanistan. Det stemmer forsåvidt men krigen i Afghanistan er slett ikke tema for boken og blir bare brukt for å skape en dramatisk hendelse som resten av boken er bygd opp rundt - og dramatikken kunne like gjerne ha vært tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2005, eller en klatretur med uheldig utfall eller....

Allerede på de første sidene havner vi rett oppi den forferdelige episoden i Afghanistan der bilen med de tre ungguttene kjører på en landmine og alle dør. Den ene av dem, Tarjei, er den første fortelleren. Han og de tre andre kommer fra en jordbruksbygd på Østlandet. Tarjei er ikke odelsgutt, han har en storesøster som heter Julie men faren har et sterkt ønske om at Tarjei skal overta gården. Tarjei har ikke lyst til å være bonde men han er snill og pliktoppfyllende, nærmest konfliktsky og faren ser ham ikke som den  han er. Når han til slutt verver seg til Afghanistanstyrkene er motivet egentlig å slippe unna farens mas om gården.

Neste forteller, John Olav er nabo til Tarjei. Sønnen hans, Sigurd går inn i en dyp depresjon når de tre litt yngre kameratene dør så brått. Faren er fortvilet og klarer ikke nå inn til Sigurd - han har ingen anelse om hva som er årsaken til sønnens dype sorg.

Så er det Karin, mor til Tarjei. Byjenta som forelsker seg i Hallvard og flytter til en tilværelse som gardskjerring. De gifter seg når hun er høygravid med det første barnet. Karin blir sterkt knyttet til Julie. Når så Tarjei blir født går hun inn i en slags barselsdepresjon og hun klarer aldri å få det samme forholdet til sønnen. hun gjør hva hun kan for å dekke over de vanskelige følelsene og trekker seg litt tilbake fra alle tre. Men senere, når Tarjei er blitt voksen og er hjemme like før utreisen til Afghanistan er det hun som ser hans aversjon mot å overta gården, som skjønner hvorfor han har vervet seg og hun føler sterkere bånd til ham.

Den siste vi møter er Trygve. Han er på Tarjei sin alder. Han er en stille gutt, kanskje litt treg og lever i skyggen av sine to år eldre brødre som er tvillinger. Trygve er ofte ensom. Han leker med de andre guttene men han har aldri en bestevenn. Tarjei reiser til byen for å ta videregående mens Trygve reiser med bussen til skolen i nabobygda. Han får litt kontakt med Sigurd som er et par år eldre. Men så får han ikke Sigurd ut av hodet og alt blir forandret. De to guttene opplever et øyeblikks nærhet, men så trekker Sigurd seg unna og reiser siden til byen. Etter en tid treffes de igjen og blir et par - i all hemmelighet. Trygve ønsker å stå frem men Sigurd vil ikke. Så verver Trygve seg til Afghanistan.

Vi får høre de fire fortellerstemmene etter hverandre.  Jeg-personene forteller fra sitt eget liv og fra sitt ståsted opp gjennom tiden, hele tiden som episoder i nåtid. Tidssprangene er i kronologisk orden. Alle fire forteller i jeg-form og på sitt dagligspråk - to på bokmål, to på nynorsk. Helga Flatland får dette til å virke helt naturlig. Hun har et nydelig språk. Jeg synes også hun får til å tegne personene gjennom måten de forteller på.

Et av viktigste temaene i boken er folk som ikke ser hverandre. Hallvard som ikke ser sønnen Tarjei som den tenkeren og intellektuelle kapasiteten han er fordi han vil heller se ham som bonde. Trygve som under hele oppveksten blir overskygget av brødrene og som ingen ser før Sigurd gjør det. John Olav som ikke ser hvorfor Sigurd har en så dyp sorg. Karin som ikke ser Tarjei før han står på reisefot til krigen. Det er også mye fortielse.

Dette var på mange måter en god bok, men på en måte synes jeg spranget mellom eksplosjonen i det krigsherjede Afghanistan og de lokale "trefningene" i den lille bygda ble litt for stort. Det er akkurat som om det mangler noe i mellom. Men jeg er likevel nysgjerrig på de to andre bøkene i trilogien - kanskje jeg leser dem også.