søndag 30. september 2018

Lars Petter Sveen: Fem stjerner


Fem stjerner

Dette er en roman om fem flyktninger fra Somalia. Alle fem er unge og alle har vært i Al Shabaabs fryktede leirer, mot sin vilje og alle er på vei mot Europa, mot Norge for å få et liv, siden de ikke lenger har noen fremtid i den verden der de vokste opp. De har alle sine historier og sine mørke minner. Alaliyah er ustabil, på grensen til psykotisk men hun bærer også på en historie hjemmefra om fem stjerner som hun tror er deres felles fremtidsfortelling og det er derfra romanens tittel kommer.

Vi blir best kjent med Aisha og Said, fetter og kusine helt fra livet deres i landsbyen der fedrene er fiskere. En dag kommer ikke far til Aisha hjem, og kort tid etter gjør Al Shabaab det første raidet i landsbyen. Det blir flere raid. Aishas mor blir skutt og Aisha tatt med til leiren der hun blir kommandant Morhodes yngste kone. Litt senere blir også Said tatt og tvangsinnrullert i terrorstyrken.

Begge to kommer seg unna etter å ha opplevd ting som gjør det umulig for dem å vende tilbake til et landsbyliv og de kommer til en flyktningeleir i Etiopia. Der blir de plassert i samme telt som Alaliyah, Isir og Khadar. To gutter og tre jenter i 16-18årsalderen. Isir er lederen, det har store og sterke Said vanskelig for å godta, men Isir har en psykisk styrke som gjør det umulig å overvinne henne. Hun har også et mørke inni seg og slipper ikke folk innpå seg.

De forteller litt om sin bakgrunn. Historiene er de som de vil fortelle, som de tror passer til situasjonen men det er ikke sikkert de er sanne og det er ikke mye vi får vite om Isir, Khadar og Alaliyah som vi kan tro på. Men det vi tror på er at de kan ikke bli i flyktningeleiren. Det er knapt med mat, Al Shabaab kan ha sine spioner rundt omkring og det er ingen fremtid der. 

Så begynner kampen for å skaffe mat og penger til transport videre, via prostitusjon, kriminalitet og vold. Omsider klarer de å skaffe penger og får plass på en lastebil som skal kjøre gjennom Etiopia, Sudan og Libya til Tripoli, en strekning på over 250 mil. Det blir en strabasiøs ferd og de opplever alt fra  sykdom og sult til kriminelle bander og slavehandlere. Og at de i det hele tatt skaffer seg en plass ombord på en av de livsfarlige båt-transportene er nærmest mirakuløst. Jeg røper ikke for mye når jeg sier at de får båtplass - boken åpner med noen glimt fra denne sjøreisen.

Dette var en svært sterk bok å lese, sterkt, vondt og brutalt. Noen ting var så vondt å lese at jeg måtte hoppe over noen avsnitt. Andre steder er er boka nesten vakker med  drømmer, sagn og fantasier og innslag av magisk realisme. Et fortellergrep er at de fem ungdommene ikke alltid er åpne om sine erfaringer, ikke engang til hverandre. De forteller sine historier, men mye holder de skjult. Hvorfor? En forklaring er skam - de har alle gjort handlinger (eller blitt utsatt for handlinger) som ville gjøre dem utstøtt fra det samfunnet der de vokste opp. En annen forklaring er at de er så langt nede at de handler ut fra et overlevelsesinnstinkt. De historiene de velger å fortelle er de som de tror de kan overleve med. Vi som lesere kjenner i noen tilfeller "sannheten" - i andre tilfeller ikke. Og jeg synes det er helt i orden at leserne ikke blir de allvitende i en bok som handler om den kaotiske flyktningesgtrømmen gjennom Nord Afrika.

Et annet fortellergrep er at perspektivet hele tiden veksler mellom de fem ungdommene. De vektlegger forskjellige ting og opplever rett og slett ikke alltid det samme. Det er også med på å gjøre boken levende.

Det er ambisiøst å skrive en roman så til de grader skrevet fra ståstedet til en gruppe flyktninger fra Somalia, men jeg synes Lars Petter Sveen har lyktes med det. Gjennom hele boka tror jeg på fortellingen, jeg tror på personene, på deres reaksjoner, på deres skam og på deres håp og drømmer. Kanskje er det lite sannsynlig at en liten gruppe flyktninger skulle oppleve så utrolig mye grusomt og dramatisk og komme fra det med livet i behold - det spiller ingen rolle for det er ikke viktig for boka om dette har skjedd med akkurat disse ungdommene. Det som er viktig er at slike ting skjer med mange flyktninger. Mange dør og mange overlever og Sveen har fortalt deres historie. Det kunne likevel vært interessant å visst hva andre flyktninger fra Somalia ville ha sagt om denne romanen.

Jeg kan ikke unngå å trekke sammenligninger til Jenny Erpenbecks "Går, gikk, har gått". Der er det en pensjonert, tysk akademiker som møter flyktninger i Berlin og får høre deres historier, mange av historiene svært dramatiske. Men i den romanen opplever vi alt gjennom europeerens øyne og i den boka opplevde jeg større avstand til flyktningene selv.

Jeg blir jo nødt til å lese bok nummer to. Den er ferdig skrevet og blir nok lansert sent i høst og skal handle om flyktningenes vei inn til og gjennom Europa til Norge.


lørdag 29. september 2018

Solrun Michelsen: Sprinkeljenta


Image for Sprinkeljenta from Norli

Jeg kjøpte to færøyske bøker på dansk da vi var på Færøyeme i april. Det var en kriminalroman og "På den andre siden er mars" av Solrun Michelsen. Jeg var like begeistret for begge, hver på sin måte. og da "Sprinkeljenta" av Solrun Michelsen dukket oppi en hylle på Sandnes bibliotek ba den jo om å få bli med hjem.

Dette er en tynn flis av en bok på 118 sider. Michelsen skriver en rekke fortellinger om barn som vokser opp på Færøyene i 1950-årene. De fleste fortellingene er svært korte, bare på noen sider, noen er litt lengre. Det er en (kvinnelig) jeg-person som går igjen og så er det  "jenta", en slags venninne av "jeg"-personen som i tidlig barndom ble plassert i et skur bak sprinkler.

Første del handler mest om barndomstiden, og så følger vi noen personer over i ungdomstida og i voksentilværelsen. Språket er kortfattet men likevel både poetisk og beskrivende. Vi får skildringer av naturen og fra dagliglivet fra 50/60-tallet fra Færøyene, for det meste fra svært enkle kår. For meg som også var barn på 50-tallet er det mye som er velkjent men også mye som er spesielt og gir innblikk i en kultur som står oss nokså nær men likevel er forskjellig.

.....Kanskje tenkte hun på alle de godt gifte konene i Danmark. Hver gang snakket falt på noen som bodde der sa mamma:
-Å ja. Hun er så godt gift i Danmark.
Hun sa aldri at noen var godt gift her.
.......

Noen av historiene starter som vare og vakre fortellinger men så rommer de likevel mørke og dysterhet: alt det vonde barn kan gjøre mot hverandre og mye vondt som voksne kan gjøre mot barn, ofte av uforstand men av og til av rein egoisme. En fortelling som gjør inntrykk er den om moren og datteren der moren er blind, hjelpeløs og sengeliggende mens datteren tar seg av henne. Av kjærlighet?. Men så er ikke moren så hjelpeløs likevel, kanskje er hun ikke blind heller?

Vi møter sprinkeljenta sammen med hovedpersonen som ung voksen. Hun er blitt en vakker jente, nå har hun kommet seg ovenpå og prøver å kompensere for sin vonde barndom ved å utøve makt over de mange beundrerne sine.

Fortellingene henger sammen på en sånn måte at det blir en roman av det, en svært god roman også. Jeg synes denne boken hadde forsvart en nominasjon til Nordisk Råds litteraturpris like mye som den andre romanen hennes (På de andre siden er mars). En perle av en bok. Jeg ønsker meg bare mer fra Solrun Michelsen, på danske eller norsk for jeg kommer nok aldri til å lære færøysk.



onsdag 26. september 2018

Selma Lagerlöf: Körkarlen



Og så var det en skikkelig klassiker. Jeg var i Sunne i Sverige i 2016 og så på Västanå teater sin oppsetning av Nils Holgerssons forunderleg resa. Det var en fantastisk opplevelse. Min mor leste boken for søsteren min og jeg da jeg var barn om den ufordragelige bondegutten som lærer "folkeskikk" i dyreverdenen, om Morten Gås, Akka fra Kebnekajse og Yksi, Kaksi, Kolme, Neljä, Viisi og Kuusi, den store tranedansen, livet hos samene i Lappland,den onde reven Smirre, nisser og dyr. Dette ble levendegjort ikke minst gjennom den fantastiske musikken og dansen til teateret. Og Mårbacka, Selma Lagerlöf sin gård ligger jo bare et steinkast unna. Så dro vi dit og jeg måtte jo kjøpe med meg en bok (i tillegg til en ny, illustrert utgave av Nils Holgersson) Det ble altså en "tekstkritisk utgave" av Körkarlen, det betyr bare at boka inneholder en masse tilleggsinformasjon og kommentarer i tillegg til den opprinnelige teksten.

Kjeltringen David Holm ligger bevisstløs på kirkegården nyttårsaften etter et slagsmål i fylla. Han våkner av lyden fra en falleferdig slede som nærmer seg. Kjørekaren ligner på mannen med ljåen, men det er ikke djevelen, det er Georges som døde i fjor på nyttårsaften og som også hadde levd et usselt liv. Han ble dømt til å kjøre for Døden et helt år for å gjøre alt klart så hans mester kunne hente de som lå for døden. Dette skal nå bli Daniels Holms oppgave.

Så må Daniel Holm i løpet av natten dra rundt for å se resultatene av de onde gjerningene han har utført i sitt liv. På sin vei kommer de ut for den unge slumsøsteren Edit som er dødssyk av tuberkulose. Edit har gjort hva hun kunne for å få Daniel Holm på bedre tanker og gikk til og med så langt at hun overtalte hans hustru til å gå tilbake til ham. De drar innom broren til Daniel som ligger dødssyk i fengselet, også på grunn av Davids ugjerninger. Til slutt går turen til Daniels kone. Hun er ikke syk, men står i ferd med å ta livet av seg selv og deres to barn fordi han av ren hevnlyst har satt dem i en forferdelig situasjon. Dette blir det store oppgjøret i boka, prøven på om reisen med Dødens utsending har lært ham noe.

Dette er en skikkelig, gammeldags roman! Selma Lagerlöf skaper et eget univers i boka, med elementer fra den svenske landbygda befolket med fattigfolk. Vi tror på fortellingen hennes, fra fylleslagsmålet til den vesle stuen der søster Edit ligger for døden, for hun har fullt og helt skapt premissene for den. Boka handler om skyld og forsoning, kjærlighet og hat, ondskap og godhet. Hele tiden har vi Georges, fjorårets kjørekar med oss. Også tidligere en ondsinnet mann, men året som Dødens utsending har fått ham til å angre og kjørevirksomheten hans har blitt til en botsgang.

Avslutningen har jeg litt problemer med. Dels er det uklart hva som skjer - kommer Daniel Holm tilbake til livet eller skal han også gjøre bot som kjørekar? Åpen slutt kan jeg for så vidt akseptere. Men kan ikke hans lengsel etter å forenes med søster Edit i himmelen tolkes som et slags svik mot hustruen - og det var vel ikke meningen? Eller?

Selma Lagerlöf er en fantastisk forteller som maler frem personer, landskap og interiører i de svenske bondestuene på en sånn måte at de trer lyst levende frem for en. Kanskje jeg skulle gå løs på Löfvenskioldska ringen?

The HarperCollins book of New Indian Fiction - contemporary writing in English



Denne lille novellesamlingen kjøpte jeg i India for 6-7år siden for 295 rupees som var under 10 kr. den gangen. Det er flere nokså kjente forfattere i den, og mange andre som jeg ikke har hørt om, men det er alt sammen nyere litteratur.

Det var en kjekk bok å lese, men også variabel.  Her er fødsler og død, ungdom og alderdom, vennskap og korrupsjon. Noen skriver fra India, andre er indiske innvandrere til Vesten og skriver fra livet der. En artig novelle "Bollox" er en emailutveksling mellom kjøper (fra Vest-Europa)og selger (fra India) av et organ (nyre?), eller er det de rette personene som ligger bak de respektive emailadressene? Her er det mye interessant tøvprat!!

En Science Fiction-aktig historie hoppet jeg over, sjelden jeg leser slikt.

Alt i alt fine smakebiter på dagens indiske litteratur. Ikke alle novellene er like interessante men de gir tilsammen en lite bilde på India i dag.

Michael Ondaatje: Warlight


Warlight by Michael Ondaatje

Handlingen i denne romanen er lagt til London like etter 2. verdenskrig. Foreldrene til tenåringene Nathaniel og Rachel har jobbet innenfor britisk etterretning og må reise til Singapore i ett år. De følger faren til flyplassen, moren Rose pakker ned resten av det de skal ha med i en diger kasse og så reiser hun også. En mannlig bekjent av foreldrene (som ungdommene gir økenavnet Møllen) skal se etter dem.

Etter å ha prøvd hver sin engelske kostskole  i noen pinefulle uker rømmer begge to. Møllen sørger for at de får lov til å fortsette som dagelever. Men så oppdager Rachel ved et tilfelle at den store Singaporekassen står stuet vekk innerst i en kjellerbod og de skjønner at moren i alle fall ikke er i Singapore. Møllen vet ikke hvor hun er, men er sikker på at hun er i live, men de hører de ikke mer fra noen av foreldrene.

Møllen skaffer Nathaniel jobb på et hotell der han jobber selv, og han blir kjent med en rekke fargerike personer. Ikke minst "the Darter", en venn av Møllen, tidligere bokser og gambler med drag på damene. Nå følger vi Nathaniel rundt omkring i Londons gater, elver og kanaler, gjerne om kvelden og alltid sammen med The Darter. Det gjelder først og fremst transport av (ulovlig) importerte veddeløpshunder men også annen lyssky,  ikke-voldelig virksomhet. Rachel lever sitt eget liv og er bare med en sjelden gang. Og så dukker Agnes opp, en tidligere kollega fra hotellet. Nathaniel og Agnes er begge ensomme og blir tiltrukket av hverandre trass i deres nokså forskjellige bakgrunn. De reker rundt i nedlagte bygårder(det er det ikke mangel på i det utbombede London) der de finner stadig nye elskovsreder. Men i bakgrunnen ligger det store spørsmålet om hva som har skjedd med foreldrene, hvorfor de i det hele tatt måtte reise bort og hvorfor lar de ikke høre fra seg?

Første del ender med et dramatisk forsøk på kidnapping, flere blir skadet, en av dem dødelig, Rose dukker opp og teppet skifter.

I bokens andre del følger vi Nathaniel dels som voksen med jobb i etterretningsvesenets arkiver og dels i årene når han bor sammen med Rose i hennes barndomshjem i Suffolk. Rachel er ikke med - hun klarte aldri å tilgi Rose for at hun forlot dem. Men på mange måter handler denne delen mest om Rose. Gradvis avdekkes Rose's  historie som ungjente i Suffolk, som britisk agent på utsatte poster i Europa både under og etter krigen og hennes forhold til en ung mann som skal bli den som senere verver henne for etterretningen.

Rose's aktiviteter har skaffet henne mange farlige fiender som var en trussel både for henne og også for barna hennes og hennes tilværelse blir merket av dette helt frem til hennes altfor tidlige død.

Det var mye jeg likte i denne boken. I den første delen var det først og fremst stemningen i den litt mystiske "underverdenen" som Nathaniel ferdes i. Her er det mye skumring og tåke! Det ligger også hele tiden en undertone av at noe mangler, det er noe som ikke stemmer. Likevel klarte jeg ikke helt å engasjere meg. Jeg syntes det var for mye som var lite troverdig både med hensyn til foreldre som reiser fra barna sine på den måten og de merkelige miljøene som Nathaniel ferdes i.  Senere fant jeg ut at kanskje grunnen til dette var at jeg ikke leste grundig nok. Kanskje var dette en bok jeg skulle ha lest i norsk oversettelse?

Når historien begynner å nøstes opp i andre del, lag for lag og Rose trer frem som en sammensatt men spennende skikkelse ble jeg etterhvert mer fortrolig med boken. Det eneste jeg savner er litt mer om hvordan og hvorfor faren, Rose's mann forsvinner helt "ut or soga", det blir tatt med en harelabb.

Det råder en melankolsk stemning over romanen, men den er ikke dyster. Tvertimot er det som om Nathaniels savn (og ensomhet) blir en drivkraft som ansporer ham til å lete ettersannheten om morens liv - for å forstå sitt eget og søsterens liv bedre.


tirsdag 11. september 2018

Stefan Spjut: Stalpi


Stalpi - 
      Stefan Spjut
    
      Bjørn Alex Herrman

Dette er oppfølgeren til "Stallo" av samme forfatter, en bok jeg leste med mye fornøyelse, en del uhygge og også litt glede over skildringen av den nordsvenske naturen. Skrekkromanen er ikke akkurat min genre, men bøker om vaskeekte troll i vår tid som beveger seg inn og ut av dyrehammer og som påvirker sinnet til mennesker som kommer nær - det har en viss tiltrekning på meg.

Stalpi har hentet tittelen fra det samiske ordet for ulv, og ulver spiller en viss rolle her, særlig i de innledende kapitlene der Anders, ansatt ved en forskningsstasjon i nærheten av Kiruna skal frakte en diger, bedøvet ulv sammen med en kollega. Noe går forferdelig galt, kollegaen dør og Anders er merket for livet.
Lennart Brösth, leder for en sekt som kidnappet barn og levde sammen med trollene ble dømt for barnekidnapping 10 år tidligere, og vitneutsagn fra Susso Myrén var det som fikk ham dømt. Nå rømmer han fra et psykriatrisk sykehus.

Susso har bodd for seg selv inne i skogen med et mystisk ekorn som eneste selskap. Når sektlederen rømmer frykter Gudrun, Sussos mor for datterens liv og ber datterens gamle venninne Diana om å oppsøke henne.

Dette er bakteppet for handlingen i denne romanen som foregår dels i Kiruna og dels i det universet som Stefan Spjut har skapt. Vi møter en del mennesker men minst like mange troll, troll i dyreham, krysninger mellom troll og mennesker og mennesker som har blitt så påvirket av trollene at de har mistet sin menneskelighet.. Ingen av dem som tar opp kampen mot uvesenet unngår å bli merket av møtet med de overnaturlige skapningene og avskyelige ting skjer.

Jeg synes at denne boken på mange måter er "eklere" enn den forrige. Flere av de som er blitt påvirket av trollene gjør grusomme handlinger. Normaliteten var sterkere til stede i "Stallo" parallelt med trollverdenen, og det virket som det var håp for dem som ble revet ut av trollenes påvirkning. Slik er det ikke her. På mange måter synes jeg det gjør romanen mindre spennende. Når man leste Stallo kunne man stille seg spørsmålet om ikke trollene kunne være symbol på menneskenes mørkere sider, men det aspektet blir borte i denne boken.  Jeg liker heller ikke løsningen på intrigen i denne boken der et par karer som skal være bestevenner med kjæresten til Gudrun meier ned for fote i beste mafiastil. Men boken er spennende, suggererende og bretter ut de store skogene og viddene i Lappland og i Finnmark på en ypperlig måte.

Helle Helle: Hvis du vil


Hvis du vil av Helle Helle (Innbundet)

Lesingen av denne romanen var, i likhet med Ida Jessens "En ny tid" også inspirert av Danmarksturen vi hadde i august. Jeg har lest noen bøker av Helle Helle før. Det er noe ved skrivemåten hennes som fascinerer meg, men av og til synes jeg også at den korte, knappe rett-frem stilen kan bli nesten litt anmassende.

Dette er boken som handler om to mennesker som har gått seg vill i skogen i Danmark, på Jylland et sted. Det er jo for en nordmann en litt komisk tanke, men skog finnes det jo på Jylland og det mangler topper og høydedrag som en kan navigere etter, så hvorfor ikke?

Roar er 48 år og er ute på sin første tur med de nye joggeskoene sine og det gir han ikke uventet vannblemmer. Kanskje fordi han er lite vant til å ferdes i naturen, kanskje fordi han er mest opptatt av gnagsåret mister han taket på retningen, det er høst, sent på dagen, det begynner å skumre og han har ikke med seg noe å drikke. Så møter han kvinnen (vi får ikke navnet hennes), 10 år yngre og litt mer turvant. Men også hun har mistet retningen. De to innser etterhvert at de har gått seg vill og at de sannsynligvis må bli i skogen til det blir lyst igjen.

De kommer over en gapahuk der det ligger en pakke med noen ulltepper, gnagsåret blir inspisert, hun deler vannflasken sin med Roar og hun tar seg en liten tur alene for å hente litt mer vann fra en bekk. Så prøver de å pakke seg inn i tepper for å holde varmen. Men natten blir kald. De prøver å få tiden til å gå med å fortelle om seg selv. Roar får vi vite minst om. Utover det at han jobber på et kontor der de reparerer PC'er og annet datautstyr er det ikke mye som kommer frem. Men mellom linjene aner vi at han lever et nokså ensomt liv.

Hun har en mer broket historie og vi følger henne inn og ut av kollektiv, gjennom flere forhold og over til samlivet med en av kollektivboerne og hans lille sønn. Han framsto en stund som en trygg havn for henne, men nå skinner det igjennom at han nok kan bli vanskelig å leve sammen med for en fri sjel som henne - litt kontrollfreaktendenser der?

Det blir for kaldt å ligge stille i gapahuken og de står opp og prøver å holde varmen ved å bevege seg. Det hjelper en stund. Til slutt sover de litt, men så våkner hun og får noen voldsomme brekninger. Kan det være vannet fra bekken som hun drakk mest av? Hun sovner igjen og våkner ikke før det har blitt dag. De tutler seg videre, Roar får låne hårbåndet hennes til å bygge opp støtte for foten og de holder teppene rundt seg. Solen er oppe og gir dem en ide om retningen. Det går ikke fort, hun har feber.  , hoppe omkring og Endelig kommer de til et hus, det er lys og folk hjemme. De banker på, men ingen lukker opp. Roar prøver å tilkalle oppmerksomhet på mange måter, uten respons. Men til slutt finner de et lite uthus der det er seng, toalett, fryser og en elektrisk varmeovn. Så finner de noe mat i fryseren, vann på do, ovnen gir dem varme og denne natten er reddet. Neste morgen dukker det opp to smågutter i døren og forteller at moren er så redd for innbrudd, og at det går buss like i nærheten.

De rydder opp, legger igjen litt penger og går bortover skogsstien på vei mot sivilisasjonen, og der forlater vi dem.

Det er en riktig god historie, godt fortalt, men som med enkelte andre av Helle Helle sine bøker spør jeg meg hvor hun vil med denne fortellingen. Det er vel dette som er stilen hennes - å presentere et lite utsnitt av livet, her gjennom to personer som ristes sammen i en (litt) farlig og (litt) truende situasjon. Og vi følger dem bare på ferden et lite stykke uten å vite hvor det bærer hen.

Jeg synes nok det blir litt dårlig likevekt mellom de to personene og savner litt mer om bakgrunnen til Roar. Ellers kan det nok hende at jeg kommer til å følge Helle Helle inn i hennes verden flere ganger om det passer sånn. Men jeg var likevel mer begeistret for Ida Jessen sin bok.

søndag 9. september 2018

Gaute Heivoll: Sang for sekstiåtte forrædere


Sang for sekstiåtte forrædere

I denne romanen går Gaute Heivoll inn i sørlandsbygda Finslands krigshistorie. Ikke mindre enn 68 av bygdas 200 innbyggere meldte seg inn i Nasjonal samling. Dette er romanens hovedtema - ved siden av det unge musikktalentet Andreas og hans vei mot å bli en anerkjent musiker.

Andreas er sønn av Sigvald som er lærer og klokker i bygda og også en av dem som blir NS-medlem.I begynnelsen av boken følger vi Andreas' musikalske "oppvåkning". Som seksåring begynner han å spille han sammen med moren Maja, enkle salmer på familiens harmonium. Siden slipper han til i bedehuset og etterhvert også i kirken. 

Så kommer den tyske invasjonen, men den fører ikke med seg store forandringer i bygda. Men utpå høsten samler handelsmannen og NS-medlem Gerhard Andersen folk til et møte i bedehuset for å få så mange som mulig til å melde seg inn i Nasjonal samling. Kampen mot bolsjevismen er et sterkt argument for mange. Løfter om at banken skal slette gjeld veier også tungt, og ikke nok med det - gratis tobakk vanker det også. Mange melder seg inn på møtet, siden går de ivrigste nazistene rundt i husene og verver medlemmer.

Vi aner en viss splittelse i bygda, men det er ingen dramatikk før i 1942 da Konrad Andersen røper for bror sin Gerhard at han er blitt spurt om han vil slutte seg til Milorg. Gerhard Andersen går selvsagt videre med dette og åtte menn blir fengslet, flere blir torturert og noen sendt til Tyskland. 

En av dem som ikke melder seg inn i NS er presten Abelseth. Han trenerer forespørsler om å sette opp NS-plakater etter beste evne. Han holder svært uortodokse prekener som ofte har et tydelig budskap i det som ikke blir sagt. Men en dag blir også han innkalt til forhør og han havner til slutt på Grini.

Når krigen nærmer seg slutten er det noen som prøver å få navnene sine strøket av medlemslistene til NS, for de ser nok hvilken vei det går. Og så er freden der, og de mest prominente nazistene får sin straff i form av fengsel, bøter og inndraging av rettigheter. De fengslede motstandsmennene kommer tilbake, flere merket for livet og en av dem er blitt alvorlig sinnslidende.

Andreas har midt oppi alt dette startet på en musikkutdanning, først i Kristiansand, så får han plass på musikkonservatoriet i Oslo. Og boken slutter med at han holder en konsert i kirken i hjembygda.

Jeg hadde forventninger om en bok som ville undersøke hva som fikk akkurat denne bygda til å slutte så mannsterkt opp om nazipartiet og hva slags innvirkning det hadde på menneskene som bodde der. Jeg synes ikke Gaute Heivoll har lyktes med dette. Nazismen og ikke minst støtten til okkupasjonsmakten blir aldri noen tung realitet i boken. Den bærende kraften blir i stedet Andreas sin historie. 

Det er mye godt stoff i hvordan Andreas dykker ned i musikkskattene til noen av de gamle i bygda, men hans forhold til kreftene som rår i bygda kommer ikke godt frem. Det virker som om han lever sitt liv med musikken uten å merke noe særlig til det som foregår i landet. Vi aner en viss dragkamp mellom kjærlighet og samtidig litt forakt for faren, men bortsett fra det synes jeg ikke han er særlig troverdig fremstilt som en ung gutt heller - hvor er nysgjerrigheten på livet, hvor er forelskelse og seksualdrift? 

Og Sigvald selv kommer vi overhodet ikke noe inn på, hvorfor han meldte seg inn i partiet, reaksjoner på arrestasjonene, hvor står han når frigjøringen og oppgjørets time kommer? Ingenting av dette blir berørt. Jeg synes boken har store mangler, ikke minst i at den ikke innfrir intensjonene sine.