Signe Holm: Godset. Nominert til P2-lytternes romanpris

 Jeg leste et femtitalls sider inn i denne boka, så la jeg den vekk. Det var interessant nok i begynnelsen, men etter hvert ble det mer og mer uklart hva hovedpersonen tenkte på, det va ingen tydelig handling og mange vage og uklare referanser. Jeg bladde litt utover i boka og det virket som alt sammen var skrevet på denne måten. Denne boka passet ikke for meg, jeg prioriterer å lese endre ting.

Dordi Strøm: Odel (nominert til P2-lytternes romanpris)

 

I år var jeg sent ute med å sjekke P2-lytternes romanpris, og så mener jeg programmet starter tidligere enn de siste årene? I alle fall er jeg kommet helt på etterskudd med å lese meg opp! Dette er den første romanen jeg leser og det er en uke til at programmene begynner!

Romanen føregår i en jordbruksbygd, antagelig på 60/70-tallet. Litt uklart hvor vi befinner oss, fjell og daler i nærheten og et storartet terreng for hjortejakt. Kanskje Nordvestlandet? Det dukker opp enkelte ord med finsk eller samisk tilknytning som jeg ikke får helt til å passe inn, kanskje de har en annen forklaring enn at de skal passe med lokasjonen. Vi er helt sikker i Sør-Norge.

Vi møter søsknene Odel og Ommund, foreldrene Olof og Inga og Odel sin datter Liv som Odel fikk når hun var svært ung, femten?? Odel er sterk og klar, drar med jaktlaget til fjells, er den mest treffsikre av alle. Hun hogger ved, Drar opp båten, gjør alt som forventes av en odelsjente, men har nok ikke odelsrett slik loven var den gangen. Lillebror Ommund er en kunstnersjel, spiller gitar og driver med kunstferdig treskjæring og går sjelden utenfor døra.

Olof er kongen på haugen. Hvert år tar han (betalende) jakt-turister opp i fjellet. Han drukner kattunger og sender Liv ut sent på kvelden for å jage hjorteflokken vekk fra bøen. Inga er husmor og bestemor, lager mat, slakter hjort, fryser ned, vasker sengetøy for gjestene, står i fra morgen til kveld.

Liv bor hos besteforeldrene, Odel studerer i byen men er hjemme i alle ferier og tar et tak på gården. Men hvor og hvem er faren til Liv? Det får vi gradvis greie på, står skrevet mellom linjene.

Boka åpner brutalt med at en bil kommer inn på tunet og treffer hunden Bowie. Odel tar geværet, løper ut og skyter hunden.  Det er ikke det eneste dyret som må bøte med livet, det er store mengder hjort, det er fisk og det er kattunger som Olof drukner rett foran nesa på kattemor.

Mye av boka blir fortalt gjennom Liv, og hun er ikke akkurat noen pålitelig forteller. Drømmer og fantasier blandes med virkeligheten, tidsperspektivet flyttes hele tiden. Dette gjør at jeg synes noen ganger det er vanskelig å få helt tak på historien. Men familiebånd er et viktig, gjennomgående tema, båndene som knytter denne til dels dysfunksjonelle familien sammen og binder de unge til gården.

Språket er godt med mange nydelige skildringer av naturen, av blomster dyr og til og med insekter. Men det er likevel en svært dyster bok og inneholder litt for mange uklarheter etter min smak.

Margaret Atwood: Ryper i solnedgang

Margaret Atwood var en av mine yndlingsforfattere, men jeg klarte ikke helt å henge med når hun beveget seg inn i fremtidens dystopier med Madaddam-bøkene. Jeg likte hennes "Tjenerinnens beretning" svært godt, men den handler om vår nære fremtid, jeg er ikke så glad i dystre fremtidsdystopier. Dessuten har jeg inntrykk av at det er svært mye av hennes miljøaktivisme i disse bøkene, og jeg synes ofte at når en bok blir svært preget av et politisk budskap går det ofte ut over historiefortellingen om jeg er aldri så enig i budskapet. Det samme problemet har jeg med noen av Barbara Kingsolver sine bøker.

Men denne novellesamlingen likte jeg godt. Den inneholder et knippe temmelig originale historier, bl.a. et intervju med forfatteren George Orwell og en fortelling om en snegle som har sjelevandret til et menneske. Disse er innrammet av noen noveller i begynnelsen som handler om det aldrende paret Tig og Nell og noen mot slutten som handler om Nell som enke. 

Den novellen jeg likte aller best handler om Nell som går gjennom den avdøde Tigs papirer og fordyper seg i brev og dokumenter fra svigerfaren sin som var brigadegeneral for Canada under 2. verdens krig. En dypt gripende historie med fokus på krigens heslighet. Full av menneskelig innsikt og varme, men kjemiskfri for sentimentalitet. Dette er Margaret Atwood på sitt beste.

Jeg føler vel at alderdom er et underliggende tema for denne boken og det fører tankene mine på andre skjønnlitterære bøker jeg har lest der alderdom og dødens nærhet står sentralt. Noen av de beste:

Margaret Drabble: The Dark Flood rises

Elizabeth Strout: Olive igjen

Margaret Laurence: Marmorengelen

I Ali Smith sin årstidskvartett spiller den aldrende Daniel Gluck en viktig rolle. Et diamteralt motsatt bilde av alderdommen er den ondskapsfulle Didrik i Olav Duuns "Medmenneske", glimrende spilt av Espen Skjønbergs TV-serie fra 80-tallet, fullt severdig i dag.

Lesingen av denne boka ga meg lyst til å lese mer skjønnlitteratur om livets siste fase. Og kanskje jeg skal gi Madaddams-serien en sjanse?

Solvej Balle: Om udregning af rumfang 5

Dette er nummer 5 av 7 planlagte romaner om tiden som stopper opp og de menneskene som opplever 18. november igjen og igjen.

Det er en litt annerledes Tara Selter vi møter i denne boka. Ved romanens begynnelse har hun opplevd 18. november 4541 ganger og til forskjell fra alle de mennesker som hver dag våkner opp til den samme dagen uten å huske at de har opplevd den før setter tiden sine spor på Tara og de andre som er i hennes situasjon.  De 4541 gjentatte dagene tilsvarer mer enn 12 år. 

Men hun har også viktige opplevelser privat. I en periode slår hun seg ned på en av de frisiske øyene. Så prøver hun å gjenoppta kontakten med ektemannen Thomas, men får det ikke til å fungere. Thomas klarer ikke å forholde seg til alt hun har opplevd og alle menneskene hun har blitt kjent med. Han er fortsatt ung og hun er blitt 14 år eldre. Han ber henne om å reise, og det gjør hun. (Men neste morgen vil han ha glemt det.)

I en periode er Tara sammen med Carl. Han får ikke vite noe om deres forskjellige tidsopplevelse, hun drar fra ham hver natt og ringer på igjen neste dag til et "nytt" bekjentskap med nye opplevelser. Dette er forfriskende en stund, men utilfredsstillende i lengden. 

En stor gruppe mennesker har samlet seg på et nedlagt forskningssenter. De pusser det opp og setter det i stand til et sted der mange mennesker kan bo og utveksle meninger og drive en slags forskning. Tara flytter inn og påtar seg å være arkivar for alt som blir skrevet og nedtegnet. 

Tara trives som arkivar i kollektivet. Det er mye intellektuell aktivitet omkring henne, men egentlig er det vel ikke noen som oppnår fremgang i forståelsen av tidsproblematikken de opplever. Etter hvert virker det som om Tara nærmest har resignert. Livet går videre, hun går inn i et forhold med bibliotekaren Milos og opplever at det er befriende å være sammen med en som lever i den samme tidsforståelsen som hun gjør og som blir eldre sammen med henne. Tara er begynt å se dårligere, hun får briller. Hun nærmer seg 50 år, og likevel står hun og de andre på en måte stille.

Mot slutten av boka reiser Tara til et kollektiv i Spania som  med vekslende hell prøver å få grønnsaker til å vokse i drivhus. På veien er hun innom småbyen der Thomas bor. Hun ser på ham om natten, sovende, fortsatt tidlig i 20-årene mens hun selv nærmer seg alderdommen.

Det er mange tanker man kan gjøre seg når en leser disse bøkene. Tanker om ressursforvaltning, tanker om hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen, hva er formålet med livet her på jorden, hva er det vi skal forvalte?  

Og så har jeg noen innvendinger, da. Hvis den samme dagen gjentar seg må jo jordens bane rundt sola ha stoppet opp, det bryter mot alle fysiske lover. Slike spørsmål blir ikke diskutert i kollektivet men burde jo være helt grunnleggende. Men jeg legger disse innvendingene til side når jeg leser disse bøkene, det er jo tross alt fiksjon.  

Men hvordan skal jeg holde ut å vente på bok nr. 6?

Meri Valkama: Din, Margot

Dette er Meri Valkamas romandebut. En kjærlighetshistorie står i sentrum av romanen, mellom journalisten Markus Siltanen og barnehagelærer Luise Seidel i Øst-Berlin i 80-årene. Men romanens hovedperson er Vilja, Markus' datter. Når hun rydder opp i farens papirer etter hans død finner hun en bunke brev underskrevet Din, Margot.  Det er tydelig at faren har hatt en elskerinne, og det er noe ved brevene som minner Vilja om sine barndomsår i Berlin. Hun reiser derfor til Berlin for å finne denne mystiske Margot, eller i alle fall få vite litt mere.

Markus var korrespondent for en finsk sosialistisk avis. Han var glødende tilhenger av sosialismen og møtte det østtyske samfunnet med en entusiastisk og blind naivitet. Ektefellen Rosa delte hans begeistring, i alle fall de første årene. De hadde do barn, Mattias gikk på skolen og Vilja i barnehagen. Og det var Viljas barnehagelærer Luise som Markus innledet et forhold til.

Vilja finner etter hvert frem til at Margot var et dekknavn for nettopp Luise, men det er ingen som vet hvor hun ble av. De siste brevene var fra 1989, i tiden like før Berlinmurens fall.

Kjærlighetshistorien mellom Markhus og Luise er ikke så spesiell. Den kunne foregått hvor som helst, og Markus er egentlig en nokså typisk utro ektemann. Skylder på overtidsarbeid når han har sine kjærlighetsmøter, vil egentlig både ha i pose og i sekk, dvs. ha et vellykket familieliv + et romantisk kjærlighetsforhold. Jeg synes ikke kjærlighetsforholdet blir spesielt godt beskrevet, det dirrer liksom ikke mellom de to elskende og det hjelper ikke med den spesielle DDR-atmosfæren heller. Dette synes jeg er romanens største svakhet. Jeg synes også det er ubehagelig at Luise tydeligvis har sett seg som en mor for vesle Vilja - og at romanen ikke problematiserer dette mer enn den gjør.

Det boken gjør bra er at den gir oss et interessant blikk inn mot Øst-Tysklands historie. Det viser oss mennesker som ikke var opposisjonelle, som levde vanlige liv med de begrensningene det var i DDR både når det gjaldt materielle goder og ytringsfrihet. Av og til ser vi DDR gjennom Markus og Rosa sine briller og av og til de harde realiteter som at svært mange barn hadde lungesykdommer på grunn av bruken av brunkull som energikilde. 

Det er også fin å følge med Vilja når hun leter etter Luise Seidel og etter alt som kan bringe frem minner fra hennes barndom i ØstBerlin - minner som nesten er utvisket fra hukommelsen hennes. Hun gjenoppdager viktige hendelser i sin egen barndom, avdekker ubehageligheter om menneskers svik og finner til slutt kanskje noe av det hun leter etter.

Ann-Helen Laestadius: Stöld

Ann- Helen Laestadius er en samisk journalist og forfatter. Hun har skrevet mange bøker for ungdom og fikk den svenske Augustprisen for en av dem. "Stöld" er hennes første roman for voksne, den har også fått flere svenske priser og er oversatt til norsk. Jeg kjøpte den for et års tid siden på nettet på et svensk boksalg, tilsvarende det norske Mammutsalget ,og den har ligget i bokhyllen min siden.

Vi er i en svensk småby i Lappand der det bor en stor gruppe samiske reineiere. Elsa er ei lita jente som har fått seg en egen reinkalv. En vinterdag drar hun alene ut på en liten skitur og får se en mann stå bøyd over en reinkalv som han har drept. Det er hennes elskede kalv, han har skåret øret av den (for å skjule eierskapet) og når han oppdager Elsa gjør han et tegn som tydelig truer henne med døden hvis hun røper ham.

Denne grusomme hendelsen skal komme til å prege Elsas barndom og også hennes voksne liv. Det skal komme flere brutale nedslaktninger av rein tilhørende Elsas familie og andre opp gjennom romanens forløp, og reineierne sender tisammen et hundretalls anmeldelser. Det lokale politiet henlegger dem alle som en pga "manglende bevis" men når det blir samlet inn bevis og levert inn blir det likevel ikke prioritert å starte etterforskning. Disse angrepene på reindriften har noe mafioso'sk over seg og har også anstrøk av hatkriminalitet. Dette blir et viktig tema i boka.

Det er mye bra i den første delen av boka der vi følger Elsa i barndommen. Hun  kommer til å oppleve en annen tragedie som også vil følge henne gjennom livet. Det er godt skrevet, men jeg har en følelse av at romanen er farlig nær en slags politisk program-roman og jeg mister litt interessen.

Men jeg leser videre, og nå er Elsa blitt voksen. Etter å ha reist bort for å ta utdanning har hun vendt hjem. Hun deltar i reindriften ved siden av å ta deltidsarbeid på en skole. Kampen mot hatkriminalitetet og politiet unnfallenhet står sentralt, men det som jeg synes gjør boka interessant er det innblikket den gir oss av livet til reindriftssamene. Vi er med dem i deres dagligliv, merker utfordringer med klimaendringer, problemene med å leve mellom den svenske og den samiske kulturen.  Forfatteren har skapt noen svært troverdige personer som det er givende å følge. Bl.a. synes jeg godt om scenene med Elsas gamle farmor som må på sykehjem fordi hun er blitt en stor fare for seg selv. Denne sterkt religiøse gamle damen som har vært som en klippe for dem alle!

Jeg synes boka blir mer og mer interessant jo mer jeg leser og opplever ikke lenger boka som en samepolitisk programroman. Den er rett og slett spennende og den er også nydelig fortalt med gode og dype personskildringer. På slutten er det en svært dramatisk episode med islett av magisk realisme, og det kler absolutt boka.

Og så har jeg samtidig fått med meg lærerike fakta om konflikten mellom den samiske og den ikke-samiske befolkingen i Lappland og om politiet og storsamfunnets likegyldighet overfor kriminelle angrep på reindriftssamene.

 

Jon Fosse: Trilogien (Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd)

Etter "Andvake" fant jeg ut at jeg måtte nok lese de andre to bøkene i trilogien også for å få et helhetlig inntrykk. 

I "Olavs draumar" møter vi Asle igjen. Han og Alida dro raskt fra fødefrøkna sitt hus og fant et krypinn i ei lita bygd et stykke fra Bergen. Asle tok navnet Olav Vik og overtalte Alida til å ta navnet Åsta. De skal gå for å være fra Vik, lenger nord for Olav/Asle har begått ikke mindre enn tre drap. 

For å stadfeste forholdet mellom dem og gi det et anstrøk av ekteskap forlater Olav Åsta og barnet Sigvald og går til Bergen igjen for å kjøpe ringer. Men en gammel mann, kalt "Gamlingen" i "Andvake" går samme vei og Olav klarer ikke å unngå ham. Gamlingen sier han er fra Dylgja og kjenner til de to drapene der og også til drapet på fødefrøkna.  Olav påstår at han ikke kjenner til det, men Gamlingen holder på sitt.

Det blir ikke ringer på Olav men et svært vakkert gullarmbånd med blå stener. Han treffer Gamlingen igjen på et skjenkested, og han insisterer på at Olav skal spandere øl på ham. Olav gjør ikke det og forlater  skjenkestedet. En ung jente (tydeligvis prostituert) drar han med hjem. Det viser seg at hun er datter av Gamlingen. Og nå sørger Gamlingen for at Olav blir innhentet av Lova og han settes i arrest. Og Gamlingen kommer tilbake, nå er han Meistermannen (det skal være være bøddelen). Olav får en svart sekk over hodet og blir dradd ut til retterstedet Pynten der Olav/Asle blir hengt. Like før han dør har han flere drømmer. Den siste er som visjon om at Alida er der sammen ham. Det kan minne litt om sluttscenen i Peer Gynt der Solveig tar Peer på fangen og synger for ham.

I "Kveldsvævd" møter vi Alis. Hun er datter til Alida og Åsleik og er nå en gammel kvinne. Hun får en visjon om at Alida, mor hennes er i huset. Alida gikk på sjøen mange år tidligere. Gjennom Alida/Alis får vi Alidas historie om tiden etter at Asle ble hengt. Hun hadde tatt med seg Sigvald inn til Bergen for å spore opp Asle men finner han ikke. Avmagret og utsultet blir hun plukket opp av fiskeren Åsleik fra Dylgja som har flust med penger etter å ha kommet til byen med fisk. Han tar seg av Alida, gir henne mat og overtaler henne til å bli med ham hjem i båten sin. Spedbarnet Sigvald får følge med.

Gradvis gir Alida etter overfor Åsleik og går med på å bli taus for ham selv om han er mye eldre og hun fortsatt elsker Asle. Det er nok heller Åsleiks elskerinne/samboer hun blir. Hun føder ham to døre, Alis og Veslesystera og med Sigvald er de en familie på fem. De har alltid nok mat og tak over hodet. Og "det gjer ikkje vondt og litt godt er det vel". Likevel går hun til slutt på sjøen. 

Alis er gift med en fisker og har seks barn og vi hører ikke om noen kriser i livet hennes, men på bokens siste side går hun på sjøen hun også, slik som mor sin.

Det er tre svært tynne bøker og alle er skrevet i Jon Fosses særegne stil. Korte setninger som gjentar seg selv, insisterende. Det har en suggererende virkning og jeg synes det er ganske flott. Men jeg synes også det går ut over dybden i historien. Og mitt største problem med disse tre bøkene er at drapene blir neste feid under teppet. Asle dreper med kaldt blod tre personer som hindrer ham i å følge drømmen sin som er et liv med Alida og barnet de venter. Og jeg ser ikke noe anger hos ham. Det er mye som river og sliter i ham, men jeg leser ikke annet enn redselen for å miste Alida og for å bli avslørt. Ingenting om at han har tatt fra tre mennesker retten til å leve videre. 

Alida vet innerst inne om alle drapene, men antagelig fortrenger hun dem. Men ett sted, i Andvake får hun noen tanker om moren, Herdis. Hvis hun hadde tatt avskjed på en annen måte enn ved å stjele alle sparepengene hennes (etterfulgt av en slåsskamp og Atle sitt mord), ja hva da? Dette ser jeg som det eneste tegnet på anger og samvittighet i denne romantrilogien.

Så er det Alis, da. Jeg ser mange grunner til at Alida gikk på sjøen men ingen grunner til at Alis gjør det. Ingenting fra livet hennes, og jeg ser heller ikke noen nedarvet tendens til selvutslettelse, ala Hellemyrsfolket. Så hvorfor det? 

"Andvake er ei lysande vakker skildring av kjærleiken mellom to unge" står det å lese bak på boka. Ja, det er sant. Men det er en blodflekket kjærlighet.