Jo Spain: Dity little secrets

Jo Spain er en irsk forfatter av krimbøker, bl.a. serien med den svært så hyggelige politiinspektøren Tom Reynolds i hovedrollen. I denne romanen utforsker vi et typisk øvre middelklassestrøk: seks villaer i et inngjerdet og beskyttet boligområde. Men ikke beskyttet nok - Olive Collins, en enslig kvinne i femtiårene blir funnet død i huset sitt og ser ut til å ha ligget der i tre måneder. Hvordan kunne dette ha skjedd i et lite samfunn der alle kjenner alle? 

Gjennom romanen følger vi beboerne i alle de seks husene og i tilleg de to inspektørene som etterforsker saken - enkemannen Frank som nærmer seg pensjonsalderen og Emma som er ung og ambisiøs og likevel bærer på tung livserfaring.

Beboerne er en herlig blanding av personer som er mer eller mindre er lett karikert: Den pornoavhengige George, casanovaen Rob, den vakre og ulykkelige Chrissie med den dominerende ektemannen Matt, Alison og Holly som er på flukt fra en voldelig far og ektemann, natur- og vegetarfreakene Lily og David, de velstående pensjonistene Ed og Amelia og ikke minst Olive selv som forteller sin historie fra det hinsidige. 

Alle har sine hemmeligheter, noe de holder skjult av ulike årsaker. Og etter hvert som disse blir avdekket flytter fokuset fra den ene til den andre. Olive viser seg å ha vært en nokså ubehagelig type. Hun var ekspert på å finne svakhetene hos folk, og utnyttet disse på det groveste, så det var ingen av naboene som ikke hadde en nokså god grunn til å ønske henne ut av veien.

Jeg like hvordan historien svinger fra den ene til den andre, og på slutten dukker det opp en forklaring som ikke jeg hadde sett komme. En stund virket det som om noen av konfliktene i boka ville løse seg litt for lett, og jeg var redd for at det ville ende opp i rene idyllen, men slik gikk det ikke. Likevel fantes det faktisk noen sympatiske mennesker i denne boka.

En artig kriminalroman, og jeg leser gjerne flere

Nina Lykke: Vi er ikke her for å ha det morsomt

Men er Nina Lykke her for å ha det morsomt med oss? Som i de to foregående romanene bruker hun satiren som våpen og kaster opp en rekke absurde situasjoner med tette koblinger til fenomener i samtiden. Her er det forfattere som får gjennomgå, eller kanskje først og fremst autofiksjonen som genre og alt som kan blomstre opp rundt den.

Hovedpersonen er forfatteren Knut. Knut skrev en roman for ti år siden som både ble bestselger og fikk mye oppmerksomhet og skryt i bokbransjen. Årene etter har det gått jevnt og trutt nedover. Han har gitt ut flere romaner men ingen har fenget i markedet. Også i privatlivet går det nedover. Det har begynt å gå opp for ham at skilsmissen fra Lene var et stort feilgrep. Hans nærmeste omgangsvenn er naboen Frank som i lange perioder er fullstendig oppslukt av et håpløst homofilt forhold til den sympatiske pakistanske legen M.

Nå er Knut invitert til litteraturfestivalen på Lillehammer for å delta i en panelsamtale om utroskap sammen med bl.a.  "Virkelighetsforfatteren" som har stor suksess med en roman der hun henger ut Knut med fullt navn for en fylleepisode for noen år siden når Knut fremdeles var i vinden. Knut er invitert i siste liten, sannsynligvis fordi at noen andre har trukket seg.

Knut gjennomgår diverse sjelekvaler, men reiser til Lillehammer der han roter det kraftig til, både for seg selv men også for "Virkelighetsforfatteren".  Jeg skal ikke røpe hva som kommer ut av dette, men det blir i alle fall noen interessante dykk i virkelighetslitteraturens mange krumspring, muligheter og fallgruber. For hva er virkeligheten, er det noen som eier den og er det egentlig sannheten som kommer frem?

Jeg kjenner (heldigvis) ikke godt nok til forfattermiljøet i Norge til å vite om denne historien er knyttet til spesifikke personer eller hendelser, så jeg velger å lese den som en kommentar til alle diskusjonene som har vært i kjølvannet av Knausgård sin "Min Kamp"-serie og Vigdis Hjorts "Arv og miljø" og autofiksjonen i sin alminnelighet. Kanskje også noen innslag av kritisk blikk på deler av  "Metoo" - bevegelsen. Jeg ser Knut som et slags talerør for Nina Lykke, han blir ingen helt, men en person som vi likevel kan sympatisere litt med. 

Nina Lykke svinger pisken mot forfattermiljøet, men kanskje like mye mot dem som svermer rundt forfatterne, forleggerne, litteraturjournalistene og alle som koser seg over pikante glimt inn i sexlivet til forfatterne i moderne liberal og frigjort stil.

Er det bra? Er det morsomt?  Og er det virkelig?  Heldigvis behøver det ikke være virkelig/realistisk, for Nina Lykke presenterer det ikke som virkelighet men som en fabulering over fenomener i samtiden.  Morsomt er det til tider, men kanskje blir Knut litt for mye fanebærer for Nina Lykkes kritikk av autofikasjonshysteriet? Likevel synes jeg vi trenger bøker som dette og jeg er spent på hvor forfatteren svinger pisken neste gang.  Men jeg holder fremdeles "Nei og atter nei" som hennes beste roman, den fikk meg til å tenke på Fay Weldon på hennes beste. 

Helene Flood: Terapeuten

En norsk krimforfatter jeg ikke har vært borti før. Boka har fått gode anmeldelser og er nokså hypet opp, så jeg ga den en sjanse.

Ekteparet Sara og Sigurd har et tilsynelatende idyllisk forhold. Sara er psykolog med kontor i den gamle villaen de har kjøpt seg. Sigurd er arkitekt og medeier i et arkitektkontor.

En morgen står Sigurd tidlig opp, kysser Sara farvel og drar på tur med gutta til Norefjell. Han ringer litt senere og tøyser med kameratene som holder på å bære ved. Utover dagen har Sara terapitimer med tre av pasientene sine. Hun regner med å høre mer fra Sigurd. Men Sigurd hadde ikke ringt fra Norefjell, kameratene ringer og etterlyser ham og ikke så lenge etter blir han funnet skutt i nærheten av familiens hytte på Krokskogen.

Sara får selvsagt etterforskningsteamet på døren og oppi all sin fortvilelse over Sigurds død må hun gjøre rede for seg selv og sine bevegelser. Hun merker at hun sannsynligvis er i søkelyset, kanskje til og med hovedmistenkt. Samtidig har hun ubehagelige opplevelser i huset - er det ubudne gjester? Er det noen som er ute etter henne?

Vi opplever denne historien helt og holdent fra Sara sin side, og etter hvert får vi mer og mer innblikk i hvordan forholdet mellom henne og Sigurd har utviklet seg etter at de ble kjærester. Det virker ikke lenger som det varme og stabile kjærlighetsforholdet vi fikk inntrykk av i begynnelsen.

Intrigen blir gradvis avdekket med forgreninger både til Saras profesjon og til den nære familien. Ikke helt som jeg hadde tenkt meg, men heller ikke helt overraskende.

Jeg synes styrken ved boka er skildringen av Saras situasjon, hvordan hun føler seg mer og mer trengt inn i et hjørne. Det var nok av spenning selv om det på ingen måte er noen actionroman. Men jeg synes beskrivelsen av Saras profesjon ikke holder helt mål. Hun fremstår som usikker og det virker som hun mangler livserfaring og menneskekunnskap til å gjøre den jobben hun gjør, og hun har veldig få pasienter. Dette kan umulig være realistisk.

Jeg hadde nok ikke gitt den terningkast 6, men kanskje 4?

Ingeborg Arvola: Neiden 1970

Denne boka kom jeg over nokså tilfeldigvis etter å ha lest en novellesamling av forfatteren som jeg likte, men den har blitt liggende i bokhylla.  Jeg fikk nylig lest den fantastiske historiske romanen hennes fra den kvenske familien hennes - "Kniven i ilden". Da fant jeg frem denne boka også. Dette er kanskje en krysning mellom en roman og en biografi. Boka inneholder korte glimt fra hennes oppvekst i Neiden i Pasvikdalen sammen med sin nokså alkoholiserte far. Den er på ingen måte kronologisk oppbygd og etterlater oss nokså uvitende om svært mange forhold rundt familiesituasjonen. Men det vi får i stedet er noen varme og nesten poetiske beskrivelse av hendelser fra livet hennes, for det meste gode hendelser men også en del negative.

Faren til Ingeborg Arvola er av finsk avstamning, og det er mye finsk språk og finske skikker i denne greinen av familien hennes. Ingeborg selv har ikke lært finsk og forstår bare et og annet ord når familien samles. Hun er sammen med faren ute i naturen, det er nattlige fisketurer og det er turer over isen og i sprengkulde vinterstid. Noen ganger er det farlige situasjoner. Det er også tilfeller av fravær, det er drikk og tilfeller som grenser til vanskjøtsel. Det er ikke alt som kommer klart frem, men det som kommer klart frem er barnets hang til å dekke over og nedtone problemer i hjemmet av lojalitet til sin far. Og av kjærlighet - det er mye gjensidig kjærlighet i disse beretningene.

De bor i på et lite småbruk inne i Pasvikdalen, seinere flytter de til Neiden der faren jobber som lærer på en skole. 

Vi får glimt fra Ingeborgs voksne liv, forholdet til faren når han er blitt gammel og mer drikkfeldig, og hun beskriver med brutal ærlighet hvordan enkelte mønster i oppveksten har påvirket livet hennes som voksen.

Boka hopper frem og tilbake. Dette fungerer svært godt, det blir som det kommer lapp på lapp av glimt fra de forskjellige fasene i oppveksten. De legger seg oppå hverandre så det blir et bilde, ufullkomment og fullt av sprekker men et vakkert bilde.

Det er enkelte sider ved denne boka som minner meg om Åsa Lindeborgs "Meg eier ingen"som også er en bok om en datters oppvekst med sin alkoholiserte far. Denne er mer poetisk og vakker mens Åsa Lindeborgs bok er mer nøktern og har mer informasjon om forholdene hun vokste opp i.

Dette var i alle fall en bok som gjorde et sterkt inntrykk på meg.

Anders de la Motte: Vinterild

Dette er den fjerde boken jeg leser i forfatterens årstidskvartett. De fire bøkene har mye til felles - de foregår alle i Skåne der forfatteren vokste opp. Alle bøkene har en dramatisk hendelse i fortiden som kommer opp på overflaten.  Historiene fortelles dels i fortid, dels i nåtid. Konfliktene/intrigene har basis i relasjoner mellom personene både i fortid og i nåtid. Det er også visse gotiske og/eller mytiske elementer tilstede.

De tre andre bøkene har jeg likt svært godt, men denne synes jeg hadde store svakheter. Hovedintrigen er spennende og godt fortalt. Laura har arvet etter sin tante Hedda et ferieanlegg ved en innsjø i Skåne som har vært Hedda sitt levebrød. Tanten ble funnet i vannet ved sin brygge. På grunn av sin helsetilstand har hun ikke tålt det iskalde badet selv om  hun har isbadet hele sitt voksne liv. Laura har et dobbelt forhold til tanten sin - hun tilbrakte flere måneder i året der når hun hadde jule- og sommerferie fra skolen sin i Hongkong og det var som et annet hjem for henne. Men etter den katastrofale Luciafeiringen da danselokalet ble overtent og bestevenninnen Iben omkom sluttet invitasjonene å komme, tante Hedda brøt kontakten og svarte ikke på Lauras brev.

Laura skal være med i begravelsen og så har hun tenkt å få solgt eiendommene og dra tilbake til sitt nåværende liv som godt betalt headhunter i et firma som hun er medeier i. Og det er i beskrivelsene av dette livet jeg synes boka ikke henger helt med. Hennes egentlig nokså dysfunksjonelle familie blir så overdrevet skildret at det går ut over troverdigheten til historien. Og så er det den særdeles irriterende venninnen Steph som snakker et uhyre barnslig svenglish men likevel skal være en slags velstående og verdensvant overklassedame. Henne tror jeg ikke på i det hele tatt. 

Jeg synes at forfatteren ikke har klart å få til en god balanse mellom Laura sine to liv - kontrasten mellom den idylliske innsjøen med den varme og jordnære tante Hedda med sin marihuana og det glamorøse og kalde jetset-livet som Laura vokste opp med blir for stor, det henger ikke i hop, dvs. Laura som person henger ikke helt i hop.

I sine Skånetilvårelse blir Laura konfrontert med de dramatiske hendelsene i ungdomstiden på flere måter, ikke minst ved at det oppstår flere branner i nærheten av personer som var involvert i ulykken. Med et par unntak er de fleste personene fremdeles i bygda og noen er også involvert i salget av eiendommene til Laura, og det er slett ikke så enkelt å bare selge til høystbydende. 

Styrken i boka er spenningen rundt hva som egentlig skjedde Lucianatten og når tante Hedda døde. Og så er det skildringen av forholdene i den vesle bygda. Det er mange bånd mellom de impliserte og alle har noen lik i skapet.  Dramatikk er det også selvfølgelig, og jeg blir nysgjerrig nok til å lese videre for å finne løsningen. Så lenge vi er i Skåne fungerer boka greit, men når vi ser mot Laura sin Stockholmtilværelse, for ikke å snakke om Hongkong synes jeg det blir rett og slett kjedelig og uinteressant.

Thomas Korsgaard: Hvis det skulle komme et menneske

Thue er en gutt som vokser opp på landsbygda på Jylland i et hjem preget av fattigdom og utenforskap fra det "gode selskap". Faren driver et lite småbruk og tar seg diverse strøjobber for å holde hodet over vannet. Han går heller ikke av veien for litt mer lyssky virksomhet.

Moren bryter sammen etter en fødsel der spebarnet dør og tilbringer dagene innendørs fremfor en PC med pengespill på lånte penger. 
Thue selv må ta altfor mye ansvar, særlig for moren. Han er en nysgjerrig og oppfinnsom gutt og kommer derfor ofte i vanskeligheter. Men han har likevel en evne til å komme på beina, komme ovenpå, klare seg. 

Gårdsbygningene er forfalne, vi fornemmer skitt, avfall og forråtnelse over alt og det går heller nedover enn oppover med familieøkonomien. Og det gjør ikke Thues situasjon noe særlig bedre at det går opp for han at han antagelig er homofil.  Men han finner likevel et lyspunkt i samværet med Iben. Hun er også en outsider og de finner hverandre i en slags felles utenforskap. Mot slutten av boka skal de begynne på gymnaset.

Boka er skrevet  fra Thues ståsted og er fortalt med en slags barnslig naivitet som modnes etter hvert. Det er fullt av saftige observasjoner og mye humor og også en god porsjon ømhet og varme. Det er mye bra her, men jeg synes likevel at skildringene av det sosiale forfallet i Thues omgangskrets kommer litt for nær det jeg vil kalle sosialpornografi. 

Dette er første bind i en trilogi som visstnok bygger på forfatterens personlige erfaringer. Det kan være spennende å se hvordan Thue møter andre deler av det danske samfunnet, så jeg henger vel med.

Anders de la Motte: Våroffer

Dette er 3. bok jeg leser i forfatterens årstidskvartett. Denne har også handlingen lagt til Skåne, til Østerlen. Legen Thea Lind flytter sammen med sin mann kjendiskokken David Nordin til et litt forfallent slott i mannens barndomstrakter der han skal starte en luksusrestaurant.

I likhet med de andre bøkene ligger det skygger fra en skummel fortid over historien. Thea får snart høre historien om vårofferet - den unge, vakre Elita Svartling ble funnet død etter noe som så ut som et planlagt rituelt selvmord. Dette skjedde når mannen hennes var en guttunge på 12, og det skal vise seg at han var nokså nær tilknyttet tragedien. Historien kommer til å overskygge livet til Thea, til mannen hennes og en stor del av familien og omgangskretsen deres.

Thea har også sine egne demoner. Hun sliter med ettervirkninger etter en voldsopplevelse under jobben hun hadde for Leger uten grenser - og det kommer også opp noe fra hennes tidlige barndom. 

I denne boka er det ingen etterforsker som nøster opp i de gamle familiehemmelighetene, det er Thea selv som må til pers, og det skjer ikke uten en god porsjon dramatikk. I dette ligger bokas styrke, og kanskje også dens svakhet, eller tilløp til svakhet, for jeg synes hele tiden den ligger på den rette siden. Men det blir store porsjoner melodramatikk og lek med gotisk-liknende symbolikk, mystiske og tildels skremmende fruktbarhetsritualer osv. Men intrigen faller godt på plass og det finnes troverdige forklaringer på alt - også på Thea og hennes forhistorie. 

De tre første bøkene jeg har lest i serien har vært en avveksling fra den skandinaviske hverdagsrealistiske kriminalfortellingen for meg, og jeg tror det skal bli kjekt å gå i gang med den siste boka også.