mandag 3. juli 2017

Helga Flatland: Bli hvirs du kan. Reis hvis du må


Bilderesultat

Denne boken fikk jeg anbefalt gjennom litteraturgruppen som jeg er med i. Det er en liten bok, første del i en trilogi. Jeg var litt overrasket over innholdet - jeg har fått inntrykk av at dette er en bok om tre kamerater som verver seg til tjeneste i Afghanistan. Det stemmer forsåvidt men krigen i Afghanistan er slett ikke tema for boken og blir bare brukt for å skape en dramatisk hendelse som resten av boken er bygd opp rundt - og dramatikken kunne like gjerne ha vært tsunamien i Sør-Øst-Asia i 2005, eller en klatretur med uheldig utfall eller....

Allerede på de første sidene havner vi rett oppi den forferdelige episoden i Afghanistan der bilen med de tre ungguttene kjører på en landmine og alle dør. Den ene av dem, Tarjei, er den første fortelleren. Han og de tre andre kommer fra en jordbruksbygd på Østlandet. Tarjei er ikke odelsgutt, han har en storesøster som heter Julie men faren har et sterkt ønske om at Tarjei skal overta gården. Tarjei har ikke lyst til å være bonde men han er snill og pliktoppfyllende, nærmest konfliktsky og faren ser ham ikke som den  han er. Når han til slutt verver seg til Afghanistanstyrkene er motivet egentlig å slippe unna farens mas om gården.

Neste forteller, John Olav er nabo til Tarjei. Sønnen hans, Sigurd går inn i en dyp depresjon når de tre litt yngre kameratene dør så brått. Faren er fortvilet og klarer ikke nå inn til Sigurd - han har ingen anelse om hva som er årsaken til sønnens dype sorg.

Så er det Karin, mor til Tarjei. Byjenta som forelsker seg i Hallvard og flytter til en tilværelse som gardskjerring. De gifter seg når hun er høygravid med det første barnet. Karin blir sterkt knyttet til Julie. Når så Tarjei blir født går hun inn i en slags barselsdepresjon og hun klarer aldri å få det samme forholdet til sønnen. hun gjør hva hun kan for å dekke over de vanskelige følelsene og trekker seg litt tilbake fra alle tre. Men senere, når Tarjei er blitt voksen og er hjemme like før utreisen til Afghanistan er det hun som ser hans aversjon mot å overta gården, som skjønner hvorfor han har vervet seg og hun føler sterkere bånd til ham.

Den siste vi møter er Trygve. Han er på Tarjei sin alder. Han er en stille gutt, kanskje litt treg og lever i skyggen av sine to år eldre brødre som er tvillinger. Trygve er ofte ensom. Han leker med de andre guttene men han har aldri en bestevenn. Tarjei reiser til byen for å ta videregående mens Trygve reiser med bussen til skolen i nabobygda. Han får litt kontakt med Sigurd som er et par år eldre. Men så får han ikke Sigurd ut av hodet og alt blir forandret. De to guttene opplever et øyeblikks nærhet, men så trekker Sigurd seg unna og reiser siden til byen. Etter en tid treffes de igjen og blir et par - i all hemmelighet. Trygve ønsker å stå frem men Sigurd vil ikke. Så verver Trygve seg til Afghanistan.

Vi får høre de fire fortellerstemmene etter hverandre.  Jeg-personene forteller fra sitt eget liv og fra sitt ståsted opp gjennom tiden, hele tiden som episoder i nåtid. Tidssprangene er i kronologisk orden. Alle fire forteller i jeg-form og på sitt dagligspråk - to på bokmål, to på nynorsk. Helga Flatland får dette til å virke helt naturlig. Hun har et nydelig språk. Jeg synes også hun får til å tegne personene gjennom måten de forteller på.

Et av viktigste temaene i boken er folk som ikke ser hverandre. Hallvard som ikke ser sønnen Tarjei som den tenkeren og intellektuelle kapasiteten han er fordi han vil heller se ham som bonde. Trygve som under hele oppveksten blir overskygget av brødrene og som ingen ser før Sigurd gjør det. John Olav som ikke ser hvorfor Sigurd har en så dyp sorg. Karin som ikke ser Tarjei før han står på reisefot til krigen. Det er også mye fortielse.

Dette var på mange måter en god bok, men på en måte synes jeg spranget mellom eksplosjonen i det krigsherjede Afghanistan og de lokale "trefningene" i den lille bygda ble litt for stort. Det er akkurat som om det mangler noe i mellom. Men jeg er likevel nysgjerrig på de to andre bøkene i trilogien - kanskje jeg leser dem også.


søndag 2. juli 2017

Slavenka Draculic: Katt i Warszawa



"Katt i Warszawas och andre berättelser om livet under kommunismen" er en liten samling betraktninger om livet i landene bak jernteppet lagt i munnen på dyr - her finnes bl.a. Titos papegøye, katten selvfølgelig, en dansende bjørn og en helt uforglemmelig ravn fra Enver Hoxhas Albania.

Slavenka Draculic er en kroatisk journalist og forfatter som etter Balkankrigen har bodd dels i Sverige og dels i Østerrike. Jeg oppdaget henne da jeg fant boken  "As if I am not there"  på en Kroatiaferie i en liten bokhandel i byen Pula. Den boken var en hjerteskjærende fortelling om et kvinnelige offer for krigen, en bok som gjorde et voldsomt inntrykk på meg selv om den var skrevet i en nokså stillferdig stil. Jeg har senere  lest et par andre bøker av henne hun skriver godt med et følbart engasjement og mye kunnskap.

Jeg vil ikke si at denne boken er et stort mesterverk eller en dyptgående analyse av utviklingen i Øst-Europa før murens fall, men den gir et interessant innblikk både i dagliglivet bak jernteppet og i politiske forhold i endel av de forskjellige landene. Alle landene bak jernteppet er representert med hver sin novelle med unntak av Sovjetunionen selv.  Fortellingene flyter godt i et sikkert språk og det er mye morsomt - mer humrende morsomt enn hylende morsomt. Hun maler med bred pensel både når hun skriver om den kalde krigen og også når hun beskriver Øst-Europa etter kommunismens fall. Jeg tror ikke den er kommet ut på norsk men det går greit å lese den på svensk.