fredag 12. januar 2018

Sarah Perry: The Essex Serpent


The Essex Serpent

Jeg fikk denne boken til jul. Jeg hadde ikke hørt om verken forfatter eller bok, men jeg googlet litt og det jeg fant virket interessant. Dessuten hadde den et ganske kult cover. Jeg hadde nettopp avsluttet to bøker og da var jeg i gang!

The Essex serpent (eller Essex-sjøormen - for vi snakker om et dragelignende uhyre fra havet) foregår i Victorietidens England, i 1893. Hovedpersonen, den nokså unge Cora er nettopp blitt enke etter at hennes voldelige ektemann beleilig nok har avgått ved døden. Cora er velstående og interessert i naturvitenskap. Hun bestemmer seg for å ta et opphold i fiskerlandsbyen Aldwinter der hun vil vandre i naturen og lete etter fossiler og stener. Hun reiser sammen med Martha, sin selskapdame, husholderske og venninne, og den eksentriske sønnen Francis. Francis er intelligent, svært selvstendig og har klare autistiske trekk Det meste av boken foregår i Aldwinter i løpet av et år.

Cora blir kjent med presten William Ransome og hans hustru Stella som er elskelig men synes å være noe svakelig. Will er på mange måter en tradisjonell, sterkt troende landsens prest men han har også et åpent sinn og en sterk dragning mot naturen. Cora og Will utvikler et sterkt og nært vennskapsforhold. Dette skjer i full forståelse med Stella.

Det går rykter i distriktet om en redselsfull sjøuhyre som kommer opp på land. Dyr dør, noen barn forsvinner, det skjer også noen dødsfall og folk tror at alle negative hendelser skyldes uhyret. Will er bekymret og ser bare overtro og uvitenhet, mens Cora på sin side ser dette i et spennende naturhistorisk perspektiv og håper uhyret finnes og at hun skal få et glimt av det.

Rundt disse har vi andre personer. Luke er kirurg og huslegen til Cora og hennes avdøde mann og Spencer er Luke's rike studiekamerat og kollega. Luke er ambisiøs og innesluttet og har dype følelser for Cora. Spencer har like sterke følelser for Martha. Så er det Joanna - tenåringsdatteren til Will og Stella og venninnen hennes, den rødhårede fiskerdatteren Naomi hvis far gir sjøormen skylden for all elendigheten som har rammet ham.

Forholdet mellom Cora og Will blir stadig sterkere - de er som regel uenige og begge er like uvillige til å gi seg. Av og til kommuniserer de best gjennom brev. Men når de oppdager de erotiske undertonene i vennskapet deres blir det for sterkt og de trekker seg bort fra hverandre. Samtidig blir det klart at Stella har tuberkulose og hun utvikler en nokså spesiell sinnstilstand - går inn i en egen verden, blir ekstremt opptatt av alt som er blått og blir mer og mer fascinert av sjøormen.

Sjøormhistorien utvikler seg videre, et barn forsvinner og det skjer et dødsfall. Til slutt blir det gjort en oppdagelse og befolkningen faller til ro igjen. Men ikke helt og det blir mer dramatikk inntil vi får et klimaks helt mot slutten av boken.

Dette kunne bare vært en enkel underholdningsroman, men jeg synes den er mye mer enn det. For det første skriver Sarah Perry om naturen og livet på landsbygden i Essex på en måte som gjør at jeg får lyst til å dra dit selv. Så er det hennes innlevelse i Victoriatidens England som mange ser på som en tid preget av klasseskille, puritanisme og uvitenhet. Men Perry skriver om en gryende feminisme, om menneskenes nysgjerrighet på vitenskap og på naturen, om glødende engasjement for å bedre på boligstandarden i de slummen i London og om tro, inderlig tro, vantro og overtro som lever side ved side - og jeg synes det er troverdig!

Og så møter vi kjærligheten i dens utallige former. Det er erotisk kjærlighet, det er begjær, men det er også kjærlighet mellom far og datter, mellom mann og hustru, mellom mor og en sønn som ikke tåler berøring, det er kjærlighet mellom to venner som får en livgivende kraft i en av de sterkeste scenene mot slutten av boken.

Dette er likevel ingen "hjerte - smerte"-bok. En av dem vi kommer minst innpå er faktisk Cora selv. Hun blir nærmest en katalysator for alle menneskene rundt seg som blir påvirket av hennes nærvær og engasjement, men selv holder hun sine kort svært tett inntil brystet. For det meste fungerer dette fint - men jeg skulle likevel ønske at forfatteren kunne løfte litt på sløret hennes for å bringe henne litt nærmere.

Noe av det jeg liker best er at Perry skriver om mennesker som kunne ha levd på den tiden med tanker som kunne ha vært tenkt på den tiden.  Dette gjør hun ved å skildre dem litt fra utsiden. Vi ser dem gjennom øynene til forfatteren fra 2000-tallet men hun påvirker dem ikke og lar dem leve sine viktorianske liv.

mandag 8. januar 2018

Merete Lindstrøm: Nord


Nord av Merethe Lindstrøm (Innbundet)

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris 2017. Boken har fått nokså gode anmeldelser. Jeg valgte den på grunn av bokens tema som er mennesker på vandring i et samfunn preget av krig, og den har klare paralleller til dagens flyktningsituasjonen i landene rundt Europa.

Bokens hovedperson er en ung mann som er på vei fra krigen, på vei mot nord. Han er ikke navngitt men har av og til en parallell personlighet med navnet Jol. Han beveger seg i et landskap preget av krig og ødeleggelser, forbi landsbyer som er forlatt, hus som er nedbrent eller bombardert. Han har vært i en slags fangeleir. Nå befinner han seg i en jevn strøm av likesinnede, andre flyktninger. På veien treffer han en ung gutt som han bare kaller Gutten, og de henger sammen på veien. En stund har de med seg et lite barn på knapt ett år. For det meste forteller han i jeg-person og i nåtid, men av og til får vi glimt fra fortiden der han er sønnen i huset, eller han forteller om sitt opphold i en landsby sammen med en ung jente som kaller han Martin etter sin forsvunne kjæreste. Han har et kroppslig særtrekk - skulderbladene står skarpt ut, nesten som vinger.

Jenta i landsbyen gav ham et kompass som han bruker for å være sikker på retningen - alltid mot nord. Mot slutten av boken kommer han til en grenseovergang mot landet i nord der han tydeligvis kommer fra. Men nå virker det ikke helt som det forjettede land som det fremsto som tidligere - har krigen herjet her også? Kanskje er ikke alle der de var, kanskje det også er like mange ødeleggelser i dette landet?

Boken er ganske god på å beskrive mennesker i drift, på vandring både fysisk og mentalt. Vi hopper en del til mannens opplevelser tidligere og på andre steder. Dette synes jeg stort sett fungerer fint og gir fortellingen dybde. Men så er det alle beskrivelsene av krigens grusomheter - noen ganger synes jeg språket blir så poetisk og drømmende at dette blir nesten dekorativt og det synes jeg ikke noe om, det skaper større avstand til krigens virkelighet.

Jeg savner også et mål, en retning i boken. Selv om boken handler om en reise mot nord synes jeg den mangler dette. I begynnelsen av boken kan det virke som om hovedpersonen er nokså opptatt av at han skal nordover, men etterhvert synes jeg det mister litt betydning, og da blir det på en måte ingenting igjen. Kanskje det er meningen med boken at det skal være sånn, at forfatteren bevisst skildrer mennesker som beveger seg utenfor, uten noe mål, uten fremtid? For meg blir dette likevel en svakhet når jeg leser boken.


fredag 5. januar 2018

Ole Robert Sunde: Penelope er syk


Penelope er syk

Dette er en av de seks finalistene i P2-lytternes romanpris for 2017 og jeg har satt som mål å lese tre av dem. Jeg har ikke lest noe av Ole Robert Sunde før, knapt nok hørt om ham. Jeg valgte denne boken ut fra tittelen som hørtes spennende ut, og ut fra det jeg hadde hørt om boken i flere anmeldelser.

Kortversjonen av handlingen er sånn: Hovedpersonen går fra leiligheten sin et sted i Oslo for å kjøpe sushi til sin syke kone. Så går han hjem igjen men må ta en ekstratur for han glemte å kjøpe brød. På veien deler han sine tanker og refleksjoner (og det er ikke få!) med oss over alt og alle han ser og møter.

Bokens tittel henspiller på Odysseen og Odyssevs reise ut i verden før han vender hjem til sin Penelope (som i denne boken er syk)

I begynnelsen - og ganske langt inn  i boken - syntes jeg dette var noe tøvete greier, selv om enkelte av tankesprangene kunne være ganske fornøyelige. Vi befinner oss i hodet på hovedpersonen hele tiden. Men ikke syntes jeg alle observasjonene hans var så interessante og av og til var det nesten som han var for skoleflink med alle sine referanser til antikken og litterære verker.

Så skjedde det noe med mitt forhold til boken (litt før halvveis?). Jeg ble grepet av enkelte av beskrivelsene hans som var så  utrolig vakre. Samtidig kommer vi litt mer inn under huden på hovedpersonen når han forteller mer om sin syke kone som viser seg å være alvorlig kreftsyk og kanskje ikke har lenge igjen. Det kan av og til virke som om han gjør seg så mange tankesprang nettopp for å flykte fra sin redsel for å miste sin elskede - at han ikke vil se virkeligheten i øynene. Det er ganske langt ut i boken at han nevner konas sykdom og enda lenger før det fremgår hvor syk hun egentlig er. Sorgen ligger der som et bakteppe hele tiden. Jeg ble etterhvert ganske nysgjerrig på å møte hans kone. Det er helt tydelig at det er Penelope som er den sterke av de to. Slutten var ganske åpen, litt for åpen etter min smak.

Det ble en god opplevelse å lese resten av boken. Det å være i hodet til hovedpersonen var både spennende og interessant, selv om jeg også av og til fikk lyst til å si ham noen sannhetsord om livets realiteter. Var dette nok til å løfte boken opp i mine øyne, siden jeg var så negativ i begynnelsen? Ja, faktisk var det det. Jeg synes det er en litterær bragd å gjøre en liten handletur om til en Odysse der vi møter allslags vesener og skremsler på veien, bl.a. noen skremmende kykloper.