Steve Sem-Sandberg: De fattige i Lodz

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese siden den kom ut, men så la den seg liksom under radaren. Men så dukket den opp på et boksalg. 

Sem-Sandberg fikk den svenske Augustprisen for romanen i 2009 og den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris året etter. 

De fattige i Lodz bygger som mange av forfattens bøker på virkelige hendelser og personer. Nazistene inngikk en avtale i 1941 med noen sentrale jøder i byen Lodz i Polen om å bygge opp og forsterke den jødiske ghettoen. Flere fabrikker som skulle forsyne den tyske hæren med klær og annet utstyr ble startet. Det var også planen at ghettoen skulle fungere som et oppsamlingssted for jøder før videretransportering til det vi nå kjenner som utrydningsleirene og gasskamrene.

Sentralt i ghettoen og forhandlingene var Mordechai Chaim Rumkowski som ble leder for den jødiske ghettoadministrasjonen. Det virker som de jødiske lederne trodde de kunne forskåne innbyggerne sine for nazistenes grusomheter på denne måten. Byen ble i stor grad selvstyrt av de jødiske myndighetene med matutdeling, domstoler, egen politistyrke osv.

Boka skildrer livet i ghettoen frem til den i 1945 ble tømt for de siste jødene. Det var et samfunn sterkt preget av den pågående krigen rundt dem og nazistenes behandling av jødene som undermennesker. Sult og sykdommer florerte. De "heldige" var de noenlunde friske som kunne arbeide i fabrikkene for de fikk noe mer rasjoner enn resten av befolkningen. Dt var også et sterkt klassedelt samfunn. De med penger eller andre goder kunne kjøpe seg fri, eller kanskje heller kjøpe seg utsettelse til den endelige deportasjonen som vi nå vet kom for alle. 

Store mengder jøder fra andre områder i Polen og andre okkuperte land ble fraktet inn, så folk bodde nærmest oppå hverandre. Men folk ble også uttransportert. Først ble de svært gamle og syke stuet inn i jernbanevogner og sendt vekk. Så ble flere av sykehusene tømt. Spebarnsavdelingene også. Og så kom det forordninger om at alle barn som var for unge til å arbeide skulle fjernes. De fleste barna ble deportert umiddelbart, noen klarte å kjøpe sine en liten utsettelse. Det var den jødiske administrasjonen som iverksatte deportasjonene om det ikke var de som sto direkte for drapene. Slik fikk nazistene jødene til å administrere Holocoast for seg i denne byen.

Det var på mange måter en tung bok å lese. Vi vet jo hvordan det gikk. Å lese om hvordan jødene selv nærmest organiserer køene mot gasskamrene er ikke særlig oppløftende. Vi blir etter hvert kjent med en rekke personer og får et innblikk i hvordan en slik tilværelse kan virke forrående på menneskesinnet. Vi møter også nestekjærlighet og menneskelighet og flere uforglemmelige karakterer. Det er bare det at ingenting av dette hjelper noen av dem på veien mot utryddelsesleirene.

Innbyggerne i ghettoen skrev et 3000 siders dokument som kalles Ghettokrøniken, dette har vært en svært viktig kilde for forfatteren. Dette er en viktig og god roman som alle burde lese.

Kjell Ola Dahl: Kureren

Dette er den tredje boka av Dahl jeg leser med handling lagt til tida rundt 2, verdenskrig, og den ble visstnok skrevet etter at han hadde insistert på at han ikke ville skrive flere krimbøker. For Kjell Ola Dahl var jo en svært dyktig krimforfatter.

Dette er i mine øyne en meget velskrevet kriminalroman, av den typen som løfter boka opp til god litteratur samtidig som den holder hva krimsjangeren lover mht. spenning/interessant plot/gåter som skal løses. Noen vil kanskje synes det er for lite tempo, for lite spektakulær dramatikk - men jeg synes det er akkurat som det skulle være. Så fikk boka også både Rivertonprisen og Brageprisen i 2015!

Høsten 1942 et sted i Oslo oppdager den unge jødinnen Ester at tyskerne raserer farens forretning og tar ham med seg. Hun skjønner at hun må flykte selv. Hun får hjep av venninnen Åse til litt niste og ekstra klær. Åse er mye alene med babyen Turid, mannen Gerhard er kommunist og arbeidsledig og mye på farten. Hun får samme kveld besøk av barndomsvennen Roar.

Når Ester kommer til Stockholm får hun vite at Åse er drept og at de tyske myndighetene mener at det er Gerhard som har drept henne. Ester treffer Gerhard i Stockholm og får i oppdrag av de norske myndighetene til å holde kontakten med ham. Så blir han lokket i en felle og dør i en eksplosjon.

I 1967 har Ester overlevd krigen. Foreldrene døde i konsentrasjonsleirene. Babyen Turid ble adoptert av Roar og kona hans og er nå voksen. Ester har jobbet noen år med israelsk etterretning men lever nå som pianolærer i Oslo. Hun har noe kontakt med Sverre, en motstandsmann som  hun hadde mye kontakt med i Stockholm under krigen. 

Så dukker Gerhard opp igjen, høyst levende viser det seg.. Han tar kontakt med både Sverre og Ester, og så har han noen gjentatte  besøk på en gravplass. Hva vil han - utover å få kontakt med datteren Turid? Har han noen skjulte motiver? Hevn? Hva skjedde under eksplosjonen og fremfor alt - hvem drepte Åse? 

Boka åpner med et kapittel fra nåtiden, 2015. Da er Turid en eldre dame og oppdager at et sjeldent smykke som hun hadde etter sin mor er avertert for salg i en auksjonsforretning. Dette smykket har også en interessant plass i historien.

Det er fine miljøbeskrivelser fra emigrantmiljøet i Stockholm og fra 60-årene i Oslo. Omstendighetene rundt mordet på Åse er åpne og uklare. De viktigste personene i boka er verken helter eller skurker men hele mennesker og det er derfor flere som kan ha en svart samvittighet. Når vi kommer til bunns i saken inneholder den flere simple og uhyggelige elementer enn det jeg hadde regnet med, men det er absolutt troverdig.

Louise Erdrich: Shadow Tag

Louise Erdrich er en av mine favorittforfattere og jeg har lest de fleste romanene hennes, helt fra jeg fikk "Kjærlighetsmedisin" i gave en gang på 80-tallet. Men "Shadow Tag" har av en eller annen grunn gått under radaren min. 

Romanen kom ut i 2010. Louse Erdrich sine romaner har alle på en eller annen måte tilknytning til den amerikanske urbefolkningen. Noen foregår i reservater, men personene i denne romanen bor i Minneapolis der Louise Erdrich selv er bosatt.

Dette er en roman om et ekteskap i fritt fall. Gil og Irene er begge etterkommere av urbefolkningen. Gil er kunstner og hans malerier selger som varmt hvetebrød. Irene holder på med en hovedoppgave om en annen amerikansk kunstner som hun sliter med å få ferdig. De har tre barn som alle er svært kreative og evnerike, hver på sin måte.

Gil sine malerier har nesten alltid Irene som motiv, ofte i svært utfordrende positurer, seksualiserte eller dramatiserte på andre måter. Irene sitter modell for ham men føler mer og met at Gil er besatt av henne og prøver å overta styringen av hele personligheten hennes. Hun fører dagbok og en dag oppdager hun at Gil leser dagboken. Da begynner hun å føre to dagbøker, en ekte som hun klarer å holde skjult og en falsk der hun skriver det hun vil at Gil skal lese. Gil er nokså ustabil og oppfarende og dette går ofte ut over barna som han kan oppføre seg svært brutalt overfor.  De lever hele tiden i en konstant frykt for farens sinneutbrudd.

Irene tenker på å forlate Gil, både for sin egen skyld og for barnas. Det ekteskapelige livet deres blir en slags negativ dans mot undergangen. Irene legger ikke skjul på sin motvilje overfor Gil. Han prøver å kjøpe seg goodwill ved å gi gaver både til Irene og barna, ved å uttrykke sin kjærlighet og samtidig holde Irene i et jerngrep. Hun på sin side utnytter dagboken til å såre Gil, gjøre ham sjalu og usikker. Og i mellom slagene har de sex, til dels ganske brutal sex.  Men hun går ikke fra ham. 

Ikke før mot slutten av boka. Da har hun sørget for at ungene blir ivaretatt av halvsøsteren May. Hun gjør klar skilsmissepapirene og konfronterer Gil. Men ingenting går riktig sånn som hun har planlagt det. Hendelsene mot slutten av boka går i en retning som ikke jeg så komme, men det er en viss logikk i det tross alt.

Jeg var ganske skeptisk til å lese boka da jeg forsto at det dreide seg om en samlivs- og ekteskapskonflikt. Det bruker jeg vanligvis ikke være så interessert i å lese om. Men denne historien fenget meg hele veien. Jeg synes Erdrich klarer å få tak i noe dypt inne i hovedpersonene, særlig når det gjelder Irene, hvor dype båndene hennes er til Gil, både av hat og av kjærlighet og hvor ødeleggende samlivet deres er.

Tove Alsterdal: Vänd dig inte om

Før Alsterdal skrev krimserien fra Ådalen med den sympatiske unge Eira Sjödin i hovedrollen skrev hun flere frittstående bøker i krysningen mellom krim/spenningsromaner. Dette er en av dem.

Vi starter i Beckomberga, et byggefelt på det nedlagte mentalsykehuset utenfor Stockholm. Eva Levander Olofsson sniker seg utenfor rekkehuset der hennes eksmann Svante nylig har flyttet inn med sin nye samboer Janicke og titter inn. En stund etter går Svante ut og Eva følger etter ham mot butikken der det sitter en romkvinne utenfor og tigger. Når Svante kommer ut igjen får han øye på henne. Det utvikler seg til en krangel. så blir alt svart. 

Hun har fått et slag over nakken og virrer forvirret omkring, men så går hun tilbake for å lete etter klokken sin og der ligger Svante død, stukket med kniv. Hun tilkaller nødetatene og svimer selv av i bilen. Når hun våkner er hun på sykehuset og skal inn til forhør - hun er politiets hovedmistenkte for drapet.

Eva blir varetektsfengslet, men slipper ut etter en del dager da de tekniske bevisene ikke gir god nok grunn  til fengsling. Men hun ønsker svært sterkt å bli renvasket, ikke minst overfor sin sønnFillip som hun hadde før hun ble sammen med Svante. Men Filip har alltid stått Svante nært og han holder moren på avstand.

Romkvinnen som Eva møtte på morddagen kan være et viktig vitne men det ser ut til at hun har reist tilbake til Romania. Eva finner Filip i Berlin og mot alle odds går han med på å kjøre med moren til Romania. Han låner en gammel bil og de gir seg ut på en reise uten sidestykke med alle forutsetninger for å mislykkes. Men de kommer frem og helskinnet tilbake også. Og litt har Eva fått med seg av de mange møtene med romfolk.

Tilbake i Stockholm gjøres det samtidig en serie merkelige likfunn, noen som kan stamme fra Beckombergas storhetstid men også ett fra nyere tid. Har dette noen tilknytning til Svantes død? Og hvilken rolle spiller Svantes samboer Janicke i dramaet?

Dett blir etter hvert mange sidehistorier og vinklinger i denne boka. Det meste blir rullet opp, i hvert fall for oss lesere, og selve mordintrigen er original så det holder. Samtidig tar Alsterdal oss igjennom hverdagslivet til romfolkene både i Sverige og i deres hjemland Romania. Beckombergas historie er også et viktig sidetema i boka med alt som mentalhelse på sekstitallet hadde med seg av lobotomi og elektrosjokk.

Bokas hovedperson Eva er en svært frynsete heltinne. Hun lyger så det renner, både for eksmannen, for sønnen, for politiet, for advokaten sin og ikke minst for seg selv. Men hun går på alle vansker med dødsforakt, og kanskje en god porsjon alkohol attåt. Av og til får jeg ikke henne til å henge helt sammen - bl.a. blir det litt usannsynlig at hun på en måte klynget seg til eksmannen. Hun hadde jo selv valgt å forlate hem og gjennomskuet endel av svakhetene hans. Men hadde hun holdt seg unna hadde vel ikke blitt bok av det.

Sara Strömberg: Skinn

 

Vera Bergström er tilbake i redaksjonen i Jämtlandsposten. Avisen beslutter å lage en reportasje om en "Cold Case", øksemordet i Storlien 28 år tilbake i tid. Frank og hans to barn ble brutalt myrdet i sitt hjem, mamma Marit forsvant og ingen har hørt noe om henne siden.  Reportasjen kan kanskje bli en ny serie?

Vera husker godt mordet, hun har bodd det meste av sitt liv i Ånn, et par mil fra Storlien som ligger like ved grensen til Trøndelag. Hun begynner å nøste i saken, leser gamle avisutklipp og intervjuer Anne Märta Strindlund som i sin tid ledet etterforskningen av drapene. Og så er vi i gang.

Boka veksler mellom Veras undersøkelser i nåtid og Franks bevegelser i dagene like før drapet. Og så er også Roya Moradi med. Hun er frisør i Stockholmog enslig mor til Sammy. Sammy er i begynnelsen av 20-årene og vi får inntrykk av at han er en ungdom i faresonen. Roya har reist fra Sammys pappa før Sammy var født, kanskje har hun rømt? Og hvilken sammenheng har det med mordene i Storlien?

Slik boka er bygd opp avdekkes biter av historien gradvis. Frank har vært turleder for jaktlag fra sosieteten og har pådradd seg noe uvennskap med lokale jegere, blant annet en same han kjenner. Det dukker også opp en gammel kjærlighetshistorie. I nåtiden får Vera kjennskap til flere tilfeller av brutale voldtekter der ofrene har svimerker på ryggen. 

Vera selv kaster seg entusiastisk over hvert flik av mulige spor. Det hender hun setter seg selv i fare for hun følger mer instinktet enn fornuften og drar gjerne ut alene. Og det ppstår det dramatikk av, uten at jeg skal gå nærmere inn på det.

Drapene blir oppklart og livet kan gå videre i bygda. Og Vera kan gå videre i livet sitt. 

Jeg har likt alle tre kriminalromanene jeg har lest av Sara Strömberg. Jeg leste en litt surmaget norsk kritikk av den forrige som heter "Sly" på svensk som sammenlignet henne med Liza Marklund og mente Marklund var så mye bedre. Jeg holder derimot Strömberg for å være bedre, jeg har alltid syntes av Marklund hadde en litt for eplekjekk tone i bøkene sine. Bergström er skikkelig god på å skildre livet i Jämtlands bygdesamfunn, og i Sverige foregår avfolkning av landsbygda i virkelig stor stil. Jeg leste nettopp på nettet at det ikke lenger finnes butikk i bygda Ånn! Men hold ut, Vera, kanskje det likevel skjer noe i distriktet som det er verdt å se nøyere på!

Tomy Orange: Powwow

Jeg så at Tommy Orange var med på langlisten til Bookerprisen for 2024, prisen for beste engelskspråklige bok. Han skriver om innfødte amerikanere og hans debutroman er oversatt til norsk og fikk god omtale. Så jeg tenkte jeg skulle begynne med den.

Dette er hva jeg vil kalle en grupperoman. Vi får historien fortalt gjennom 12 personer som har det til felles at de skal delta på en powwow i Oakland, California. Noen av dem har andre ting til felles også, skal det vise eg, og kanskje mer enn de selv vet.

En powwow er en slags moderne festival for innfødte amerikanere med musikk, tromming, dansing, salgsboder og mye annet. Jeg ante ikke at dette kunne finne sted i California. Oakland er en småby utenfor San Fransisco. Så feil kan man ta.

Det er en brokete gjeng vi møter. Noen durkdrevne kjeltringer, en omsorgsfull sliter av en eldre kvinne som tar seg av søsterens barnebarn, en ungdom som har begynt å lære seg å danse som en innfødt, en jente som ble bortadoptert ved fødselen, narkovrak og hederlige mennesker. Alle er på en eller annen måte merket av den vanskjebnen som har slått de innfødte amerikanerne til jorden helt siden de hvite europeerne begynte å ta landet fra dem.

Det er en flott roman Tommy Orange har skrevet. Det er nokså råe beskrivelser av livet på skyggesiden som de fleste av romanpersonene lever - samtidig blir de også skildret med varme og ømhet. Historien blir etter hvert ganske spennende også, vi skjønner at det skal skje noe dramatisk, men ikke helt hva og ingenting går som planlagt.

Jeg har lest mange bøker av Louise Erdrich som også har røtter i den innfødte amerikanske befolkningen men hun skriver fra noen av de nordlige statene, Nord Dakota og Minnesota. Det var fint å høre en helt annen stemme og lese om et miljø som både har likhetspunkter men også er svært forskjellig fra de områdene Loyuse Erdrich skriver fra. Jeg ser frem til å lese den Booker-nominerte boken når den kommer.

Ann Cleeves: Murder in Paradise

Jeg liker godt bøkene til Ann Cleeves om Shetland, Vera og den nye serien fra Devon men hun skrev endel krim tidligere også. Dette er en av dem.

Vi er på øya Kinness utenfor Scotland. Den er tynt befolket og befolkningen livnærer seg på sauehold, håndverk og litt jordbruk. Båtreisen fra nærmeste øy tar lang tid og den går bare et par ganger i uka. Det er en liten kortbaneflyplass på øya. Kanskje har Ann Cleeves brukt St. Kilda som modell - den vesle øya som ble fraflyttet i mellomkrigstiden. En litt forbedret utgave av St. Kilda som var helt isolert i vinterhalvåret. Kinness finnes ikke, og en rekke av stedsnavnene på nærliggende øyer ser også ut til å være fiktive. 

Kinnes er et paradis for dem som vil leve det enkle livet, leve i pakt med naturen, nyte fuglelivet og slippe vekk fra storsamfunnets mange krav. Til dette paradiset kommer det nygifte paret Sarah og Jim. Jim er fra Knness og har tilgang på et bruk der. Sarah er åpen og nysgjerrig på å prøve livet der ute.

Det blir en stor bryllupsfest for å feire de nygifte. Så godt som hele befolkningen er med, også gjester som George Palmer Jones. Han er pensjonert fra jobben i etterretningstjenesten og er lidenskapelig fuglekikker. Han er blitt kjent med jentungen Mary som har en hemmelighet som hun lover å fortelle ham i løpet av festen. Men Mary forsvinner og neste morgen blir hun funnet død nedenfor et stup. Drty er omstendigheter som tyder på at dette kan ha vært et drap.

Politiet ankommer og reiser igjen, overbevist om at dette er en ulykke. Det er også det folk på øya ser ut til å tro. Men George begynner å drive etterforsking i det stille. Det er ikke særlig populært, men gradvis dukker det opp saker og ting som lager sprekker i idyllen. Og det skjer ett mistenkelig dødsfall til.

Denne boka kom ut i 1988 og er forfatterens 3. bok. Det er tydelig at hun har utviklet seg svært mye som forfatter siden den gang, ikke minst språklig. Språket på de første sidene er litt enkelt og ubehjelpelig. Men det er noen svært bra sider også. Jeg synes hun er svært god til å bygge opp gode persongallerier og det er hun også her.  Det meste som skjer er i kontakten mellom menneskene i boka og her klarer hun å skape svært gode intriger. 

Ideen om å skrive om en fiktiv øy synes jeg fungerer bra. Scotland florerer av øysamfunn og en nokså isolert øy byr på mer liv enn et lukket rom. Det gjør det også mulig å spille på de tette båndene som oppstår i t så lite samfunn.

Jeg tror gjerne jeg prøver meg på de siste to i serien som jeg ikke har lest ennå.