tirsdag 21. januar 2025

Jørn Lier Horst: Tørt land

Dette er William Wisting-krim av godt merke. Farris-vannet har vært tappet  ned for reparasjoner, så det en tørkesommer uten like og vannstanden synker dramatisk i sommervarmen. Liket av en mann som har hånden tapet fast til et motorsykkelstyre dukker opp. Det viser seg å være unggutten Morten Wendel som forsvant for åtte år siden kort tid etter at han hadde voldtatt nabojenta. 

Pensjonisten Evert Harting leter etter interessante saker med metalldetektor på den andre siden av Farrisvannet og finner et gullkjede. Kjedet kan muligens stamme fra ungjenta Annika som forsvant fra en campingplass i Sverige for fem år siden. 

Klimaaktivisten Kicki Dalberg er også på utkikk i den tørre sjøbunnen sammen med noen venner. De finner en plastsekk med et kattelik.

William Wisting og teamet hans får ansvaret både for det antatte selvmordet og for forsvinningssaken. Det kommer ganske fort opp en mulig mistenkt i forsvinningssaken som nærmest får status som kidnapping. Men andre mulige mistenkte kommer også frem i bildet etter hvert. Det er ikke lett å bedømme hvem som er skyldig og hvem som er uskyldig....

Men begge sakene blir oppklart mot slutten, og løsningen var kanskje ikke helt som forventet og godt er det!

Mange tråder og spor 

Don Martin/Zeshan Shakar: Kan du høre byen puste ut?

Dette er vel nærmest en slags tosidig selvbiografi skrevet av rapperen Don Martin og forfatteren Zeshan Shakar, begge med bakgrunn i drabantbylivet på Oslos beste østkant, nærmere bestemt Romsås og Stovner. Boka har fått gode omtaler, men denne typen bøker leser jeg sjelden. Særlig når en del av den skulle handle om rap-miljøet i Oslo. Jeg er absolutt ikke i målgruppen for rap/hiphop-musikk. 

Det var to grunner til at jeg likevel gikk løs på den. Jeg har lest de tre romanene Zeshan Shakar har skrevet og har likt alle tre. Jeg synes han skriver godt og er en svært viktig stemme for de unge generasjonene av innvandrerbarn i storbyen. Og så har jeg selv en viss personlig tilknytning til drabantbyene på østsiden av Oslo. Jeg bodde i studenttida på hybel på Stovner - i en lavblokk i tante Ulrikkes vei. Samtidig bodde søsteren min i en av blokkene på Romsås. Jeg har en viss nostalgisk glede av å lese om disse stedene. Dette var lenge før disse bydelene ble så dominert av innvandrere som de er nå. 12 år senere flyttet jeg til Holmlia der jeg bodde med mann og tre barn i 11 år - og på den tida var Holmlia svært kulturelt sammensatt. Det var for det meste fine år. Alt var ikke bare idyll, det fantes sosiale problemer på Holmlia og vi opplevde noen av dem, men det hadde lite å gjøre med at det var så mange innvandrere i bydelen.

Det meste av boka er skrevet av Don Martin, og livet hans med musikken setter et tydelig preg på det han skriver. Det vekker egentlig ikke den helt store interessen hos meg. Det som griper meg med boka er heller forfatternes vilje til å skrive frem dagliglivet i drabantbyene i Groruddalen som noe positivt, som et motsvar til alt som blir skrevet og sagt om problemene i disse bydelene. Det ligger en stolthet over det å være vokst opp i Oslo. Don Martin knytter seg til tradisjonene fra Lillebjørn Nilsen som alltid har vært en ambassadør for Oslo, selv om han har musisert i en helt annen musikkstil og har skrevet mer om Oslos indre bydeler.

Nå mener jeg at Oslo er ganske godt beskrevet både i toner, dikt og romaner. Christian Krogh, Oskar Braaten, Knut Hamsun, Per Petterson, Lars Saabye Christensen, Lars Lillo Stenberg, Rudolf Nilsen og mange flere har skrevet om byen. Tove Nilsen og Anne Cath Vestli har begge skrevet fra drabantbylivet i Oslo. Men ingen av disse har nådd helt ut til Rommen Stasjon på linje 5 eller til Holmlia stasjon på Ski-toget. Og det har disse to skribentene,

Det blir i overkant mye ungdomsklubb-hip/hop for meg, men det meste er godt skrevet og jeg føler på iveren etter å nå frem, få spillejobber, bli tatt seriøst av Spellemannsprisen. Og på frustrasjonen over all nedsnakkingen av Groruddalen som foregår i media. Men av og til synes jeg at forfatterne går litt for langt, av og til fortrenger de reelle problemer med rus og kriminalitet. Som eksempel mener jeg at det går en grense et eller annet sted mellom tagging/tilgrising og gatekunst og jeg synes de bagatelliserer den grensen. Jeg synes også det mangler noe åpenhet mot folk fra andre miljøer som har begynt å like musikken de lager - det virker noen ganger som de VIL at det skal være et skille mellom innvandrerungdom og andre Oslo-ungdom.

Likevel synes jeg boka har en plass i dagens litteratur og det var interessant å lese den.  


fredag 17. januar 2025

Marit Eikemo: Vi er brødrene Eikemo

Det tok litt tid og flere anbefalinger fra andre før jeg fikk lyst til å lese denne boka. Jeg er vanligvis ikke så glad i å lese biografisk litteratur. Jeg angrer ikke på at jeg gikk løs på denne! 

Boka inneholder en samling historier, anekdoter og minner fra livet til disse fem karene, ispedd en del av forfatterens minner fra eget liv. Alt henger sammen på et vis som et brokete og ujevnt teppe men det er ingen kronologisk oppbygging og av og til tar fortellingene sine egne veier på kryss og tvers. Forsøksvis er det et avsnitt for hver av brødrene (tror jeg, stemmer dette helt???) men de griper ofte inn i hverandre.

Bestefaren Lars, faren til de fem guttene var en bemerkelsesverdig person. Under krigen klarte han å male et flott H7- tegn på en bergknatt i fjellet oven for Odda og klarte å komme seg unna tyskernes hevn selv om alle var klar over at det var han som hadde gjort det. Lars var født på den veiløse gården Eikemo ved Åkrafjorden men bodde i Odda i hele sitt voksne liv. Han var snekker, politiker og lærer på yrkesskolen og fikk 5 sønner. Han bygde det store huset i Berjaflovegen 9 som står i sentrum for boka. Når den yngste sønnen var 4 år faller han og skader seg stygt på jobben og døde av skadene. 

Nå var det Per, 14 år og den eldste av guttene som var familiens overhodet. Etterkrigstidens sosiale reisning med trygghet og pensjoner for alle var ikke kommet lenger og den vesle pensjonen Ragnhild fikk var ikke nok til å brødfø dem. Det ble forsøkt å adoptere bort Kåre til et ektepar i Arendal. Det falt ikke heldig ut, eller kanskje likevel heldig for Kåre kom hjem igjen til Berjaflovegen 9. Og slik kom de tilbake til Berjaflovegen alle sammen når de av en eller annen grunn trengte et sted å bo, når de ble skilt, slik flere av dem ble, eller barnebarna når de av en eller annen grunn trengte tak over hodet.

Det var en spesiell gjeng. Grenseløse i alt de foretok seg, blant annet i idrett. Samtlige var innom maratonløp og det var de store internasjonale konkurransene som senere fikk dem ut i verden. Grenseløse også når det gjaldt å bygge hus og hytter og sette seg  (og gjerne andre også) i fare i halsbrekkende klatreøvelser. Noe som slår meg når jeg leser boka er at det meste av det brødrene drev med som ble sett på som storslått og bra på den tida i dag antageligvis hadde blitt betraktet som farlig, umoralsk og kanskje til og med ulovlig.

Jeg kan tenke meg at samlivet med en av Eikemobrødrene kunne være svært utfordrende og antall skilsmisser ble høyt. Men det er også mange gode egenskaper som samhold, gjensidig støtte, pågangsmot og fremtidsoptimisme hos de fleste. Bare Per ble en notorisk pessimist, tynget hele livet av det altfor store ansvaret han tok på seg i ung alder.

Boka er personlig og beskriver ganske nådeløst mange alvorlige hendelser i familien, noe kaller frem smilebåndet. Men alt er likevel skrevet med en stor porsjon respekt, varme og kjærlighet og forfatteren skriver like nådeløst om sine egne opplevelser i familien. I tillegg får vi Oddas etterkrigshistorie brettet ut for oss med Hardangers storslåtte og ofte brutale natur som bakteppe.

Et lite men viktig pluss: Familietreet var til stor nytte når jeg leste om alle onklene, tante og søskenbarna og deres barn igjen. Hurra for det! Oddakartene bak i boka var også nyttige.

Omslaget til boka er kanskje  ikke det mest salgbare, men når jeg er midt i boka er det kjekt å ta det frem og se på de fem staute karene fra Odda som utgjør Marit Eikemo sin far og fire onkler.


torsdag 9. januar 2025

Tracy Chevalier: Reader, I married him


Tittelen er den berømte setninger fra Charlotte Brontë's Jane Eyre der Jane forteller om sitt liv med Rochester etter hun oppdager at han er ruinert og blindet etter den voldsomme brannen. Den amerikanske forfatteren Tracy Chevalier (Pike med perleøredobb) har invitert 21 kvinnelige forfattere (inkludert henne selv) til å skrive en novelle inspirert av denne setningen fra en av Englands mest leste, elskede og berømte romaner. Resultatet har blitt denne novellesamlingen som belyser ekteskapet, kjærlighetsrelasjoner, herskap og tjenere og mye annet fra svært ulike ståsted. I noen av novellene er koblingen til Brontë's roman svært tydelig, i andre er den mer perifer. 

Dette var en riktig kjekk bok å lese - en novelle av gangen. Det har gitt meg lyst til å ta et dykk ned i originalen en gang til. Jeg leste Jane Eyre når jeg var tenåring (over 50 år siden) og har siden bare vært borte i den i forbindelse med noen av tv-seriene som har vært sendt.

Dessverre ser det ikke ut til at novellesamlingen er oversatt til norsk.


Liza Marklund: Stormberget

Dette er tredje bok i Marklunds krimserie fra den fiktive småbyen Stenträsk i Norrbotten. Som i bok nr. 2 er det politimannen Wiking Stormberg som står i sentrum for handlingen. En kropp flyter opp i Kallmyren der Stormbergs kone antas å være druknet for mange år siden. Men kroppen har tilhørt en storvokst mann og at han har blitt drept er tydelig - han har vært festet til bunnen av myra med en trepåle gjennom hjertet.

Wiking er fortsatt sykmeldt etter kreftbehandlingen men han blir nødvendigvis dradd inn i etterforskningen da undersøkelser av mannens DNA viser at avdøde må ha vært Wikings far og altså ikke den Gustav som moren var gift med. Men Wikings mor Karin er død så han må gå andre steder for å få svar.

Resten av boka dreier seg om å nøste opp i forhistorien - Wikings bakgrunn og alt som gikk for seg i småbyen. Ikke minst forhold rundt svenske "Vattenfall" sin utbygging av vannkraften i Norrbotten og det svært så kjente (fiktive) pengeranet i 1962 som aldri ble helt oppklart.

Som frittstående kriminalroman synes jeg ikke dette fungerer helt. Selve plottet krever en mye større historie rundt seg enn boka inneholder. Men som avslutning på trilogien er det helt utmerket. Noen av karakterene fra de to foregående bøkene er med, noen som perifere bipersoner mens andre er svært så vesentlige for handlingen.

Av og til blir det kanskje litt for lettvint. Den ondskapsfulle og brutale Store Nils er i overkant slem og helt uten forsonende sider. Og jeg synes at ungjenta Karin (Wikings mor) er litt for splittet mellom å være svak og ettergivende og senere ta svært så knalltøffe valg. Jeg skulle også gjerne sett at vi ble mer kjent med Wikings nygamle kjæreste Alice, hun blir dessverre for mye en statist. Jeg synes også at det er litt usannsynlig at Gustav Stormberg  ikke har hatt kontakt med de to brødrene sine etter det som skjedde og at Wiking ikke har ant at de eksisterte. 

Med det er mange ting som bærer boka fremover. Først og fremst hovedpersonen Wiking som vi kommer godt innenfor huden på og som fremstår som en helstøpt person men både sterke og svake sider. Skildringene av miljøet og naturen i dalen og forholdene rundt utbyggingen av kraftanlegget er også med på å gi boka troverdighet.

Og det er et riktig dramatisk plot i boka som vi lesere får direkte tilgang til ved at handlingen er fordelt på to tidsplan. Det er dyktig gjort. Noen ganger ligger vi litt foran Wiking, men det er han som til slutt får de vesentligste detaljene.

Også er det russerne da som lurer i bakgrunnen, russisk statsmafia. Kanskje har russerne like skumle og altomfattende systemer som det antydes her, det er mye i dagens politiske klima som tyder på det. I alle fal vil russerne sannsynligvis utgjøre en uutømmelig kilde for statlig og ikke-statlig internasjonal kriminell virksomhet i spenningslitteratur i mange år fremover!

onsdag 8. januar 2025

Ingeborg Arvola: Vestersand

Jeg var litt spent på denne boka. Jeg var veldig begeistret for "Kniven i ilden", den elsket jeg og den fikk priser og topp anmeldelser. Denne boka har også fått gode omtaler, men litt mer lunkne.

Vi følger Arvola's tippoldemor Brita Cajsa fra hun slipper ut av fengselet i Vadsø. Hennes elskede Mikko Aksa sitter fortsatt inne for utukt og ekteskapsbrudd. Brita Cajsa fikk ikke fengselsdom, bare bot men uten penger måtte hun sone likevel.

Etter en strabasiøs tur får den høygravide Brita Cajsa får bo hos "tante" Elsi i Pykeijä/Bygøynes. Hun lengter etter en fremtid med Mikko, men vil han fortsatt ha henne eller vil han dra han tilbake til Greta Lisa og gården? Mikko kommer  og vil leve videre med henne. Hun føder hun datteren Britha Maria som blir kalt Marja.

Mikko har tatt ut en tomt til dem for sette opp et tømmerhus på Vestersand, men først må det tjenes penger til tømmervirke og da er det fiske som gjelder. Mikko, Brita, hennes yngste sønn Heikki og Marja reiser mellom Bygøynes, Vestersand og Neiden. Venner har de mange steder selv om Greta Lisa sprer mye hat og sladder om Brita. Men Brita har også mange venner og vinner mye respekt for sin medisinske kunnskap og evne til å stille blod. Det vondeste er at eldste sønnen Akseli tar avstand fra morens når hun velger et liv med Mikko.

Britas bror Pehr drar til Amerika med sin store familie. De reiser med en av de to utvandrerbåtene som dro ut fra Tromsø på den tiden. En stor del av passasjerene (ca 40%)hadde visstnok finske/kvenske etternavn. Dette er en svært lite kjent del av den norske utvandrerhistorien. Vi hører også om Sven Foyn som prøver ut forskjellige metoder til å fange større hvaler. Vi som lever i ettertiden vet at han lyktes, i boka blir han møtt med både glødende interesse og sterk skepsis.

Vil Brita og Mikko få en fredelig fremtid sammen? Mye av spenningen i boka er knyttet opp mot dette. Mye kan skje både til lands og til vanns og jeg kan jo ikke røpe hvordan det går!

Det tok litt tid før jeg kom riktig inn i boka, i begynnelsen skjønte jeg ikke helt retningen den tok. Men etter hvert fikk jeg den helt under huden og likte meg svært så godt i Brita Cajsas selskap der hun forteller oss om dagligdagse gjøremål, livet i de kvenske finnmarksbygdene, lengselen etter en fast bopel og om sin store og glødende kjærlighet. Arvola dikter henne frem for oss, på godt og ondt. Det er ikke å komme forbi at hennes livsvalg går ut over andre mennesker, samtidig har hun et åpent hjerte for ethvert menneske rundt henne som kommer til skade og går inn i healerrollen med kropp og sjel.

I etterordet knytter Arvola historien opp mot en del historiske hendelser både mht. Brita og hennes nærmeste og til noen av personene i boka. Det gir romanen en viss troverdighet, men jeg leser boka som først og fremst som skjønnlitteratur, ikke som en sann familiesaga.

Jeg setter "Kniven i ilden" kanskje litt høyere, men synes denne kommer godt opp. 

Det er fint at Arvola lar finske og kvenske ord å uttrykk få en plass i språket og det er en ordliste bak. Jeg skulle bare ønske at denne var større, og gjerne alfabetisk så jeg kunne slå opp ALLE ord og uttrykk.

I etterordet viser hun til et verk av norske Idar Kristiansen om kvenenes liv Det ble nominert til Nordisk råds litteraturpris på 80-tallet. Det må jeg ta en titt på! Biblioteket har det ennå.

onsdag 1. januar 2025

Tore Renberg: Lorden

Tore Renberg skriver ikke den samme boka to ganger, det skal være sikkert. "Lungeflyteprøven" var stort anlagt, der beveget vi oss rundt i Tysklands renessanselandskap med bønder, tjenestefolk. maktsyke geistlige, ordrike jurister og bødler. Her foregår går det meste i hodet på en lett nevrotisk pensjonert lærer i en fiktiv norsk vestlandsbygd. 

Jon Magne Moi er på skitur med sin kjære kone Aase Astrid og oppdager den kalde kroppen til vidunderbarnet Ellen Sofie Bestandig som ligger med hodet ned i snøen. Ambulanse blir tilkalt, det viser seg at jenta likevel ikke er død, bare nesten og hun blir liggende i koma i det meste av fortellingen.

Jon Magne har nettopp sendt til trykkeriet den siste årboken til historielaget som han er leder for. Aase Astrid reiser på venninnetur til København. Det blir nok av tid til å gruble på det som  har hendt. Og når han grubler er er Jon Magne i sitt ess. Et av hans stadig tilbakevendende tema er historien om den blinde lord Cumberland som holdt til i en staselig bygning i området før krigen, de såkalte lordeslottet. Nå er bygningen for lengst forlatt og forfalt.

Jon Magne har mange tanker om Ellen Sofie og voldshandlinga som noen har begått mot henne. Jenta er vakker og intelligent og har vært bygdas store stolthet med musikken sin som bl.a. dreier seg om "Girl Power" eller "jentekraft" som han foretrekker å kalle det. Men jentekraften har også rettet seg mot andre jenter - det er tre jenter som Jon Magne kjenner godt til som har vært utsatt for mobbing og sjikane fra vidunderbarnet. Kan dette være noe som har fremprovosert drapsforsøket? Han kjenner på engasjementet og bekymringen en far kan føle for sin datter hvis hun ikke har det bra fra sin egen datter Margrete som har sine problemer.

Jon Magne starter en slags etterforskning, oppsøker de angjeldende fedrene og fritter dem ut, sitter på den vante kroken sin på kafeen og tenker sitt.  Og folk tenker sitt om ham, det er ikke fritt for at han kan gå for langt, det er noe manisk over interessen hans for denne saken som for mye annet han har holdt på med i livet sitt. 

I løpet av boka blir jeg mindre og mindre opptatt av hva som har skjedd med Ellen Sofie og mer og mer interessert i Jon Magne, hva slags liv han egentlig lever, hvor er hans plass i samfunnet med all kunnskapen hans og hans altoppslukende interesse for enkeltsaker. Han får jo med seg mye om sine medmennesker, han ser mye som kanskje ikke alle ser. Men er det plass for ham, kan omgivelsene hans tolerere ham, hvordan kan vi leve med med mennesker med hans nokså sære sider midt i blant oss?

Jeg kan godt like fortellingstilen til Jon Magne og hans intense bruk av fotnoter, hele tiden. Fotnotene blir et slags uttrykk for alle de sidesprangene og alt det rare som han er opptatt av på sin lett maniske måte. Og så griper jeg meg i å av og til bli inspirert av Jon Magne til å stille eksistensielle spørsmål både om livet i sin alminnelighet og om mitt eget liv, hva som er godt og storslått rundt meg, hva er egentlig meningen med alt?

Når boka er ferdig er det mye som henger igjen i luften, ikke minst om hvordan det skal gå med Jon Magne og med Ellen Sofie.  Men voldshandlingen får vi forklaring på og den passer godt inn i handlingen.

Romanen kan ikke måle seg med Lungeflyteprøven, men hvorfor skal vi måle den mot den? Jeg synes den finner seg godt til rette i Tore Renbergs forfatterskap.