Jane Harper: Exiles

Aaron Falk reiser fra Melbourne til "the Marralee Valley Annual Food and Wine Festival" for å stå fadder for lille Henry, sønnen til hans gode venner Greg og Rita Raco. Dåpen var planlagt for et år siden men da en nær venn av familien, Kim Gillespie forsvant så uforklarlig under festivalen valgte familien å utsette barnedåpen. 

Falk er politimann og etterforsker økonomisk kriminalitet. Han har vært hovedpersonen i to tidligere bøker jeg har lest av Jane Harper. Denne romanen handler aller mest om hans tilknytning til den utvidede Raco-familien, livet i småbyen midt i et av Australias vindistrikt, om tilhørighet, om karriere og om hva som er et godt liv. Det foregår ingen egentlig etterforskning, men litt etter litt kommer Falk nokså tett innpå de tette familienettverkene og relasjonene i småbyen og kommer til slutt frem til hva som egentlig skjedde med Kim Gillespie for et år siden.

Jeg som egentlig liker svært godt kriminalromaner med et sakte tempo synes dette ikke fungerte helt som kriminalroman. Storyen er god nok, men det går for tregt. Og forfatteren klarer ikke å avdekke bakgrunnshistorien til Kim i løpet av boka og legger i stedet inn et kapittel mot slutten som forklarer hele historien.  Johanna Mo bruker et lignende forfattergrep i Ölandbøkene sine men der beskriver hun hendelsene frem til drapet gjennom korte kapitler parallelt med etterforskningen og slik at vi aldri får vite mer enn etterforskerne, og hun får det til. Her synes jeg ikke det fungerer så godt.

Likevel var det kjekt å lese boka. Jane Harper er god til å få frem nyansene i menneskesinnet i et tett småbymiljø. Folk er stort sett gode venner og tar vare på hverandre. Men det er heller ikke greit å stikke seg for mye ut, og noen holder svært godt på hemmelighetene sine. Vi aner hele tiden at det er noen av de hyggelige folkene som har noen mørkere sider som de holder skjult, vi vet bare ikke hvem.

Aaron Falk er en grei fyr som det er bra å være sammen med. Et bra innblikk i australsk kultur og natur er det også. Men jeg savner etterforskningsatmosfæren fra de to andre bøkene jeg har lest av Jane Harper.

Carl Johan Vallgren: Din tid kommer

1993: Liket av en ung jente blir funnet i en bekk i Småland/Halland. Det kan se ut som om hun har vært holdt fanget og sultet ut.  Den lokale politimannen Bjørling og den erfarne etterforsker Johanna fra Rikskrim etterforsker saken. Begge bærer på traumer, han er nylig blitt ektemann, hun har hatt en svært vond oppvekst nettopp i dette området.

Mens etterforskningen pågår forsvinner Björlings datter mens hun er på campingtur med kjæresten Mattias. Både turen og kjæresten har hun holdt hemmelig for faren. Mattias' eldre bror dukker opp. Han er en litt sær type og har hatt adferdsproblemer gjennom hele barndommen men er sterkt knyttet til Mattias. Maria føler seg ikke trygg på ham. Maria våkner om natten, Mattias er ikke i teltet. Hun går ut og leter etter ham, men finner ikke frem i mørket...

Resten av boka følger dels den intense jakten på den som bortførte og drepte den døde jenta og som sannsynligvis har bortført Maria, dels Marias opplevelser  i fangenskap. Klarer Björling og Johanna å finne Maria før hun også blir drept? De har ikke mye å gå etter. Mishandlede dyrekadavre dukker opp flere steder. Björling er sterkt preget av frykten for at de skal komme for sent. Han opplever at han fører samtaler med din avdøde kone og kollegaene betrakter han som litt utilregnelig. 

Det blir en dramatisk avslutning på etterforskningen. Jeg synes ikke løsningen lå helt oppi dagen, og det ble riktig spennende. Boka er godt skrevet, beskrivelsene av den litt dystre og mørke naturen i skogene rundt Småland når det lir mot vinter drar opp spenningen noen hakk. Jeg synes også vi kommer godt innpå de to etterforskerne, uten at det blir for personlig.  Jeg får lyst til å lese mer av Vallgren.

 

Margaret Drabble: The Sea Lady

Det er gått lang tid siden jeg leste denne, for jeg har hatt noen tekniske problemer som nå er løst. Defor husker jeg svært lite detaljer fra handlingen. To personer møtes på en stor konferanse, begge er akademikere og nokså offentlige personer, begge er godt opp i årene. Deres fag har dreid seg om livet i havet og de ble kjent som barn ved ferieopphold ved Nordsjøen, derav tittelen. En gang i tiden var de barndomsvenner, så ble de et par, både før og i ekteskapet. En gang i tiden var Ailsa nokså vill av seg, Humphrey mere tilbakeholden. De skiltes ikke i fordragelighet og det er ubehagelig for begge to å møtes. Begge to har delvis fortrengt deler av fortiden sin.

Det viser seg etter hvert at møtet er regissert av en person som har kretset rundt dem begge en gang i tiden. Også noen andre mennesker blir dradd inn i handlingen, personer som på mange måter også lever litt "falske" liv. Det er mange tilbakeblikk og det kommer til noen konfrontasjoner men både Humphrey og Ailsa klarer seg gjennom de offisielle delene av konferansen. Deretter ender de opp der det hele begynte - ved en en liten lagune ved kysten av Nordsjøen der de møttes for et femtitalls år siden. En slags forsoning.

Dette er en bok det tar litt tid å komme inn i. Den begynner å utvikle seg med skildringene av barndomsopplevelsene ved kysten og tar virkelig fart når vi merker at det er noen som leker med både oss og de to gamle elskerne i den lille universitetsbyen. Jeg likte å lese den, den etter fortiden på hodet, får hovedpersonene til å tenke gjennom livene sine på nytt, vi aner ikke hva som vil skje før det skjer. Det meste jeg har lest av Margareth Drabble har jeg likt, kanskje aller best hennes aller siste roman "The Dark Flood Rises".  Det er synd hun ikke skriver bøker lenger, men hun er 86 år så hun kan få slippe!

Anne Serre: A Leopard Skin Hat

Denne fant jeg på kortlisten til Booker International prize og jeg syntes den så interessant ut. Anne Serre har gitt ut novellesamlinger og kortromaner og det er tydelig at hun trives i det korte formatet også i denne romanen.

Boken beskriver forholdet mellom fortelleren (the Narrator, en mann) og Fanny, en kvinne med sterk personlighet men som også er preget av store psykologiske utfordringer. Vi følger disse gjennom et tjuetalls år til Fanny tar livet sitt. Hun hopper rett og slett i havet for å drukne.

Fortelleren og Fanny er ikke kjærester. Tvertimot har de begge sine forhold, men Fanny krever, og klarer bestandig å komme øverst i fortellerens bevissthet.

Det skjer ikke spå mye i denne romanen. Ut og inn av forskjellige episoder, ofte handler det om hvordan Fanny opptrer, hvordan hun fremstår eller ønsker å fremstå. Bokas tittel henspeiler på en gang hun ble så begeistret for en hatt av leopardskinn (eller som så ut som leopardskinn, jeg er ikke helt sikker) at hun rappet det og gikk omkring med den på hodet.

Fanny er av og til ganske frittalende, er det hennes egne meninger hun kommer med? En gang blir det et poeng at hun holder på å kopiere (mimicking) Fortellerens utsagn. Ellers får jeg et sterkt inntrykk av at Fanny til stadighet er nokså misfornøyd med - ja med hva? med alt, kanskje, og kanskje mest av alt seg selv?

Hvorfor tar Fanny livet av seg? Har det sammenheng med at Fortelleren har utviklet et forhold tilen kvinne som virker svært seriøst? Det blir ikke antydet til erotisk sjalusi - mer at Fanny ikke tåler å spille annenfiolin. Eller kanskje det er hennes manglende evne til å glede seg over livet og tilværelsen? Fanny vender seg til Gud og til kirken en stund før hun dør. Og i bokas siste kapitel følger vi Fanny inn i etterlivet - en tilværelse hun ser ut til å trives svært så godt med, mye mer enn hun likte seg i livet på jorda.

Dette var en rar liten roman - eller kanskje heller jeg vil si kortroman. Det er greit å ha lest den, men jeg kan ikke akkurat si at den har gitt meg så mye. Jeg klarer ikke helt å relatere meg til personen Fanny, kanskje bortsett fra når hun svever omkring i limbo på slutten, det er noe lett forsonende med at hun endelig er blitt tilfreds med sin eksistens.

  

Kjell Ola Dahl: Lille tambur

Dette er en av Kjell Ola Dahls utmerkede kriminalromaner med Gunnarstranda i hovedrolla og Frølich som hans dr. Watson. Journalisten Lise Fagernes finner en ung dame død i en bil i et parkeringshus med en sprøyte ved siden av seg. Et opplagt overdosedødsfall. Det er bare det at obduksjonsrapporten viser at hun først har vært bedøvet med eter.

Omtrent samtidig blir den unge forskeren Stuart Takeyo fra Kenya meldt savnet. Det viser seg at disse har hatt kontakt med hverandre. Litt senere får Gunnarstranda vite at Lise Fagernes har hatt kontakt med Takeyo som har reist hjem til Kenya. Da er det jo opplagt at han har tatt livet av Kristine Ramm. Men det er likevel en del ting som skurrer. 

Frølich reiser til Kenya for å snakke med Takeyo, det samme gjør Lise Fagernes. Gunnarstranda holder fortet og det dukker opp stadig nye spor og vinklinger. AIDS-medisin, innsidehandel, mer eller mindre idealistiske uhjelpsarbeidere, bartendere, healere, båtturer med fiffen for å nevne noe.

Like kompliserte er forholdene i Kenya der både Frølich og Fagernes får virkelig brynt seg i møte med den fargerike og tildels nokså brutale virkeligheten i landet. Takeyo får de bare nesten snakke med - han blir skutt på åpen gate foran nesa på Frølich.

Og når de er tilbake fra Afrika er de nok noe klokere, men fortsatt mangler den endelige avsløringen av morderen, og spenningen tårner seg opp helt til det siste.

Dette var en riktig god krim, synes jeg. Av og til tipper boka nesten over mot det politisk ukorrekte i enkelte sidekommentarer fra etterforskerne, kanskje det er for å irritere leseren, eller kanskje det bare er det at boka er mer enn 20 år gammel. Men det er ikke noe vondt i disse kommentarene og jeg lar meg ikke irritere.

Synd at Dahl sluttet å skrive kriminalromaner. Men først skrev han tre veldig gode romaner med tema fra 30-40 årene - "Lasarus", "Kureren" og "Assistenten", gode som romaner og gode som krim, fantastiske tidsbeskrivelser. De vil jeg virkelig anbefale.

Merete Lindstrøm: Når vi synger

Dette er Agnes sin roman. Agnes har et nærmest symbiotisk forhold til tvillingbroren Kasper. Familien bor i et sommerhus som ikke er beregnet til helårsbruk. De lever  i et slags utenforskap selv om faren har en grei jobb. Det er med andre ord et valgt utenforskap. De kler seg som hippier og ungene går ofte for lut og kaldt vann. Når Agnes forteller mamma at skolelegen har befølt henne blir hun rasende - ikke på legen men på Agnes fordi hun forteller det. Det lille spedbarnet som nettopp er født dør, kanskje det var for kaldt i huset? 

Agnes er en observant jente og hennes beskrivelser av det som skjer i hjemmet og hos naboene virker ofte skremmende nøkterne og følelskalde. Men hun henvender seg stadig til sin døde lillesøster, det er som om det er der hun kan gi uttrykk for sine varme følelser. Og Kasper trekker seg lenger og lenger vekk fra det nære søskenforholdet.

Dette er en nokså mørk og dyster bok. Agnes stiger frem med en styrke som på mange måter er et tveegget sverd, hun reiser seg opp fra likegyldigheten til foreldrene og brorens avvisning men tramper gjerne på andre og gjør farlige valg som kan ødelegge henne for bestandig. Men kjærligheten til sin døde lillesøster bærer hun med seg.

Johanna Mo: Jag var tvungen att gå

Fjerde bok i en krimserie med etterforskeren Helena Mobacka i «hovedrollen». Jeg har likt godt de tre andre bøkene i serien. I denne blir Helena konfrontert med gamle demoner - det skjer et mord på nøyaktig samme måte som for mange år siden, mordet som ledet frem til at Helenas 9-årige sønn også ble myrdet. Jeg er ikke veldig begeistret for seriemorder-genren, da foretrekker jeg heller at intrigen dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Og i denne romanen er det nettopp seriemorderen med en forskrudd hjerne som utfolder seg.

Men ellers er det mange gode elementer fra Johanna Mo’s bøker - samarbeidet (og spenningene) mellom etterforskerne, alle spor som må følges opp og som gir et nettverk av tråder og sidespor som går på kryss og tvers helt til de begynner å få en retning. Jeg synes personene i boken er levende mennesker uten å bli perfekte eller helt ufordragelige. Og spenningen tårner seg opp - en liten gutt er forsvunnet og hva vil skje med ham?

Boken var absolutt lesverdig og tildels spennende, men jeg synes likevel ikke så mye om selve krimintrigen.

Benedict Wells: Ut av ensomheten

Wells er en ung forfatter og nærmest genierklært, særlig med denne romanen som jeg tror har enkelte selvbiografiske trekk.

Fortelleren er Jules, yngst i familien. Liz er den eldste, Marty nummer to. De bor i München. Barna er nokså forskjellige. Liz er vilter og grensesprengende, Marty er nerdete og nokså innadvendt og kontrollert, Jules er nysgjerrig og kreativ, men også engstelig av seg. 

Søsknenes tilværelse blir grundig oppskaket når foreldrene omkommer i en trafikkulykke. De tilbringer resten av oppveksten på en internatskole der de tilhører de barna som ikke reiser hjem til jul, og  de tre blir spredt på hver sin avdeling. 

Jules er svært, svært ensom. Så en dag setter Alva seg ved siden av ham og begynner å prate, og fra den dagen er de bestevenner. Alva sine foreldre er skilt og også hun bærer på en sorg som hun ikke vil snakke om. 

Vennskapet med Alva gjør livet mer levelig for Jules. De to er uadskillelige og bare gode venner til de er ferdig med skolen. Men vennskapet klarer seg ikke i brytningen mot seksuell tiltrekning. Alva reiser ut i verden og Jules er alene igjen, har mistet det han innser er sitt livs store kjærlighet og er mer ensom enn noensinne.

Som voksen får han bedre kontakt med Marty og Liz som begge har store utfordringer i livet. Men så en dag får livet til Jules en annen vending. Jules får endelig oppleve å føle at han har et fullverdig liv. Så lenge det varer. Vil Jules klare seg videre i livet?

Boken har ingen direkte happy ending, men peker likevel fremover på,et vis.

Jeg synes Wells er svært dyktig til å beskrive hvordan ensomheten setter seg fast i et barnesinn og virker helt lammende på et menneske samtidig som det er både lys og glede i boka. Jeg liker også godt skildingen av forholdet mellom de tre svært umake søsknene. Det er konfliktfylt og ingen idyll men likevel solide bånd.

Kamila Shamsie: Burnt Shadowa (Brente skygger)

Jeg har lest flere av Kamila Shamsies romaner - dette er ikke den som har gitt meg mest. Romanen følger to tett sammenvevde familier fra 1945 til 2002. Den fortelles i lengre avsnitt fra historisk nokså ekstreme skjæringspunkt.

Hiroko Tanaka er bokas egentlige hovedperson. Hun er en ung japansk svært språkkyndig jente som bor i i Nagasaki. Hun underviser tyskeren Konrad i japansk, og de har blitt et par. Den fredselskende Konrad har klart å holde seg unna hjemlandets krigføring. Når bomben faller befinner Konrad seg nær krateret og dør. Hiroko overlever med noen svære, fuglelignende arr på ryggen.

Hiroko gjennomgår medisinsk behandling og kommer på beina igjen. I 1957 oppsøker hun Konrads halvsøster Ilse/Elizabeth som bor med sin mann James Burton. Elizabeth tar imot henne med (nokså) åpne armer, James er mistenksom til Hiroko men gir etter når undersøkelser viser at Hiroko er det hun gir seg ut for å  være. Ekteskaper mellom  Ilse og den svært tradisjonelle engelskmannen James skranter. Hiroko lærer seg urdu av James' indiske medarbeider Sajjad Ashraf som er muslim. Hiroko og Sajjad faller for hverandre og gifter seg trass i stor skepsis fra både Ilse og James. De reiser til Istanbul på bryllupsreise. Delingen av India skjer akkurat da, og når de reiser tilbake slipper ikke Sajjad inn i India så de slår seg ned i Karachi. De slipper såvidt unna grusomhetene under Partition, den brutale delingsprosessen mellom India og Pakistan, men Sajjad mister sin elskede fødeby og kontakten med hele familien sin.

I 1982 har Raza, tenåringssønnen til Sajjad og Hiroko problemer. Han er svært språkdyktig som sin mor men får plutselig problemer med å gjennomføre viktige eksamener. Harry Burton, sønnen til Elizabeth og James dukker opp. Harry jobber for CIA som er sterkt involvert i afghanernes frigjøringskamp mot den sovjetiske okkupasjonen. Harry får god kontakt med Raza. Han mener at eksamensproblemene hans kan fikses og forespeiler ham en mulig fremtid i USA. Raza roter seg opp i problemer i forhold til sin far. Han oppsøker et miljø av unge afganere og gir seg ut for å være hazara, en afghansk folkegruppe med mongolske trekk. Han lærer noen av dem engelsk, bl.a. Abdullah som han kommer nokså tett innpå. Og når Abdullah drar på treningsleir for å bli mujahedin og sloss mot Sovjet føler Raza seg forpliktet til å bli med. Det blir en opplevelse litt for tøff for ham men han slipper ut av leiren og kommer seg tilbake til Karachi. Imens er Hiroko og Sajjad svært bekymret og Sajjad klarer omsider å oppspore gjengen med unge afghanere i Karachi. Han blir skutt av en overivrig afghaner som tror han er er ute etter ham.

Ilse flyttet til New York når engelskmennene forlot India og hun forlot James Burton. Hiroko flyttet etter da hun ble enke. I New York bor også Kim Burton, Harry Burtons datter, og Raza når han av og til har pause i oppdragene sine fra en amerikansk privat etterretningsorganisasjon som han og Harry Burton jobber i. I etterdønningene etter 9/11 er det tøft å være pakistansk muslim i USA selv om Raza ikke ser ut som en. I dette avsnittet flytter vi oss frem og tilbake mellom New York og Afganistan der jakten på Osama bin Laden og krigen mot Taliban er i full gang. Og her mister jeg tråden. Jeg har problemer med å se hva Harry og Raza egentlig foretar seg i Afghanistan, hvem de hjeper, hvem er fiendene deres og hvorfor, hva som skjer når Hiroko og Kim skal prøve å hjelpe Raza's gamle kompis Abdullah ut av USA osv. Kanskje noe av forklaringen er at jeg leser boken på engelsk og at jeg derfor går glipp av et og annet?

Det er mye som er bra i denne romanen, bevares. Hiroko er en fin "heltinnefigur", helstøpt personlighet. Engelskmennenes nedlatende holdning til inderne er tatt helt på kornet. (Men jeg hadde ikke helt troen på Elizabeth's forvandling fra engelsk kolonisthustru til Ilse, en nokså liberal og åpenhjertig kosmopolitt i USA. Sajjad synes jeg er godt beskrevet. De to familienes liv i skyggen av de store omveltingene i verden er en god ide for en roman. Man kanskje Kamila Shamsie gapte litt for høyt her? 

 

Johanna Mo: Brottsjøen

Dette er den femte og siste av Johanna Mo's kriminalromaner fra Öland med Hanna Duckert i hovedrollen. Den begynner med at den eldre mann tar seg en kveldstur på stranden sør på Öland. Dagen etter blir han funnet død og det er tydelig at han er drept. Den døde er Hannas tidligere sjef Ove Hultmark. Hanna nærmer seg slutten av mammapermisjonen sin og ønsker å være med i etterforskningen. 

Det biser seg at Ove har drevet med flere undersøkelser selv om han er gått av med pensjon. Noen av disse er knyttet opp mot den store rettsaken so har gjennomsyret alle bøkene i denne serien - om drapet på Ester Jensen som Hannas far i sin tid ble dømt for, Dommen ble nylig omgjort og en annen ble kjent skyldig. Den dømtes halvbror har gjort flere alvorlige forsøk på å ta livet av Hanna, dette får også betydning for saken, men det er også flere andre spor.

Hanna har et svært godt samarbeid med kollegaene sine. Men det viser seg at Ove Hultmarks etterfølger tydeligvis har et horn i siden til henne. Dette skal vanskeliggjøre Hannas arbeid med denne saken.

Som i de andre bøkene i denne serien følger vi hendelsene på drapsdagen parallelt med etterforskningen. Jeg synes forfatteren får denne fortellingsmåten til å føles naturlig. Det blir ikke røpet noe vi ikke vet gjennom disse tilbakeblikkene, men vi får et godt innblikk i de personene som er involvert.

Løsningen en troverdig, men er slett ikke opplagt og er kanskje litt overraskende.

Jeg liker å være i selskap med Hanna Duckert og følge etterforskingen hennes. Og når denne boka er avsluttet føler jeg at dette nå er et avsluttet kapittel. Forhåpentligvis har Johanna Mo andre krimgåter i ermet?

J. R. Ellis: The Brewery Murders

Engelsk landsbykrim. Søskenparet Richard og Emily Foster kom i konflikt om det nedarvede bryggeriet, Emily startet sitt eget bryggeri, Richard driver det gamle. Vi er i en landsby i Yorkshire og søsknene er bitre fiender. Men den gamle, hemmelige oppskriften på det supergode lokale ølet ser ut til å være utdødd med faren, den gamle eieren.

Inntil Brendan Scholes dukker opp og påstår han har den gamle oppskriften og prøver å selge den, først til Richard, så til Emily. Ingen av den ser ut til å tro på Brendan. Han er lite populær, upålitelig, en kvinnebedårer og en skam for sin gamle far, gamle Foster sin bryggerimester. Brendan får en telefon og møter opp på Richards bryggeri om natten, men det går ikke bedre enn at han blir slått ned og havner i en diger gjæringstank.

Det er mange som kan ha hatt et horn i siden til Brendan, sjalu ektefeller til noen av erobringene hans, en finere godseier som er far til en annen erobring, noen har han svindlet for penger. Dessuten har han en bror som om mulig var et enda dårligere papir og som forsvant for mange år siden. Og så er det jo begge bryggerieierne da, de kan begge ha vært interessert i den gamle oppskriften.

Er grunntema i denne boka er vel avhengighet. Vi treffer på både spillavhengighet og alkoholisme, begge deler i nokså ødeleggende former. Litt feminisme er det også plass til - Emily sitt bryggeri er for det meste drevet av kvinner og hennes partner og bryggerimester er Janice. Ikke alle i landsbyen synes det er akseptabelt og bryggeriet deres blir utsatt for hets av den grunn.

Dette er grei tidtrøyte, jeg vil nesten betrakte det som "feelgoodkrim". Etterforsker Oldroy og hans medarbeidere er så dyktige og bra mennesker at det nesten er for mye av det gode. Jeg synes ikke dette er den beste i denne serien heller. Men en god porsjon landsbysjarm hjelper jo til. 

Gaute Heivoll: Mitt liv i disse skogene

Johannes er odelsgutten på gården Hesdal. Ingeborg er tjenestejenta på gården. De to har en sterk dragning mot hverandre, Ingeborg er noe helt annet enn alle kvinnene Johannes har møtt, "det er noe dunkelt og dragende ved henne". Og de får hverandre, de gifter seg i 1933, Ingeborg er tretti, Johannes to år eldre. Faren dør, og Johannes skal overta gården. Men en dag oppdager han at Ingeborg ikke trives på gården, det blir sterkere og sterkere, hun begir seg ut på vandringer, hun insisterer på at hun må vekk og det er utenkelig for Johannes å bli igjen.

Johannes finner et annet eldre bruk han kan overta, så får broren overta gården hans. De flytter inn på Kleveland og med hardt arbeid kommer de i gang. Men selv om de har et godt sexliv blir ikke Ingeborg gravid. Ingeborg får noen anfall av tungsinn uro og av og til raseri. Men de har også gode stunder sammen.

I det første krigsåret får Johannes en svært ubehagelig overraskelse. Det er dukket opp en arving etter Bertel, den forrige eieren av gården på Kleveland og han gjør krav på gården og får rettslig gjennomslag for det.  Igjen må de flytte, denne gangen noe lenger vekk. Igjen må Johannes jobbe hardt for å dra igang et gårdsbruk som har ligget nede lenge, men nå har han ikke lenger noe særlig hjelp fra Ingeborg. Ingeborg sine anfall kommer stadig oftere og er verre. Johannes prøver å ta seg av henne så godt han kan samtidig som han skjuler hennes tilstand for omgivelsene så godt han kan. Og er dette som er det egentlige hovedtemaet i boka - hvordan Johannes lever med en sterkt sinnslidende ektefelle gjennom det meste av sitt voksne liv.

Ingeborg har gode perioder og hun har slått seg på veving av filleryer. Store sekker med avlagte klær blir forvandlet til de nydeligste tepper når hun har sine lyse stunder. Men det er ikke noe partnerskap i gårdsarbeidet og Johannes har ingen samtaleparter i Ingeborg heller. Og så gir hun seg ut på vandringer alene, ut i skogen av og til riktig langt.

Slik lever de i flere år, men når Ingeborg under et raserianfall tar med seg en liten nabojente griper naboene inn. Ingeborg blir sperret inne med makt og hun blir tvangsinnlagt på Eeg, en anstalt for sinnslidende. Og det viser seg at Johannes hadde ingenting å være redd for når det gjelder naboene, de er både støttende og hjelpsomme og betrakter Ingeborg som et menneske med en alvorlig sykdom. Så går det noen år med flere langvarige innleggelser men til slutt vender Ingeborg hjem med medisiner som skal holde anfallene i sjakk.

Så følger det noen år der de lever et noenlunde normalt liv. De er begge i sekstiårene og nå jobber de sammen på gården og fordeler oppgavene seg imellom. Noe veving blir det på Ingeborg og Johannes får dyrke noen av sine interesser for bøker og historier. Men alderen tærer på, Johannes får hjerteproblemer. Ingeborg begynner å bli litt urolig igjen, så har hun sluttet å ta medisinene. Men det er ikke det største problemet hennes, hun har kjent store kuler i brystet, hun har fremskreden brystkreft. Når livet hennes tilslutt begynner å ebbe ut er også Johannes tilværelse over, han har ikke lenger noe mål, noe å leve for.

Det er på mange måter en nydelig roman der Johannes sin kjærlighet og tålmodighet måles opp mot de prøvelsene det må være å leve med en sinnslidende person uten hjelp. Og på den tiden var det vel ikke så mye hjelp å få, særlig når det var så mye skam forbundet med psykiske lidelser. Jeg blir likevel litt irritert på Johannes - så mye han legger i å skjule Ingeborgs tilstand fxor omgivelsene i alle de årene når han kunne ha fått god hjelp av folk rundt seg. Riktignok er det av kjærlighet, men er han ikke selv et menneske som har rett på kjærlighet og omsorg? Slike tanker gjør jeg meg, spesielt når han på slutten av boka (og i livet) nærmest betrakter sitt liv og sin innsats som ingenting verdt. Men boka er likevel mye verdt.

Colum Mccann: Zoli

Mccann har først og fremst gjort inntrykk på meg med sine kollektivromaner Transatlantic og The world is spinning. Begge disse er bygd opp av mange fortellinger som henger løst sammen og går opp i en slags høyere enhet. Dette er en fortellerteknikk som Mccann virkelig behersker Denne er fra 2006 og er en mer «vanlig» roman på den måten at den dreier seg om en enkelt kvinne - romkvinnen Zoli fra Slovakia, selv om den også blir fortalt fra flere ulike perspektiver.

Zoli blir foreldreløs som 6-åring når fascoster dreper en gruppe romfolk, deriblant foreldrene hennes. Dette skjer noen år før 2. verdenskrig. Hun vokser opp hos bestefaren og den gruppen de slutter seg til klarer å holde seg unna Holocost. Bestefaren er både fremsynt og gammeldags, han lærer Zoli å lese men sørger for at hun gifter seg tidlig

På 50-tallet er Zoli en vakker, ung dame med fantastisk sangstemme og har begynt å lage egne sanger og dikt. Engelskmannen Stephen Swann faller for hennes talent. Han har slovakiske røtter og har reist til Bratislava for å skrive. Ved hjelp av en diktervenn får ha skrevet ned mange av diktene til Zoli og gitt dem ut, hun synger og leser dikt på,store konserter og blir en berømthet. Stephen og Zoli blir elskere, hennes mann er svært gammel og sykelig.

De tsjekkoslovakiske myndighetene vil vingeklippe det romske samfunnet og tilbyr dem nye blokkleiligheter mot at de gir opp sin omreisende tilværelse. Dette viser seg å ikke være tilbud men tvang - romfolkets vogner blir ødelagt, hestene deres blir avlidet. Zoli blir anklaget for å ha skyld i aksjonene siden hun har «menget seg med» det etablerte samfunnet. Hun blir utelukket fra det eomske fellesskapet, evig fordømt. Zoli vandrer alene, et slags mål er Paris som hun har hørt så mye om, men veien er lang og det er flere godt bevoktede grenser å forsere. Hun bærer hele tiden på hatet mot Swann, hun ser på ham som medansvarlig for det som har skjedd med folket hennes og med henne selv.

Zoli finner til slutt fred og en slags tilværelse hun kan ha det godt i. Mot slutten av boka møter vi henne igjen som en gammel kvinne og historien avrundes på en ganske fin måte.

Det er en storslått beskrivelse av livet til romfolket i Mellomeuropa modt på 1900-tallet vi får her og det er skrevet med en inngående kjennskap til detaljer og i Colum Mccann sitt vakre språk, ofte med korte, malende innskutte halvsetninger. 

Jeg synes ikke at Mccann idylliserer romfolkets nomadetilværelse. Det er latter og farger og romslighet, men også nød, elendighet og rus. Forbannelsen som blir sendt over Zoli må hun leve med som en skade på sjelen resten av sitt liv.På den måten viser Mccann kompleksiteten i den romske kulturen. Samtidig viser han de fremmedfiendtlige og ødeleggende holdningene de ofte blir møtt med også i våre dager.  

SvarVideresend Legg til en reaksjon

Ann Cleeves: The Mill on the Shore

Molly og George Palmer-Jones blir bedt av Meg Morrissey om å undersøke omstendighetene rundt hennes mann Jimmys død. Politiets undersøkelser har konkludert med at det var selvmord. Jimmy Morrissey var berømt for sitt arbeid med miljø-og klimasaker og var en bekjent av George. Selvmordet virker opplagt og George og Molly godtar oppdraget nokså motvillig, men etter å ha jobbet en stund med saken er det flere og flere uklarheter som kan tyde på at det dreier seg om et mord.  

Miljøet på Morrissey-eiendommen er spesielt. Meg driver kurs og hjemmeundervisning med fast hånd og betrakter seg selv nærmest som en slags supermamma.   Meg og Jimmy trakk seg tilbake dit etter at Jimmy ble utsatt for en ulykke. Samtidig trakk han seg ut fra det suksessrike tidsskriftet "Green Scenes". Han har jobbet lenge på en bok, en slags selvbiografi og boken ser ut til å ha forsvunnet.

Jakten på Jimmy Morriseys manuskript blir viktig for saken. Morrissey var ikke en person som hadde lett for å få fiender, men kunne boken inneholde viktige avsløringer? Alvorlige miljøproblemer kommer frem i dagen, problemer som noen har prøvd å feie under teppet. Men det er også andre spor, ikke minst rundt noen av Morrisseybarna so  har flere  - og så skjer det et annet dødsfall.

Løsningen på krimgåten kommer nokså overraskende, synes jeg, men er likevel troverdig. Ann Cleeves skriver nok bedre både i Shetland-serien, bøkene om Vera og bøkene om Matthew Venn enn hun gjør i disse tidlige kriminalromanene. Men jeg liker godt hvordan hun får intrigene til å utvikle seg i utforskningen av relasjonene mellom de involverte - det dukker alltid opp noe uventet, kanskje det har noe å si for oppklaringen, kanskje ikke.

Ida Jessen: Barna

Ida Jessen har skrevet en rekke bøker fra den fiktive småbyen Hvium som ligger ved Limfjorden på Jylland. Jeg har lest to av dem tidligere og jeg likte særlig godt "Det første jeg tenker på". Sentralt i den sto bilulykken der presten Lisa's sønn Gustav blir påkjørt på sin 7-årsdag og dør av skadene. Den historien er et sidetema i denne romanen, men hovedtema er likevel hovedpersonen Solvej.

Helsesøsteren Solvej flytter til Hvium nærmest hals over hode for å bo i nærheten av sin 5-årige datter Christiane. Hennes eksmann har fått foreldreretten etter at Solvej flyttet fra dem på grunn av et intenst erotisk forhold til en annen mann. Nå vil hun prøve å gjenopprette kontakten med datteren. Hun har hverken jobb eller husrom men får hjelp til bolig av bonden Søren Martinsen. Etter hvert får hun også jobb. Hun innleder et seksuelt forhold til Søren. Dette blir et svært destruktivt forhold i den korte tiden det varer. Samtidig har Solvej so helsesøster ansvar for Sørens gravide kone Britta. Britta er et menneske som sliter med seg selv, med forholdet til sin brutale ektemann og med omsorgen for sine barn. 

Solvej blir nærmere kjent med Ebbe, rektor på Christiane sin skole og nå finner hun et godt, stabilt forhold. Og etter noen år får eksmannen hennes problemer og må flytte og Solvej får tilbake omsorgen for Christiane. Men forholdet mellom mor og datter blir aldri riktig godt. Når Christiane er voksen flytter hun hjemmefra så fort hun kan og ønsker ikke å ha mye kontakt med moren.

Det er også noen parallelle historier i boka. I Hvium blir Solvej kjent med Ragna som lever i et kjærlighetsløst ekteskap, og hun klarer ikke å rive seg løs fra det før det skjer noe dramatisk. Og så er det ungjenta Manne som er oppover ørene forelsket i Albin. Manne og Albin kjører bil og klarer ikke la være å ta på hverandre i godværet, det er hverken andre biler eller folk å se men så er det likevel en syvåring som er ute og rusler og katastrofen har skjedd. 

Det er mye godt stoff i denne boka og viktige tema som blir tatt opp. Når ens eget sex - og kjærlighetsliv kommer i konflikt med omsorg for egne bar er kanskje det aller viktigste. Men jeg ble likevel ikke sp begeistret for boka. Jeg synes ikke det fungerer så godt når handlingen springer fra Solvej til Britta og til Ragna og til Manne. Jeg har ingenting imot kollektivromaner, men i denne boka synes jeg det skiftende perspektivet fungere dårlig. Jeg opplever også at den svært rotete og uansvarlige Solvej som vi møter i begynnelsen ikke er den samme som den mere rolige og reflekterte Solvej som lever sammen med Ebbe på .slutten av boka. Og jeg synes ikke vi får se hvordan den forandringen har skjedd.

Men hvis jeg ser boka som en del av det store verket om befolkningen i Hvium passer det kanskje bedre?

 

Anders Totland: Til jord skal du bli

Jeg leste Totlands "Vintertonar" for noen år siden, og det var en roman som jeg likte svært godt. Jeg husker ikke så mange detaljer - en sønn kommer hjem, en døende far, traumatiske minner, noe uavklart i fortiden som kommer frem. Men den gjorde inntrykk på meg.

Dette er noe helt annet. Biblioteket har klassifisert den som "humor". Det er besk og svart humor. Den pensjonerte presten Jacob Juul bor alene i den gamle prestegården som han på mystisk vis har fått beholde selv om det er kommet en ny prest. Han driver med birøkt og hjemmebrent, det siste for å komme tettere innpå bygdemiljøet. hans kjære kone Margot har ligget på sykehjemmet i mange år og har mistet all evne til kommunikasjon. Deres eneste sønn Knut-Halvard reiste hjemmefra som 18-åring og de har ingen kontakt.

I løpet av kort tid blir Jacob angrepet av torpedoer og blir selv drapsmann,  barnevernet be ham om å ta omsorgen for barnebarnet Isabella Donnatina(som han ikke visste om) siden Knut Halvard har forsvunnet og Margot trekker sitt siste sukk. Det blir mye dramatikk av sånt. Vi aner også at Jacob selv ikke er av de enkleste personene å omgås.

Er det spennende? Er det morsomt? Ikke veldig spennende, det blir nærmest noe feelgood over den relativt sprelske intrigen og jeg synes ærlig talt Jacob blir en litt for lite troverdig figur, selv i en slik farseaktig fortelling som dette. Morsomt? Jeg dro på smilebåndet noen ganger, det gjorde jeg. Men det jeg sitter igjen med er dette spørsmålet: Hvorfor skrev Anders Totland denne boken?

Sara Stridsberg: Farväl til Panic Beach

Jeg har lest flere bøker av Sara Stridsberg, den første var "Darling River". Den husker jeg som litt rar. Bäckomberga elsket jeg - romanen om folk i og rundt det store psykiatriske syjehuset like ved Stockholm som nå er nedlagt. Såvidt jeg vet har Sara Stridsberg egne erfaringer med å ha nøre familiemedlemmer innlagt der som sikkert har inspirert denne glitrende romanen. Og "Kjærlighetens Antarktis" der fortellerstemmen er en myrdet prostituert kvinne.

Sara Stridsberg skriver ikke om A4-familier. Dette er en nokså stort anlagt familiehistorie som begynner tidlig på 1900-tallet og går frem til i dag. Også denne romanen er befolket av mennesker som befinner seg nokså langt fra det "vanlige", på godt og ondt. 

I begynnelsen slet jeg med å komme meg gjennom boka - det var så mange mennesker som var nevnt og jeg hadde problemer med å se hva slags relasjoner de hadde til hverandre. Handlingen går frem og tilbake i tid, det gjør det ikke enklere. Men gradvis begynte bitene å falle på plass - hvem som var foreldre til hvem, hvem som var nåværende og tidligere elskere. Hvem som var alkoholikere, for alkoholismen flyter langs boksidene i strie strømmer.

Hovedpersonen er Nina som i nåtiden er godt voksen - hvor gammel vet jeg ikke, hun har voksne barn.  Men en av de første som dukker opp er David. Han er sønn av Samuel Grossman og Laura - et elskende men umake par som ikke kan få hverandre. Samuel kommer fra en russisk jødisk familie, I stedet får Laura Harry som hun egentlig ikke vil ha og han blir oppført som Davids far.David og Lykke får barna Matti og Hanna og Matti er Ninas far. Matti er en uhelbredelig og sjarmerende alkoholiker og kvinnebedårer og totalt ansvarsløs. Siri kommer fra en familie med flere alkoholikere. Hun og Matti får Nina, senere slår han seg sammen med Jane, men det har vært mange kvinner i mellom. Mange år senere får Matti og Jane datteren Eddie. Nina blir og lillesøsteren blir svært knyttet til hverandre. Matti og Nina står hverandre også nær men Matti ignorerer nærmest Eddie.

Ninas forhold til Eddie preger store deler av boka, vi skjønner at Eddie dør, gradvis får vi vite mer og mer om hennes død, og vi skjønner at hun tok livet sitt. Det kommer også gradvis frem at noe har skjedd med Eddie, har Matti forgrepet seg på henne? Det blir aldri sagt rett ut, men antydet nokså sterkt. Og her er vi ved et punkt som jeg synes er vanskelig med boka. Eddie betror seg til Nina like før hun tar livet sitt, men Nina tar aldri noe egentlig oppgjør med Matti. Han får fortsette å leve sitt alkoholikerliv og det er vanskelig å forstå at Nina opprettholder en slags kontakt med sin far til tross for det hun har fått vite. 

Å lese denne boka er som å gå inn i en egen, nokså spesiell verden der ingen går på jobben om morgenen og kommer hjem og spiser middag, ingen går på skole, foreldre går ikke på foreldremøter og barna går ikke på fotballtrening eller i speideren. Det totale fravær av vanlig dagligliv. Det kan være forfriskende en stund, men så får jeg lyst til å trekke handlingen inn i en mer normal hverdag, eller i alle fall oppleve at handlingen forholder seg på en eller annen måte til det vanlige hverdagslivet.

Yal Van der Wouden: The safe keep

Isobel steller hagen i det store huset hun bor i, i en eller annen småby i Nederland i 1961. Hun har bodd i huset alene siden moren døde for et par år siden. Louis, storebroren og Hendrik, lillebroren er begge flyttet ut.  Vi aner at det var noe i situasjonen hjemme hos moren, eller kanskje småbyen sin trangsynhet som det ville vekk fra. Mest tydelig gjelder det Hendrik som kom ut av skaoet og etter hvert slo seg sammen med kjæresten Sebastian. Louis har derimot bare kvinnelige kjærester, og det er mange av dem. Nå er det Eva som gjelder, en platinablond-farget sexy og, etter Isobel og Hendriks oppfatning, nokså tomhjernet når de tre søsknene møtes på en restaurant. Eva blir ikke vel mottatt, særlig ikke av Isobel.

Kort tid etter kommer Louis og Eva på besøk til Isobel. Louis har fått et jobb-oppdrag i en annen by, Eva har ikke noe sted å gjøre av seg - kan hun ikke få bo i det store huset noen uker? Svært motvillig og etter sterkt press går Isobel med på dette.

Det blir noen pinefulle uker der Isobel ignorerer Eva så mye hun kan. Eva gjør sine egne ting, av og til overrasker hun ved å stille Isobel nokså inngående spørsmål om hennes tilværelse ensom i det store huset. Isobel får det for seg at det forsvinner saker og ting fra huset, og mens hun tidligere kunne mistenke hushjelpen for smånasking overvåker hun nærmest Eva.

Forholdene mellom dem endrer seg likevel - det oppstår når panseret som Isobel omgir seg med slår sprekker. Hun har vært ute med sin nabo, en venn og antagelig beiler men hun har ikke gitt etter for hans påtrengende amorøse tilnærmelser. Men hun drikker enda mer vin sammen med Eva og de utveksler et hett kyss. Og kysset blir til flere.

Like før Louis kommer tilbake skjer det brått noe annet mellom de to kvinnene som gjør at Eva forlater huset. Så får Isobel greie på mer om Eva sin bakgrunn og det gir lys til hendelser hun husker fra sin egen oppvekst som hun ikke har forstått før nå. Men hva kan fremtiden bli etter dette?

Dette var både en rørende, dramatisk og av og til sexy kjærlighetshistorie og et dystert innblikk i en del av Europas nære historie som vi ikke hører så mye om. Jeg likte hvordan boka var bygd opp, og jeg synes det var et interessant portrett av Isobel. Først virker hun som en innbitt og nesten aldrende peppermø, men det viser seg at hun er ikke så gammel likevel. Hun er bare stivnet i sin eneboertilværelse, gått på sparebluss først under morens vaktsomme øyne, deretter har hun nesten inntatt morens rolle. At begge brødrene nærmest flyktet hjemmefra sier vel noe om morens dominerende innflytelse over barna sine. Det er noe ved Isobel i første del av boka som minner om den gamle damen i Dickens "Store Forventninger", Isobel kunne ha blitt slik. 

Likevel stiller jeg spørsmål ved hennes jobbløse tilværelse - gikk det an å leve slik i Nederland på 60-tallet uten å være stenrik? Ta seg av et stort hus, ha hushjelp og leve helt fett uten egen inntekt? Jeg har større forståelse for Evas situasjon - hun er ribbet for alt, kjemper for sin eksistens som menneske i dette landet. Det er også noe ved transaksjonene rundt huset på slutten som virker litt for enkelt på meg. Men disse innvendingene går ikke utover det utbyttet jeg hadde av å lese boka.

Boka ble kortlistet til Bookerprisen 2024 og er oversatt til norsk - "I minnenes hus", noe som jeg syner er en dårlig oversettelse av tittelen.

Granta: Best of young british novelists 2023

Litteraturmagasinet Granta har gitt ut en slik samling hvert 10. år siden 1983. Jeg kom over det fra 2013 og der traff jeg på noen forfattere som jeg har hatt glede av å lese senere, Evie Wyld (Opprinnelig fra Australia, «All the birds, singing», «Bass Rock») Sarah Hall (en roman om utplassering av ulver i grenseområdene mellom England og Skottland) og Kamila Shamsie (opprinnelig fra Pakistan, «Home Fire» og flere andre, jeg har en av hennes tidlige romaner på min Kindle nå).

Det var mange fine noveller og flere lovende utdrag fra romaner i denne utgaven også.  Men dessverre var det ingenting som trigget meg til å lete etter bøker fra noen av forfatterne. Kanskje dukker de likevel opp senere med et eller annen jeg får lyst til å lese? Forresten savnet jeg en forfatter som Caleb Azumah Nelson, han er født i 1993, bor i London og har fått flere priser. Jeg har lest hans utmerkede roman «Small World».

I alle fall er det et godt tiltak å fremme ung litteratur på denne måten. Jeg husker jeg var på en premieutdeling i Lillehammer for ti forfattere under 35 år og ble kjent med bøkene til forfattere som Agnes Ravatn og Lars Petter Sveen.

Kjell Ola Dahl: Søsteren

Jeg har lest krimforfatter Kjell Ola Dahls tre historiske romaner med stor entusiasme, så jeg måtte jo få med meg denne også. 

Frank Frølich samarbeidet en gang med Gunnarstranda. Nå er han privat etterforsker. Han får oppdrag fra flere personer som er løselig linket til hverandre. Det første gjelder en kvinnelig asylsøker som vil ha hjelp til å oppspore søsteren sin, derav tittelen på boka. Og så er det en forfatter som skriver om skipsbrannen på «Sea Breeze» der 159 mennesker omkom, en helt klar parallell til «Scandinavian Star».

Noen av oppdragsgiverne blir myrdet, andre slår rundt seg med balltre. Det er også lagt inn en reise til Nordvestlandet for å grave i Sea Breeze-historien.

Mange biter faller på plass til slutt, men slett ikke alle og jeg må si at jeg syntes denne boka var nokså forvirrende. 

Tea Obreht: The morningside

Tea Obrehts tredje roman har som de foregående en tilknytning til hennes bakgrunn fra Balkan. Romanen foregår i en nokså nær fremtid. Vi merker at miljøproblemene er store og det har vært en ødeleggende krig, hvor? i Europa? På Balkan? Har USA vært involvert? Dette er ikke helt klart. 

Hovedpersonen og fortelleren er Silvia. Det meste av boka foregår når hun er elleve år. Sammen med sin mor har hun fått en leilighet i boligkomplekset Morningside av en komite som prøver å få folk til å slå,seg ned i en forlatt by som har store likhetstrekk med New York.  Silvia  og moren kommer fra Paraiso (i Sør Amerika?) men det kommer etter hvert frem at de opprinnelig kommer fra en uspesifisert del av Balkan. 

Silvia og moren bor sammen med tanten Ena som er en slags portner/vaktmester i Morningside. Ena har en hel skattkiste av fortellinger og eventyr fra deres felles hjemland som Silvia blir fascinert av, bl.a. om heksen Vila. I en takleilighet bor kunstneren Bezi Duras som hver kveld går på tur i byen med tre store hunder. Ena antyder at hundene egentlig er tre voksne gutter som Bezi Duras forvandler til hunder.

Silvia blir også kjent med Lewis May, en middelaldrende mann som tidligere hadde samme jobb som tante Ena.

Ena dør plutselig og Silvia er besatt av tanken på Bezi Duras. Hun får med seg den jevnaldrende Mila som nettopp har flyttet inn på diverse mer eller mindre mislykkede forsøk på å avsløre henne. 

Dramatiske ting skjer med Silvias mor og så må hun og Silvia bevege seg videre ut i verden.

Romanen foregår i en slags post-apokalyptisk virkelighet men jeg vil ikke kalle den dystopisk. Menneskene lever og klarer seg på et vis i dette problematiske universet. Alt som skjer ser vi med Silvias åpne, nysgjerrige blikk som også er litt naivt. Jeg liker godt hvordan forfatteren bruker folklore både for å skape en forbindelse til den «gamle» verden men også innføre en dimensjon av mystikk.

Elizabeth George: Careless in red

Jeg har lest de fleste av Elizabeth George’s kriminalromaner med Thomas Lynley og Barbara Havers i hovedrollene. Noen av dem har jeg likt riktig godt. Denne synes jeg har viktige svakheter.

Thomas Lynley har trukket seg tilbake fra New Scotland Yard og begitt seg ut på en vandring langs kyststien i Cornwall. Han har ikke stort mer med seg enn det han går og står i. Vasker og barberer seg ikke og spiser svært lite og ser ut som en uteligger. Så kommer han over et lik av en ung gutt som ligger i en kløft, det ser ut som en klatreulykke. Han kommer ser inn i en hytte som viser seg tilhøre den enslige veterinæren Daidre Trahair. Det lokale politiet blir tilkalt og Lynley blir motvillig dradd inn i etterforskingen. Han vasker og barberer seg og fremstår som den galante mannen han er og får et godt forhold til Faidre som har noe hemmelighetsfullt over fortiden sin.

Den drepte, Santos,(noen har tuklet med klatreutstyret) tilhører et miljø med surfing og opplevelser i sentrum. Han har også en historie som notorisk rundbrenner. Det er mange som har et horn i siden på ham, ikke minst for måten han har behandlet sin siste kjæreste på. Det er mange som kan ha tuklet med klatreutstyret. 

Faren til Santo bærer på vonde minner fra ungsomstiden da han ble beskylt for å være direkte eller indirekte årsak til at en gutt druknet når høyvannet flommet  inn i en hule. Han er også uløselig knyttet til sin promiskuøse kone Dellen som nedlegger alle mannfolk hun kommer over i alle aldre.

I det hele tatt er det endel kvinner med et nokså spesielt seksualliv i denne boka. Det er den notoriske Dellen, der er også en som systematisk har forhold til menn som er i andre forhold for å skape spenning i sitt eget seksualliv. Det er en som stakk av fra familien sin.

Det er også svært mange som har nokså originale navn. Det er Cadan, Santo, Dellen, Selevan, Daidre og Madlyn for å nevne noen. Cornwall har vel sine språktradisjoner, men her har forfatteren grepet svært dypt i navneregisteret. Svært mange av karakterene er også nokså spesielle. Det hadde vært greit å ha noen A4-personer også…..

På pluss-siden: Det er hele tiden en slags spenning i boka over å finne ut hvem som er morderen og hva som er den bakenforliggende historien. Gjerne også å se om alle puslespillbrikkene forfatteren har slengt ut passer inn. Og det skal Elizabeth George ha: hun får samlet brikkene til slutt. Mordontrigen er vel troverdig, innenfor gitte forutsetninger?

Men boka er ALTFOR lang. Det er også så mange sidespor og retninger at det skygger for den egentlige intrigen. Dessuten griper forfatteren ofte til en slags eplekjekk stil som liksom skal gjøre det hele lett ironisk. Det har jeg opplevd før i de minst vellykkede bøkene hennes. Det skal være så ungdommelig (og kanskje stå i stil til det ferieblå surfemiljøet?) Men jeg opplever at det i stedet skaper en avstand mellom leseren og personene i boka. Og så bidrar det til bokas altfor mange sider.

Vi er også såvidt innom et miljø av reisende som jeg synes er sosialpornografi på sitt verste. Finnes det så hårreisende miljøer? Kanskje det, men skal de nødvendigvis brettes ut i all sin heslighet bare for å lage en sideintrige?

Amy Sackville: The still point

Jeg har lest en roman av forfatteren før, «Orkney» som var merkelig historie. Dette var hennes debutroman, kanskje enda merkeligere?

Julia Mackley har nylig fått overta den gamle familieeiendommen der hennes tippoldefar og mor (John Mackley og Arabelle) og hennes grand grandtante Emily (heter det det) bodde på begynnelsen av 1900-tallet. Der bor hun sammen med sin arkitektmann Simon. Hun har tatt på seg å samle alle de mange gjenstandendene i huset, flere av dem etter Emilys mann Edward. Han var forsker og eventyrer og satte ut for å nå Nordpolpunktet i år 1900. Emily elsket og beundret sin mann og ventet i flere år på at han skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri og hans innfrosne legeme ble oppdaget i 1959.

Vi følger Edward på hans strabasiøse arktiske ferd. Han følger skipslogg så lenge han er ombord på ishavsskuten Persephone og skriver samtidig dagbok til sin Elskede Emily. Dagboken skriver han på helt til de siste dagene når han til slutt bukker under for sult og kulde den tredje aktiske vinteren. Den blir funnet sammen med ham og er blitt en del av familiehistorien.

Julia graver seg så dypt ned i historien at hun nesten blir en del av den. Ekteskapet med Simon halter. Romanen når et slags klimals når Julia oppdager en familiehemmelighet som slår beina under mye av det hun har trodd på om familien og seg selv.

Det virker som om Edward Mackley er en oppdiktet skikkelse - jeg klarer ikke å finne noe fakta om ham. Det spiller egentlig ingen rolle for lesingen av romanen. Det er svært mye bra her, synes jeg. Særlig liker jeg beskrivelsene av livet under ekspedisjonen. Snøen, isen, kulden, strabasene, jakten, kostholdet, forholdet innad i besetnongen. Og samtidig hvordan Julia også lar seg fascinere av dette livet. Jeg liker også at Simon slipper til i beskrivelsene av foholdet mellom disse to nåtidige personene. Vi ser hvordan kommunikasjonen mellom dem stopper opp, de glir delvis fra hverandre uten at de egentlig vil det.

Jeg har også innvendinger. Simon og Julie har vært gift i 10 år, de er nok velstående men ikke styrtrike og de er barnløse. (Ufrivillig??) Jeg har problemer med Julia sin rolle som en hjemmeværende kone som tilbringer dagene med å fordype seg i minner gamle gjenstander og (mer eller mindre vellykket) stelle for sin mann. Hallo, vi er i det 21 århundre. Få det en jobb, begynn å lev i nåtiden!! Det tenker jeg av og til når Julia nesten drukner i familiehistorien.

Jeg synes likevel ikke innvendingene oppveier det som er godt og vakkert ved romanen.

Jørgen Brekke: Det blinde vitnet

Starten er ganske grotesk: Det kommer inn en telefonmelding til Trondheimspolitiet fra en kvinne som sier hun er vitne til et øksedrap i en blokk hun har utsikt til. Når politiet kommer til stedet finner de ikke spor etter noen voldelig hendelse. Ingen av naboene har hørt eller sett noe. Men i leiligheten det ble ringt fra finner de en død kvinne hengende i taket som sannsynligvis har tatt sitt eget liv. Men Bente Bø var blind og kunne umulig ha sett et øksedrap - om det hadde vært noe.

Og øksedrap har det vært. Men det foregikk på hytten til Henrik Moe, en av beboerne i blokket vis a vis Bente Bø sin som ikke hadde vært hjemme da den mystiske oppringingen kom. Henrik Moe og hans nåværende samboer var begge blitt drept med øks, omtrent sånn som det var beskrevet over telefonen.

Det skjer flere drap. Og på alle åsstedene blir det funnet gjenstander som peker mot okkultisme og filosofiske tekster. Det starter med et utrevet blad fra en gammel utgave av «Utopia» av Thomas More, det er tarot-kort og andre tekster.

Etterforskningstamet blir ledet av førstebetjent Birgitte Fjellstad. Den erfarne Singsaker har bare en uke igjen før han går av med pensjon men han blir likevel dradd inn i etterforskningen. Han har hatt et hjerneslag for noen år siden som han er kommet seg helt fra men vi aner en viss bekymring for hans helse. Drt er ikke fritt for at Singsaker har en helt annen innfallsvinkel til etterforskningen. For Fjellstad er det harde fakta som teller, Simgsaker har ikke noe imot samtaler med psykologer, diskusjoner om filosofiske temaer og annet som kan gå litt bakpå de involverte i salen. Det ligger spenninger i lufta mellom disse to.

Det viser seg at Bente Bø og Henrik Moe og to andre personer tilbrakte noen år sammen i et slags kollektiv ved Avignon i Frankrike som i navnet skulle bygge på lignende ideer som var beskrevet i «Utopia». Det er ikke noen stor overraskelse for meg som leser at drapene i nåtid har forbindelse med hendelser i fortiden. Til slitt blir den skyldige ringet inn i en dramatisk operasjon.

Intrigen er nokså troverdig. Singsaker er en fin person i sentrum for hendelsene. Men jeg synes det er i overkant mye blod og vold i denne kriminalromanen. 

J. M. Dalgliesh: The dead man of Storr

Duncan Mc Adam har slått seg ned på sin barndoms Isle of Skye. En mann funnet død på fjellet Storr i dårlig vær. Det kan se ut som han har falt pg det ligger et kamera like ved ham. Han er ikke riktig kledd for fjelltur i uvær.

Liket viser seg å være fotografen Sandy Beaton. Han er fraskilt og har ord på seg for å være en rundbrenner. Han har enda dårligere kontroll på økonomien sin enn på kjærlighetslivet men de siste årene har han gjort det bedre på malerier enn fotografier og bl.a. vunnet en viktig pris.

Jakten på morderen følger flere spor, mannen til hun som styrer Sandy sitt galleri er et av dem. Det dukker opp en eldre kvinne, Lorna Somerwell som deler Sandys interesse for maling, så kunstmiljøet i Skotland er også et aktuelt tema. Det blir også sett et par dresskledde karer nær huset til Sandy Keaton.

Slitten tilspisser seg med en forbryterjakt i et forrykende snøvær på en øde plass på øya der været er minst like truende som de forbryterne Duncan og kollegaene er på jakt etter.

Parallelt med alt dette blir Duncan dradd inn i familieproblemene til sin ungdoms kjæreste som har en brutal og voldelig ektemann.

Miljøet på Isle of Skye spiller en stor rolle i denne romanen. Den har en finurlig intrige som fungerer greit nok, men på en eller annen måte faller jeg ikke helt for miljøet og persontegningene. Det er mye skotske personnavn og stedsnav, Mac ditt og Mac datt, Duncan og Alistair og Angie osv. Likevel klarer jeg ikke helt å ta dette innover meg, det virker litt kunstig og påtatt. Jeg kan for eksempel sammenligne med Ann Cleeves sine bøker, en av hennes styrker er nettopp at hun tar oss helt inn i miljøene hun beskriver. Og den dramatiske ekspedisjonen i snøstorm blir for mye av det gode, hvem vil sette på spill livet til et helt team i et slikt uvær??

Kanskje leser jeg mer av forfatteren hvis jeg er i beit for en grei krim, vi får se.

Jan Mehlum: Inn i mørket

Advokat Svend Foyn går tur med hunden sin i Tønsberg byskog og oppdager en ung mann som henger i et tre. Et opplagt selvmord, mener politiet men Foyn er ikke så sikker. Det er heller ikke foreldrene til Franz og de engasjerer Sven Foyn til å se nærmere på dødsfallet.

Samtidig blir Sven Foyn engasjert i en helt annen sak: En ung mann, Raymond, ble skadet for livet etter en brutal politiarrestasjon. Guttens mor sliter økonomisk med å gi ham pleie og advokatkontoret har tatt oppdraget som en "pro bono"-sak.

Disse to sakene har jo ingenting med hverandre å gjøre, eller er det mulig at de har det? Det viser seg at det fantes mer i livet til unge Franz enn foreldrene har noen anelse om. En vakker ungjente knyttet til en pakistansk matvarekjede med butikker i Oslo, Tønsberg og København dukker opp og har sterk tilknytning til saken. De to brutale politifolkene som slo ned Raymond har også operert i Tønsberg. Et vitne til politioverfallet dukker opp, det gjør også noen interessante pengeoverføringer.

Det blir nok for Sven Foyn og hans assistent Ute å grave seg ned i. Ute jobber vor advokatkontoret og er en slags løs kanon, jeg synes det er noe ved henne som kan minne om Lisbeth Salanderfiguren fra Milleniumbøkene. Forholdet mellom henne og Foyn er svært profesjonelt, han har sine interesser et helt annet sted, hos politiadvokaten Alice som bor i Oslo med sine to døtre.

Begge sakene finner sin løsning, om ikke akkurat slik Sven Foyn hadde tenkt seg det i utgangspunktet. Noen får oppreisning, andre ikke og det er også noen som får en knekk for livet.

En absolutt lesverdig kriminalroman.

Lundgren og Lundgren: Der isen sprekker

Dette er en debutroman med handling fra Nord Sverige, nærmere bestemt Kalix i Norrbotten, 4 mil fra grensen til Finland. Irene Thorsdottir har nylig flyttet fra Stockholm for å begynne som politi der. Hun har blandede følelser over arbeidet på det lille tettstedet. Noen av kollegene er greie, andre er fordomsfulle og heller mannssjåvinistiske. Arbeidsoppgavene er svært varierte, men det er uvant med de enorme geografiske avstandene i det tynt befolkede distriktet. 

Irene og kollegaen Max blir kalt ut til et tilfelle av grov mishandling.  Jacke ligger i en ambulanse med ødelagt kne. Svigerinne har tilkalt hjelp, men politiet er ikke velkomne selv om det er opplagt at Jacke er utsatt for en forbrytelse. Både han og broren Patrick er oppført i politiets registre.

Den samme Jacke dukker opp hjemme hos 10-åringen Nina som bor med sin kreftsyke mor og sin tante Anna Sofie. Moren har ikke lenge igjen. Anna Sofia skal ta seg av Nina men er hardt ute å kjøre med dop og den svært upassende kjæresten Jacke. Nina er en sterk og selvstendig jente som prøver å ta seg av sin syke mor så godt hun kan når Anna Sofie svikter, og hun hater Jacke.

Vi skjønner at det tårner seg opp for Jacke, han har antagelig havnet i narkogjeld etter noen politibeslag og prøver å skaffe penger ved å selge utstyr fra eiendommen til Ninas mor. Så forsvinner Nina på vei hjem fra skolen. Irene og kollegene hennes får store utfordringer i letingen etter henne, de kjenner bl.a. ikke noe til Anna Sofies forhold til Jacke. Under søket dukker det også opp en sykkel som har tilhørt en ung gutt som forsvant fra et flyktningemottak året før, 

Resten av romanen handler om letingen etter Nina og jeg skal ikke røpe hvordan det går. 

Når jeg begynte på romanen kunne det virke som om en del av handlingen  var nokså forutsigbar, bl.a. forholdet mellom Irene og hennes nærmeste medarbeider. Men heldigvis hadde ikke forfatterne gått i den fellen. Mesteparten av handlingen dreier seg om hvordan politiet langsom vrister ut informasjon fra omgivelsene som kan føre dem videre. Det går seint, men er nokså troverdig. Vi blir godt kjent med Irene med hennes brokete bakgrunn og hennes ukuelige vilje til å løse saken, selv når det kan koste henne anseelsen på jobben. Landskapet og miljøet i distriktet bli etter hvert en viktig ingrediens i boka. Det må da ligge muligheter for flere romaner fra denne settingen?

Jane Harper: Tørke

Detektiv og hovedperson i denne kriminalromanen fra Australia heter Aaron Falk. Jeg syntes jeg hadde vært borti ham før, og ganske riktig, jeg leste og skrev om en tidligere roman av Harper og jeg hadde likt den riktig godt. 

Aaron Falk er ikke etterforsker av voldskriminalitet nå, han jobber med økonomiske forbrytelser i Melbourne. Men når hans barndoms landsby blir rystet av tre drap reiser han tilbake. Alt tyder på at hans barndomsvenn Luke Hadler skjøt sin kone og sønn med hagle for deretter å ta sitt eget liv. Og det konkluderte også etterforskningsteamet fra nærmeste by med.

Men den lokale lensmannen Roca er ikke helt fornøyd, han har funnet noen uoverensstemmelser som han vil til bunns i. Og så lar Aaron seg lokke til å bli noen dager for å hjelpe til, sånn helt uoffisielt.

Aaron ble i sin tid nærmest jaget fra landsbyen da mange trodde han var direkte eller indirekte ansvar,ig for at han undomsvenn/kjæreste Ellie druknet i elva og han får mye motbør. Hele tiden klarer han ikke å la være å knytte drapene til den gamle tragedien. 

Det blir en overraskende avdekking av omstendighetene rundt drapene - men den er nokså troverdig. 

Jeg synes at boka har en god intrige som det er svært krevende å nøste opp i. Aaron er et solid menneske som er med på å dra handlingen fremover. Og boka gir et fint innblikk i livet på landsbygda i Australia med klimaproblemer, frykten for brann, samhold, sladder, fattigdom og fyll og spetakkel.

Fortellingen er for det meste i nåtid og tar utgangspunkt i det Aaron foretar seg. Men av og til dukker den allvitende forfatteren opp og vi får vite hva som skjedde for lenge side, av og til også hva noen av dem som nå er døde tenkte og gjorde. Dette blir en slags kommentar til oppdagelsene som blir gjort, og gir egentlig ingen frempek utover det vi allerede har blitt fortalt. Jeg synes det fungerer godt.

Jeg har satt meg på listen til Jane Harpers siste kriminalroman også, jeg vil gjerne ha mer!

Anne B. Ragde: Muttra og meg

Anne B Ragde var på høyden da hun skrev Berlinerpoplene og i alle fall den første av etterfølgerne. Det var sterk lesing, både underholdende og tankevekkende. Det beskrev en bondefamilie i forfall men hun holdt god avstand til sosialpornografi. 

Hun har også skrevet mange bøker om sin familie. Der synes jeg høydepunktet var Arsenikktårnet. Den bygde mye på hennes mormors og mors historie, men kunne godt leses som en roman. Hennes mormor ble ikke vakkert fremstilt, men var for lengst død da boken kom ut og avstanden i tid gjorde dette akseptabelt i mine øyne.

Denne boken er mer en slags erindringsbok og jeg synes den har mye til felles med "Jeg har et teppe i tusen farger". Ragde skriver om sin mor og like mye om seg selv. Jeg synes hun skriver for det meste nokså nedsettende om sin mor. Det kan hun jo ha gode grunner til, men det er lite refleksjoner om hva som kan være årsaken og hvordan disse forholdene har påvirket henne selv.  Når hun skriver om seg selv dreier det seg ofte om hennes forfattervirksomhet. Et greit nok tema, men jeg synes ikke hun gjør det noe særlig interessant, og noe er holdt i en nesten sutrende stil. Så er det noen nærmest anekdotiske fortellinger om håpløse reiser moren har foretatt, alene i ungdommen, eller sammen med Anne B. og søsteren Eva når de var barn. 

Jeg leste nylig Marit Eikemos bok om brødrene Eikemo. Der var det også en del som ikke hadde gått helt greit for seg, men Marit Eikemo skriver om dette med varme og respekt for menneskene i fortellingen. Det savner jeg her. 

Mot slutten kommer beretningen om reisen Anne B. Ragde hadde med sin mor til Oman. Denne delen har en del av den varmen og kjærligheten som jeg synes er fraværende i resten av boka. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god bok.