Elizabeth Strout: Olive Kitteridge

Mange kjenner nok denne tittelen bedre som en HBO-serie. Jeg har ikke sett denne selv. Boken Olive Kitteridge vant Pulitzerprisen i 2009. Jeg har lest om den (og antagelig hørt anmeldelsen i P2) og plukket den med meg fra Stavanger bibliotek nylig.

Dette er historien om den pensjonerte mattelæreren Olive Kitteridge i småbyen Crosby i Maine, fortalt gjennom 13 fortellinger/noveller. Olive er hovedperson i noen, biperson i noen, og i noen fortellinger blir hun bare såvidt nevnt. Likevel handler boken om henne, om byen der hun har vært lærer, ungdommene og de unge voksne kjenner henne fra skolen, andre kjenner bedre hennes elskelige ektemann Henry fra apoteket.

Olive er en karakter det er vanskelig å like. Hun er sær, full av sarkastiske og bitende kommentarer. Hun viser svært liten empati for sine nærmeste. Henry blir ofte skyteskive for hennes syrlige bemerkninger og hun har en slags "jeg vet best" holdning til det meste. Mange av de andre personene vi treffer på blir adskillig mer positivt fremstilt. Boken er i det hele tatt en mesterlig beskrivelse av livet i en småby i New England.

Ektemannen Henry blir fremstilt som en godlynt person som ingen har noe vondt å si om - tvertimot får vi høre flere som spør seg om hvordan han holder ut med henne. Henry er i en periode nokså patetisk forelsket i den svært unge assistenten sin, likevel rokker det ikke ved sannheten: han elsker sin kone og derfor tåler han hennes vanskelige sinnelag.

Olive mener selv at hun elsker sønnen Chris over alt på jorden, men har ingen forståelse for hvorfor han ikke vil bo resten av livet i huset som hun og Henry fikk bygget til ham. Den første svigerdatteren blir fremstilt (gjennom Olive sine øyne) som et selvopptatt og egoistisk monster. Kanskje hun er det, men finnes det noen svigerdatterkandidat som Olive ville ha akseptert? Den neste er snill og omtenksom, om noe rotete, men etter Olive har vært hos Chris og Ann et par dager skjer det en liten hendelse som vipper Olive av pinnen og hun reiser fra dem i en strøm av skjellsord Her møter vi Olive på sitt verste, og det er ganske ille. Men er nå Chris helt uten skyld i opptrinnet......?

I endel av historiene møter vi litt andre sider av Olive. Hun viser en rørende omtanke for noen av de unge i byen, bl.a. en ung jente med spiseforstyrrelser. Og når Henry får slag og blir pleiepasient uten kommunikasjon med omverdenen besøker hun ham hver dag og snakker med ham om alle trivialiteter hun opplever i hverdagen. Gjennom hennes "samtaler" med Henry blir det tydelig for oss og for Olive selv at Henry har stått hennes hjerte svært nær, det er til og med noen tilløp til selvinnsikt hos den biske damen.

Alle novellene handler om personer eller om relasjoner mellom flere personer, men det er sjelden vi får presentert folk sine tanker og følelser direkte. Elizabeth Strout beskriver heller karakterene sett utenfra - ut fra et hendelsesforløp, hva som blir sagt, små detaljer som hva vedkommende har på seg, hvordan hun/han beveger seg osv. Dette synes jeg hun får til på en svært overbevisende måte.

Jeg ble selv litt (men bare litt) glad i Olive etter å ha fulgt henne gjennom noen år først med Henry og deretter ensom og alene. Jeg ble også glad i mange av personlighetene i Crosby, men jeg tror ikke jeg ville ha bodd der.