Chigozie Obioma: The fishermen

Jeg leste anmeldelsen av denne boken i "Karavan", (et svensk litteraturmagasin for litteratur fra Asia, Afrika og Latinamerika) og fikk lyst til å lese den. Boken ble kortlistet til Man Bookerprisen i fjor. Jeg tror ikke den er oversatt til norsk ennå.

"The fishermen" handler om fire brødre som bor i byen Akure i Nigeria, like ved elven Omi-Ala. De kommer fra en middelklassefamilie, faren Eme arbeider i en bank og moren Ama har en liten butikk. Det er også to mindre barn i familien. Eme er en moderne mann men har likevel valgt å få en stor familie. Når handlingen begynner er han blitt forflyttet av banken til en annen by lengre nord og er borte i mange uker om gangen. De fire brødrene går selvsagt på skole, men i fritiden er de mye for seg selv, og hele boken er skrevet fra et barnepersepektiv, lagt i munnen på Ben som er den yngste. De lever på en måte i en egen barneverden når de er for seg selv, med egne lover og regler, tro og overtro, og det blir en vesentlig del av rammen for historien. 

I januar 1996 får den eldste, Ikenna, det for seg at brødrene skal begynne å fiske i den farlige elven. Det er spennende og kanskje får de fisk som de kan selge på markedet. Dette er noe de holder skjult for Ada. De holder på med dette en stund, inntil en nabo ser dem og sier fra til Ada. De blir tatt hardt for dette, alle får juling av Eme neste gang han kommer hjem. Det kan virke som om avstraffelsen får en viss innvirkning på det som skal skje, men viktigere er at guttene har blitt tilsnakket av Abula på vei fra elven. Abulu er en omstreifer som ble hjerneskadd etter en ulykke. Han kommer med en spådom om at Ikenna vil bli drept av en av sine brødre. Denne spådommen setter i gang en bølge av overtro og konflikter mellom guttene og påvirker etterhvert hele familien. Jeg skal ikke gå innpå hva som skjer, men det er dystert og drivende spennende.

Det tok litt tid før jeg ble fortrolig med denne boken, men jeg ble revet med etterhvert som spenningen blant brødrene og mellom Ikenna og foreldrene utvikler seg. For meg handler boken mye om hvilken makt overtro kan ha i et samfunn, spesielt på en nokså lukket gruppe som vi har i de fire brødrene. Hadde foreldrene hatt mer innsyn i hvordan guttene tenkte og handlet ville de antagelig i større grad kunne avverget de dramatiske følgene av spådommen til en hjerneskadet omstreifer. Jeg oppfatter ikke Abulas spådom som en uavvendelig skjebne.  

Jeg liker også Obiomas fortellerstil. Han knytter de fleste av kapitlene i boken opp mot et symbol, gjerne et dyr. Noen ganger er det en person som blir knyttet til dette symbolet. Det gir historien en slags mytisk kraft, og med dette fortellerspråket som bakgrunn blir det lettere for oss å akseptere hvordan brødrene kan komme så galt avsted.

Personen Abulu blir i boka konsekvent omtalt som "the madman". Han symboliserer den rene ondskap, djevelen, selv om vi også får historien om hvordan han fikk hjerneskaden som har gjort ham slik.

Ben er ti år gammel når boken begynner og seksten på slutten. Han får oppleve mye som vi i Norge ikke synes at barn skal oppleve, jeg vil ikke beskrive dette mer inngående for ikke å røpe for mye av handlingen. Men han er likevel omgitt av familie som elsker ham og vil han vel, og mot slutten ser vi et slags håp om å komme tilbake til et normalt liv.

Jeg synes boken vinner svært mye på at den er skrevet ut fra et barns perspektiv. Det er svært dyktig gjort, for vi får likevel et godt innblikk i hvordan de voksne rundt dem tenker og handler. Men noe av spenningen ligger nettopp i feltet mellom brødrenes lukkede verden med sine krav til lojalitet mot hverandre og den "virkelige" voksne verdenen. Jeg tenker at nå må da moren eller faren følge med på hva det er guttene har for seg - hvorfor oppdager de ingenting? De har bygget en mur rundt sine problemer og konflikter og de voksne er utestengt.

Dette er med på å gjøre romanen universell, men den er samtidig en bok om Nigeria. Innimellom får vi også glimt av Nigeria, både historie og samtid, uten at det blir hovedtema for boken. Biafrakrigen lever som et minne langt tilbake der noen av onklene ble drept, og Ben har selv klare minner om opprøret i 1993. Vi aner også et samfunn full av vold og politimakt, men opplever også glimt fra dagliglivet.