Robyn Davidson gjorde sin reise i 1977 da hun var 27 år gammel. Boken er ikke noen tradisjonell reiseskildring, og i begynnelsen svarte ikke boken til forventningene mine. Hun fikk denne ideen om å vandre på denne måten uten at hun hadde noen erfaring med kameler, og den første delen av boken handler om den lange perioden da hun oppholder seg i Alice Springs hos en sær einstøing som driver med kameler for å lære seg å hanskes med disse dyrene. Hun lever under nokså kummerlige forhold og må finne seg i mye fra sin arbeidsgiver. Hun får etterhvert kontakt med andre kameleiere og etter en mange tilbakeslag og problemer har hun tilslutt klart å få samlet en gruppe på 4 kameler til den etterlengtede ekspedisjonen. Gjennom denne perioden har Robyn lært mye om kameldrift, og om seg selv. Hun er også blitt svært selvstendig og trives etterhvert best i eget selskap.
Hun møter fotografen Rick Smolan fra National Geographics. Robyn er svært negativ til å bli fotografering. Men hun har også bruk for økonomisk støtte til turen, og hun gjør derfor en avtale med Rick om at han skal få møte henne flere steder underveis så han kan lage reportasjer for magasinet. Hun skriver endel om sin aversjon mot denne fotograferingen både på forhånd og underveis. Forholdet til Rick blir får sine oppturer og nedturer. Ved ett møte nær en aboriginerbosetning blir han nokså nærgående med kameraet og opptrer respektløs overfor deres hellige steder. Det skaper senere vanskeligheter for Robyn overfor befolkningen som gjennom dette også ser henne som en inntrenger. Men Rick blir også en hjelper og støttespiller, og de har en romanse underveis.
Selve reisen begynner omtrent midt i boken. Ekspedisjonen starter fra Alice Springs, en by Robyn har mest negativt å si om. Deretter begir hun seg løs på den lange vandringen. Hun prøver å følge gamle, etablerte veier/ruter/stier gjennom det golde landskapet. Det viser seg å være svært utfordrende. Mange steder er stiene utraderte og det kan være vanskelig å finne retningen. Det er også viktig for henne å finne områder underveis der kamelene kan finne mat og vann. Selv i det ørkenaktige landskapet finnes det vannhull og områder med vegetasjon som dyr kan ha nytte av. Dette husker jeg fra en tur jeg selv var på i Australia for noen år siden da vi bl.a. besøkte Uluru (eller Ayer's Rock som den også er kjent som). På avstand kunne landskapet se helt goldt ut, men det kunne likevel være mye busker og vekster, bl. a. var det overraskende mye vegetasjon ved foten av Uluru.
Flere ganger underveis kommer hun til bosetninger av aboriginere. I en av disse bosetningene får hun med seg et reisefølge, en eldre aboriginer som følger henne til den siste bosetningen på veien vestover. Hennes kontakt med aboriginerne blir beskrevet med varme og innlevelse, og hun prøver å forstå og delvis tilegne seg noe av deres livsstil og holdninger.
Den siste og på mange måter vanskeligste strekningen går gjennom landområder som er preget av utarmet, tidligere kvegdrift. Her har uspiselig vegetasjon overtatt for den sparsomme men nyttige vegetasjonen hun fant i ørkenområdene tidligere og kamelene lider under dette. Noen steder er det lagt ut mat som er forgiftet for å ta livet av den australske villhunden, dingoen. Hun klarer å holde hennes egen elskede hund Diggity unna disse fellene nesten hele tiden, men til slutt får den i seg noe forgiftet åte og dør. Dette blir et stort tap for Robyn, men skjer heldigvis helt mot slutten av ekspedisjonen.
Jeg oppfatter boken som mer en bok om Robyn Davidson sin personlige utvikling gjennom forberedelsene og gjennom turen enn som en reiseskildring. Vi lærer henne å kjenne som en sta og selvstendig jente med varme og empati for dyrene hun jobber med, for urbefolkningen og for de få menneskene hun velger å slippe inn på livet. Hun blir etterhvert tøffere og enda mer selvstendig. Hun trives godt i selskap med seg selv og dyrene. Det er hun jo nødt til hvis hun skal kunne klare seg på en slik reise. Dette har både positive og negative sider. Hun opplever å føle seg fri fra mye av det som vi i den siviliserte verden tror vi er avhengig av, både mht. komfort og også behov for informasjon. På den andre siden utvikler hun nesten asosiale egenskaper og holdninger og det kunne vært interessant å vite mer om hvordan hun klarte tilvenning til samfunnet igjen etter hun var ferdig med reisen.
Den første delen av boken syntes jeg av litt tung å komme igjennom, men etter å ha lest den fordig forstår jeg hvorfor hun ville ha med såpass mye om forberedelsene. Beskrivelsen av ekspedisjonen derimot blir aldri kjedelig, og vi opplever sammen med Robyn at ørkenlandskap er svært varierende. Siden boken i stor grad handler om Robyn selv synes jeg det er en styrke at hun virker svært ærlig og ikke går av veien for å utlevere seg selv.
Boken heter "Spor" på norsk, men det passet best for meg å lese den på Kindle og da hadde jeg ikke noe annet valg enn å kjøpe den på engelsk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar