Johanna Mo: Skuggliljan

Johanna Mo sine krimbøker fra Øland har blitt presentert som "Ølandskrim", som om det skulle være noe nytt med krim fra denne øya.  Johan Theorin har jo for en del år siden skrevet 4 meget gode kriminalromaner fra Sveriges nest største øy og er nettopp ute med en ny som jeg gleder meg til å lese.

Men det er plass til flere Ølandsforfattere og Johanna Mo sin andre krim med Hanna Duncker forsvarer absolutt sin plass. Liksom i den første, "Nattsångaren" ligger den gamle mordbrannsaken mot Hanna sin far som et bakteppe. Faren ble en drukkenbolt etter at moren døde, men Hanna kan ikke slå seg til ro med at han skulle være skyldig i mord selv om det forelå svært håndfaste beviser. Dommen mot faren skulle prege Hanna i hele oppveksten og gjorde at hun flyttet vekk fra øya så snart hun kunne.

Hanna og kollegene hennes blir satt til å etterforske en forsvinningsak. Jenny Ahlstrøm kommer hjem til Øland og finner at ektemannen Thomas og deres 14 måneder gamle sønn Hugo er sporløst forsvunnet.  Så blir liket av Thomas funnet, men ikke Hugo. Det blir en kamp mot tiden å prøve å finne ungen før det er for seint. Samtidig etterforskes drapet på Thomas. Sporene går i flere retninger, det er spenninger i miljøet i eiendomsmeglerfirmaet der Thomas jobbet. Thomas har muligens noen uheldige kontakter med sin barndomsvenn Mille, tobakkshandleren som sannsynligvis opererer på feil side av loven. Og Thomas sin 22-årige datter fra sitt første samboerskap har tatt kontakt og hun virker som en relativt ustabil person. Men ingen av disse kan vel ha hatt motiv til å gjøre babyen Hugo noe????

Dette er en kriminalroman der selve etterforskningen spiller hovedrollen. Gjentatte samtaler, turer frem og tilbake, mange vitner lyger litt, ikke nødvendigvis fordi de er kjeltringer men fordi det ikke er alt de vil være åpne om. Noen av dem følger vi også litt fra "innsiden", det gir litt bredere perspektiv til historien. Ingen er feilfrie, heller ikke etterforskerne.

Boka er bygd opp kronologisk. Vi følger først og fremst Hanna og teamet hennes, eller noen ganger kollega Erik. Som en slags sidehandling følger vi også Thomas sin datter Lykke som sliter med sitt. Og så har vi noen korte kapitler med tittel "Den sista dagen" der vi følger Thomas gjennom den siste dagen han var i livet. Den første  boken var lagt opp noenlunde på samme måte. Jeg synes det fungere bra, en må bare skille mellom hva vi vet og hva etterforskerne vet, det er ikke nødvendigvis det samme. Men det gir et bredere perspektiv på fortellingen, og det gir den velmenende men litt ustadige Thomas en stemme. 

Hanna møtte vi i den første boka som en dyktig etterforsker, men relativt utrygg på seg selv i den nye jobben og i tilbakevendingen til sin barndoms Øland. Nå er hun litt mer stø på beina, men sliter fremdeles litt sosialt. 

Øya Øland har først og fremst betydning gjennom menneskene vi møter. Vi møter naturen, men det er ingen lange utbroderinger eller imponerende naturskildringer. Boka henger så mye mer på relasjonene mellom personene vi møter. 

Oppklaringen er litt uventet og blir kanskje et slags antiklimaks, men jeg synes ikke det gjør noe. Men jeg mener Johanna Mo er på tynn is mht. vesle Hugos utviklingstrinn, de glimtene vi hører om ham virker han mer som en toåring enn en ettåring.

Neste bok i serien  er på vei. Jeg gleder meg.