Louise Erdrich er en av mine yndlingsforfattere. Hun er av Chippewa/tysk avstamning og skriver fra indianermiljøene i Nord Dakota og Minnesota. Det meste hun skriver er ren fiksjon, selv om det ofte gjenspeiler seg på myter og historier. Men denne romanen er basert på bestefaren hennes, i boka kalt Thomas Wazhashk. Bestefaren var småbruker og samtidig nattevakt på en fabrikk. På 50-tallet organiserte han motstand mot nye lover og regler som ville forverre situasjonen til urbefolkningen i USA, samlet underskrifter, reiste til Washington og la frem saken deres i kongressen. De vant noen delseire og klarte å opprettholde livet i i reservatet slik de ønsket.
Historien er vevet sammen med skildringer av livet på reservatet, naturen, gledene og utfordringene de møter. En annen hovedperson i boka er Thomas’ niese Patricia som også blir med i den gruppen som reiser til Kongressen. Gjennom Patricia blir vi kjent med miljøet blant de unge jentene på fabrikken, jenteprat, kjærlighet og innpåslitne og av og til truende gutter. Patricia tar på seg å finne søsteren Vera som har forsvunnet i Minneapolis og havner opp i uhyggelige situasjoner i barmiljøet der.
Erdrich idealiserer på ingen måte miljøet i reservatet, vi møter både fyll, vold, dårlig kosthold og overtro. Likevel er det mye varme i beskrivelsene og hun får hele historien og det store persongalleriet til å henge godt sammen. Men den røde tråden er likevel det nye lovutkastet og kampen for å bli hørt i Kongressen.
Dette synes jeg er en av de sterkeste romanene hennes. Ikke fordi den er basert på hennes familiehistorie og bygger på historiske fakta, men fordi hun klarer å gjøre det til en levende fortelling som lever sitt eget liv. Burde den ikke vært oversatt til norsk??
Boken fikk Pulitzerprisen for skjønnlitteratur i 2021, en av de mest prestisjetunge litteraturprisene i USA.
SvarVideresend |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar