Deborah Crombie: A Bitter Feast

Denne boka kommer like etter Garden of Lamentation som jeg nettopp leste. Den var veldig Londonbasert. Men her er Duncan Kincaid og Gemma James med barn invitert på landstedet til foreldrene til Gemmas kollega Melody Talbot, delvis pga. hendelser i den forrige boka.

Duncan kjører alene og like før han kommer til landsbyen der familien Talbot bor blir han påkjørt, bilen velter utfor en skråning og han klarer med nød og neppe å klatre ut av bilen og opp på veien. Kvinnen som kjørte på ham er ikke like heldig, hun dør av skadene og hun har en passasjer som også er død - det skal vise seg at han var død før kollisjonen.

Passasjeren var Fergus O’Reilly, en tidligere berømt kjøkkensjef, nå nokså fallert. Hans tidligere kollega Viv Holland var også en svært anerkjent kokk, hun driver nå den lokale puben og har påtatt seg å arrangere maten ved en veldedighetslunsj som holdes på eiendommen til familien Talbot.

Det skjer et til dødsfall - barkeeperen i puben blir påkjørt på veien hjem og det virker som det var en planlagt påkjørsel. Og O’Reilly hadde en overdose av hjertemedisin i blodet, det er tydelig at det er en morder på ferde.

Hovedtemaet i denne romanen er mat, avansert kokekunst, miljøet i restaurantbransjen i London versus miljøet i en landsbypub med restaurantservering. Det er heldigvis ikke en herregårdskrim, det var jeg litt redd for. Det er en broket samling av personer tilstede - to av Vivs medarbeidere har jobbet sammen med henne og O’Reilly i London. Det er en bonden Mark, Vivs nåværende kjæreste. Gartneren Joe jobber for Talbotfamilien og bor nærmest som en eneboer i en strømløs hytte, og så er det Roz, assistenten til Addie Talbot som har en sterk dragning på mannfolk. Tidligere ektefeller av flere av de impliserte dukker også opp. 

Dette er en krim der ting foregår i et tett miljø og i løpet av nokså kort tid. Duncan og Gemma driver ikke direkte etterforskning selv men bidrar likevel, hver på sin kant.

Jeg synes det er positivt at saken rulles opp gjennom samtaler og hendelser som dreier seg om mellommenneskelige forhold, og dette er Deborah Crombie god til. Det blir likevel litt for mye familieforviklinger på landet etter min smak, jeg vil heller ha ekteparet tilbake til bakgatene i storbyen.

Johan B Mjønes: Spuria

Kristin er 87 år. Hennes ektemann gjennom år er død etter et langt sykeleie. De elsket hverandre og hadde et godt liv sammen. Men noe har tynget Kristin i alle disse årene. Hvor ble det av den vesle gutten hun ble nødt til å adoptere bort da hun var 16 år? Sengen hennes i barsel var merket med S for Spuria, uekte. Hun har aldri snakket med noen om dette.

Kristin blir nærmest besatt av ønsket om å finne barnet sitt som nå må være i 80-årene. Hun allierer seg med den av barnebarna som står henne nærmeste, veslegutten Knut sin yngste sønn Birger. Men det er ikke så lett å få noe hjelp fra byråkratiet rundt gamle adopsjonssaker og reglene er strenge.

Vi får høre hele bakgrunnshistorien til barnefødselen gjennom tilbakeblikk i boka. Parallelt følger vi Kristin i nåtiden, en gammel dame, helt avhengig av rullator og rullestol og den daglige hjemmesykepleien. Moderate dataferdigheter, hun kan nok gjøre litt men så kommer hun borti et eller annet og da blir det umulig å finne frem på skjermen.

De to døtrene tar seg av forberedelsene til begravelsen. Døtrene som hun ikke klarte å amme, med den eldste sank hun inn i en fødselsdepresjon som gled over i den andre fødselen. Hun har et nokså anstrengt forhold til begge to. Og av og til blir Kristin litt for skarp og avvisende i kanten, også overfor hjemmesykepleierne, til og med overfor Birger som tross alt hjelper henne hele tiden. Men letingen skal være hemmelig....

Det er mye godt i denne romanen. Jeg synes det viktigste den tar opp er hva fortielsen gjør med et menneske og med forholdene i en familie. Fortielsen har gjort at Kristin ikke klarte å være en god mor for sine døtre, noe både de og hun selv har tatt skade av. For Kristin blir ikke det viktigste hva hun finner i letingen etter barnet sitt men hva som skjer når hun åpner opp. De fineste partiene er de som beskriver Kristin i nåtiden, hvordan hun blir hindret av sine fysiske forutsetninger og likevel halsstarrig går videre. Det er ikke noe vondt i henne, men hun blir ikke fremstilt som noe uskyldig offer heller, så bisk som hun kan være i kantene. Det er en virkelig god og varm beskrivelse av en gammel dame på godt og av og til vondt.

Derimot synes jeg enkelte ting skurrer i beskrivelsen av oppveksten hennes. Den drikkfeldige faren, sånn som han er på sitt verste - jeg savner en slags oppløsning, hvordan forsvant han egentlig "ut or soga"? Den dramatiske julekvelden da de rømmer til slektningene blir på en måte hengende i lufta og er egentlig litt unødvendig for beskrivelsen av Kristins voksne liv. Det lutfattige hjemme til Tobias og faren hans blir nesten litt idyllisert. Det hele virker litt "oppdiktet" på meg.

Noen har trillet seksere, det gjør ikke jeg men det er en god bok.