Roy Jacobsen: De usynlige

. 

Roy Jacobsen skrev om en kvinnes oppvekst på Helgelandskysten i første del av Seierherrene. Det var en barndom preget av fattigdom og elendighet. I "De usynlige" er vi også på Helgelandskysten, på øya Barrøy (oppdiktet) der Ingrid vokser opp som eneste barn av fiskerbonden Hans og kona Maria i mellomkrigstiden. Det ikke fattigdom og elendighet som preger denne boken, det er heller en hyllest til de hardt arbeidende øyboerne og beskriver det nesten umenneskelige slitet deres, men også gledene, verdigheten, pågangsmotet, drømmene og familiesamholdet

Jeg har veldig mye godt å si om "De usynlige". Det er en veldig visuell bok, naturen og menneskene blir beskrevet i bilder som gjør at du ser for deg roturene til skolen, sauene som må berges så ikke den våte ulla fryser til is, torvskjæringen og barnestolen som Hans lager til nevøen sin. Roy Jacobsen skriver med en dyprespekt for øyboerne. De er ikke noen fattige stakkarer, Hans drar inn betydelige summer på Lofotfiske hvert år, bygger kai og bidrar til å utvikle samfunnet.

Det er fine skildringer av forholdet mellom menneskene på Barrøy. Uten å bruke mange ord kommer vi under huden på Hans, Maria og Hans' far Martin. Vi opplever også hvordan Ingrid utvikler seg som menneske gjennom boken. Derimot synes jeg det mangler noe i beskrivelsen av de litt større samfunnsforholdene, vi har brukseieren som kjøper fisken og dunet, vi har presten som har garantert for lån til Hans. Dette er det de lever av og slike forhold blir bare såvidt berørt.

Historien om Ingrids tante Barbro som er arbeidsom men så enfoldig at hun ikke egner seg som tjenestejente synes jeg er god. Det blir derfor tre kvinner i tillegg til den aldrende bestefaren som passer gården når Hans er på Lofotfiske tre måneder hver vinter, Maria, Barbro og vesle Ingrid.  De må takle de mest uhyrlige utfordringer som følger med vinterstormer og frost. Ingrid er med på slitet allerede fra fem-seksårsalderen. Dette blir tøft skildret, men med varme og ømhet. Det er ingen ønsket oppvekst for en liten jente, men det er det livet de har. De eier noen øyer, litt potetland, noen sauer og kyr, et par båter og utstyr for lofotfiske. Så lenge alle er friske og far kommer hjem fra Lofoten hvert år lever de et godt liv.

Det bor et arbeidslag på Barrøy en stund. Ni måneder etterpå får Barbro en sønn som får navnet Lars etter den svenske arbeideren som var hans far. Vesle Lars blir etterhvert en viktig person i boken.

Etterat Hans dør og Maria blir innlagt på psykiatrisk sykehus er det bare Barbro, Ingrid og Barbros sønn Lars igjen på Barrøy (og i tillegg to barn). Ingrid er kanskje 15 nå, Lars noen år yngre, 12? Boken beskriver hvordan de klarer seg gjennom de første årene. Her synes jeg kanskje Roy Jacobsen tar litt godt i, det blir litt for urealistisk at de skal kunne klare seg såpass godt.

De usynlige er blitt en vakker bok og en glede å lese, men jeg synes Roy Jacobsen har tatt litt for lett på å plassere Barrøy-folket i en realistisk ramme.