Helle Helle: De

Bokens hovedperson er en 16 år gammel jente på Lolland som begynner på gymnaset. Vi får aldri vite navnet hennes. Hun bor sammen med moren sin som arbeider i en butikk på torget. Men dette året kommer ikke moren seg på jobb, og vi skjønner snart at hun er syk. Kreftsyk.
Datteren tar bussen til og fra skolen hver dag, har venninner, prater med dem om det jenter pleier å prate om. Går noen ganger på fest, drikker litt alkohol. Treffer noen gutter men liker best å være sammen med den unge hjelpelæreren Henrik Strøm. Så viser det seg at han har en annen.

Moren blir innlagt på sykehus og jenta må klare seg selv. Hun får 400 kroner til mat men får det for seg at hun skal klare seg uten de pengene og lever på det hun finner i fryseren og klarer å koke sammen.

Mor og datter har et nært og godt forhold men det er likevel noe som skurrer. På 80-tallet var en kreftdiagnose neste jevngodt med døden. Det er ingenting som tyder på at moren kommer til å bli frisk igjen. Dette snakker de ikke om. De snakker heller ikke om det som foregår i ungdomtilværelsen til datteren - på skolen, men venner, forhold til gutter. Nå er det jo ikke så uvanlig at ungdom holder slikt for seg selv, men vi opplever heller ikke at moren spør eller undrer seg over hvordan datteren egentlig har det.

Datteren vil nok klare seg - hun er pliktoppfyllende, nesten litt for mye, omgjengelig men likevel en som trives i sitt eget selskap. Egentlig nokså alene i tosomheten sammen med moren.

Dette var en vakker bok å lese, i Helle helles minimalistiske stil der hver setning inneholder så mye mer enn det som står der. Den har også noe melankolsk over seg, og mangelen på kommunikasjon mellom mor og datter blir nesten påtrengende.

Peter Franziskus Strassegger: Stasi

Armin er fortelleren i denne romanen. Han og søsteren Stasia bor hos mormoren for øyeblikket, foreldrene reiser rundt i Europa. Faren er fra Slovenia og driver med en nokså uklar entrepenørvirksomhet sammen med onkel Janko. Eller er onkel bare en talemåte, er de bare kompiser? Moren er norsk.

En dag blir søskenparet hentet av foreldrene og de legger ut på en ny reise sørover. Målet denne gangen er et hus som faren skal bygge for å selge. Kanskje i Slovenia, kanskje i Tyskland eller Østerrike, det kommer ikke klart frem. Fremtiden ellers vet de ingenting om men Armin vil gjerne at de skal bo i huset som faren bygger.

Stasia er 17 år og en vakker jente. Armin er endel år yngre - 12? 13? De henger for det meste sammen. Når de kjører bil finner de på en masse leker, de fleste har et eller annet morbid tema, gjerne om mord eller død.. Men Stasia går også sine egne veier, og hvorfor blir hun med Janko inn i vogna hans uten at Armin får være med?

Mormor blir syk og de kjører til Norge igjen. Når de treffer mormor forteller Stasia henne at hun er gravid, men mormor er for syk til å oppfatte det. Stasia er den som sørger for å få mormor lagt inn på sykehus, men hun overlever ikke. Etter begravelsen reiser de tilbake til husbyggingen. De stopper på en bensinstasjon. På toalettet der oppdager Armin at Stasi forsvinner inn i et av avlukkene med en mann. Han forteller dette til foreldrene. Stasi kommer ikke tilbake. Hele familien leter men gir tilslutt opp og de reiser til nybygget.

Senere reiser Janko ut for å lete etter Satsia og kommer tilslutt med henne - radmager og sjuk som hun er. Eller er dette noe som skjer i Armins fantasi? For boka er også full av Armin sine drømmer og fantasier, og særlig mot slutten av boka er det ofte vanskelig å finne ut om vi er i drømmen og virkeligheten. Noen av fantasiene går ut på at han vil leve Stasia sitt liv som kvinne, lære å sminke seg og gå med klærne hennes. Mot slutten av boka er i alle fall ikke Stasia sammen med dem lenger der han kjører i bilen sammen med mor og far. Men kanskje dukker hun opp igjen?

Hele boka får noe uvirkelig og drømmeaktig over seg der de to barna flakker omkring i uten mål og mening sammen med foreldrene og lever helt utenfor samfunnet. De har en slags trygghet i hverandre, men foreldrene representerer ikke noe stabilt, noe de kan støtte seg på. En temmelig trist bok.

Elizabeth George: The punishment she deserves

Jeg har leste mange av Elizabeth George sine kriminalromaner med Lynley/Havers, men nå er det lenge siden. Jeg gikk litt lei av persongalleriet, for etterforskernes privatliv tar ofte mye plass i bøkene hennes. Men nå trengte jeg en god krim på min Kindle og da ble det denne.

Foreldre - barn forhold er en rød tråd i denne romanen, foreldres feil i oppdragelsen - i mange forskjellige forhold og på mange plan. Sentrum for handlinger er Ludlow, en småby nær grensen til Wales. Boka starter med en pubkveld der et par ungjenter feier avslutningen av semesteret. Den ene er en den drevne Dena "Ding" som deler leilighet med Bruce "Brutus" og Finnegan "Finn". Den andre er den flittige og skikkelige Minna som bor hos bestemoren. Minna blir sjenket under bordet og det blir mye halloi. Den lokale PCSO'en (en sivilansatt medhjelper for politiet) kommer og roer ned fyllekalaset.

Så blir Isabelle Ardery (sjefen til både Thomas Lynley og Barbara Havers) sendt til Ludlow for å gå en tidligere politisak i sømmene. Ian Druitt ble innbrakt etter en telefonanklage for pedofili og blir funnet hengt på politistasjonen, politiet konkluderer raskt med selvmord. Faren tror ikke verken på pedofili eller selvmord og truer med formell anklage med støtte fra et parlamentsmedlem. Ardery skal undersøke om politiet har gjort et korrekt etterforskningsarbeid mens Barbara Havers skal hjelpe henne. Havers er som alltid i ledelsens søkelys etter å ha opptrådt ukorrekt i en tidligere bok (en gjenganger i denne krimserien). Barbara er nysgjerrig og oppdager flere uoverensstemmelser mens Isabelle holder henne på en armlengdes avstand og vil helst bare gjøre det formelt nødvendige og dra tilbake til kontoret. Hun er ellers opptatt av å forhindre at eksmannen Bob skal flytte til New Zealand med de to sønnene deres og sin nye kone. Isabelle er på vei inn i tung alkoholisme som hun hittil har skjult på jobben.

Isabelle tvinger Barbara til å fjerne ting fra rapporten som indikerer at saken er mer komplisert og krever grundigere etterforskning. Lynley avslører dette og dermed blir han og Barbara sendt til Ludlow igjen for å gå grundigere til verks. De får tolv dager på seg.

Det blir en langsommelig og seig etterforskning som trekker inn et ganske stort antall personer og familier. Det som gjør boka interessant og gir meg lyst til å lese videre er at jeg hele tiden lurer på hvordan i all verden forfatteren har tenkt at alle disse menneskene skal forsvare sin plass i boka og få til en historie som henger sammen. Det er ellers ingen spenning eller dramatikk og etterforskninger blir nokså langdryg. Men underveis blir vi altså kjent med en del familier der foreldrene ikke er spesielt flinke til å håndtere barna sine.

Det er indiskeYasmine ble totalt avvist av sine foreldre da hun giftet seg med en engelskmann før hun var ferdig med sin utdannelse. Yasmine prøver nå selv å styre livet til sin egen datter Minna. DCS Clover Freeman, mor til Finn, setter PCSO'en til å holde sønnen konstant under oppsikt. PCSO'en vokste opp i en sekt i Irland som utnyttet barna seksuelt. Ding vil ikke bo hjemme etter en (for henne) uhyggelig opplevelse da faren døde.Ungjenta Francie har foreldre som er så frigjorte at de ikke bryr seg med hva hun gjør på noen måte. Og Isabelle Ardery har selv forsømt dine sønner for alkoholen.

Det viser seg at flere av disse sidehistoriene henger sammen, og ettersom flere lag blir avdekket blir det gradvis en sammenhengende historie av dette. Litt over 3/4 av boka er jeg temmelig sikker på hvilken retning det tar. Men fremdeles er det uklarheter igjen for å avsløre akkurat hvordan, hvorfor og når forbrytelsen foregikk, så jeg henger med helt til slutt, ikke minst for å finne ut om forfatteren faktisk drar alt dette i land. Og det gjør hun - med glans.

Boka er aaaaltfor lang, og jeg blir av og til irritert av å lese om Barbara Havers' uflidde utseende, nikotinfingre og ustelte hår. Jeg blir også lei av å lese gang på gang om IsabelleArderys omgang med  flyflasker med vodka. Når skal enkelte forfattere lære seg antydningens kunst? Er motivet for forbrytelsen troverdig?

Jeg lot meg rive med i denne kriminalromanen trass i disse innvendingene. Beskrivelsene av småbymiljøet, av ungdom mer eller mindre i drift og av mennesker som er glade i hverandre og egentlig vil det aller beste men som likevel gjør det ene uheldige valget etter det andre, ja av og til helt fatale valg - alt dette er superbra og gjør det til en god krim for meg. Så det blir nok til at jeg leser flere.

Edverd Hoem: Jordmor på jorda. Huset under blåhammaren

Denne boken om tippoldemor til Edvard Hoem hører sammen med forfatterens romaner om slektningene som utvandret til Amerika, den første var "Slåttekar i himmelen". I 2008 skrev han teksten "Jordmor på jorda" til Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum, og denne boka bygger på den teksten.

Jeg har ikke lest de andre slektsromanene til Hoem men vi skulle lese den i litteraturgruppa jeg er med i og den kan godt leses uavhengig av de andre. Jeg syntes også jordmortemaet var interessant, for jeg har lest flere romaner om jordmødre, alle sammen sterke kvinneskikkelser. I Kerstin Ekmann "Guds barmhjertighet" (første del av Vargskinnet, en trilogi fra Jämtlandstraktene) er jordmora Hillevi hovedpersonen. Hun kommer alene fra storbyen til jobben som disktriksjordmor i distrikts-Sverige i 1916, og det er mange tøffe tak.  I første del av Tommi Kinnunens "Der fire veier møtes" begynner Maria sin jordmorvirksomhet i nord-Finland i 1895 og blir en sterk kvinneskikkelse og familiens matriark. I Katja Kettus "Jordmora" møter vi "Villøye", som er datter av en kommunist og dermed utstøtt fra samfunnet og som praktiserer fødselshjelp og andre legekunster og ukunster på kvinner i den brutale krigen i Lappland under 2. verdenskrig.

Edverd Hoems roman starter hundre år tidligere, i året 1800.  Marta Kristine Nesje var 7 år og familien flyttet fra Gjermundnes i Romsdal over fjorden til Nesje på sørsiden der faren hadde kjøpt et hus. Familien livnærte seg på farens arbeid som skomaker og slakter og det de fikk ut av jorden på den lille husmannsplassen. I tillegg var det pliktarbeid på den store gården.

Foreldrene var både arbeidsomme og fremsynte og Marta Kristine tok til seg det hun kunne av kunnskap på omgangsskolen. Hennes interesse for kvinners strev med barnefødsler ble vakt da hun som barn fikk se det skremmende synet av en stake med en hodeskalle etter en halshugget kvinne. Presten Stub fattet interesse for den oppvakte jenta og ville sende henne på jordmoropplæring i Molde. Jordmoryrket var i sin spede begynnelse, og i nødsårene etter Napoleonskrigene ble dette ikke prioritert, men Marta Kristine fikk omsider et kurs og kunne begynne å praktisere. Men det var stor motstand i befolkningen mot å gå vekk fra folkemedisinen og de mer eller mindre kloke konene i bygdene. Hun arbeidet som jordmor i disse årene, men ble innkalt til svært få av barnefødslene.

Så ble det ekteskap med barndomskjæresten Hans som kom hjem fra krig og militærtjeneste. Marta Kristine ønsket å praktisere mer som jordmor, og familien trengte også den kjærkomne ekstrainntekten. I full forståelse med Hans forlot hun ham og de tre barna deres høsten 1821 for å gå over fjellet til Christiania og ta jordmorskolen der. På forsommeren neste år var hun ferdig, og nå var hun fullt kvalifisert til arbeidet. Jobben omfattet også koppevaksinering av barn.

Som distriktsjordmor måtte hun alltid være tilgjengelig for utrykninger og inntekten var liten. Folk var pålagt ved lov å tilkalle jordmor til fødselen, men mange unnlot dette, noen fordi de ikke hadde råd, andre av motstand mot alt som var nytt. I noen tilfeller var Marta Kristine med på søksmål for å drive inn bøter fra folk som nektet å kalle inn jordmora.

Samtidig var det hus og hjem og barn å ta seg av, og til dels gården også. Hans var mye ute på fiske for å skaffe inntekter til familien utover soldatlønnen. Sammen fikk de elleve barn. En døde like etter fødselen og en i seksårsalderen. Alt dette hun ikke klart uten hjelp fra foreldrene og fra Ingeborg, datteren hun fikk før hun giftet seg med Hans. De levde ellers et godt og nøysomt liv, men etter hvert utviklet Hans et tungsinn som gjorde at han først mistet soldatstillingen og lønnen som fulgte med, og senere trakk seg gradvis ut av alt som hadde med omsorg for familien bortsett fra litt fjordfiske. Han døde i 1841, da var han i femtiårene og Marta Kristine var 48. Det viste seg at Hans hadde gjeld til oppover ørene, og det ble tatt ut auksjonforretning på alle eiendelene deres. Heldigvis klarte Marta Kristine såvidt å beholde huset og noen få nødvendighetsartikler.

Livet som enke, jordmor og mor var hardt. Likevel klarte de å komme på fote igjen. Den eldste gutten, Ole Hansen var 12 år når faren døde, men han ble etterhvert en dugelig bonde. De andre kom ut i tjeneste når de vokste til og Marta Kristine arbeidet på jordlappen og på setra og fortsatte samtidig sin jordmorvirksomhet. Først når hun var 75 år la hun inn årene. Da hadde hun virket som jordmor i femti år, men hun fikk leve enda i ni år til, til hun var 84.

Det er vanskelig å skrive om denne boka uten å skrive mest om livet til Marta Krisitne, for boka fungerer på mange måter som en biografi. Jeg føler av og til at jeg ikke kommer helt inn på personene i boka, og jeg synes at beskrivelsen av jordmorprofesjonen på attenhundretallet går en del ut over boken som roman. Men den gir veldig interessante innblikk i akkurat det. Jeg var nok klar over at jordmoryrket var dårlig betalt på den tiden, men det var mye jeg ikke visste om folks motstand mot jordmødrene og om hvordan staten faktisk drev frem et profesjonelt program for jordmorutdannelse. Jeg synes også at boka har gode skildringer av livet på bygda i Romsdal i skyggen av Napoleonskrigene og tiden etterpå. Dette gjør jo boka høyst lesverdig, selv om jeg har litt problemer med om personene er romanfigurer eller om de faktisk er Edvard Hoems formødre og forfedre.