Denne boken om tippoldemor til Edvard Hoem hører sammen med forfatterens romaner om slektningene som utvandret til Amerika, den første var "Slåttekar i himmelen". I 2008 skrev han teksten "Jordmor på jorda" til Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum, og denne boka bygger på den teksten.
Jeg har ikke lest de andre slektsromanene til Hoem men vi skulle lese den i litteraturgruppa jeg er med i og den kan godt leses uavhengig av de andre. Jeg syntes også jordmortemaet var interessant, for jeg har lest flere romaner om jordmødre, alle sammen sterke kvinneskikkelser. I Kerstin Ekmann "Guds barmhjertighet" (første del av Vargskinnet, en trilogi fra Jämtlandstraktene) er jordmora Hillevi hovedpersonen. Hun kommer alene fra storbyen til jobben som disktriksjordmor i distrikts-Sverige i 1916, og det er mange tøffe tak. I første del av Tommi Kinnunens "Der fire veier møtes" begynner Maria sin jordmorvirksomhet i nord-Finland i 1895 og blir en sterk kvinneskikkelse og familiens matriark. I Katja Kettus "Jordmora" møter vi "Villøye", som er datter av en kommunist og dermed utstøtt fra samfunnet og som praktiserer fødselshjelp og andre legekunster og ukunster på kvinner i den brutale krigen i Lappland under 2. verdenskrig.
Edverd Hoems roman starter hundre år tidligere, i året 1800. Marta Kristine Nesje var 7 år og familien flyttet fra Gjermundnes i Romsdal over fjorden til Nesje på sørsiden der faren hadde kjøpt et hus. Familien livnærte seg på farens arbeid som skomaker og slakter og det de fikk ut av jorden på den lille husmannsplassen. I tillegg var det pliktarbeid på den store gården.
Foreldrene var både arbeidsomme og fremsynte og Marta Kristine tok til seg det hun kunne av kunnskap på omgangsskolen. Hennes interesse for kvinners strev med barnefødsler ble vakt da hun som barn fikk se det skremmende synet av en stake med en hodeskalle etter en halshugget kvinne. Presten Stub fattet interesse for den oppvakte jenta og ville sende henne på jordmoropplæring i Molde. Jordmoryrket var i sin spede begynnelse, og i nødsårene etter Napoleonskrigene ble dette ikke prioritert, men Marta Kristine fikk omsider et kurs og kunne begynne å praktisere. Men det var stor motstand i befolkningen mot å gå vekk fra folkemedisinen og de mer eller mindre kloke konene i bygdene. Hun arbeidet som jordmor i disse årene, men ble innkalt til svært få av barnefødslene.
Så ble det ekteskap med barndomskjæresten Hans som kom hjem fra krig og militærtjeneste. Marta Kristine ønsket å praktisere mer som jordmor, og familien trengte også den kjærkomne ekstrainntekten. I full forståelse med Hans forlot hun ham og de tre barna deres høsten 1821 for å gå over fjellet til Christiania og ta jordmorskolen der. På forsommeren neste år var hun ferdig, og nå var hun fullt kvalifisert til arbeidet. Jobben omfattet også koppevaksinering av barn.
Som distriktsjordmor måtte hun alltid være tilgjengelig for utrykninger og inntekten var liten. Folk var pålagt ved lov å tilkalle jordmor til fødselen, men mange unnlot dette, noen fordi de ikke hadde råd, andre av motstand mot alt som var nytt. I noen tilfeller var Marta Kristine med på søksmål for å drive inn bøter fra folk som nektet å kalle inn jordmora.
Samtidig var det hus og hjem og barn å ta seg av, og til dels gården også. Hans var mye ute på fiske for å skaffe inntekter til familien utover soldatlønnen. Sammen fikk de elleve barn. En døde like etter fødselen og en i seksårsalderen. Alt dette hun ikke klart uten hjelp fra foreldrene og fra Ingeborg, datteren hun fikk før hun giftet seg med Hans. De levde ellers et godt og nøysomt liv, men etter hvert utviklet Hans et tungsinn som gjorde at han først mistet soldatstillingen og lønnen som fulgte med, og senere trakk seg gradvis ut av alt som hadde med omsorg for familien bortsett fra litt fjordfiske. Han døde i 1841, da var han i femtiårene og Marta Kristine var 48. Det viste seg at Hans hadde gjeld til oppover ørene, og det ble tatt ut auksjonforretning på alle eiendelene deres. Heldigvis klarte Marta Kristine såvidt å beholde huset og noen få nødvendighetsartikler.
Livet som enke, jordmor og mor var hardt. Likevel klarte de å komme på fote igjen. Den eldste gutten, Ole Hansen var 12 år når faren døde, men han ble etterhvert en dugelig bonde. De andre kom ut i tjeneste når de vokste til og Marta Kristine arbeidet på jordlappen og på setra og fortsatte samtidig sin jordmorvirksomhet. Først når hun var 75 år la hun inn årene. Da hadde hun virket som jordmor i femti år, men hun fikk leve enda i ni år til, til hun var 84.
Det er vanskelig å skrive om denne boka uten å skrive mest om livet til Marta Krisitne, for boka fungerer på mange måter som en biografi. Jeg føler av og til at jeg ikke kommer helt inn på personene i boka, og jeg synes at beskrivelsen av jordmorprofesjonen på attenhundretallet går en del ut over boken som roman. Men den gir veldig interessante innblikk i akkurat det. Jeg var nok klar over at jordmoryrket var dårlig betalt på den tiden, men det var mye jeg ikke visste om folks motstand mot jordmødrene og om hvordan staten faktisk drev frem et profesjonelt program for jordmorutdannelse. Jeg synes også at boka har gode skildringer av livet på bygda i Romsdal i skyggen av Napoleonskrigene og tiden etterpå. Dette gjør jo boka høyst lesverdig, selv om jeg har litt problemer med om personene er romanfigurer eller om de faktisk er Edvard Hoems formødre og forfedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar