Denne boken i et nydelig lite pocketformat dukket opp i bokbyen Fjærlands avdeling for norsk skjønnlitteratur. Den ga henne bl.a. Nordisk råds litteraturpris i 2012. Mange lovord bakpå - det behøver ikke bety så mye, men boken grep meg virkelig.
Eva og Simon er et ektepar forbi livets middagshøyde, for å si det slik. De har hatt et godt liv sammen med sine tre døtre som nå er voksne. Men de har hver sine historier fra fortiden som de ikke snakker om, og så var det den episoden med hushjelpen Marija som de ikke snakker med sine døtre om engang.
Simon opplevde som lite barn jødeforfølgelsene i Tyskland, men han og den nærmeste familien gikk under jorden og overlevde. Eva fødte som tenåring en sønn som ble adoptert bort, det var lenge før hun traff Simon.
I de siste par årene har Simon trukket seg mer og mer inn i seg selv, i tausheten, og Eva sliter med å finne seg selv i et liv preget av den stille tosomheten som ikke passer henne i det hele tatt. Det eneste alternativet til dette livet er den totale ensomheten uten omsorgen for Simon.
Det er Eva som er fortellerstemmen og gradvis avdekker hun hvordan hushjelpen Marija kom inn i livene deres, ble en hjelp og støtte og nesten en nær venn inntil de så seg nødt til å si henne opp. Dette blir på en måte den røde tråden i boka.
Døtrene deres kjenner verken til Simons jødiske bakgrunn eller til Evas første fødsel. Jeg synes det er troverdig at Simon har lagt et lokk på den delen av fortiden sin, nærmest fordi det vil bringe minnene for sterkt frem å snakke om det. Jeg har litt mer problemer med Eva sin forhistorie. Hennes reaksjoner på den første fødselen er nokså rystende, uten å være i stand til å vise gutten ømhet og kjærlighet gjennom det halve året det tok før hun fikk summet seg til å overgi ham til adopsjon. Det står i sterk kontrast til det relativt gode og nære forholdet hun har til sine døtre. Det skurrer litt for meg - akkurat som hun har en annen personlighet i de avsnittene hun forteller om denne perioden.
Når Merete Lindstrøm skrev boka var hun godt under 50, og jeg er litt forbauset fordi jeg synes hun skriver svært overbevisende om livet og tankene til en eldre kvinne, og dette er en av de sterke sidene ved boka. Det er også noe ved måten hun skriver på som gjør at historien kommer så nær innpå meg. Dette er en bok jeg ikke kommer til å glemme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar