Første bok jeg leste av McCann var en kortroman som ble gitt ut sammen med to lengre noveller, «Thirteen ways of looking». Jeg likte den så godt at når denne boken dukket opp i bokbyen Fjærland måtte den bli med hjem.
«Danseren» er en roman om den russiske balletdanseren Rudolf Nurejev som herjet verdens balletscener på 1960 og 70-tallet. Nurejev vokste opp i en by i Sibir. Han var et naturtalent som kjempet seg frem og opp i ballettverdenen sterkt imot sin fars vilje og ble en av de mest fremstående ballettdanserne i Sovjetrussland på slutten av 50-tallet, og i 1961 hoppet han av i Vest-Europa på en turne med Kirovballetten. Deretter lå veien åpen til de største ballettscenene i Vesten, mens veien tilbake til Sovjet og til familien hans var ettertrykkelig stengt. Nurejev blir kanskje særlig husket for sitt årelange samarbeid med den britiske ballettstjernen Margot Fonteyn. I min ungdomstid husker jeg at disse ble sett på som de beste av de beste.
Mc Cann’s roman begynner med oppveksten i et krigsherjet land og senere beskriver han livet både i småbyen i Sibir og i dansemiljøet i Leningrad, først under Stalins, senere Khrutsjovs skygger. Mc Cann lar mange forskjellige personer beskrive Rudik: En sykepleier, søsteren Tamara, moren, mannen til den tidligere ballettstjernen Anna som oppdager hans talent og hjelper ham frem, Julia, ekteparets datter i Leningrad, av og til også en nøytral fortellerstemme. Dette synes jeg er et svært godt fortellergrep, det gjør skildringen av Nurejevs oppvekst til en storslått beretning om en ung gutts uslokkelige tørst etter dansen som en helt nødvendig del av livet, og samtidig en tørst etter livet selv. Men ikke nok med det, vi får også et innblikk i Sovjetunionen i denne perioden, hvordan det kan ha artet seg for vanlige innbyggere som vi møter.
Senere, når Rudi er blitt en verdenskjent (og etter hvert velstående) ballettstjerne hører vi hans egen stemme i et langt kapittel som omhandler perioden 1961-1971. På en måte synes jeg nesten vi kommer tettere innpå ham i andre deler av boka der det er andre som har ordet, det er noe nesten manisk flyktig over denne delen av boka. Det er stadig nye scener, nye byer, nye berømtheter, sex, dop.... Men samtidig skinner ensomheten og savnet av familien igjennom. Rudi ble dømt til syv års straffearbeid i hjemlandet for den store forbrytelsen å flytte ut av Sovjetunionen og kan ikke sette sin fot innenfor landet, han er også stadig redd for å bli angrepet og invalidisert av agenter.
Først i 1987 får Nurejev lov til å reise en kort tur til hjembyen til sin mor som ligger for døden. Det er Gorbatsjov og Glasnost og han tar sjansen. Det er søsteren Tamara som forteller om besøket. Ruri får snakket til moren der hun ligger på dødsleiet, men han er ikke sikker på at hun kjenner ham igjen. Han treffer også Julia igjen på en mellomlanding i Leningrad på vei tilbake til Wien og det blir vårt siste møte med Rudi, fortalt av Julia selv.
Jeg liker fortellerstemmene til McCann veldig godt i denne boka. På sitt beste blir det en slags symfoni som beskriver livet til et særegent og fascinerende dansegeni. Rudolf Nurejev sto for meg som selve personifiseringen av den klassiske balletten, og denne boka har brakt ham nærmere (på godt og ondt) og har også vist noen interessante biter av livet i Sovjetsamfunnet i etterkrigstiden.
Boken har også gitt meg lyst til å lese mer av Colum McCann. Flere av hans bøker er oversatt til norsk, men jeg prøver meg på engelsk neste gang, tror jeg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar