I litteraturgruppa ble vi enige om å lese et eller annet av Tove Ditlevsen og jeg valgte disse tre erindringsbøkene. De to første ble utgitt i 1967 og den siste i 1971. Men Tove Ditlevsens romaner er så vidt jeg vet alle sterkt påvirket av hennes oppvekst og erfaringer.
Tove vokste opp i en arbeiderfamilie i et fattig strøk i København. Faren kom fra en gård på Jylland, var glødende sosialist, leste bøker og fulgte med i det som skjedde i samtiden. Moren var 10 år yngre enn faren, vakker, lettlivet og virker i grunnen relativt lite opptatt av de to barna sine, Tove og Edvin. Tove er selv først og fremst opptatt av bøker, først av å lese dem, deretter å dikte selv. Hun begynner tidlig å skrive vers og levde gjennom skrivingen av og til nesten i sin egen verden når hun ikke fulgte med sin mer drevne venninne Ruth rundt på fantestreker. Hjemme hadde hun det greit nok. De var alltid fattige men hun ble ikke hundset eller plaget. Så var det heller ikke noen som så henne som det fabulerende barnet hun var.
Utdanning utover folkeskolen kom ikke på tale selv om Tove hadde skoleevner i massevis. Det var naturligvis økonomiske hindringer men ingen av foreldrene syntes det hadde noe for seg. Moren fordi hun ikke forsto nødvendighet av skolegang overhodet og faren mente hun ikke trengte utdanning fordi hun var jente. Hun fikk først noen husposter men var ikke lenge i noen av dem. Deretter jobbet hun som kontordame, hun kunne da i hvert fall lese og skrive helt utmerket.
Diktingen er det viktigste i Toves liv. Hun klarer seg greit nok i de mange jobbene hun har. Tilpasser seg aldri helt men nok til å holde det gående. Hun deltar i selskapelighet og dans og har flere kjærester, men det en eldre mann som kan gi henne det hun egentlig vil ha - utsiktene til å få publisert diktene sine. Hun går inn i et ekteskap med denne redaktøren av det lille magasinet "Vild Hvede". Han er 53 år, ekteskapet blir både lidenskapsløst og kjærlighetsløst - men Tove får gitt ut en diktsamling med de nye kontaktene hun får gjennom sitt ekteskap.
Hun har flere affærer, bl.a. med Piet Hein. Så treffer hun en ung student som hun blir ordentlig forelsket i. Hun skiller seg fra redaktøren og gifter seg med Ebbe. Tove er en stigende stjerne på den litterære himmel og skal komme til å forsørge sin mann. De får et barn og hun er lykkelig som mor, som kone og kjæreste og som forfatter. Så blir hun gravid igjen og synes det kommer altfor brått. Etter en desperat jakt finner hun en lege, Carl, som går med på å utføre abort. Han gir henne petidin som bedøvelse under inngrepet og hun opplever sin første rus. Den blir en så sterk opplevelse for henne at det overgår alt, også hennes kjærlighet til Ebbe og åpner veien inn i en tilværelse med dop og pillemisbruk. Tove flytter sammen med Carl for å få oppleve rusen igjen og han gir henne det hun ber om og mere til. Etter mange år med stadig sterkere medisiner kommer hun omsider under avrusing og behandling og kommer seg også vekk fra Carl og hans skadelige innflytelse. Men morfintrangen vil forfølge henne resten av livet.
Dette er tre tynne fliser av noen romaner men de rommer så mye likevel. Det som slår meg mest er hvor åpenhjertig Tove Ditlevsen utleverer først og fremst seg selv men også sine nærmeste. Men det er ingen store, dramatiske avsløringer, hun forteller bare (tilsynelatende, ha vet vi?) om hvordan det var. Hun er mest brutal mot seg selv , legger åpent frem sine svakheter men også sine drømmer og lengsler. Og så er også bøkene glimrende tidsbilder og miljøskildringer av Københavns fattigkvarter, av skrivestuene og kontorene og av kunstnerkneipene, på 30- og 40-tallet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar