Margaret Drabble: The Sea Lady

Det er gått lang tid siden jeg leste denne, for jeg har hatt noen tekniske problemer som nå er løst. Defor husker jeg svært lite detaljer fra handlingen. To personer møtes på en stor konferanse, begge er akademikere og nokså offentlige personer, begge er godt opp i årene. Deres fag har dreid seg om livet i havet og de ble kjent som barn ved ferieopphold ved Nordsjøen, derav tittelen. En gang i tiden var de barndomsvenner, så ble de et par, både før og i ekteskapet. En gang i tiden var Ailsa nokså vill av seg, Humphrey mere tilbakeholden. De skiltes ikke i fordragelighet og det er ubehagelig for begge to å møtes. Begge to har delvis fortrengt deler av fortiden sin.

Det viser seg etter hvert at møtet er regissert av en person som har kretset rundt dem begge en gang i tiden. Også noen andre mennesker blir dradd inn i handlingen, personer som på mange måter også lever litt "falske" liv. Det er mange tilbakeblikk og det kommer til noen konfrontasjoner men både Humphrey og Ailsa klarer seg gjennom de offisielle delene av konferansen. Deretter ender de opp der det hele begynte - ved en en liten lagune ved kysten av Nordsjøen der de møttes for et femtitalls år siden. En slags forsoning.

Dette er en bok det tar litt tid å komme inn i. Den begynner å utvikle seg med skildringene av barndomsopplevelsene ved kysten og tar virkelig fart når vi merker at det er noen som leker med både oss og de to gamle elskerne i den lille universitetsbyen. Jeg likte å lese den, den etter fortiden på hodet, får hovedpersonene til å tenke gjennom livene sine på nytt, vi aner ikke hva som vil skje før det skjer. Det meste jeg har lest av Margareth Drabble har jeg likt, kanskje aller best hennes aller siste roman "The Dark Flood Rises".  Det er synd hun ikke skriver bøker lenger, men hun er 86 år så hun kan få slippe!

Anne Serre: A Leopard Skin Hat

Denne fant jeg på kortlisten til Booker International prize og jeg syntes den så interessant ut. Anne Serre har gitt ut novellesamlinger og kortromaner og det er tydelig at hun trives i det korte formatet også i denne romanen.

Boken beskriver forholdet mellom fortelleren (the Narrator, en mann) og Fanny, en kvinne med sterk personlighet men som også er preget av store psykologiske utfordringer. Vi følger disse gjennom et tjuetalls år til Fanny tar livet sitt. Hun hopper rett og slett i havet for å drukne.

Fortelleren og Fanny er ikke kjærester. Tvertimot har de begge sine forhold, men Fanny krever, og klarer bestandig å komme øverst i fortellerens bevissthet.

Det skjer ikke spå mye i denne romanen. Ut og inn av forskjellige episoder, ofte handler det om hvordan Fanny opptrer, hvordan hun fremstår eller ønsker å fremstå. Bokas tittel henspeiler på en gang hun ble så begeistret for en hatt av leopardskinn (eller som så ut som leopardskinn, jeg er ikke helt sikker) at hun rappet det og gikk omkring med den på hodet.

Fanny er av og til ganske frittalende, er det hennes egne meninger hun kommer med? En gang blir det et poeng at hun holder på å kopiere (mimicking) Fortellerens utsagn. Ellers får jeg et sterkt inntrykk av at Fanny til stadighet er nokså misfornøyd med - ja med hva? med alt, kanskje, og kanskje mest av alt seg selv?

Hvorfor tar Fanny livet av seg? Har det sammenheng med at Fortelleren har utviklet et forhold tilen kvinne som virker svært seriøst? Det blir ikke antydet til erotisk sjalusi - mer at Fanny ikke tåler å spille annenfiolin. Eller kanskje det er hennes manglende evne til å glede seg over livet og tilværelsen? Fanny vender seg til Gud og til kirken en stund før hun dør. Og i bokas siste kapitel følger vi Fanny inn i etterlivet - en tilværelse hun ser ut til å trives svært så godt med, mye mer enn hun likte seg i livet på jorda.

Dette var en rar liten roman - eller kanskje heller jeg vil si kortroman. Det er greit å ha lest den, men jeg kan ikke akkurat si at den har gitt meg så mye. Jeg klarer ikke helt å relatere meg til personen Fanny, kanskje bortsett fra når hun svever omkring i limbo på slutten, det er noe lett forsonende med at hun endelig er blitt tilfreds med sin eksistens.

  

Kjell Ola Dahl: Lille tambur

Dette er en av Kjell Ola Dahls utmerkede kriminalromaner med Gunnarstranda i hovedrolla og Frølich som hans dr. Watson. Journalisten Lise Fagernes finner en ung dame død i en bil i et parkeringshus med en sprøyte ved siden av seg. Et opplagt overdosedødsfall. Det er bare det at obduksjonsrapporten viser at hun først har vært bedøvet med eter.

Omtrent samtidig blir den unge forskeren Stuart Takeyo fra Kenya meldt savnet. Det viser seg at disse har hatt kontakt med hverandre. Litt senere får Gunnarstranda vite at Lise Fagernes har hatt kontakt med Takeyo som har reist hjem til Kenya. Da er det jo opplagt at han har tatt livet av Kristine Ramm. Men det er likevel en del ting som skurrer. 

Frølich reiser til Kenya for å snakke med Takeyo, det samme gjør Lise Fagernes. Gunnarstranda holder fortet og det dukker opp stadig nye spor og vinklinger. AIDS-medisin, innsidehandel, mer eller mindre idealistiske uhjelpsarbeidere, bartendere, healere, båtturer med fiffen for å nevne noe.

Like kompliserte er forholdene i Kenya der både Frølich og Fagernes får virkelig brynt seg i møte med den fargerike og tildels nokså brutale virkeligheten i landet. Takeyo får de bare nesten snakke med - han blir skutt på åpen gate foran nesa på Frølich.

Og når de er tilbake fra Afrika er de nok noe klokere, men fortsatt mangler den endelige avsløringen av morderen, og spenningen tårner seg opp helt til det siste.

Dette var en riktig god krim, synes jeg. Av og til tipper boka nesten over mot det politisk ukorrekte i enkelte sidekommentarer fra etterforskerne, kanskje det er for å irritere leseren, eller kanskje det bare er det at boka er mer enn 20 år gammel. Men det er ikke noe vondt i disse kommentarene og jeg lar meg ikke irritere.

Synd at Dahl sluttet å skrive kriminalromaner. Men først skrev han tre veldig gode romaner med tema fra 30-40 årene - "Lasarus", "Kureren" og "Assistenten", gode som romaner og gode som krim, fantastiske tidsbeskrivelser. De vil jeg virkelig anbefale.

Merete Lindstrøm: Når vi synger

Dette er Agnes sin roman. Agnes har et nærmest symbiotisk forhold til tvillingbroren Kasper. Familien bor i et sommerhus som ikke er beregnet til helårsbruk. De lever  i et slags utenforskap selv om faren har en grei jobb. Det er med andre ord et valgt utenforskap. De kler seg som hippier og ungene går ofte for lut og kaldt vann. Når Agnes forteller mamma at skolelegen har befølt henne blir hun rasende - ikke på legen men på Agnes fordi hun forteller det. Det lille spedbarnet som nettopp er født dør, kanskje det var for kaldt i huset? 

Agnes er en observant jente og hennes beskrivelser av det som skjer i hjemmet og hos naboene virker ofte skremmende nøkterne og følelskalde. Men hun henvender seg stadig til sin døde lillesøster, det er som om det er der hun kan gi uttrykk for sine varme følelser. Og Kasper trekker seg lenger og lenger vekk fra det nære søskenforholdet.

Dette er en nokså mørk og dyster bok. Agnes stiger frem med en styrke som på mange måter er et tveegget sverd, hun reiser seg opp fra likegyldigheten til foreldrene og brorens avvisning men tramper gjerne på andre og gjør farlige valg som kan ødelegge henne for bestandig. Men kjærligheten til sin døde lillesøster bærer hun med seg.

Johanna Mo: Jag var tvungen att gå

Fjerde bok i en krimserie med etterforskeren Helena Mobacka i «hovedrollen». Jeg har likt godt de tre andre bøkene i serien. I denne blir Helena konfrontert med gamle demoner - det skjer et mord på nøyaktig samme måte som for mange år siden, mordet som ledet frem til at Helenas 9-årige sønn også ble myrdet. Jeg er ikke veldig begeistret for seriemorder-genren, da foretrekker jeg heller at intrigen dreier seg om relasjoner mellom mennesker. Og i denne romanen er det nettopp seriemorderen med en forskrudd hjerne som utfolder seg.

Men ellers er det mange gode elementer fra Johanna Mo’s bøker - samarbeidet (og spenningene) mellom etterforskerne, alle spor som må følges opp og som gir et nettverk av tråder og sidespor som går på kryss og tvers helt til de begynner å få en retning. Jeg synes personene i boken er levende mennesker uten å bli perfekte eller helt ufordragelige. Og spenningen tårner seg opp - en liten gutt er forsvunnet og hva vil skje med ham?

Boken var absolutt lesverdig og tildels spennende, men jeg synes likevel ikke så mye om selve krimintrigen.

Benedict Wells: Ut av ensomheten

Wells er en ung forfatter og nærmest genierklært, særlig med denne romanen som jeg tror har enkelte selvbiografiske trekk.

Fortelleren er Jules, yngst i familien. Liz er den eldste, Marty nummer to. De bor i München. Barna er nokså forskjellige. Liz er vilter og grensesprengende, Marty er nerdete og nokså innadvendt og kontrollert, Jules er nysgjerrig og kreativ, men også engstelig av seg. 

Søsknenes tilværelse blir grundig oppskaket når foreldrene omkommer i en trafikkulykke. De tilbringer resten av oppveksten på en internatskole der de tilhører de barna som ikke reiser hjem til jul, og  de tre blir spredt på hver sin avdeling. 

Jules er svært, svært ensom. Så en dag setter Alva seg ved siden av ham og begynner å prate, og fra den dagen er de bestevenner. Alva sine foreldre er skilt og også hun bærer på en sorg som hun ikke vil snakke om. 

Vennskapet med Alva gjør livet mer levelig for Jules. De to er uadskillelige og bare gode venner til de er ferdig med skolen. Men vennskapet klarer seg ikke i brytningen mot seksuell tiltrekning. Alva reiser ut i verden og Jules er alene igjen, har mistet det han innser er sitt livs store kjærlighet og er mer ensom enn noensinne.

Som voksen får han bedre kontakt med Marty og Liz som begge har store utfordringer i livet. Men så en dag får livet til Jules en annen vending. Jules får endelig oppleve å føle at han har et fullverdig liv. Så lenge det varer. Vil Jules klare seg videre i livet?

Boken har ingen direkte happy ending, men peker likevel fremover på,et vis.

Jeg synes Wells er svært dyktig til å beskrive hvordan ensomheten setter seg fast i et barnesinn og virker helt lammende på et menneske samtidig som det er både lys og glede i boka. Jeg liker også godt skildingen av forholdet mellom de tre svært umake søsknene. Det er konfliktfylt og ingen idyll men likevel solide bånd.

Kamila Shamsie: Burnt Shadowa (Brente skygger)

Jeg har lest flere av Kamila Shamsies romaner - dette er ikke den som har gitt meg mest. Romanen følger to tett sammenvevde familier fra 1945 til 2002. Den fortelles i lengre avsnitt fra historisk nokså ekstreme skjæringspunkt.

Hiroko Tanaka er bokas egentlige hovedperson. Hun er en ung japansk svært språkkyndig jente som bor i i Nagasaki. Hun underviser tyskeren Konrad i japansk, og de har blitt et par. Den fredselskende Konrad har klart å holde seg unna hjemlandets krigføring. Når bomben faller befinner Konrad seg nær krateret og dør. Hiroko overlever med noen svære, fuglelignende arr på ryggen.

Hiroko gjennomgår medisinsk behandling og kommer på beina igjen. I 1957 oppsøker hun Konrads halvsøster Ilse/Elizabeth som bor med sin mann James Burton. Elizabeth tar imot henne med (nokså) åpne armer, James er mistenksom til Hiroko men gir etter når undersøkelser viser at Hiroko er det hun gir seg ut for å  være. Ekteskaper mellom  Ilse og den svært tradisjonelle engelskmannen James skranter. Hiroko lærer seg urdu av James' indiske medarbeider Sajjad Ashraf som er muslim. Hiroko og Sajjad faller for hverandre og gifter seg trass i stor skepsis fra både Ilse og James. De reiser til Istanbul på bryllupsreise. Delingen av India skjer akkurat da, og når de reiser tilbake slipper ikke Sajjad inn i India så de slår seg ned i Karachi. De slipper såvidt unna grusomhetene under Partition, den brutale delingsprosessen mellom India og Pakistan, men Sajjad mister sin elskede fødeby og kontakten med hele familien sin.

I 1982 har Raza, tenåringssønnen til Sajjad og Hiroko problemer. Han er svært språkdyktig som sin mor men får plutselig problemer med å gjennomføre viktige eksamener. Harry Burton, sønnen til Elizabeth og James dukker opp. Harry jobber for CIA som er sterkt involvert i afghanernes frigjøringskamp mot den sovjetiske okkupasjonen. Harry får god kontakt med Raza. Han mener at eksamensproblemene hans kan fikses og forespeiler ham en mulig fremtid i USA. Raza roter seg opp i problemer i forhold til sin far. Han oppsøker et miljø av unge afganere og gir seg ut for å være hazara, en afghansk folkegruppe med mongolske trekk. Han lærer noen av dem engelsk, bl.a. Abdullah som han kommer nokså tett innpå. Og når Abdullah drar på treningsleir for å bli mujahedin og sloss mot Sovjet føler Raza seg forpliktet til å bli med. Det blir en opplevelse litt for tøff for ham men han slipper ut av leiren og kommer seg tilbake til Karachi. Imens er Hiroko og Sajjad svært bekymret og Sajjad klarer omsider å oppspore gjengen med unge afghanere i Karachi. Han blir skutt av en overivrig afghaner som tror han er er ute etter ham.

Ilse flyttet til New York når engelskmennene forlot India og hun forlot James Burton. Hiroko flyttet etter da hun ble enke. I New York bor også Kim Burton, Harry Burtons datter, og Raza når han av og til har pause i oppdragene sine fra en amerikansk privat etterretningsorganisasjon som han og Harry Burton jobber i. I etterdønningene etter 9/11 er det tøft å være pakistansk muslim i USA selv om Raza ikke ser ut som en. I dette avsnittet flytter vi oss frem og tilbake mellom New York og Afganistan der jakten på Osama bin Laden og krigen mot Taliban er i full gang. Og her mister jeg tråden. Jeg har problemer med å se hva Harry og Raza egentlig foretar seg i Afghanistan, hvem de hjeper, hvem er fiendene deres og hvorfor, hva som skjer når Hiroko og Kim skal prøve å hjelpe Raza's gamle kompis Abdullah ut av USA osv. Kanskje noe av forklaringen er at jeg leser boken på engelsk og at jeg derfor går glipp av et og annet?

Det er mye som er bra i denne romanen, bevares. Hiroko er en fin "heltinnefigur", helstøpt personlighet. Engelskmennenes nedlatende holdning til inderne er tatt helt på kornet. (Men jeg hadde ikke helt troen på Elizabeth's forvandling fra engelsk kolonisthustru til Ilse, en nokså liberal og åpenhjertig kosmopolitt i USA. Sajjad synes jeg er godt beskrevet. De to familienes liv i skyggen av de store omveltingene i verden er en god ide for en roman. Man kanskje Kamila Shamsie gapte litt for høyt her? 

 

Johanna Mo: Brottsjøen

Dette er den femte og siste av Johanna Mo's kriminalromaner fra Öland med Hanna Duckert i hovedrollen. Den begynner med at den eldre mann tar seg en kveldstur på stranden sør på Öland. Dagen etter blir han funnet død og det er tydelig at han er drept. Den døde er Hannas tidligere sjef Ove Hultmark. Hanna nærmer seg slutten av mammapermisjonen sin og ønsker å være med i etterforskningen. 

Det biser seg at Ove har drevet med flere undersøkelser selv om han er gått av med pensjon. Noen av disse er knyttet opp mot den store rettsaken so har gjennomsyret alle bøkene i denne serien - om drapet på Ester Jensen som Hannas far i sin tid ble dømt for, Dommen ble nylig omgjort og en annen ble kjent skyldig. Den dømtes halvbror har gjort flere alvorlige forsøk på å ta livet av Hanna, dette får også betydning for saken, men det er også flere andre spor.

Hanna har et svært godt samarbeid med kollegaene sine. Men det viser seg at Ove Hultmarks etterfølger tydeligvis har et horn i siden til henne. Dette skal vanskeliggjøre Hannas arbeid med denne saken.

Som i de andre bøkene i denne serien følger vi hendelsene på drapsdagen parallelt med etterforskningen. Jeg synes forfatteren får denne fortellingsmåten til å føles naturlig. Det blir ikke røpet noe vi ikke vet gjennom disse tilbakeblikkene, men vi får et godt innblikk i de personene som er involvert.

Løsningen en troverdig, men er slett ikke opplagt og er kanskje litt overraskende.

Jeg liker å være i selskap med Hanna Duckert og følge etterforskingen hennes. Og når denne boka er avsluttet føler jeg at dette nå er et avsluttet kapittel. Forhåpentligvis har Johanna Mo andre krimgåter i ermet?

J. R. Ellis: The Brewery Murders

Engelsk landsbykrim. Søskenparet Richard og Emily Foster kom i konflikt om det nedarvede bryggeriet, Emily startet sitt eget bryggeri, Richard driver det gamle. Vi er i en landsby i Yorkshire og søsknene er bitre fiender. Men den gamle, hemmelige oppskriften på det supergode lokale ølet ser ut til å være utdødd med faren, den gamle eieren.

Inntil Brendan Scholes dukker opp og påstår han har den gamle oppskriften og prøver å selge den, først til Richard, så til Emily. Ingen av den ser ut til å tro på Brendan. Han er lite populær, upålitelig, en kvinnebedårer og en skam for sin gamle far, gamle Foster sin bryggerimester. Brendan får en telefon og møter opp på Richards bryggeri om natten, men det går ikke bedre enn at han blir slått ned og havner i en diger gjæringstank.

Det er mange som kan ha hatt et horn i siden til Brendan, sjalu ektefeller til noen av erobringene hans, en finere godseier som er far til en annen erobring, noen har han svindlet for penger. Dessuten har han en bror som om mulig var et enda dårligere papir og som forsvant for mange år siden. Og så er det jo begge bryggerieierne da, de kan begge ha vært interessert i den gamle oppskriften.

Er grunntema i denne boka er vel avhengighet. Vi treffer på både spillavhengighet og alkoholisme, begge deler i nokså ødeleggende former. Litt feminisme er det også plass til - Emily sitt bryggeri er for det meste drevet av kvinner og hennes partner og bryggerimester er Janice. Ikke alle i landsbyen synes det er akseptabelt og bryggeriet deres blir utsatt for hets av den grunn.

Dette er grei tidtrøyte, jeg vil nesten betrakte det som "feelgoodkrim". Etterforsker Oldroy og hans medarbeidere er så dyktige og bra mennesker at det nesten er for mye av det gode. Jeg synes ikke dette er den beste i denne serien heller. Men en god porsjon landsbysjarm hjelper jo til. 

Gaute Heivoll: Mitt liv i disse skogene

Johannes er odelsgutten på gården Hesdal. Ingeborg er tjenestejenta på gården. De to har en sterk dragning mot hverandre, Ingeborg er noe helt annet enn alle kvinnene Johannes har møtt, "det er noe dunkelt og dragende ved henne". Og de får hverandre, de gifter seg i 1933, Ingeborg er tretti, Johannes to år eldre. Faren dør, og Johannes skal overta gården. Men en dag oppdager han at Ingeborg ikke trives på gården, det blir sterkere og sterkere, hun begir seg ut på vandringer, hun insisterer på at hun må vekk og det er utenkelig for Johannes å bli igjen.

Johannes finner et annet eldre bruk han kan overta, så får broren overta gården hans. De flytter inn på Kleveland og med hardt arbeid kommer de i gang. Men selv om de har et godt sexliv blir ikke Ingeborg gravid. Ingeborg får noen anfall av tungsinn uro og av og til raseri. Men de har også gode stunder sammen.

I det første krigsåret får Johannes en svært ubehagelig overraskelse. Det er dukket opp en arving etter Bertel, den forrige eieren av gården på Kleveland og han gjør krav på gården og får rettslig gjennomslag for det.  Igjen må de flytte, denne gangen noe lenger vekk. Igjen må Johannes jobbe hardt for å dra igang et gårdsbruk som har ligget nede lenge, men nå har han ikke lenger noe særlig hjelp fra Ingeborg. Ingeborg sine anfall kommer stadig oftere og er verre. Johannes prøver å ta seg av henne så godt han kan samtidig som han skjuler hennes tilstand for omgivelsene så godt han kan. Og er dette som er det egentlige hovedtemaet i boka - hvordan Johannes lever med en sterkt sinnslidende ektefelle gjennom det meste av sitt voksne liv.

Ingeborg har gode perioder og hun har slått seg på veving av filleryer. Store sekker med avlagte klær blir forvandlet til de nydeligste tepper når hun har sine lyse stunder. Men det er ikke noe partnerskap i gårdsarbeidet og Johannes har ingen samtaleparter i Ingeborg heller. Og så gir hun seg ut på vandringer alene, ut i skogen av og til riktig langt.

Slik lever de i flere år, men når Ingeborg under et raserianfall tar med seg en liten nabojente griper naboene inn. Ingeborg blir sperret inne med makt og hun blir tvangsinnlagt på Eeg, en anstalt for sinnslidende. Og det viser seg at Johannes hadde ingenting å være redd for når det gjelder naboene, de er både støttende og hjelpsomme og betrakter Ingeborg som et menneske med en alvorlig sykdom. Så går det noen år med flere langvarige innleggelser men til slutt vender Ingeborg hjem med medisiner som skal holde anfallene i sjakk.

Så følger det noen år der de lever et noenlunde normalt liv. De er begge i sekstiårene og nå jobber de sammen på gården og fordeler oppgavene seg imellom. Noe veving blir det på Ingeborg og Johannes får dyrke noen av sine interesser for bøker og historier. Men alderen tærer på, Johannes får hjerteproblemer. Ingeborg begynner å bli litt urolig igjen, så har hun sluttet å ta medisinene. Men det er ikke det største problemet hennes, hun har kjent store kuler i brystet, hun har fremskreden brystkreft. Når livet hennes tilslutt begynner å ebbe ut er også Johannes tilværelse over, han har ikke lenger noe mål, noe å leve for.

Det er på mange måter en nydelig roman der Johannes sin kjærlighet og tålmodighet måles opp mot de prøvelsene det må være å leve med en sinnslidende person uten hjelp. Og på den tiden var det vel ikke så mye hjelp å få, særlig når det var så mye skam forbundet med psykiske lidelser. Jeg blir likevel litt irritert på Johannes - så mye han legger i å skjule Ingeborgs tilstand fxor omgivelsene i alle de årene når han kunne ha fått god hjelp av folk rundt seg. Riktignok er det av kjærlighet, men er han ikke selv et menneske som har rett på kjærlighet og omsorg? Slike tanker gjør jeg meg, spesielt når han på slutten av boka (og i livet) nærmest betrakter sitt liv og sin innsats som ingenting verdt. Men boka er likevel mye verdt.

Colum Mccann: Zoli

Mccann har først og fremst gjort inntrykk på meg med sine kollektivromaner Transatlantic og The world is spinning. Begge disse er bygd opp av mange fortellinger som henger løst sammen og går opp i en slags høyere enhet. Dette er en fortellerteknikk som Mccann virkelig behersker Denne er fra 2006 og er en mer «vanlig» roman på den måten at den dreier seg om en enkelt kvinne - romkvinnen Zoli fra Slovakia, selv om den også blir fortalt fra flere ulike perspektiver.

Zoli blir foreldreløs som 6-åring når fascoster dreper en gruppe romfolk, deriblant foreldrene hennes. Dette skjer noen år før 2. verdenskrig. Hun vokser opp hos bestefaren og den gruppen de slutter seg til klarer å holde seg unna Holocost. Bestefaren er både fremsynt og gammeldags, han lærer Zoli å lese men sørger for at hun gifter seg tidlig

På 50-tallet er Zoli en vakker, ung dame med fantastisk sangstemme og har begynt å lage egne sanger og dikt. Engelskmannen Stephen Swann faller for hennes talent. Han har slovakiske røtter og har reist til Bratislava for å skrive. Ved hjelp av en diktervenn får ha skrevet ned mange av diktene til Zoli og gitt dem ut, hun synger og leser dikt på,store konserter og blir en berømthet. Stephen og Zoli blir elskere, hennes mann er svært gammel og sykelig.

De tsjekkoslovakiske myndighetene vil vingeklippe det romske samfunnet og tilbyr dem nye blokkleiligheter mot at de gir opp sin omreisende tilværelse. Dette viser seg å ikke være tilbud men tvang - romfolkets vogner blir ødelagt, hestene deres blir avlidet. Zoli blir anklaget for å ha skyld i aksjonene siden hun har «menget seg med» det etablerte samfunnet. Hun blir utelukket fra det eomske fellesskapet, evig fordømt. Zoli vandrer alene, et slags mål er Paris som hun har hørt så mye om, men veien er lang og det er flere godt bevoktede grenser å forsere. Hun bærer hele tiden på hatet mot Swann, hun ser på ham som medansvarlig for det som har skjedd med folket hennes og med henne selv.

Zoli finner til slutt fred og en slags tilværelse hun kan ha det godt i. Mot slutten av boka møter vi henne igjen som en gammel kvinne og historien avrundes på en ganske fin måte.

Det er en storslått beskrivelse av livet til romfolket i Mellomeuropa modt på 1900-tallet vi får her og det er skrevet med en inngående kjennskap til detaljer og i Colum Mccann sitt vakre språk, ofte med korte, malende innskutte halvsetninger. 

Jeg synes ikke at Mccann idylliserer romfolkets nomadetilværelse. Det er latter og farger og romslighet, men også nød, elendighet og rus. Forbannelsen som blir sendt over Zoli må hun leve med som en skade på sjelen resten av sitt liv.På den måten viser Mccann kompleksiteten i den romske kulturen. Samtidig viser han de fremmedfiendtlige og ødeleggende holdningene de ofte blir møtt med også i våre dager.  

SvarVideresend Legg til en reaksjon

Ann Cleeves: The Mill on the Shore

Molly og George Palmer-Jones blir bedt av Meg Morrissey om å undersøke omstendighetene rundt hennes mann Jimmys død. Politiets undersøkelser har konkludert med at det var selvmord. Jimmy Morrissey var berømt for sitt arbeid med miljø-og klimasaker og var en bekjent av George. Selvmordet virker opplagt og George og Molly godtar oppdraget nokså motvillig, men etter å ha jobbet en stund med saken er det flere og flere uklarheter som kan tyde på at det dreier seg om et mord.  

Miljøet på Morrissey-eiendommen er spesielt. Meg driver kurs og hjemmeundervisning med fast hånd og betrakter seg selv nærmest som en slags supermamma.   Meg og Jimmy trakk seg tilbake dit etter at Jimmy ble utsatt for en ulykke. Samtidig trakk han seg ut fra det suksessrike tidsskriftet "Green Scenes". Han har jobbet lenge på en bok, en slags selvbiografi og boken ser ut til å ha forsvunnet.

Jakten på Jimmy Morriseys manuskript blir viktig for saken. Morrissey var ikke en person som hadde lett for å få fiender, men kunne boken inneholde viktige avsløringer? Alvorlige miljøproblemer kommer frem i dagen, problemer som noen har prøvd å feie under teppet. Men det er også andre spor, ikke minst rundt noen av Morrisseybarna so  har flere  - og så skjer det et annet dødsfall.

Løsningen på krimgåten kommer nokså overraskende, synes jeg, men er likevel troverdig. Ann Cleeves skriver nok bedre både i Shetland-serien, bøkene om Vera og bøkene om Matthew Venn enn hun gjør i disse tidlige kriminalromanene. Men jeg liker godt hvordan hun får intrigene til å utvikle seg i utforskningen av relasjonene mellom de involverte - det dukker alltid opp noe uventet, kanskje det har noe å si for oppklaringen, kanskje ikke.