Mccann har først og fremst gjort inntrykk på meg med sine kollektivromaner Transatlantic og The world is spinning. Begge disse er bygd opp av mange fortellinger som henger løst sammen og går opp i en slags høyere enhet. Dette er en fortellerteknikk som Mccann virkelig behersker Denne er fra 2006 og er en mer «vanlig» roman på den måten at den dreier seg om en enkelt kvinne - romkvinnen Zoli fra Slovakia, selv om den også blir fortalt fra flere ulike perspektiver.
Zoli blir foreldreløs som 6-åring når fascoster dreper en gruppe romfolk, deriblant foreldrene hennes. Dette skjer noen år før 2. verdenskrig. Hun vokser opp hos bestefaren og den gruppen de slutter seg til klarer å holde seg unna Holocost. Bestefaren er både fremsynt og gammeldags, han lærer Zoli å lese men sørger for at hun gifter seg tidlig
På 50-tallet er Zoli en vakker, ung dame med fantastisk sangstemme og har begynt å lage egne sanger og dikt. Engelskmannen Stephen Swann faller for hennes talent. Han har slovakiske røtter og har reist til Bratislava for å skrive. Ved hjelp av en diktervenn får ha skrevet ned mange av diktene til Zoli og gitt dem ut, hun synger og leser dikt på,store konserter og blir en berømthet. Stephen og Zoli blir elskere, hennes mann er svært gammel og sykelig.
De tsjekkoslovakiske myndighetene vil vingeklippe det romske samfunnet og tilbyr dem nye blokkleiligheter mot at de gir opp sin omreisende tilværelse. Dette viser seg å ikke være tilbud men tvang - romfolkets vogner blir ødelagt, hestene deres blir avlidet. Zoli blir anklaget for å ha skyld i aksjonene siden hun har «menget seg med» det etablerte samfunnet. Hun blir utelukket fra det eomske fellesskapet, evig fordømt. Zoli vandrer alene, et slags mål er Paris som hun har hørt så mye om, men veien er lang og det er flere godt bevoktede grenser å forsere. Hun bærer hele tiden på hatet mot Swann, hun ser på ham som medansvarlig for det som har skjedd med folket hennes og med henne selv.
Zoli finner til slutt fred og en slags tilværelse hun kan ha det godt i. Mot slutten av boka møter vi henne igjen som en gammel kvinne og historien avrundes på en ganske fin måte.
Det er en storslått beskrivelse av livet til romfolket i Mellomeuropa modt på 1900-tallet vi får her og det er skrevet med en inngående kjennskap til detaljer og i Colum Mccann sitt vakre språk, ofte med korte, malende innskutte halvsetninger.
Jeg synes ikke at Mccann idylliserer romfolkets nomadetilværelse. Det er latter og farger og romslighet, men også nød, elendighet og rus. Forbannelsen som blir sendt over Zoli må hun leve med som en skade på sjelen resten av sitt liv.På den måten viser Mccann kompleksiteten i den romske kulturen. Samtidig viser han de fremmedfiendtlige og ødeleggende holdningene de ofte blir møtt med også i våre dager.
SvarVideresend |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar