Det er mye seig og tungt drikking i den brune puben i Sandvika der det meste av handlingen foregår. Men alkoholen fungerer mest som en ytre ramme for fortellingen. Hovedpersonen, en forfatter med noen trekk av Vigdis Hjort selv har oppdaget at puben er et godt sted for henne å skrive, helst i en krok for seg selv med lite forstyrrelser. Noen ganger har hun hunden med. Og ja, det går med en del øl, både for henne og for en god del av det faste inventaret.
En av de faste er en kvinne, kanskje i 40-årene som hun tenker på som "den enfoldige". Hun har bl.a. for vane å følge med på lottotrekningene om lørdagene med noen kuponger foran seg. En dag når forfatteren ikke finner kortet sitt tilbyr kvinnen å spandere en øl - hun har nettopp vunnet en tusenlapp på et flaxlodd og vil slett ikke ha penger igjen neste gang.
Forfatteren blir gradvis nokså opphengt i denne kvinnen som heter Ada. Ada har hatt et tøft liv, er uføretrygdet, har en liten leilighet og hennes sosiale liv består stort sett av puben i Sandvika. Men forfatteren registrerer etter hvert at hun har et åpent blikk for andre menneskers problemer, hun kan roe ned andre stamgjester når de blir krakilske og hun er glad i hunder. De to oppretter langsomt en slags distansert relasjon.
Men en dag skjer det noe som setter hele Adas tilværelse opp/ned og også får stor påvirkning på forfatterens forhold til henne. Jeg skal ikke gå innpå hva eller hvordan. Men hendelsesforløpet og hvilke refleksjoner forfatteren/Vigdis Hjorth gjør er det som løfter opp boka til de store høyder. Det var i alle fall sånn det virket på meg.
Vigdis Hjorth kjenner sin Bertolt Brecht og det er tydelig å se at hun har vært inspirert av hans skuespill "Det gode mennesket fra Sezuan" som jeg en gang har sett på teateret. Men dette er likevel et helt selvstendig verk med egne tanker om godhet og godhetens vilkår og begrensninger, for ikke å snakke om i hvilken grad vi har ansvar for våre medmennesker.
Boka er vel nærmere en kortroman (eller langnovelle) enn en roman, ikke for at det gjør den noe dårligere, tvert imot. Det begynte som en småpussig beskrivelse av det litt forsofne livet på en brun pub på godt og vondt og så ble jeg blåst helt av banen!
