Første halvdelen av denne boken kan godt leses som en dannelseroman. Den unge gutten Cem bor med sin mor i Istanbul. Faren er fengslet for sine radikale holdninger og det er lite penger. Cem treffer brønngraveren Mahmut og får tilbud om å jobbe for ham på et prosjekt utenfor landsbyen Öngören et stykke fra Istanbul på den asiatiske siden. Det er såvidt Cem får lov til det - brønngraving for hånd er farlig for den som står nede i brønnen og Mahmut må love at Cem ikke skal gå ned i brønnen.
Det blir en lærerik sommer med mye hardt arbeid. Mahmut er en streng men også kjærlig læremester for Cem og den andre hjelperen og han blir som en farsfigur for Cem. Om kveldene forteller de gjerne historier for hverandre. Cem er fascinert av historien om Kong Ødipus som han har lest om. Mahmut kjenner ikke den historien men forteller en annen historie med et beslektet far/sønn-tema: fortellingen om Rostab og Sohrab. I den fortellingen er det faren som dreper sønnen uten å vite det.
En kveld får Cem øye på en voksen kvinne med rødt hår inne i landsbyen. Han blir fascinert av kvinnen og gradvis blir hun som en besettelse for ham. Kvinnen er gift og tilhører en teatertrupp som er på gjennomreise i landsbyen.
Tross det harde gravearbeidet og Mahmuts lange erfaringer med brønngraving lykkes de ikke med å finne vann på den tiden Mahmut hadde sett for seg. Men Cem er mer opptatt av å få sett den rødhårede kvinnen og drar ofte til landsbyen om kveldene. En kveld like før truppen skal reise videre får han kontakt med henne, hun er alene og inviterer ham hjem til seg og det blir hans første seksuelle erfaring.
Noen dager etter arbeider Cem alene med Mahmut i brønnen. Cem arbeider tregt - han har tankene andre steder. Så skjer det en ulykke og Cem takler ulykken helt feil. Han flykter i panikk, han setter seg på toget til Istanbul og drar tilbake til byen og universitetsstudiet som planen var. Men ulykken skal henge over ham for alltid.
I andre del av boken treffer vi Cem som voksen. Han har funnet kjærligheten og gjort karriere innenfor bygningsbransjen. Han har aldri fortalt noen om ulykken og har heller ikke fortalt sine venner og sin elskede kone Ayse om sommeren som brønngraver. En dag får han et brev fra en som påstår at han er sønnen hans. Han blir urolig, men tror ikke noe på det og foretar seg ingen ting. en tid etterpå blir han kontaktet igjen og får høre at natten med den rødhårede kvinnen har fått følger - det er virkelig en ung gutt som tror at Cem er faren hans og ønsker å få det testet. Cem og Ayse er barnløse og det er kanskje en medvirkende årsak til at han går med på det. Han sender inn en blodprøveetter og farskapet blir bekreftet. Han har en sønn på 30 år. Nå forteller han Ayse om sine opplevelser den sommeren han gravde brønner. Hun blir trist men støter ham ikke fra seg.
Når firmaet til Cem får et byggeoppdrag ved Öngören - som nå er blitt en del av den stadig voksende Istanbul - får Cem det en sterk trang til å reise dit, finne ut hva som skjedde med Mahmut, kanskje treffe den rødhårede kvinnen - kanskje til og med få møte sin sønn. Han forteller ikke om reisen til Ayse. Jeg skal ikke gå nærmere inn på hans opplevelser i Öngören men det utgjør en dramatisk slutt på boken.
Jeg likte godt første del av boken , nettopp fordi det var en fin skildring av en ung gutt på terskelen til å bli voksen. Orhan Pamuk skriver ofte om menn og kjærlighet, noen ganger om besettende kjærlighet og jeg synes han gjør det godt (selv om det er vanskelig for meg å vurdere hvor realistisk det er). Ødipus/Rostab og Sohrab - temaet dukker opp og vi skjønner jo at det skal utdypes nærmere senere i livet til Cem. Men andre delen synes jeg nok blir litt mindre interessant. Det blir en litt summarisk gjennomgang av Cem sitt voksne liv til vi kommer til finalen og Cems reise til brønngraverlandsbyen. Avslutningen blir dramatisk og referansene til de gamle legendene står i kø, her synes jeg vi ser Orhan Pamuk i sitt ess.
Mye bra her altså - om ungdom og far/sønn relasjoner på kryss og tvers. Boken er også passe lang i forhold til handlingen. Ekstrapoeng for fint cover! Men jeg synes ikke boken kommer i nærheten av Snø som etter min mening var et mesterstykke og den beste romanen Orhan Pamuk har skrevet til nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar