Dame Margareth Drabble er selv over sin første ungdom, født i 1939 og var 77 da denne boken kom ut i 2016. Denne boken handler først og fremst om alderdom. Ja, man kan si den handler om alderdom og død siden de mest sentrale skikkelsene er +/- 80 år, mange har sykdommer med en sannsynlig dødelig utgang og en del av dem dør på bokens sider, men Margareth Drabble berører også andre temaer som litteratur, klimaproblematikk og flyktningekrisen.
Hvis boken skal ha en hovedperson er det nok Fran (Francine). Hun er fraskilt fra sin eksmann Claude som var en kvinnejeger av rang. Nå er han hjemmeboende pleiepasient og Fran forsyner ham jevnlig med god hjemmelaget mat. Han har ellers råd til privat pleie og Persephone tar seg av hans pleiebehov og av og til også andre behov. Utover det tilbringer han den gjenværende levetiden sin med å høre radio, særlig klassisk musikk.
Fran levde i mange år lykkelig (etter skilsmissen) med Hamish. Etter han døde forlot hun den fine leiligheten de hadde og flyttet - mot alle råd hun fikk fra sine nærmeste - inn i en blokkleilighet i et mindre heldig strøk der heisen ofte står og det er tagging på ytterveggene. Hun sper på pensjonen sin med å gjøre undersøkelser av institusjoner for eldre over hele England. Hun elsker å kjøre rundt i bilen sin og overnatte på alltid forutsigbare Premier Inn hotell og se på lokale TV-sendinger.
Fran og Claude har barna Christopher og Poppet og treffer begge en gang i blant. Poppet er glødende opptatt av klimaendringene og lever i tråd med sin overbevisning. Fran har også mye glede av sin gode venninne Jo (Josephine) som er fraskilt og tidligere universitetslektor i litteratur. Fremdeles kjører Jo kurs i litteratur når hun ikke pleier omgang med sin hjertevenn Owen som også har universitetsbakgrunn i litteratur.
Vi blir også kjent med Sir Bennett Carpenter og Ivor Walters. De har vært et par i en årrekke, reist verden rundt for Bennetts nærmest ubegrensede midler. Nå har de slått seg ned for godt på Lanzarote på grunn av Sir Bennetts skrantende helse. Da de traff hverandre var Bennett godt voksen og Ivor var en vakker ung gutt. Nå er Ivor i femtiårene og Sir Bennett er en gammel sykelig mann. De har fremdeles et godt liv selv om Bennett ikke kan reise lenger. I stedet tar de imot gjester i sitt vakre hjem, blant annet kommer Christopher, Frans sønn på et langvarig besøk. Hans avdøde kone jobbet med flyktninger og vi blir trukket inn i denne problematikken gjennom de mange flyktningene fra Afrika som velger denne veien til Europa. Vi møter også trusselen fra den undersjøiske vulkanen på en av naboøyene - mange forskere har sett tegn på økt aktivitet som i verste fall kan skape en flodbølge som vi påvirke alle kyststater i vest-Europa. Jeg leser denne trusselen som et bilde på vår egen forgjengelighet.
Ivor og Bennett er oppriktig glade i hverandre og på mange måter gjensidig avhengige av hverandre. Bennett sitter på pengene og Ivor er fremdeles sterk og oppegående og tar seg av alle praktiske gjøremål. Men det er likevel Ivor som er svakest i forholdet - Bennett har ikke fortalt ham om han har tilgodesett ham i testamentet og hva vil skje med ham når Bennett dør?
Vi følger disse og en del flere personer gjennom en periode, kanskje et år? Det er ingen egentlig handling. Nye vennskap oppstår, andre blir oppløst av at den ene parten går bort. Mye dreier seg om livet i alderdommen, sykdommer, svekkelser, tilbakeblikk på livet, tanker om døden og det er ikke til å unngå at en blir berørt av dette. Men det er på ingen måte noen trist bok, tvert imot synes jeg det er oppløftende å møte alle disse menneskene som lever sitt liv. Til de dør.
En bok det gjorde godt å lese.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar