Tore Renberg: Kompani Orheim

Årets "Hele Rogaland leser"-bok. Jeg så filmen "Mannen som elsket Yngve" og har lest litt av Charlotte Isabel Hansen. Men alle jeg har snakket med mener at dette er den beste av Renbergs bøker om Jarle Klepp.

Dette er en typisk oppvekstroman. Jeg trodde lenge at den handlet om Jarles tid i militæret, men tittelen henspeiler på faren, Terje Orheims forestilling om den lille familieenheten Terje, Sara og Jarle, det er dette som skal være kompani Orheim.

Boka åpner med at studenten Jarle Klepp får en telefon fra sin mor midt på natten - faren Terje er død etter en trafikkulykke. Jarle reiser fra Bergen til begravelsen.

Så starter historien om Jarle Orheims barndom og oppvekst, der han ikke lenger husker det gode livet med den utadvendte og glade faren som alle likte og den trygge og gode moren i rekkehuset som de har fått bygd på Madla med utsikt mot fjorden. Så det er ikke Jarles minner vi hører om, det er den allvitende fortellerstemmen til Tore Renberg som forteller om Jarles oppvekst. Det dukker opp noen glimt av usikkerhet. Noen ganger om lørdagsnettene hører han stemmer og blir urolig. En gang kommer han ned og ser en mann med stivt blikk og litt hovne lepper, det er faren, moren har lagt seg. Men mandag morgen er alt som vanlig igjen. Og slik fortsetter det, av og til har moren blåmerker, men ingenting er i veien.

Jarle begynner på skolen, vi følger ham i klassen, i kameratflokken, hans gryende interesse for jentene, Marianne først, men hun flytter. Musikken blir mer og mer viktig. Han lever i sin egen verden og prøver å ignorere farens fylletokter som han forstår mer og mer av. Moren prøver å bagatellisere det. Og forestillingen om kompani Orheim lever videre i familiens tresomhet.

Terjes alkoholisme blir verre og verre, men Sara vil ikke skilles og velger å glatte over problemene. Jarle trekker seg unna foreldrenes problemer, særlig etter han har et sammenstøt med faren der faren blir voldelig. Vi opplever Jarle sin ungdomstid på Gosen ungdomsskole. Han blir kjent med kommunisten Helge som han beundrer. De finner hverandre gjennom felles musikksmak. Helge har en kjæreste, Nina, og han skryter av deres sexliv. Jarle føler han ligger litt etter.

Jarle blir med Helge til Arendal for å demonstrere mot Arne Myrdal og Folkebevegelsen mot Innvandring. Her treffer han Anja som er ett år eldre enn ham og de avtaler at Jarle skal besøke henne i Oslo til høsten. Tilbake på skolen er Irene der, hun er interessert i ham, men han har jo lover Anja.... Irene er pen og nærværende og de blir kjærester. Jarle vakler mellom Irene og drømmen om Anja og til slutt har han ingen av dem.

En dag opplever Terje seg selv etter en fylleri og finner ut at han må slutte, vende tilbake til det livet han hadde før han begynte å drikke. Det går bra, han holder seg edru, spar opp grønnsakshagen igjen. Men det er mye som er gått i stykker, Sara vil likevel ikke ha sex med ham og Jarle stoler ikke helt på faren. Terje vil likevel bygge opp igjen Kompani Orheim etter sitt eget hode. De reiser på sommerferie på Hardangervidda. Dette har vært Terje sin store drøm - han er lidenskapelig opptatt av motstandsbevegelsen under krigen, og særlig tungtvannssabotasjen. Hans drøm er å ta  familien sin med i sabotørenes fotspor. Terje vil leve ut sin drøm men tenker ikke på at Jarle og Sara har sine drømmer. Ingen av dem er særlig interessert, men blir med for familefredens skyld. Turen blir en fiasko, Terje går løs på Sara selv om han er edru. Sara rømmer til Stavanger og denne gangen kommer hun ikke tilbake til Terje.

Jarle fortsetter å bo hos faren en stund, men Terje nekter ham etterhvert å ha noe med moren å gjøre. Sara får seg en leilighet, Jarle flytter inn hos henne og blir til Jarle Klepp. Og det er Jarle Klepp vi møter i begynnelsen av boka, han som reiser til farens begravelse og holder en nydelig tale om faren sin som han nesten ikke har sett siden han flyttet ut av rekkehuset.

Dette var en sterk bok. Tore Renberg forteller om Jarles oppvekst med stor innsikt i hva som kan røre seg i et guttesinn. Vi kjenner på oss hvordan han tynges av de blandede følelsene for faren - frykten og kjærligheten på samme tid. Men jeg synes også at Terje blir skildret med en slags ømhet. Vi skjønner hva som foregår i ham men vi liker det ikke. Også moren blir skildret med varsomhet, selv om jeg tror hun gjør både seg selv og sønnen sin en bjørnetjeneste ved å holde på mannen sin så lenge. Dette blir på en måte to parallelle historier - Kompani Orheims vekst og fall går parallelt med en ren oppvekstfortelling. Jeg synes det fungerer veldig bra - dette blir jo måten Jarle kommer seg igjennom livet med en alkoholikerfar, nettopp ved å fortrenge faren og leve i sitt eget liv.

Carlos Ruiz Zafon: Engelens spill

Nå som vi har kjøpt leilighet i Spania må det jo bli litt spansk litteratur. Jeg leste Zafons "Vindens skygge" da den kom ut på norsk i 2005 med stor fornøyelse. Jeg elsket mystikken rundt den hemmelighetsfulle boken-i-boken og alle vandringene gjennom Barcelonas gater med unggutten Daniel og hans følgesvenn, gamlingen Fermin, sistnevnte som regel kledd i en gammel kappe mot vinterkulden i Barcelona. Av og til var de på flukt fra en forfølger, av og til på jakt etter ny informasjon om boken og bokens forfatter.

"Engelens spill" har mange likhetspunkter med "Vindens skygge". Denne boka begynner i 1920-årene, og den er også en bok om bøkenes verden. Hovedpersonen David er journalist, men også forfatter og bokelsker. Hans mest trofaste venn er bokhandleren og antikvariateieren Sempere. Det er Davids egen forfattervirksomhet som står i sentrum i boka, helt fra han begynner å skrive lettvinte bestselgerromaner i thrillersjangeren til han blir engasjert og svært godt betalt av den mystiske "velgjøreren" Andreas Corelli til å skrive en roman med religion som hovedtema - en roman som tydeligvis er ment til å forføre menneskene og brukes i et eller annet kynisk maktspill. Jeg synes jeg aner en totalitær tankegang hos Corelli, ikke så fjernt fra den gryende fascisme i Spania som vokste frem på den tiden men dette blir aldri skrevet ut i klartekst. I stedet får han en slags mystisk demonrolle, og vi vet aldri helt hvilken side han står på.

Den unge foreldreløse David flytter inn i en falleferdig villa i bydelen El Raval. Leien er billig for huset blir regnet som et spøkelseshus men David ville ikke klart det uten den økonomiske støtten fra Corelli. Og huset rommer også hemmeligheter som David får lyst til å etterforske, særlig etter han blir kjent med den unge Isabella som ber om å få være sekretæren hans mot at han skal hjelpe henne å skrive. Isabella begynner å vaske og rydde, og mystiske gjenstander og dokumenter dukker opp.

Romantikken er også en gjenganger i romanen. David ble kjent med den vakre Christina da han var barn og hun blir hans store kjærlighet selv om hun velger en annen og eldre ektemann. Han gir aldri opp håpet om å komme nærmere Christina.

Handlingen i boka blir drevet av Davids nysgjerrighet på hemmelighetene som avdekker seg i huset han bor i, hans begjær etter sin elskede Christina og hans arbeid med bokprosjektet for Corelli som han får mer og mer avsmak for. Disse sakene vikler seg mer og mer inn i hverandre til han er fanget i et farlig spill som går på livet løs, både for ham selv og for mange av dem han treffer på veien.

I begynnelsen, når jeg bare hadde lest 50-60 sider holdt jeg på å legge den vekk for godt for jeg syntes dette bare virket som en oppkonstruert røverhistorie. Men Zafon er en skamløs eventyrforteller, han nekter seg ingenting når det gjelder mer eller mindre usannsynlige hendelser og smører ofte tjukt på, og jeg kan ikke la være å bli forført av historien. Spesielt har jeg sansen for måten han leker med litteraturens verden på, det er akkurat som om bøkene i boken får et liv for seg selv. Så jeg leste videre og lot meg gradvis drive med av spenningen like til den siste siden (634!).

Språket er svært blomstrende, av og til i meste laget, men jeg lurer litt på om det er et sydlandsk fenomen. Jeg har registrert noe av det samme i flere av de spanske bøkene jeg har lest. Dette er ganske langt fra Jon Fosse, for å si det sånn!

Jeg syntes ikke denne boka var like god som "Vindens skygge". Dels ble det av og til for voldelig og for burlesk, og dels ble jeg lei av den egenrådige hovedpersonen. Jeg savnet også den dynamikken som var i Vindens skygge mellom den unge Daniel og hans aldrende venn  Fermin. 

Kanskje jeg skal holde utkikk etter en bok med handling fra spansk dagligliv? eller kanskje bør jeg gå løs på Don Quijote?

Jørn Lier Horst: Katharinakoden

Dette er den foreløpig siste boken med politimannen William Wisting i hovedrollen, og ifølge forfatteren er det ikke sikkert han kommer til å skrive flere.
Dette er en roman om en "Cold Case". Katharina Haugen forsvant sporløst for 24 år siden og Wisting har hvert år truffet hennes ektemann på årsdagen for forsvinningen, men denne gangen er ikke ektemannen hjemme når Wisting kommer på besøk og han aner ugler i mosen.

Kripos starter samtidig en ny etterforskning av en annen forsvinningssak fra omtrent samme tid. Den unge jenta Nadia Krogh forsvant fra en fest og ny teknologi har gjort det mulig å gjenoppta saken. Det blir den ynge Kriposmannen Adrian Stiller som leder etterforskningen der også Wistings journalistdatter Line får en viktig rolle.
Ikke overraskende blir det stilt spørsmål om det kan være en sammenheng mellom disse sakene. Etterforskningen ruller fremover, for det meste med nokså tradisjonelle politimetoder - bortsett fra at William Wisting påtar seg et spaningsoppdrag med å dra på hyttetur sammen med en av de mistenkte.
Bøkene om William Wisting har vært blant de norske krimbøkene jeg har likt best de siste årene. Jeg hadde store forhåpninger til denne, for flere anmeldelser har rost den opp i skyene. Men jeg syntes denne boka var svakere enn de andre jeg har lest. Det skyldtes nok at jeg synes etterforskningen blir litt for rett frem for å fungere godt som krimlitteratur. Selv om løsningen ikke er opp i dagen hele tiden går begge etterforskningene etterforskningen etter nokså rette linjer uten særlig mange overraskelser eller sidespor underveis. Kanskje dette er realistisk, men det blir ikke nødvendigvis en god bok av det. Det blir litt spenning på hytteturen, men ikke nok til å løfte opp boken. Så kanskje Wisting fortjener å hvile noen år, eller kanskje til og med pensjonere seg?

Ali Smith: Winter

Ali Smiths "Autumn" var en bok jeg syntes det var en nytelse å lese. "Winther" er nummer to i en serie hun planlegger å skrive der årstidene er et (nokså løst) tema. Det vil si - i denne boken er faktisk vinteren svært så sterk tilstede siden mesteparten av boka foregår på julaften. Jeg kan med en gang si at jeg ble ikke så grepet av denne som av den forrige, men det var likevel en interessant roman.

Sophie Cleves bor for seg selv i en herskapelig villa i Cornwall. Hun er en velstående forretningskvinne i 60-årene og vi møter henne når hun ligger i senga og betrakter og samtaler med (eller i alle fall til) et hode. Et hode uten kropp som skifter form og størrelse men for det meste ser ut som det er laget av stein.

Sophie har ikke snakket med sin søster Iris på over 20 år. Iris  forlot familien når foreldrene ikke lenger klarte å holde ut hennes politiske virksomhet. Iris har engasjert seg i alle protestaksjoner som har herjet  Storbritannia siden 70-tallet, blant annet var hun en av dem som lenket seg fast til et fabrikkområde der det ble produsert deler til atomvåpen på 80-tallet.

Sophies sønn Arthur (Art) er sjelden på besøk, men Sophie har fått ham til å love å komme denne julen sammen med sin samboer Charlotte som moren aldri har møtt. Det er bare det at det er ikke så bra mellom Arthur og Charlotte, hun har nettopp boret et hull i laptop'en hans og overtatt  hans Twitter-konto der hun sender ut tweetsmed halvpornigrafisk innhold som får  alle slags idioter til å ringe ham. Utenfor biblioteket sitter en ung, pen jente i et busskur og leser en take away-meny. Art får en ide - det ene ordet tar det andre og han avtaler med Lux at hun skal bli med ham som Charlotte for den nette sum av £1000,-

Sophie er mer opptatt av å betrakte hodet enn å være vertinne. De fleste rommene i huset står tomme, senger er ikke gjort i stand, det er kaldt i huset og det finnes nesten ikke mat. Men Charlotte blir akseptert, ja, Lux viser en forunderlig evne til å få kontakt med Sophie. Og så (på Arts oppfordring) gjør Iris entre. Med armene fulle av julepynt og mat og sitt stadig glødende politiske engasjement.

Så får de bryne krefter mot hverandre - ikke minst Sophie og Iris. Det blir en del konfrontasjoner der begges oppfatning av hva som skjedde i barndomstiden blir satt på prøve. Lux blir på mange måter en katalysator og bidrar til at det av og til kommer noe interessant ut av alle samtalene. Art blir stadig mer fascinert av henne - hun kan snakke om løst og fast og han tror det er mest tomt prat - så viser det seg at hun er både kunnskapsrik og smart. Det er en kostelig scene der Lux snakker om sitt yndlingsstykke av Shakespeare. Hun legger ut i det vide og det brede om skognymfer og feer og konger og adelsmenn og Art tror det er noe hun bare dikter opp for å gi inntrykk av at hun kjenner Shakespeare. Så viser det seg at hun forteller om handlingen i Cymbeline, et av hans minst spilte stykker. 

Art blir en nokså passiv aktør i dette "julespillet", men han kommer til å se på sitt eget liv og på forholdet til Charlotte på en ny måte når julehelgen er over. Og Sophie og Iris? Mot slutten av boka er det mest Art det dreier seg om. Men de to søstrene klarer i alle fall å oppholde seg i samme rom og være glødende uenige om samme tema - det er nok et fremskritt.

Det blir en interessant jul å lese om, full av tildels motstridende referanser til hendelser i fortiden til både Sophie, Iris og Arthur. I tillegg er Ali Smith veldig glad i ordspill - i denne boken tar det av og til nesten overhånd. Det gjør deler av boka litt vanskelig tilgjengelig for meg i hvert fall, og jeg syns hun lar denne leken med ord og uttrykk få litt for mye plass. I "Autumn" er en billedkunstner nokså sentral i handlingen. Denne boken trekker inn billedhuggeren Barbara Hepworth. Sophies forestilling om steinhodet kan kanskje minne om noen av Hepworths glatte menneskefigurer, men ellers synes jeg hun har fått en lite fremtreden plass så det hele virker litt søkt på meg.

Ali Smith ironiserer vennlig med Iris frenetiske politisk engasjement, men hennes eget politiske engasjement kommer likevel godt frem hist og her i innskutte avsnitt og i kommentarer underveis.

En artig bok å lese, men den berørte meg ikke på samme måte som "Autumn"

Dolores Redondo: Den usynlige vokteren

Vi var nylig i Spania for å kjøpe en ferieleilighet så det blir nok mange spaniaturer på oss. Da hører det jo også med å lese noen spanske bøker. På norsk, selvsagt. Jeg fant denne kriminalromanen i hyllen for bøker oversatt til engelsk i en bokhandel i Madrid. Det er den første i en trilogi og da jeg sjekket viste det seg at alle tre finnes på biblioteket hjemme. Oversatt til norsk! Jeg trykket "Reserver" og dermed lå den og ventet på meg på biblioteket.

Romanen foregår i Baskerland. Inspektør Amaia Salazar blir sendt til sin hjemby Elizondo for å etterforske et grufullt mord på en ung kvinne. Og noen dager etter dukker det opp et nytt lik. Likene er presentert på en svært grotesk måte og politiet får mistanke om at det dreier seg om en seriemorder.

Amaia har selv hatt noen svært traumatiske opplevelser i barndommen men en mor som var sinnsyk og angrep henne ved flere anledninger. Hun vokste opp hos sin tante og har et anstrengt forhold til storesøster Flora som overtok og utvidet driften av familiens bakerifabrikk. Men hun er svært glad i lillesøster Ros som nylig har kastet ut sin nokså ynkelige ektemann Freddy. Amaia selv er gift med den amerikanskfødte kunstneren James - han er hennes trofaste elsker og støtte.

Vi befinner oss i en område av Spania som er langt fra de solfylte strendene vi nordmenn valfarter til. Naturen er mørk og dyster, det er brusende elver, dype skoger og bratte skrenter og det er ville dyr der: bjørn og ulv er slett ikke ukjent, for ikke å snakke om mer eksotiske vesener fra den baskisk folketro. Blant annet basajaun - en menneskelignende godlynt kjempe med hårete overkropp som regnes for skogens vokter. Likevel blir vår morder på folkemunne omtalt som basajaunaen.

Alle likene blir funnet i naturen - noen på nokså utilgjengelige steder. Vi følger etterforskningens mange ekspedisjoner i skog og mark og Redondo er flink til å beskrive stemninger i naturen - og dem er det mange av. Jeg har sett at noen lesere synes de er for mange - jeg synes hun skriver på sitt beste i naturskildringene og for meg blir dette et pluss ved boka. Hun strør også om seg med baskiske ord og uttrykk, mange av navnene er antagelig baskiske og matrettene er baskiske - ikke minst bakverkene som også spiller en rolle i etterforskningen.

Amaias demoner og opplevelser med familien tar også endel plass. Familiekonfliktene synes jeg ble godt beskrevet og de var også viktige for handlingen. Hennes og James' barnløshet fikk også endel plass - og det ble også et påskudd til å vise noe av den lokale overtroen og diverse fremstøt for å fremme fertilitet. Derimot var jeg ikke så begeistret for skildringene av sexlivet med hennes elskede James - det virker som om Redondo vil så gjerne skrive bra om sex men så blir det likevel noe kunstig over det.

Jeg er ikke spesielt glad i grafiske skildringer av drap i kriminalromaner, og jeg syntes de groteske detaljene her ble litt smakløse. ( Men det er jo ingenting mot hva Jo Nesbø pleier å lire av seg.)Det var endel dårlig gjennomtenkte detaljer i etterforskningsarbeidet, blant annet nokså lemfeldig behandling av bevismateriale. Når oppklaringen kom var den ikke så veldig overraskende - selv om jeg også hadde en alternativ løsning i tankene. Av og til blir språket litt vel blomstrende og oppstyltet, noe kan muligens skyldes oversettelsen? Al dette trekker litt ned.

Så flørter forfatteren med den gamle overtroen, flere mytiske skikkelser blir observert både av den ene og den andre - er det hallusinasjoner eller hva?  Dette synes jeg er helt i orden - det blir endel av det baskiske universet som forfatteren skriver om. Vi behøver ikke å tro på det, selv om lokalbefolkningen i boka gjør det..

Interessant å befinne seg midt i den baskiske kulturen og i en dramatisk natur. Som kriminalroman synes jeg den innimellom lener seg mot kiosklitteraturen (sekser i VG - den er litt drøy!), men jeg synes også at vår heltinne er et spennende bekjentskap. Jeg må nok prøve i alle fall en til i serien.

Katrine Marie Guldager: København

Dette var en liten bok jeg kjøpte på vår Danmarkstur i slutten av august, det så ut som den var av de nyeste bøkene. Det er en slags novellesamling med elleve noveller som alle har handlingen lagt til dagens København. Novellene er ganske korte og jeg leste bare en av gangen. Vi møter alle slags mennesker som  befolker denne byen, spesielt området rundt Nørrebro.

En gategutt, antagelig ruset på et eller annet, snubler og får slått ut en tann. En mann som er på besøk hos sin gamle og pleietrengende mor og som blir offer for et brutalt ran. En kvinne som drar fra byen til et viktig møte men lengter hjem. En mann møter en kvinne midt i byen og tilbyr seg å følge henne hjem men hun vil heller møtes på Tivoli dagen etter. En kvinne er i tvil om hun skal ta med blomster når hun skal besøke sin søster på et behandlingshjem. Noen av novellene henger løselig sammen med andre, f.eks dukker gategutten med tannen opp i en annen novelle.

Jeg likte godt noen av novellene, andre ble litt likegyldige for meg, det var av og til vanskelig å identifisere seg med personene. De var litt for korte - kanskje ville det fungert bedre for meg hvis noen av personene og historiene hadde fått utviklet seg litt mer. Men samlet syntes jeg de ga et slags glimt inn i Nordens nest største by.

Jeg skriver dette nokså lenge etter jeg leste boken, og når jeg blar i den blir det et godt gjensyn med personene og fortellerstilen og i det hele tatt stemningen i boka. Selv om det ikke var en topp leseropplevelse der og da kan jeg nok tenke meg å lese noe annet av denne svært anerkjente danske forfatteren. Romanen "En plass i historien" dukket opp nylig på et boksalg på Sola bibliotek og den fikk lov til å bli med hjem. Så vi får se!