torsdag 1. november 2018

Ali Smith: Winter


Winter

Ali Smiths "Autumn" var en bok jeg syntes det var en nytelse å lese. "Winther" er nummer to i en serie hun planlegger å skrive der årstidene er et (nokså løst) tema. Det vil si - i denne boken er faktisk vinteren svært så sterk tilstede siden mesteparten av boka foregår på julaften. Jeg kan med en gang si at jeg ble ikke så grepet av denne som av den forrige, men det var likevel en interessant roman.

Sophie Cleves bor for seg selv i en herskapelig villa i Cornwall. Hun er en velstående forretningskvinne i 60-årene og vi møter henne når hun ligger i senga og betrakter og samtaler med (eller i alle fall til) et hode. Et hode uten kropp som skifter form og størrelse men for det meste ser ut som det er laget av stein.

Sophie har ikke snakket med sin søster Iris på over 20 år. Iris  forlot familien når foreldrene ikke lenger klarte å holde ut hennes politiske virksomhet. Iris har engasjert seg i alle protestaksjoner som har herjet  Storbritannia siden 70-tallet, blant annet var hun en av dem som lenket seg fast til et fabrikkområde der det ble produsert deler til atomvåpen på 80-tallet.

Sophies sønn Arthur (Art) er sjelden på besøk, men Sophie har fått ham til å love å komme denne julen sammen med sin samboer Charlotte som moren aldri har møtt. Det er bare det at det er ikke så bra mellom Arthur og Charlotte, hun har nettopp boret et hull i laptop'en hans og overtatt  hans Twitter-konto der hun sender ut tweetsmed halvpornigrafisk innhold som får  alle slags idioter til å ringe ham. Utenfor biblioteket sitter en ung, pen jente i et busskur og leser en take away-meny. Art får en ide - det ene ordet tar det andre og han avtaler med Lux at hun skal bli med ham som Charlotte for den nette sum av £1000,-

Sophie er mer opptatt av å betrakte hodet enn å være vertinne. De fleste rommene i huset står tomme, senger er ikke gjort i stand, det er kaldt i huset og det finnes nesten ikke mat. Men Charlotte blir akseptert, ja, Lux viser en forunderlig evne til å få kontakt med Sophie. Og så (på Arts oppfordring) gjør Iris entre. Med armene fulle av julepynt og mat og sitt stadig glødende politiske engasjement.

Så får de bryne krefter mot hverandre - ikke minst Sophie og Iris. Det blir en del konfrontasjoner der begges oppfatning av hva som skjedde i barndomstiden blir satt på prøve. Lux blir på mange måter en katalysator og bidrar til at det av og til kommer noe interessant ut av alle samtalene. Art blir stadig mer fascinert av henne - hun kan snakke om løst og fast og han tror det er mest tomt prat - så viser det seg at hun er både kunnskapsrik og smart. Det er en kostelig scene der Lux snakker om sitt yndlingsstykke av Shakespeare. Hun legger ut i det vide og det brede om skognymfer og feer og konger og adelsmenn og Art tror det er noe hun bare dikter opp for å gi inntrykk av at hun kjenner Shakespeare. Så viser det seg at hun forteller om handlingen i Cymbeline, et av hans minst spilte stykker. 

Art blir en nokså passiv aktør i dette "julespillet", men han kommer til å se på sitt eget liv og på forholdet til Charlotte på en ny måte når julehelgen er over. Og Sophie og Iris? Mot slutten av boka er det mest Art det dreier seg om. Men de to søstrene klarer i alle fall å oppholde seg i samme rom og være glødende uenige om samme tema - det er nok et fremskritt.

Det blir en interessant jul å lese om, full av tildels motstridende referanser til hendelser i fortiden til både Sophie, Iris og Arthur. I tillegg er Ali Smith veldig glad i ordspill - i denne boken tar det av og til nesten overhånd. Det gjør deler av boka litt vanskelig tilgjengelig for meg i hvert fall, og jeg syns hun lar denne leken med ord og uttrykk få litt for mye plass. I "Autumn" er en billedkunstner nokså sentral i handlingen. Denne boken trekker inn billedhuggeren Barbara Hepworth. Sophies forestilling om steinhodet kan kanskje minne om noen av Hepworths glatte menneskefigurer, men ellers synes jeg hun har fått en lite fremtreden plass så det hele virker litt søkt på meg.

Ali Smith ironiserer vennlig med Iris frenetiske politisk engasjement, men hennes eget politiske engasjement kommer likevel godt frem hist og her i innskutte avsnitt og i kommentarer underveis.

En artig bok å lese, men den berørte meg ikke på samme måte som "Autumn"




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar