Eirik Ingebrigtsen: Kvit bok mørk vinter

 

Dette er en av de nominerte 6 bøkene til P2-lytternes romanpris. Det er en svært tynn bok, kanskje mer en kortroman enn en roman. Handlingen er lagt til Kosovo. Det er vinter og brødrene Shkodran på 17 og Isa på 14 er på vei i bil sammen med Shkodrans far Reza og noen andre menn for å felle trær til ved.

Isa ble unnfanget for 15 år siden i en av krigens siste dager. Moren Deborah ble brutalt voldtatt mens toåringen Shkodran lå og sov på loftet. Voldtekt var et av våpnene i krigen, på begge sider. Mange voldtektofre fikk innvilget abort når krigen var slutt, og mange spedbarn havnet på barnehjem. Deborah insisterte på å beholde barnet og når Reza kom hjem fra krigen aksepterte han avgjørelsen, kanskje fordi han selv hadde gjort samme ugjerning mot en serbisk kvinne (eller flere? det får vi ikke vite). Men han aksepterte aldri Isa som en sønn. Isa vokser opp i et trygt hjem, selv om de fleste ser på ham som en halvveis fremmed. En halv kosovoalbaner. Men det er sterke bånd mellom ham og storebroren.

Ingebrigtsen maler frem bilder av skogen og fjellene, kulden biter så du nesten kjenner det når du leser. Hele tiden merker vi spenningen mellom Reza og Isa, og vi får høre mer om krigen og noen av Rezas krigsopplevelser gjennom flere tilbakeblikk. Alt dette mens trær felles og kvistes og gjøres klar for transport

Trestammene blir slept mot et stup for å bli sendt utfor, ned mot elva der de skal legges på bilene for å fraktes ned til bygda. Isa og Shkodran er blant dem som drar ned og de stiller seg opp på ei bru for å følge med. Men en av stokkene får feil retning og spretter mot brua. Shkodran kaster seg over Isa for å beskytte ham men får et kraftig slag i hodet mens de blir slengt nedover. Omsider kommer Isa på beina, relativt uskadd, men Shkodran blir liggende. Han også kommer seg på beina etter en stund og blir med tilbake til bygda.  Det blir en svært intens scene mot slutten som kommer til å medføre store endring på livet til Isa.

Det virker som Ingebriktsen har svært god kjennskap til landet, naturen og folkene han skriver om. Hadde han ikke hatt et norsk navn ville jeg trodd han var fra Balkan. Språket hans er intenst og medrivende, enten han skildrer naturen eller forholdene mellom menneskene. Hendelsene på slutten inneholder ikke noen action-elementer, men likevel oppleves det som svært dramatisk. Men jeg insisterer på å kalle den en veldig god kortroman.