Denne siste romanen til Jón Kalman Stefansson var vel verdt å vente på. Noen av romanene hans handler om flere personer, fra en bygd (Sommerlys) eller en hel slekt (Fiskerne har ingen føtter). Men denne boken dreier seg om Ásta som blir unnfanget i en blomstrende sexscene på bokens aller første sider på 1950/60-tallet engang og som vi møter i flere faser av livet til hun selv er i sekstiårene.
Boken går på ingen måte i en rett, historisk linje, den hopper frem og tilbake og fortelles fra mange ståsteder. Ikke minst fra Sigvaldi, faren hennes, som forteller om livet hennes og sitt eget der han ligger på fortauet i Stavanger etter et fall fra en stige. Ástas og den ett år eldre søsteren sine tidlige barneår hos Helga og Sigvaldi er preget av en mor som er vakker, egenrådig, seksualfiksert og svært selvopptatt og en far som prøver å være elsker, husmor, forsørger og pappa på engang. Det lyktes han ikke med til tross for sine gode intensjoner. Begge døtrene vokser opp hos fosterforeldre og Sigvaldi finner et bedre liv sammen med norske Sigrid.
Ásta har en god og kjærlig fostermor og får en trygg oppvekst, men hun er en urolig sjel. En sommer blir hun sendt til et opphold på en svært øde gård på Islands Nord-vestkyst hos bonden Arni som bor sammen med sin halvt demente mor Kristin. Arni pleier å ta til seg et par uregjerlige ungdommer i sommersesongen. Unggutten Josef bor der også denne sommeren. Det blir et røft men begivenhetsrikt opphold for Ásta og vi blir beriket med flere historier, bl. a. om Kristin sin søster som utvandret til Canada.
Senere møter vi Ásta i studietiden i Praha, i Paris og i Wien bl.a. gjennom en serie brev som hun skriver til sin elskede. Men hvem er det? Ásta har flere elskere, noen betyr mye for henne, andre betyr mindre. Blant dem er far til datteren Sesselja som hun forlot for å dra på sine studiereiser og aldri vendte tilbake til, men først helt på slutten av boka får vi vite hvem som er hennes store kjærlighet.
Her er både kjærlighet og hat, trofasthet, svik og forsømmelse, ja hele spekteret av menneskelighet. Forfatteren har også skrevet seg selv inn i boka der han sitter og skriver i en hytte i bygda Strandir i Vestfjordene. Det siste synes jeg ikke bidrar noe særlig til fortellingen, men jeg synes ikke det er ødeleggende heller, en må bare slippe taket i forestillingen om at disse partiene er mer "realistiske" enn resten av boka.
Boka er et vakkert lappeteppe av bruddstykker som gradvis blir vevet sammen til en helhet. Mange huller står igjen, men det er helt i orden. Det var en stor leseropplevelse og en av de beste bøkene jeg har lest av forfatteren.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar