Denne boka fikk jeg lyst til å lese da den ble anmeldt i Bok i P2 for noen måneder siden. Den ungarske forfatteren flyktet fra Ungarn etter den antikommunistiske oppstanden i 1956 og skrev siden på fransk. Dette var hennes første roman og den kom ut i 1986. Først nylig er den oversatt til norsk.
Et tvillingpar, gutter, reiser med sin mor fra storbyen (Budapest) til en småby der bestemoren bor. Det er krig (2. verdenskrig) og moren etterlater dem der fordi det er stor nød og matmangel i hovedstaden. Bestemoren blir rasende for hun har ikke hatt kontakt med datteren på mange år. Guttene får aller nådigst sove på en benk på kjøkkenet.
Men tvillingene klarer seg. De går sammen om å gjøre mest mulig av livet hos bestemoren. Hun forlanger at de jobber hardt. De jobber hardt. De får mat nok og finner etterhvert ut at det er mange måter å skaffe seg fordeler på. De fanger fisk med hendene i elven. De får tak bøker og underviser seg selv. De blir kjent med (den tyske) offiseren som også har losji hos bestemoren og som har lært ungarsk av sin mor. De skaffer seg lærebok i offiseren sitt språk (tysk) og lærer det. Hele tiden skriver de opp hva de gjør i dagboken.
I dagboken skriver de bar helt ugjendrivelige ting - hva de foretar seg. Hva de observerer. Men ikke subjektive saker. "Jenta gråter" kan de skrive men ikke "jenta er lei seg". De eksperimenterer på seg selv - prøver å sulte noen dager for å kunne tåle sult. Prøver å slå hverandre for å tåle slag.
Lenge er livet i småbyen nøysomt men uten de helt store problemene. I møte med folk i landsbyen tar tvillingene ofte de svakestes parti, som når de gir mat til en desertør eller utpresser sognepresten til å gi mat og brensel til en fattigjente som han tidligere har utnyttet seksuelt. Så begynner krigen å nærme seg. En lang rekke magre og fillete mennesker (jøder?) blir drevet gjennom landsbyen. Noen håner dem. Tvillingene sørger for at de får sin grusomme straff.
Slik går tiden frem mot slutten av krigen. Tvillingene snor seg frem gjennom livet. Stadig nye utfordringer. Mer enn en gang tar de dødsengelens rolle. Moren kommer for å hente dem, men de klorer seg fast. Så blir bestemoren syk, og får en interessant endelikt.
Krigen er over, og nå er det andre krefter som har makten (Sovjet). Faren dukker opp etter opphold i fangeleir. Han ønsker å flykte over grensen (mot Østerrike). Tvillingene lover å hjelpe ham, og denne flukten med en litt åpen ende er det som avslutter boka.
Dette er ikke en realistisk roman, og jeg betrakter romanpersonene mer som bilder på menneskelige egenskaper enn som troverdige personer. Men den gir et rått bilde av krigens påvirkning på menneskene. Tvillingene selv opptrer sjelden som gode eller onde, de er som regel mer amoralske enn umoralske når de for eksempel "hjelper" medmennesker å dø. Men overfor krigens verste grusomheter er de observatører og ikke utøvere. Det er ingen steds-eller tidsangivelser, heller ikke er nasjonaliteter nevnt, mine tolkninger står i parentes.
Jeg har hørt noen kommentarer om at tvillingene kanskje skal være en og samme person, men jeg deler ikke den tolkningen. Jeg kan ikke se at de trekker i hver sin retning eller representerer noen slags dualisme, bortsett fra på den siste siden, da.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar