Jeg hørte den tyske forfatteren Judith Hermann på Kapitelfestivalen i år snakke om denne boka, hennes siste. Dette er tredje eller fjerde boken av henne jeg leser, og den andre romanen. Hovedpersonen er en (navnløs) kvinne i 40/50-årene som har gjort et brudd i livet sitt. Hun flyttet fra tilværelsen i storbyen (Berlin??) og mannen Otis når datteren Ann reiste ut for å oppdage verden. Nå har hun bodd i nesten et år i en liten landsby ved den tyske nordsjøkysten. Hun jobber på brorens Sascha sin lille kneipe. Hun valgte bevisst å ikke bo sammen med broren, men leier et ørlite hus. Broren er mer opptatt av den purunge jenta Nike som han har et slags forhold til.
Dette er ikke en bok med en tydelig handling, men vi følger kvinnen på de dagligdagse syslene på kneipen som hun tar mer ansvar for enn broren, gjennom nye bekjentskaper og med enkelte tilbakeblikk. Hun blir kjent med naboen Mimi, en svært selvstendig kvinne som har bodd i landsbyen hele sitt liv. Mimis bror, grisebonden Arild blir et intimt bekjentskap.
Mimi og Arild har et nært og godt forhold til foreldrene sine og også inviterer vår hovedperson inn i sitt liv. Hun og broren Sascha er for såvidt også gode venner, men de har ikke et nært forhold på samme måte. Vi hører noen glimt fra en nokså vond oppvekst der de to barna ofte satt i trappeoppgangen i blokka der de bodde for å vente på at moren skulle komme hjem eller finne det for godt å åpne for dem. Det bandt dem sammen på en måte, men ikke så tett likevel. Kanskje Sascha kompenserer ved å prøve å ta seg av den skadeskutte Nike, men det lykkes han ikke særlig godt med.
Kvinnen har forlatt sin ektemann Otis som jeg opplever som en nokså fanatisk sivilisasjonskritiker. Hun har satt en klar strek for forholdet, men likevel er Otis den hun gjerne skriver til eller ringer til når hun har opplevelser eller bekymringer hun trenger å dele med noen. Og så er det Ann, datteren som har reist hjemmefra, er i en slags protestmodus overfor samfunnet og er vanskelig å få tak i. Hun svarer sjelden på mobilen, men har gått med på å sende koordinatene for hvor hun befinner seg i denne verden til moren og faren. Det virker som hun befinner seg på havet, lenger og lenger mot nord.
Landsbyen ligger bak dikene ved kysten og vi merker havets nærhet dels ved Mimis svømmetur ved piren, dels ved hennes grufulle historie om havfruen som ble voldtatt og drept og havets hevn og dels ved hennes uttalelse om at dette område ikke kommer til å være her om noen tiår. Vi møter landskapet som et nokså tradisjonelt og rolig jordbruksdistrikt, det er ikke noe beachparty i denne fortellingen.
Ellers er det et minne om et møte med en tryllekunstner som gjør trikset med å sage over en dame og det dukker også opp en mårfelle.
Jeg syntes ikke boka var så fengslende i begynnelsen, jeg så ikke helt hvor det bar hen og om tilværelsen i den lille landsbyen bare var et litt sært stoppested for hovedpersonen. Men etter hvert gled jeg inn i dagliglivet i landsbyen og aksepterte at det var her det foregikk, og da ble også boka viktigere for meg. Det var også veldig kjekt å høre Judith Hermann fortelle om arbeidet med boka. Friesland var faktisk hennes barndoms sommerparadis, hun har familie og røtter her og (hvis jeg oppfattet det riktig) har nylig flyttet hit fra Berlin.
Jeg ser frem til hennes neste bok, så bra at forlaget Pelikanen har gjort bøkene hennes tilgjengelige i Norge!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar