Tommi Kinnunen skriver sine romaner fra Nord-Finland. I denne romanen har han gått tilbake til 2. verdenskrig. Vi er på slutten av krigen. Finland tapte vinterkrigen mot Sovjet og måtte gi fra seg store landområder i øst. Når Tyskland invaderte Sovjet i operasjon Barbarossa juni 1941 angrep Finland også med støtte fra Nazi-Tyskland og gjenerobret de tapte områdene og mere til. Finland var alliert med Tyskland frem til østfronten brøt sammen i 1944. Da sluttet Finland fred med Sovjet og den tyske hæren måtte trekke seg ut. En del av hæren trakk over til Norge.
I boka møter vi en gruppe finske kvinner som fulgte de tyske styrkene på vandringen mot Norge. Tyskland har nå kapitulert. Kvinnene blir sendt tilbake til Finland etter de først har vært i fangeleir og blitt snauklipt fordi de ble ansett som "tyskertøser" og kollaboratører. 5 av disse kvinnene beslutter å vandre hjemover på egen hånd og vi følger deres vandring gjennom et utbrent og minelagt finsk Lappland til sine respektive hjemsteder.
Kvinnene har svært forskjellig bakgrunn og har hatt forskjellige motiver for å følge den tyske hæren. Ingen av dem er nazister, en kan heller si at de har stilt seg nokså likegyldige til bakgrunnen for krigen. Men de har alle sammen støttet, arbeidet for eller samarbeidet med den tyske hæren, enten det er som sykepleiere, med seksuelle tjenester, som kontorister eller som kjærester.
De som har noen å komme tilbake til har ingen forventninger om å bli tatt imot med åpne armer. Kanskje klarer de å snakke seg bort fra det faktum at de fulgte tyskerne med vitende og vilje, kanskje ikke, men hvor ellers kan de gjøre av seg nå?
Folk begynner smått om senn å vende tilbake til Lappland, til de nedbrente husene og gårdene. De fleste har nok med seg sjøl og ser ikke etter hva som befinner seg under skautene de har knyttet rundt de snauklipte hodene sine. Noen steder finner de litt proviant, og ved et par anledninger møter de mennesker som deler av sine fattigslige matrasjoner med dem. De fysiske strabasene, dårlige sko, dårlige klær, mangel på mat og hygiene er overveldende, jeg griper meg i å lure på om dette virkelig er troverdig, går det an å overleve en slik vandring?
Det er en eldre sykepleier blant dem. En er prostituert. En ung jente flyktet fra et traurig liv med en strengt religiøs far og mange småsøsken å ta seg av. Hovedpersonen, Irene, levde i et nokså uforløst ekteskap og tok imot en anledning som bød seg til et bedre liv med en tysk soldat som hun likte å være sammen med. De får kjennskap til hverandres historier i grove trekk, men det er på ingen måte noen dype og nære vennskapsforhold som oppstår på vandringen. Det er nærmest som de sløvt støtter seg på hverandre.
Det er noe i boka som minner om boka "Cold Mountain" der også hovedpersonen vandrer igjennom et utbrent og krigsherjet landskap, men han har i hvert fall et mål å se fram til.
Bokas tittel, "Ingen anger" er nokså treffende. Det er ingen av kvinnene som tenker igjennom sine veivalg. Det gjør dette til en nokså dyster bok, og jeg savner kanskje den spenningen som kunne ligget i at i alle fall noen av kvinnene hadde noen tanker om dette. Det blir veldig passivt, skam og fornedrelse og lidelse, hele veien.
Bokas styrke synes jeg likevel ligger i skildringen av vandringen gjennom dette utbrente landskapet, det er noe nesten suggererende over det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar