David Mitchell er mest kjent for "Cloud Atlas" og "The Bone Clocks". Jeg hørte ham på litteraturfestivalen på Lillehammer i 2016 snakke om sin (da) nyeste bok, "Slade House" som han beskrev som en riktig spøkelseshistorie.
Boka er mye kortere enn de andre to jeg har nevnt og er også enklere i oppbygningen. Men det er virkelig en spøkelseshistorie om et hjemsøkt hus bebodd av et tvillingpar som lokker til seg mennesker for å livnære seg på sjelene deres.
Første kapitel foregår i 1979. Nathan (fortelleren, en gutt i 12-årsalderen, antagelig noe autistisk)og hans mor, en klassisk pianist er på vei til Slade House der hun er invitert av lady Grayer til å spille sammen med en verdensberømt fiolinist. De to har et svare strev med å finne døra inn til Slade House fra den trange Slade Alley, men finner til slutt en merkelig, lav dør. Den døra skulle de aldri ha gått gjennom! Grufulle ting skjer. Mor og sønn blir senere registrert som forsvunnet.
9 år senere er politimannen Gordon Bishop på vei til Slade House. Politiet har fått et tips fra Fred Pink som har ligget i koma siden den dagen Nathan og moren forsvant men husker at de spurte ham etter Slade Alley. Gordon er satt på å sjekke ut tipset. Han finner en liten, halvåpen dør og kommer inn i en stør hage der han treffer den vakre Chloe Chetwynd. Men hun har ingen kjennskap til lady Granger. Derimot kommer hun raskt på bølgelengde med Gordon (fortelleren). Det blir middagsinvitasjon og rødvin og sengekos. Men så skjer det skumle saker.....
Med ni års mellomrom trekker altså Slade House til seg nye ofre. De mystiske tvillingene søker å oppnå evig liv. Hvert niende år må de ha ny forsyning av andre menneskers sjeler. Først virket det som det ble en del gjentakelser i de forskjellige episodene, men forfatteren har virkelig laget en ny vri hver gang. På en eller annen måte bringer hver hendelse med seg noe nytt inn den neste, det blir en slags utvikling som kulminerer i et spenstig oppgjør i siste episode.
Er det skummelt? Det er jo rikelig med død og gørr og snørr og tårer, men jeg blir egentlig ikke skremt, det blir mer et interessant dykk i paranomale fenomener, nærmest litt morsomt. Jeg likte jo godt at det dukket opp en horologist mot slutten, et fenomen fra "The bone clock", en slags godartet udødelig personlighet, det heiet jeg på!
For meg ble dette bare en artig lek med spøkelsesverden, jeg fulgte ivrig med på hvordan historien var skrudd sammen. Og det er ikke fordi jeg ikke er lettskremt. Kom igjen med "De dødes tjern" - etter å ha sett filmen og lest boken gikk det lang tid før jeg kunne ta et nattbad i et skogstjern.....
Men David Mitchell har andre bøker på lur, jeg vil lese mer av ham.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar