Denne lille romanen ble sterkt anbefalt i Bok i P2. Gwendolyn Brooks var en amerikansk poet. Hun var bl.a. den første afroamerikaneren som fikk Pulitzer-prisen. Dette er den eneste romanen hun skrev. Den ble utgitt i 1953 og fikk ikke så mye oppmerksomhet da. Kanskje den druknet litt i oppmerksomheten til romaner av andre afroamerikanske forfattere som kom ut samme året, f.eks. James Baldwin's "Go tell it on the mountains". Den ble "gjenoppdaget" og publisert igjen på nittitallet og nå er den nylig oversatt til norsk og utgitt i år.
Boken er skrevet som en samling skisser fra livet til Maud Martha fra hun er en liten jente til hun er gift og venter sitt andre barn. Det er først og fremst et fantastisk tidsbilde fra 50-årene. Maud er en skarp observatør av samfunnet og menneskene rundt seg. Hun bor i en liten leilighet, mannen har en underbetalt men fast jobb. De klarer seg, men det er ingen idyllisering av fattigdommen. Dette er ikke et kampskrift om rasefordommer og undertrykking, men undertrykkingen er der likevel rundt omkring, bl.a. legges det merke til hvor lys eller mørk huden er.
Og hele tiden har Maud et større blikk enn det som gjelder den daglige tralten, hun tenker på krigen (Koreakrigen), hun gjør seg betraktninger om å drepe en mus, hun drømmer om et annet liv, et bedre liv.
Dette var en god bok å lese og et interessant møte med en representant for den afro-amerikanske kulturen på 50-tallet. Men jeg synes ikke boka svever øverst på stjernehimmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar