Lundgren og Lundgren: Der isen sprekker

Dette er en debutroman med handling fra Nord Sverige, nærmere bestemt Kalix i Norrbotten, 4 mil fra grensen til Finland. Irene Thorsdottir har nylig flyttet fra Stockholm for å begynne som politi der. Hun har blandede følelser over arbeidet på det lille tettstedet. Noen av kollegene er greie, andre er fordomsfulle og heller mannssjåvinistiske. Arbeidsoppgavene er svært varierte, men det er uvant med de enorme geografiske avstandene i det tynt befolkede distriktet. 

Irene og kollegaen Max blir kalt ut til et tilfelle av grov mishandling.  Jacke ligger i en ambulanse med ødelagt kne. Svigerinne har tilkalt hjelp, men politiet er ikke velkomne selv om det er opplagt at Jacke er utsatt for en forbrytelse. Både han og broren Patrick er oppført i politiets registre.

Den samme Jacke dukker opp hjemme hos 10-åringen Nina som bor med sin kreftsyke mor og sin tante Anna Sofie. Moren har ikke lenge igjen. Anna Sofia skal ta seg av Nina men er hardt ute å kjøre med dop og den svært upassende kjæresten Jacke. Nina er en sterk og selvstendig jente som prøver å ta seg av sin syke mor så godt hun kan når Anna Sofie svikter, og hun hater Jacke.

Vi skjønner at det tårner seg opp for Jacke, han har antagelig havnet i narkogjeld etter noen politibeslag og prøver å skaffe penger ved å selge utstyr fra eiendommen til Ninas mor. Så forsvinner Nina på vei hjem fra skolen. Irene og kollegene hennes får store utfordringer i letingen etter henne, de kjenner bl.a. ikke noe til Anna Sofies forhold til Jacke. Under søket dukker det også opp en sykkel som har tilhørt en ung gutt som forsvant fra et flyktningemottak året før, 

Resten av romanen handler om letingen etter Nina og jeg skal ikke røpe hvordan det går. 

Når jeg begynte på romanen kunne det virke som om en del av handlingen  var nokså forutsigbar, bl.a. forholdet mellom Irene og hennes nærmeste medarbeider. Men heldigvis hadde ikke forfatterne gått i den fellen. Mesteparten av handlingen dreier seg om hvordan politiet langsom vrister ut informasjon fra omgivelsene som kan føre dem videre. Det går seint, men er nokså troverdig. Vi blir godt kjent med Irene med hennes brokete bakgrunn og hennes ukuelige vilje til å løse saken, selv når det kan koste henne anseelsen på jobben. Landskapet og miljøet i distriktet bli etter hvert en viktig ingrediens i boka. Det må da ligge muligheter for flere romaner fra denne settingen?

Jane Harper: Tørke

Detektiv og hovedperson i denne kriminalromanen fra Australia heter Aaron Falk. Jeg syntes jeg hadde vært borti ham før, og ganske riktig, jeg leste og skrev om en tidligere roman av Harper og jeg hadde likt den riktig godt. 

Aaron Falk er ikke etterforsker av voldskriminalitet nå, han jobber med økonomiske forbrytelser i Melbourne. Men når hans barndoms landsby blir rystet av tre drap reiser han tilbake. Alt tyder på at hans barndomsvenn Luke Hadler skjøt sin kone og sønn med hagle for deretter å ta sitt eget liv. Og det konkluderte også etterforskningsteamet fra nærmeste by med.

Men den lokale lensmannen Roca er ikke helt fornøyd, han har funnet noen uoverensstemmelser som han vil til bunns i. Og så lar Aaron seg lokke til å bli noen dager for å hjelpe til, sånn helt uoffisielt.

Aaron ble i sin tid nærmest jaget fra landsbyen da mange trodde han var direkte eller indirekte ansvar,ig for at han undomsvenn/kjæreste Ellie druknet i elva og han får mye motbør. Hele tiden klarer han ikke å la være å knytte drapene til den gamle tragedien. 

Det blir en overraskende avdekking av omstendighetene rundt drapene - men den er nokså troverdig. 

Jeg synes at boka har en god intrige som det er svært krevende å nøste opp i. Aaron er et solid menneske som er med på å dra handlingen fremover. Og boka gir et fint innblikk i livet på landsbygda i Australia med klimaproblemer, frykten for brann, samhold, sladder, fattigdom og fyll og spetakkel.

Fortellingen er for det meste i nåtid og tar utgangspunkt i det Aaron foretar seg. Men av og til dukker den allvitende forfatteren opp og vi får vite hva som skjedde for lenge side, av og til også hva noen av dem som nå er døde tenkte og gjorde. Dette blir en slags kommentar til oppdagelsene som blir gjort, og gir egentlig ingen frempek utover det vi allerede har blitt fortalt. Jeg synes det fungerer godt.

Jeg har satt meg på listen til Jane Harpers siste kriminalroman også, jeg vil gjerne ha mer!

Anne B. Ragde: Muttra og meg

Anne B Ragde var på høyden da hun skrev Berlinerpoplene og i alle fall den første av etterfølgerne. Det var sterk lesing, både underholdende og tankevekkende. Det beskrev en bondefamilie i forfall men hun holdt god avstand til sosialpornografi. 

Hun har også skrevet mange bøker om sin familie. Der synes jeg høydepunktet var Arsenikktårnet. Den bygde mye på hennes mormors og mors historie, men kunne godt leses som en roman. Hennes mormor ble ikke vakkert fremstilt, men var for lengst død da boken kom ut og avstanden i tid gjorde dette akseptabelt i mine øyne.

Denne boken er mer en slags erindringsbok og jeg synes den har mye til felles med "Jeg har et teppe i tusen farger". Ragde skriver om sin mor og like mye om seg selv. Jeg synes hun skriver for det meste nokså nedsettende om sin mor. Det kan hun jo ha gode grunner til, men det er lite refleksjoner om hva som kan være årsaken og hvordan disse forholdene har påvirket henne selv.  Når hun skriver om seg selv dreier det seg ofte om hennes forfattervirksomhet. Et greit nok tema, men jeg synes ikke hun gjør det noe særlig interessant, og noe er holdt i en nesten sutrende stil. Så er det noen nærmest anekdotiske fortellinger om håpløse reiser moren har foretatt, alene i ungdommen, eller sammen med Anne B. og søsteren Eva når de var barn. 

Jeg leste nylig Marit Eikemos bok om brødrene Eikemo. Der var det også en del som ikke hadde gått helt greit for seg, men Marit Eikemo skriver om dette med varme og respekt for menneskene i fortellingen. Det savner jeg her. 

Mot slutten kommer beretningen om reisen Anne B. Ragde hadde med sin mor til Oman. Denne delen har en del av den varmen og kjærligheten som jeg synes er fraværende i resten av boka. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god bok.

Karin Fossum: Farvel, Farah Dibah

Dette er den andre boka jeg leser med Eddie Feber som etterforsker. Det er en mørk historie, og den blir mørkere når vi kommer til løsningen enn det som fremgår av de «daglige» hendelsene.

Eddie blir oppsøkt av Alfie René. Han virker helt forstyrret, for datteren hans, Kandis er forsvunnet. Alfie er ellers dypt deprimert etter at hans iranske kone døde av kreft. Han har store smerter i kroppen etter en trafikkulykke som han selv var skyld i og som invalidiserte en annen mann.

Kandis har forsvunnet i bilen til Gusse, det får vi vite i første kapittel. Gusse har tatt med Kandis til en liten koie og har tydeligvis ingen planer om å kjøre henne tilbake. Hvilke planer han har ellers vet vi ikke, men vi følger de to parallelt med at Eddie etterforsker saken.

Jeg skal ikke si noe om hva som skjer, men historien har et svært mørkt bakteppe som blir rullet ut mot slutten. Det er ingen spektakulære groteske scener, men likevel dystert å tenke på. Såpass at jeg synes det er litt på kanten for en underholdende kriminalroman.

Ellers er jeg ikke fortrolig med Eddie Feber som etterforsker. Han blir litt for original for meg, det er for mye ironiske slengbemerkninger og han virker ikke helt troverdig, særlig i forhold til Konrad Sejer som jeg elsket. Tror det blir lenge til jeg tar opp en krim fra denne serien.

Mary Gordon: The other side

Dette er familiehistorien til Vincent og Ellen Macnamara, i fire generasjoner. Boka åpner med at Ellen står opp fra sitt sykeleie, slår ned sin åttiåtteårige ektemann og går ut på vandring i bare nattkjolen og den slutter med at Vincent kommer hjem fra sitt rekonvalesentopphold til sin døende kone der store deler av familien er samlet.

Vincent og Ellen har vært svært sterkt knyttet til hverandre. Ellen er en mektig personlighet. Glødende interessert i politikk og stor beundrer av Roosevelt. Men av de tre barna hennes er det bare sønnen, John, han som dør i 2. verdenskrig som hun er noe særlig interessert i. De to døtrene, Magdalene og Theresa har hun et mer lunkent forhold til. Men i neste generasjon åpner hun hjertet sitt mot to av barnebarna: den farløse Daniel (Dan) og den nokså forsømte Camille (Cam). 

Vincent har nok mer kjærlighet til overs for de to døtrene, i alle fall den ene, Theresa men han lar seg likevel stille i skyggen av Ellen sin avvisning. 

Dette er en familiehistorie som er preget av mødres (til dels også fedres) avvisning av sine barn, særlig døtre. Ellen selv ble i sin tid forlatt av sin far for å ta seg av sin mor som ikke evnet å ta vare på seg selv etter å ha blitt fysisk og psykiak nedbrutt av for mange mislykkede barnefødsler. Hun klarte til slutt å komme seg fra Irland til USA og bygget opp en tilværelse der på egen hånd. Vincent kom også fra Irland. Han hadde et stort talent som mekaniker og kom seg også over til «The other side».  Han jobbet seg oppover gjennom mange år, traff Ellen og stiftet familie. Fikk råd til å kjøpe seg et hus. Den amerikanske drømmen. Familiens historie blir fortalt gjennom mange historier fra familiemedlemmer i alle de fire generasjonene, som et puslespill. Det tar lang tid før vi får hele forhistorien til Ellen og Vincent. Sentralt står Dan og Cam. Disse to har et godt og solid søskenforhold til hverandre (de er søskenbarn). De har også det til felles at de har vokst opp med Ellen og Vincent som foreldrefigurer, selv om Cam vokste opp hos sin mor. De blir fremstilt som hele mennesker med hver aine svakheter og styrker men representerer i mine øyne både forbindelsen tilbake til besteforeldrene og mot den neste generasjonen.

Dette bar en bok som vokste mens jeg leste den. I begynnelsen syntes jeg det var så mange personer som jeg egentlig ikke syntes noe særlig om, men etterhvert som puslespillet bredte seg utover ble det et stort og sammensatt bilde av en innvandrerfamilie som drar nissen med seg i livet i USA. 

J.R.Ellis: The body in the dales

Jeg likte godt den første boka jeg leste av forfatteren så jeg prøvde meg på denne, den første av bøkene hans fra Yorkshire med DCI Oldroy i ledelsen av etterforskningen. Dette er hva jeg vil kalle en klassiske kriminalroman fra den engelske landsbygda der naturen og livet i de små landsbyene spiller hovedrollen. Sentralt i denne boka er de underjordiske hulene som det tydeligvis er mange av i Yorkshire. På en guidet vandring snubler nærmest en av guidene over liket til Dave Atkins. Han kan umulig ha blitt drept på stedet, for han er ikke kledd for hulevandring. Kroppen ligger så langt inne i hulesystemet at det er urealistisk at noen kan ha båret eller trukket han inn der. Med andre ord en umulig forbrytelse. 

Derimot mangler det ikke mistenkte, Dave Atkins hadde utallige fiender. Ektemennene til kvinnene han bedåret. forsmådde kvinner, folk han hadde lokket med på mislykkede økonomiske prosjekt, folk han hadde lånt penger av og aldri tilbakebetalt. Folk han hadde presset for penger. Likevel - det viser seg å bli svært vanskelig å knytte noen av de mistenkte opp mot muligheten for å begå forbrytelsen,

DCI Oldroy har en vag ide om hvordan forbrytelsen kan ha vært utført men det er først når han begynner å lete langt bakover i historien han finner nøkkelen til løsning av gåten.  

Boka er full av sitater fra en lokal poet fra 1800-tallet, Joseph Haverthwaite. Jeg har prøvd å finne ut om dette er en oppdiktet person, det er ting som tyder på at det faktisk var en poet fra Yorkshire med det navnet, men ikke så tydelig at jeg er sikker.

Litt romantikk er det også i boka. DS Andrew Carter er bygutt og nylig overført fra London og får interesse for sin kollega Stephanie, det skal vise seg å ikke være helt rett frem. Men politifolkenes privatliv blir ikke noe dominerende tema i disse bøkene og det setter jeg pris på. 

Det jeg liker ved boka er de interessante omgivelsene, mange mulige sidespor og en passe komplisert og troverdig intrige.

Idar Kristiansen: Svanevinger i nord (Kornet og fiskene - 1)

Ingeborg Arvola refererer til denne romankvartetten om utvandringen fra Finland til Finnmark i hennes siste bok "Vestersand". Bøkene hennes har gjort meg nysgjerrig på kvenenes historie og den fantes på biblioteket. 

Denne første delen av kvartetten har hele handlingen i Finland midt på attenhundretallet. Vi følger unggutten Heikki som kommer fra en familie av fattige småbrukere i nærheten av Oulu. Familien klarer seg på et vis på tjærebrenning , innlandsfiske og det jorda i gode år kan by på. Men når faren dør ser det svart ut og Heikki bestemmer seg for å prøve lykken i Finnmark - det ryktes at livet der byr på gode muligheter.

Det er fortsatt en gåte for meg hvordan livet i Finnmark har virket så attraktivt på så mange finner på denne tida, men denne boka illustrerer i alle fall hvor hardt det var på landsbygda i Finland. Boka er godt skrevet og gir en fin skildring av Heikki som midt i puberteten blir kastet inn i ansvar som han egentlig er altfor ung til. Likevel tar det en stund før den engasjerer meg. Det er først når han begir seg ut på den lange vandringen mot nord at jeg blir dradd med og jeg bestemmer meg for å gå videre til neste bok. Jeg må i alle fall få med meg Heikki's møte med det kvenske miljøet som Ingeborg Arvola skriver om i sine bøker.