 |
Anne B Ragde var på høyden da hun skrev Berlinerpoplene og i alle fall den første av etterfølgerne. Det var sterk lesing, både underholdende og tankevekkende. Det beskrev en bondefamilie i forfall men hun holdt god avstand til sosialpornografi.
Hun har også skrevet mange bøker om sin familie. Der synes jeg høydepunktet var Arsenikktårnet. Den bygde mye på hennes mormors og mors historie, men kunne godt leses som en roman. Hennes mormor ble ikke vakkert fremstilt, men var for lengst død da boken kom ut og avstanden i tid gjorde dette akseptabelt i mine øyne.
Denne boken er mer en slags erindringsbok og jeg synes den har mye til felles med "Jeg har et teppe i tusen farger". Ragde skriver om sin mor og like mye om seg selv. Jeg synes hun skriver for det meste nokså nedsettende om sin mor. Det kan hun jo ha gode grunner til, men det er lite refleksjoner om hva som kan være årsaken og hvordan disse forholdene har påvirket henne selv. Når hun skriver om seg selv dreier det seg ofte om hennes forfattervirksomhet. Et greit nok tema, men jeg synes ikke hun gjør det noe særlig interessant, og noe er holdt i en nesten sutrende stil. Så er det noen nærmest anekdotiske fortellinger om håpløse reiser moren har foretatt, alene i ungdommen, eller sammen med Anne B. og søsteren Eva når de var barn.
Jeg leste nylig Marit Eikemos bok om brødrene Eikemo. Der var det også en del som ikke hadde gått helt greit for seg, men Marit Eikemo skriver om dette med varme og respekt for menneskene i fortellingen. Det savner jeg her.
Mot slutten kommer beretningen om reisen Anne B. Ragde hadde med sin mor til Oman. Denne delen har en del av den varmen og kjærligheten som jeg synes er fraværende i resten av boka. Men det er ikke nok til å gjøre dette til en god bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar