Granta: Best of young british novelists 2023

Litteraturmagasinet Granta har gitt ut en slik samling hvert 10. år siden 1983. Jeg kom over det fra 2013 og der traff jeg på noen forfattere som jeg har hatt glede av å lese senere, Evie Wyld (Opprinnelig fra Australia, «All the birds, singing», «Bass Rock») Sarah Hall (en roman om utplassering av ulver i grenseområdene mellom England og Skottland) og Kamila Shamsie (opprinnelig fra Pakistan, «Home Fire» og flere andre, jeg har en av hennes tidlige romaner på min Kindle nå).

Det var mange fine noveller og flere lovende utdrag fra romaner i denne utgaven også.  Men dessverre var det ingenting som trigget meg til å lete etter bøker fra noen av forfatterne. Kanskje dukker de likevel opp senere med et eller annen jeg får lyst til å lese? Forresten savnet jeg en forfatter som Caleb Azumah Nelson, han er født i 1993, bor i London og har fått flere priser. Jeg har lest hans utmerkede roman «Small World».

I alle fall er det et godt tiltak å fremme ung litteratur på denne måten. Jeg husker jeg var på en premieutdeling i Lillehammer for ti forfattere under 35 år og ble kjent med bøkene til forfattere som Agnes Ravatn og Lars Petter Sveen.

Kjell Ola Dahl: Søsteren

Jeg har lest krimforfatter Kjell Ola Dahls tre historiske romaner med stor entusiasme, så jeg måtte jo få med meg denne også. 

Frank Frølich samarbeidet en gang med Gunnarstranda. Nå er han privat etterforsker. Han får oppdrag fra flere personer som er løselig linket til hverandre. Det første gjelder en kvinnelig asylsøker som vil ha hjelp til å oppspore søsteren sin, derav tittelen på boka. Og så er det en forfatter som skriver om skipsbrannen på «Sea Breeze» der 159 mennesker omkom, en helt klar parallell til «Scandinavian Star».

Noen av oppdragsgiverne blir myrdet, andre slår rundt seg med balltre. Det er også lagt inn en reise til Nordvestlandet for å grave i Sea Breeze-historien.

Mange biter faller på plass til slutt, men slett ikke alle og jeg må si at jeg syntes denne boka var nokså forvirrende. 

Tea Obreht: The morningside

Tea Obrehts tredje roman har som de foregående en tilknytning til hennes bakgrunn fra Balkan. Romanen foregår i en nokså nær fremtid. Vi merker at miljøproblemene er store og det har vært en ødeleggende krig, hvor? i Europa? På Balkan? Har USA vært involvert? Dette er ikke helt klart. 

Hovedpersonen og fortelleren er Silvia. Det meste av boka foregår når hun er elleve år. Sammen med sin mor har hun fått en leilighet i boligkomplekset Morningside av en komite som prøver å få folk til å slå,seg ned i en forlatt by som har store likhetstrekk med New York.  Silvia  og moren kommer fra Paraiso (i Sør Amerika?) men det kommer etter hvert frem at de opprinnelig kommer fra en uspesifisert del av Balkan. 

Silvia og moren bor sammen med tanten Ena som er en slags portner/vaktmester i Morningside. Ena har en hel skattkiste av fortellinger og eventyr fra deres felles hjemland som Silvia blir fascinert av, bl.a. om heksen Vila. I en takleilighet bor kunstneren Bezi Duras som hver kveld går på tur i byen med tre store hunder. Ena antyder at hundene egentlig er tre voksne gutter som Bezi Duras forvandler til hunder.

Silvia blir også kjent med Lewis May, en middelaldrende mann som tidligere hadde samme jobb som tante Ena.

Ena dør plutselig og Silvia er besatt av tanken på Bezi Duras. Hun får med seg den jevnaldrende Mila som nettopp har flyttet inn på diverse mer eller mindre mislykkede forsøk på å avsløre henne. 

Dramatiske ting skjer med Silvias mor og så må hun og Silvia bevege seg videre ut i verden.

Romanen foregår i en slags post-apokalyptisk virkelighet men jeg vil ikke kalle den dystopisk. Menneskene lever og klarer seg på et vis i dette problematiske universet. Alt som skjer ser vi med Silvias åpne, nysgjerrige blikk som også er litt naivt. Jeg liker godt hvordan forfatteren bruker folklore både for å skape en forbindelse til den «gamle» verden men også innføre en dimensjon av mystikk.

Elizabeth George: Careless in red

Jeg har lest de fleste av Elizabeth George’s kriminalromaner med Thomas Lynley og Barbara Havers i hovedrollene. Noen av dem har jeg likt riktig godt. Denne synes jeg har viktige svakheter.

Thomas Lynley har trukket seg tilbake fra New Scotland Yard og begitt seg ut på en vandring langs kyststien i Cornwall. Han har ikke stort mer med seg enn det han går og står i. Vasker og barberer seg ikke og spiser svært lite og ser ut som en uteligger. Så kommer han over et lik av en ung gutt som ligger i en kløft, det ser ut som en klatreulykke. Han kommer ser inn i en hytte som viser seg tilhøre den enslige veterinæren Daidre Trahair. Det lokale politiet blir tilkalt og Lynley blir motvillig dradd inn i etterforskingen. Han vasker og barberer seg og fremstår som den galante mannen han er og får et godt forhold til Faidre som har noe hemmelighetsfullt over fortiden sin.

Den drepte, Santos,(noen har tuklet med klatreutstyret) tilhører et miljø med surfing og opplevelser i sentrum. Han har også en historie som notorisk rundbrenner. Det er mange som har et horn i siden på ham, ikke minst for måten han har behandlet sin siste kjæreste på. Det er mange som kan ha tuklet med klatreutstyret. 

Faren til Santo bærer på vonde minner fra ungsomstiden da han ble beskylt for å være direkte eller indirekte årsak til at en gutt druknet når høyvannet flommet  inn i en hule. Han er også uløselig knyttet til sin promiskuøse kone Dellen som nedlegger alle mannfolk hun kommer over i alle aldre.

I det hele tatt er det endel kvinner med et nokså spesielt seksualliv i denne boka. Det er den notoriske Dellen, der er også en som systematisk har forhold til menn som er i andre forhold for å skape spenning i sitt eget seksualliv. Det er en som stakk av fra familien sin.

Det er også svært mange som har nokså originale navn. Det er Cadan, Santo, Dellen, Selevan, Daidre og Madlyn for å nevne noen. Cornwall har vel sine språktradisjoner, men her har forfatteren grepet svært dypt i navneregisteret. Svært mange av karakterene er også nokså spesielle. Det hadde vært greit å ha noen A4-personer også…..

På pluss-siden: Det er hele tiden en slags spenning i boka over å finne ut hvem som er morderen og hva som er den bakenforliggende historien. Gjerne også å se om alle puslespillbrikkene forfatteren har slengt ut passer inn. Og det skal Elizabeth George ha: hun får samlet brikkene til slutt. Mordontrigen er vel troverdig, innenfor gitte forutsetninger?

Men boka er ALTFOR lang. Det er også så mange sidespor og retninger at det skygger for den egentlige intrigen. Dessuten griper forfatteren ofte til en slags eplekjekk stil som liksom skal gjøre det hele lett ironisk. Det har jeg opplevd før i de minst vellykkede bøkene hennes. Det skal være så ungdommelig (og kanskje stå i stil til det ferieblå surfemiljøet?) Men jeg opplever at det i stedet skaper en avstand mellom leseren og personene i boka. Og så bidrar det til bokas altfor mange sider.

Vi er også såvidt innom et miljø av reisende som jeg synes er sosialpornografi på sitt verste. Finnes det så hårreisende miljøer? Kanskje det, men skal de nødvendigvis brettes ut i all sin heslighet bare for å lage en sideintrige?

Amy Sackville: The still point

Jeg har lest en roman av forfatteren før, «Orkney» som var merkelig historie. Dette var hennes debutroman, kanskje enda merkeligere?

Julia Mackley har nylig fått overta den gamle familieeiendommen der hennes tippoldefar og mor (John Mackley og Arabelle) og hennes grand grandtante Emily (heter det det) bodde på begynnelsen av 1900-tallet. Der bor hun sammen med sin arkitektmann Simon. Hun har tatt på seg å samle alle de mange gjenstandendene i huset, flere av dem etter Emilys mann Edward. Han var forsker og eventyrer og satte ut for å nå Nordpolpunktet i år 1900. Emily elsket og beundret sin mann og ventet i flere år på at han skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri og hans innfrosne legeme ble oppdaget i 1959.

Vi følger Edward på hans strabasiøse arktiske ferd. Han følger skipslogg så lenge han er ombord på ishavsskuten Persephone og skriver samtidig dagbok til sin Elskede Emily. Dagboken skriver han på helt til de siste dagene når han til slutt bukker under for sult og kulde den tredje aktiske vinteren. Den blir funnet sammen med ham og er blitt en del av familiehistorien.

Julia graver seg så dypt ned i historien at hun nesten blir en del av den. Ekteskapet med Simon halter. Romanen når et slags klimals når Julia oppdager en familiehemmelighet som slår beina under mye av det hun har trodd på om familien og seg selv.

Det virker som om Edward Mackley er en oppdiktet skikkelse - jeg klarer ikke å finne noe fakta om ham. Det spiller egentlig ingen rolle for lesingen av romanen. Det er svært mye bra her, synes jeg. Særlig liker jeg beskrivelsene av livet under ekspedisjonen. Snøen, isen, kulden, strabasene, jakten, kostholdet, forholdet innad i besetnongen. Og samtidig hvordan Julia også lar seg fascinere av dette livet. Jeg liker også at Simon slipper til i beskrivelsene av foholdet mellom disse to nåtidige personene. Vi ser hvordan kommunikasjonen mellom dem stopper opp, de glir delvis fra hverandre uten at de egentlig vil det.

Jeg har også innvendinger. Simon og Julie har vært gift i 10 år, de er nok velstående men ikke styrtrike og de er barnløse. (Ufrivillig??) Jeg har problemer med Julia sin rolle som en hjemmeværende kone som tilbringer dagene med å fordype seg i minner gamle gjenstander og (mer eller mindre vellykket) stelle for sin mann. Hallo, vi er i det 21 århundre. Få det en jobb, begynn å lev i nåtiden!! Det tenker jeg av og til når Julia nesten drukner i familiehistorien.

Jeg synes likevel ikke innvendingene oppveier det som er godt og vakkert ved romanen.

Jørgen Brekke: Det blinde vitnet

Starten er ganske grotesk: Det kommer inn en telefonmelding til Trondheimspolitiet fra en kvinne som sier hun er vitne til et øksedrap i en blokk hun har utsikt til. Når politiet kommer til stedet finner de ikke spor etter noen voldelig hendelse. Ingen av naboene har hørt eller sett noe. Men i leiligheten det ble ringt fra finner de en død kvinne hengende i taket som sannsynligvis har tatt sitt eget liv. Men Bente Bø var blind og kunne umulig ha sett et øksedrap - om det hadde vært noe.

Og øksedrap har det vært. Men det foregikk på hytten til Henrik Moe, en av beboerne i blokket vis a vis Bente Bø sin som ikke hadde vært hjemme da den mystiske oppringingen kom. Henrik Moe og hans nåværende samboer var begge blitt drept med øks, omtrent sånn som det var beskrevet over telefonen.

Det skjer flere drap. Og på alle åsstedene blir det funnet gjenstander som peker mot okkultisme og filosofiske tekster. Det starter med et utrevet blad fra en gammel utgave av «Utopia» av Thomas More, det er tarot-kort og andre tekster.

Etterforskningstamet blir ledet av førstebetjent Birgitte Fjellstad. Den erfarne Singsaker har bare en uke igjen før han går av med pensjon men han blir likevel dradd inn i etterforskningen. Han har hatt et hjerneslag for noen år siden som han er kommet seg helt fra men vi aner en viss bekymring for hans helse. Drt er ikke fritt for at Singsaker har en helt annen innfallsvinkel til etterforskningen. For Fjellstad er det harde fakta som teller, Simgsaker har ikke noe imot samtaler med psykologer, diskusjoner om filosofiske temaer og annet som kan gå litt bakpå de involverte i salen. Det ligger spenninger i lufta mellom disse to.

Det viser seg at Bente Bø og Henrik Moe og to andre personer tilbrakte noen år sammen i et slags kollektiv ved Avignon i Frankrike som i navnet skulle bygge på lignende ideer som var beskrevet i «Utopia». Det er ikke noen stor overraskelse for meg som leser at drapene i nåtid har forbindelse med hendelser i fortiden. Til slitt blir den skyldige ringet inn i en dramatisk operasjon.

Intrigen er nokså troverdig. Singsaker er en fin person i sentrum for hendelsene. Men jeg synes det er i overkant mye blod og vold i denne kriminalromanen. 

J. M. Dalgliesh: The dead man of Storr

Duncan Mc Adam har slått seg ned på sin barndoms Isle of Skye. En mann funnet død på fjellet Storr i dårlig vær. Det kan se ut som han har falt pg det ligger et kamera like ved ham. Han er ikke riktig kledd for fjelltur i uvær.

Liket viser seg å være fotografen Sandy Beaton. Han er fraskilt og har ord på seg for å være en rundbrenner. Han har enda dårligere kontroll på økonomien sin enn på kjærlighetslivet men de siste årene har han gjort det bedre på malerier enn fotografier og bl.a. vunnet en viktig pris.

Jakten på morderen følger flere spor, mannen til hun som styrer Sandy sitt galleri er et av dem. Det dukker opp en eldre kvinne, Lorna Somerwell som deler Sandys interesse for maling, så kunstmiljøet i Skotland er også et aktuelt tema. Det blir også sett et par dresskledde karer nær huset til Sandy Keaton.

Slitten tilspisser seg med en forbryterjakt i et forrykende snøvær på en øde plass på øya der været er minst like truende som de forbryterne Duncan og kollegaene er på jakt etter.

Parallelt med alt dette blir Duncan dradd inn i familieproblemene til sin ungdoms kjæreste som har en brutal og voldelig ektemann.

Miljøet på Isle of Skye spiller en stor rolle i denne romanen. Den har en finurlig intrige som fungerer greit nok, men på en eller annen måte faller jeg ikke helt for miljøet og persontegningene. Det er mye skotske personnavn og stedsnav, Mac ditt og Mac datt, Duncan og Alistair og Angie osv. Likevel klarer jeg ikke helt å ta dette innover meg, det virker litt kunstig og påtatt. Jeg kan for eksempel sammenligne med Ann Cleeves sine bøker, en av hennes styrker er nettopp at hun tar oss helt inn i miljøene hun beskriver. Og den dramatiske ekspedisjonen i snøstorm blir for mye av det gode, hvem vil sette på spill livet til et helt team i et slikt uvær??

Kanskje leser jeg mer av forfatteren hvis jeg er i beit for en grei krim, vi får se.

Jan Mehlum: Inn i mørket

Advokat Svend Foyn går tur med hunden sin i Tønsberg byskog og oppdager en ung mann som henger i et tre. Et opplagt selvmord, mener politiet men Foyn er ikke så sikker. Det er heller ikke foreldrene til Franz og de engasjerer Sven Foyn til å se nærmere på dødsfallet.

Samtidig blir Sven Foyn engasjert i en helt annen sak: En ung mann, Raymond, ble skadet for livet etter en brutal politiarrestasjon. Guttens mor sliter økonomisk med å gi ham pleie og advokatkontoret har tatt oppdraget som en "pro bono"-sak.

Disse to sakene har jo ingenting med hverandre å gjøre, eller er det mulig at de har det? Det viser seg at det fantes mer i livet til unge Franz enn foreldrene har noen anelse om. En vakker ungjente knyttet til en pakistansk matvarekjede med butikker i Oslo, Tønsberg og København dukker opp og har sterk tilknytning til saken. De to brutale politifolkene som slo ned Raymond har også operert i Tønsberg. Et vitne til politioverfallet dukker opp, det gjør også noen interessante pengeoverføringer.

Det blir nok for Sven Foyn og hans assistent Ute å grave seg ned i. Ute jobber vor advokatkontoret og er en slags løs kanon, jeg synes det er noe ved henne som kan minne om Lisbeth Salanderfiguren fra Milleniumbøkene. Forholdet mellom henne og Foyn er svært profesjonelt, han har sine interesser et helt annet sted, hos politiadvokaten Alice som bor i Oslo med sine to døtre.

Begge sakene finner sin løsning, om ikke akkurat slik Sven Foyn hadde tenkt seg det i utgangspunktet. Noen får oppreisning, andre ikke og det er også noen som får en knekk for livet.

En absolutt lesverdig kriminalroman.