Jeg har lest en roman av forfatteren før, «Orkney» som var merkelig historie. Dette var hennes debutroman, kanskje enda merkeligere?
Julia Mackley har nylig fått overta den gamle familieeiendommen der hennes tippoldefar og mor (John Mackley og Arabelle) og hennes grand grandtante Emily (heter det det) bodde på begynnelsen av 1900-tallet. Der bor hun sammen med sin arkitektmann Simon. Hun har tatt på seg å samle alle de mange gjenstandendene i huset, flere av dem etter Emilys mann Edward. Han var forsker og eventyrer og satte ut for å nå Nordpolpunktet i år 1900. Emily elsket og beundret sin mann og ventet i flere år på at han skulle komme tilbake. Det gjorde han aldri og hans innfrosne legeme ble oppdaget i 1959.
Vi følger Edward på hans strabasiøse arktiske ferd. Han følger skipslogg så lenge han er ombord på ishavsskuten Persephone og skriver samtidig dagbok til sin Elskede Emily. Dagboken skriver han på helt til de siste dagene når han til slutt bukker under for sult og kulde den tredje aktiske vinteren. Den blir funnet sammen med ham og er blitt en del av familiehistorien.
Julia graver seg så dypt ned i historien at hun nesten blir en del av den. Ekteskapet med Simon halter. Romanen når et slags klimals når Julia oppdager en familiehemmelighet som slår beina under mye av det hun har trodd på om familien og seg selv.
Det virker som om Edward Mackley er en oppdiktet skikkelse - jeg klarer ikke å finne noe fakta om ham. Det spiller egentlig ingen rolle for lesingen av romanen. Det er svært mye bra her, synes jeg. Særlig liker jeg beskrivelsene av livet under ekspedisjonen. Snøen, isen, kulden, strabasene, jakten, kostholdet, forholdet innad i besetnongen. Og samtidig hvordan Julia også lar seg fascinere av dette livet. Jeg liker også at Simon slipper til i beskrivelsene av foholdet mellom disse to nåtidige personene. Vi ser hvordan kommunikasjonen mellom dem stopper opp, de glir delvis fra hverandre uten at de egentlig vil det.
Jeg har også innvendinger. Simon og Julie har vært gift i 10 år, de er nok velstående men ikke styrtrike og de er barnløse. (Ufrivillig??) Jeg har problemer med Julia sin rolle som en hjemmeværende kone som tilbringer dagene med å fordype seg i minner gamle gjenstander og (mer eller mindre vellykket) stelle for sin mann. Hallo, vi er i det 21 århundre. Få det en jobb, begynn å lev i nåtiden!! Det tenker jeg av og til når Julia nesten drukner i familiehistorien.
Jeg synes likevel ikke innvendingene oppveier det som er godt og vakkert ved romanen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar