Kort tid etter kommer Louis og Eva på besøk til Isobel. Louis har fått et jobb-oppdrag i en annen by, Eva har ikke noe sted å gjøre av seg - kan hun ikke få bo i det store huset noen uker? Svært motvillig og etter sterkt press går Isobel med på dette.
Det blir noen pinefulle uker der Isobel ignorerer Eva så mye hun kan. Eva gjør sine egne ting, av og til overrasker hun ved å stille Isobel nokså inngående spørsmål om hennes tilværelse ensom i det store huset. Isobel får det for seg at det forsvinner saker og ting fra huset, og mens hun tidligere kunne mistenke hushjelpen for smånasking overvåker hun nærmest Eva.
Forholdene mellom dem endrer seg likevel - det oppstår når panseret som Isobel omgir seg med slår sprekker. Hun har vært ute med sin nabo, en venn og antagelig beiler men hun har ikke gitt etter for hans påtrengende amorøse tilnærmelser. Men hun drikker enda mer vin sammen med Eva og de utveksler et hett kyss. Og kysset blir til flere.
Like før Louis kommer tilbake skjer det brått noe annet mellom de to kvinnene som gjør at Eva forlater huset. Så får Isobel greie på mer om Eva sin bakgrunn og det gir lys til hendelser hun husker fra sin egen oppvekst som hun ikke har forstått før nå. Men hva kan fremtiden bli etter dette?
Dette var både en rørende, dramatisk og av og til sexy kjærlighetshistorie og et dystert innblikk i en del av Europas nære historie som vi ikke hører så mye om. Jeg likte hvordan boka var bygd opp, og jeg synes det var et interessant portrett av Isobel. Først virker hun som en innbitt og nesten aldrende peppermø, men det viser seg at hun er ikke så gammel likevel. Hun er bare stivnet i sin eneboertilværelse, gått på sparebluss først under morens vaktsomme øyne, deretter har hun nesten inntatt morens rolle. At begge brødrene nærmest flyktet hjemmefra sier vel noe om morens dominerende innflytelse over barna sine. Det er noe ved Isobel i første del av boka som minner om den gamle damen i Dickens "Store Forventninger", Isobel kunne ha blitt slik.
Likevel stiller jeg spørsmål ved hennes jobbløse tilværelse - gikk det an å leve slik i Nederland på 60-tallet uten å være stenrik? Ta seg av et stort hus, ha hushjelp og leve helt fett uten egen inntekt? Jeg har større forståelse for Evas situasjon - hun er ribbet for alt, kjemper for sin eksistens som menneske i dette landet. Det er også noe ved transaksjonene rundt huset på slutten som virker litt for enkelt på meg. Men disse innvendingene går ikke utover det utbyttet jeg hadde av å lese boka.
Boka ble kortlistet til Bookerprisen 2024 og er oversatt til norsk - "I minnenes hus", noe som jeg syner er en dårlig oversettelse av tittelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar