Jeg leste Totlands "Vintertonar" for noen år siden, og det var en roman som jeg likte svært godt. Jeg husker ikke så mange detaljer - en sønn kommer hjem, en døende far, traumatiske minner, noe uavklart i fortiden som kommer frem. Men den gjorde inntrykk på meg.
Dette er noe helt annet. Biblioteket har klassifisert den som "humor". Det er besk og svart humor. Den pensjonerte presten Jacob Juul bor alene i den gamle prestegården som han på mystisk vis har fått beholde selv om det er kommet en ny prest. Han driver med birøkt og hjemmebrent, det siste for å komme tettere innpå bygdemiljøet. hans kjære kone Margot har ligget på sykehjemmet i mange år og har mistet all evne til kommunikasjon. Deres eneste sønn Knut-Halvard reiste hjemmefra som 18-åring og de har ingen kontakt.
I løpet av kort tid blir Jacob angrepet av torpedoer og blir selv drapsmann, barnevernet be ham om å ta omsorgen for barnebarnet Isabella Donnatina(som han ikke visste om) siden Knut Halvard har forsvunnet og Margot trekker sitt siste sukk. Det blir mye dramatikk av sånt. Vi aner også at Jacob selv ikke er av de enkleste personene å omgås.
Er det spennende? Er det morsomt? Ikke veldig spennende, det blir nærmest noe feelgood over den relativt sprelske intrigen og jeg synes ærlig talt Jacob blir en litt for lite troverdig figur, selv i en slik farseaktig fortelling som dette. Morsomt? Jeg dro på smilebåndet noen ganger, det gjorde jeg. Men det jeg sitter igjen med er dette spørsmålet: Hvorfor skrev Anders Totland denne boken?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar